Level up!

I disse korona-tider finnes det ikke en innbygger i dette landet som ikke er berørt av denne krisen. Jeg for min del har ikke gått rundt og bekymret meg i større grad. Sett bort ifra mitt splittede indre, er jeg ganske frisk sånn somatisk sett og ingen i min nære omgangskrets tilhører noen risikogruppe. Som helsepersonell har jeg naturligvis tatt de forhåndsreglene jeg har kunnet, men det streifet meg ikke at det skulle ta sånn av. For tiden er jeg sykemeldt på grunn av jobben vi holder på med på Gjøkeredet. Og det er jeg i grunn glad for nå, nå som skoler og barnehager er stengt. Det som ble veldig trist for min del, var at planene vi hadde lagt om videre arbeid med mitt indre, gikk i vasken da sykehuset ikke lengre tillot å sende pasienter ut i permisjon. Det vil si at jeg fikk to valg. Enten måtte jeg bli værende på Gjøkeredet uten å kunne få komme meg ut eller sett familien min som jeg er så avhengig av. Eller så måtte jeg ut ut. Uten å komme tilbake i den nærmeste framtid. Valget ble naturligvis enkelt og jeg evakuerte stedet dagen etter for å ivareta mine nære og kjære som nå må holde seg hjemme uansett. Jeg reiste derifra med et svært godt mot og tenkte at det kanskje var like greit med en pause og at mine indre identitetsdeler endelige har begynt en reise mot meg og min tid. Det føltes plutselig mer godt enn vondt å kjenne på deres gradvis tilnærming. Til meg. Monsteret i mitt hjertet synger så fint om å vite hvem du er i tiden. En enhet, i en parallell linje suser jeg videre sammen med mine venner fra fortiden. En parallell linje, hold den og fold den. En enhet, en parallell linje av deg og meg som en dag skal tvinnes. Sammen (Coleminkai, In time).

Jeg forsøkte å forklare hvordan det føles for overlegen som på ingen måte er overlegen og som mest sannsynlig ikke blir borte i en halv evighet allikevel. Men jeg må altså holde meg unna. Lengst mulig. Står det om livet, er det klart de tar meg imot, men terskelen heves jo en del hakk når jeg vet at om jeg først returnerer, må jeg være innstilt på å bli der en stund. Så satt vi der for aller siste gang (for nå), Mørkets fyrste, Overlegen som ikke er overlegen og jeg med mine. Jeg hadde følt på dette i et par dager, men ikke helt klart å sette ord på det. Jeg følte på en takknemlighet over at Gjøkeredet og deres mannskap hadde klart å gjøre mer enn hva jeg klarte på 6 år med ukentlige timer hos Fru Grå. For på dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde hoppet opp et nivå. Som i et spill der du kommer til flagget ca. halvveis i spillet og hvis du dør, trenger du ikke lengre å starte brettet på nytt, men ifra det flagget ca. halvveis i spillet. Level up! Jeg hadde på dette tidspunktet etablert både drager og en trygg base i skogen, der til og med Stina hadde kommet etter sitt livs maraton. Hun var gørrsliten da den rosa dragen firet henne ned. Der sto Monsteret som lovet med stemmen og Frida var fortsatt våken i hengehulen sin. Stina gikk inn i det hule treet, Høvdingtreet, for å være alene. Der var hun i det minste trygg og ingen løp etter henne mer. «Det føles som at vi har nådd et punkt der det er umulig å gå tilbake ifra» sa jeg. «Som Level up i Super Mario!» Jeg elsker at uansett hva jeg sier, så er det like logisk for både livvaktene og overlegen som ikke er overlegen. Hver gang. Det sier mye om dem, men kanskje det bare er jeg som er så gæren at de ikke tør annet enn å jatte med? «I mange år har jeg følt at jeg har klart å komme meg framover, men at jeg blir kastet tilbake til start hver gang det skjer motgang. Nå er det som om jeg ikke lengre kan komme tilbake til start med mindre jeg resetter hele systemet da og det vil jeg jo ikke, for det føles veldig greit å være på dette nivået her nå!» Mørkets fyrste og overlegen som ikke er overlegen holdt pekefingeren i lufta og forsto nøyaktig hva jeg mente. Akkurat som Fru Grå. Jeg kunne alltid si de rareste tingene og hun fant alltid en logisk forklaring. Så rart! Hver er disse menneskene egentlig? Noen ganger lurer jeg på om de bare er noe jeg har skapt inni min verden. Kanskje jeg egentlig vandrer alene rundt i denne verden og prater høyt ut i luften om vikinger, høvdinger og Mørkets fyrster?

