Drager skal fly.

Frida våknet en gang midt på natten. Plutselig, som om det var noe hun hadde glemt. Eller husket? Hun lå i en av Vikingens hengehule og sov trygt fram til dette tidspunktet. Hvorfor visste hun ikke helt enda. Frigg lå i en annen hengehule og sov fortsatt. Trygt. Det hadde vikingen sørget for. Hun så opp. Var det stjerner? Frida hadde aldri sett stjerner i Barteskogen før, men av en eller annen merkelig grunn kunne hun se rett opp til uendeligheten akkurat denne natten. Mellom henne og den uendeligheten var det tusenvis av stjerner. Så vakkert, tenkte hun idet hun hørte noen løpe i det fjerne. Hengehulen hun lå i, var plassert så høyt oppe fra bakken at hun hadde god utsikt over store deler av skogen. Hun så en desperat jente løpe for livet mellom bartetrærne som sto der majestetisk og voktet over hun som løp og hvisket til henne, hvilken retning hun skulle løpe i. Frida kjente umiddelbart på en engstelse over at Stina ikke skulle rekke fram i tide uten at hun visste hva hun skulle rekke fram til. For bak henne kom soldatene i en rasende fart. På jakt etter henne. Hun hadde lyst til å rope etter henne og si at hun måtte løpe fortere, men da var hun redd for å bli oppdaget selv. Så hun hvisket stille inni hulen sin «Løp, Stina. Løp fortere enn vinden!». Plutselig hørte hun en annen lyd. Hva var det? En slags melankolsk uling eller en sørgmodig lengsel. Hvesing? Nei. Dette var en lyd som var umulig å beskrive. Frida så opp mot lyden og begynte umiddelbart å måpe og øynene spratt nesten ut av hode i beundring. Drager! Hun måtte gni seg i øynene et par ganger før hun trodde på det hun så der oppe på himmelen. To drager fløy høyt der oppe og gav ifra seg den sørgmodige lengsel-lyden. Frida så ned på Stina igjen, som fortsatt løp med soldatene etter seg. Hun må være gørrsliten, tenkte hun i det hun skimtet en lang og nesten usynlig tråd henge ned fra den ene dragen. Det så nesten ut som spindelvev, for så skjørt så det ut som og Frida kunne ikke forstå at noen kunne ta tak i det uten at det skulle ryke. Men det var vel det som var hensikten? Frida gløttet bort på Frigg som lå med ryggen til. «Frigg!» Hvisket hun litt høyere enn at det kunne kalles for hvisking. Han våknet så vidt og gløttet på øynene. «Hva er det nå Frida?» Spurte han i halvsøvne. «Se der, Frigg! Dragene har sluppet ut trådene sine!» Frigg kviknet raskt til for å se om det virkelig var sant det Frida sa. Han fikk det raskt bekreftet og tillot seg å smile, men bare med den ene munnviken. Så satt de to der i hver sin hengehule og så på et utsøkt syn av to drager på en stjerneklar himmel som sto klare til å frakte en ungdom i sikkerhet. De begge heiet i stillhet på Stina og håpet så inderlig at hun ville klare å se de usynlige trådene som ville frakte henne til dem. Til den ene og eneste trygge plassen i Barteskogen. For drager skal fly og de flyr med usynlige tråder som kommer til syne når nøden er som størst. Så får det være opp til hver enkelt å velge å se eller ikke. Velge å holde fast eller ikke.

2 kommentarer om “Drager skal fly.

  1. Sølvtrådene finnes overalt, bare se i ettermiddagslyset, linjer og lenker og spindel. Holder. De holder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s