Jeg reiste hjem med godt mot og en god følelse. Dagen etter kom kaoset sigende på nytt. Faen! Verden har liksom stoppet opp litt. Jeg vet at den vil fortsette sitt kretsløp igjen, men jeg aner ikke når. Jeg merket plutselig at deler i meg ble urolige og litt redde for at hele systemet skal kortslutte og resette seg, slik at jeg nok en gang havner tilbake på startstreken. Overlegen som overhode ikke er overlegen er borte. Vikingen er der, Mørkets fyrste er der, men der og ikke her. Mange er der og senest i går kveld hadde Frigg på 9 år ringt vikingen sin. Det har gått to dager og allerede nå er det litt sånn kaotisk panikk i skogen over at den gode jobben og prosessen på Gjøkeredet brått ble satt på vent. På ubestemt tid. Vikingen sa at han trodde at dette var starten på en tidlig sommerferie. Det vil si at det kan ta måneder før vi kan fortsette der vi slapp. Frigg hadde spurt om det gikk an å trekke tilbake signaturen sin på kontrakten. For vi skrev kontrakt før vi dro. En kontrakt som skulle sikre vår trygghet, men så langt har den skapt mer utrygghet, ironisk nok. Fordi den hadde noen mangler jeg ikke så da jeg skrev den. Den hindrer for eksempel Frigg i å kutte seg, men det står ikke noe om hva han kan gjøre istedenfor som gode alternativer. Han er lojal mot kontrakten, men trangen til å selvskade er jo like mye tilstede når det blir kaos. Hva skjer når det eneste utløpet han har blir tatt vekk? Jeg vet ikke og det gjenstår å se om vi får til den tryggheten eller om vi må returnere raskere tilbake til Gjøkeredet enn tenkt. Det eneste jeg vet, er at terskelen er høy og at jeg aller helst vil være hjemme og stille opp for det som betyr mest i hele verden. I begge mine verdener.

2 kommentarer om “Level up!

  1. Kjære Ida. Vil du overbringe en beskjed til Stina? (Jeg står rett ved det hule treet og vil gjerne si noe til henne!), Her er det:
    Den hule trestammen er også som ei resonanskasse. Altså, om hun vil gi en beskjed til en av dragene eller monsteret eller Randi, så kan du Ida bare skrive/si det, og vi vil høre. Det er fullt mulig å be om en talemelding. Rett i innboksen! Treet er en høyttaler for hjertet, en stille høyttaler som synger om sorg, en utmattet jente som har løpt så lenge. Hun som løper med sorgen i brystet som gråt eller nummen smerte om svik. Jeg skrev en gang at pianostemmere bærer sin sorg i stemnegaffelen. Musikken min er sølvtråder, med myke dragevingeslag, med rare kjoler, med tålmodighet. Kan du si dette til Stina, Ida?

    • Kjære Randi. Monster. Klart jeg vil overbringe beskjeden til henne. Hun som nå ligger utslitt i den trygge hulen som du vokter ❤. Jeg blir så rørt av ordene dine. Vemod? Både det du skriver til oss og i sangene. Flere føler tilhørighet med de tonene. Og det setter jeg uendelig stor pris på. Det er som om du fortsatt kan lese tankene mine, for i kontrakten, Randi, tilbyr jeg Stina nettopp deg. Du var læreren hennes og jeg vet at hun setter like stor pris på deg som meg. Derfor står det skrevet i svart, at hun bør få ta del i kontakten med deg for å føle mer på den tryggheten du gav henne for 20 år siden ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s