Når tiden står stille.

Tiden er det ingen som eier. Skogen er dekket av skygger fra urverkets timer, minutter og sekunder. Svære og lange skygger fra viserne som ikke lengre viser noen retning. Om tid. Sted. Når tiden stopper opp, kan heller ingen komme seg noen vei. Når tiden står stille, det er da det virkelig begynner å bli farlig i skogen. For da har ingen mulighet til å rykke videre, men blir tvunget til å stå i tiden som stoppet opp. I et repeterende mønster ute av stand til å komme videre. Uendelighet med skrik og uvisshet. Samtidig som det er fullt mulig å bevege seg rundt, men alle går liksom rundt seg selv, i sirkler, uten å forstå hvordan de skal komme seg ut av denne «tidsklemma». De samme tingene blir repetert om og om igjen uten at noen forstår hvordan de skal gjøre ting annerledes. Det er frustrerende og lite konstruktivt.

Tiden frøs en dag i mars. En fredag tror jeg. Hjerterdronningen forsvant, men lot livvaktene bli igjen mens vi måtte ut og bort. Det herjet en pandemi over verden og alle og enhver ble etterlatt til seg selv. Plutselig og før noen egentlig rakk å tenke over konsekvensene over det hele. Det var jo nå det hele skulle begynne, men istedenfor var det nå det hele skulle ende. Eller bare satt på vent? Pause? For tiden står stille og det er kanskje lov å håpe på at sekundviseren en dag skal slå sine mektige slag igjen. Kjernen ble raskt tatt til fange og bundet til et trebord midt i skogen. Så alle kunne se. Høre. Lyden av tortur. Om igjen. Og om igjen. Og om igjen. De hadde bundet lenker i hver arm og hvert bein. Ingen kunne se hvem som holdt i enden, men tauene gikk inn i et uhyggelig mørke som ingen turte å se direkte inn i øynene. Litt etter litt strammet mørket til og kjernen revnet sakte men sikkert på midten, men siden tiden står stille, skjer det ikke noe mer enn det. Hun er tvunget til å ligge der akkurat i det øyeblikket de strammer og kroppen gir ifra seg knase og knekkelyder. Når tiden står stille, kan hun heller ikke skrike, men alle hørte det allikevel. Lydløse skrik som skjærer i ørene. Samtidig som hun blir bedt om å være sterk, holde ut og stå opp for seg selv. Det var sjanseløst. Nettopp fordi tiden sto stille.

Hele skogen gikk inn i en slags evig sorg. Sorg. Et fenomen som jeg ikke egentlig ønsker å kjenne på, men som de sier er livsviktig. Den trygge plassen ble grodd igjen og alle gikk hvert til sitt. Ekspertpanelet mitt bestående av to trollunger på 8 og 3 år kunne fortelle meg følgende om sorg:

«Sorg er å være lei seg og sånn. Trist! Og da trenger vi en mamma. Vi må være trist for å leve. Det som kan hjelpe er å få trøst, plaster og å gråte».

Å gråte er uaktuelt på dette tidspunktet. Det krever mer trening i trygge rammer. Plaster har jeg. Med enhjørninger på til Frida. Det hjelper faktisk. Å få trøst? Av hvem? En mamma? Vi har ingen mamma i skogen, men vi har noe som ligner en pappa! Kjernen vendte blikket desperat mot han som har tatt ansvar mange ganger før, men som har utviklet en mer usunn måte å ta den på i årenes løp. Fredriksen. Kjernen lukket øynene og snakket innover. For det er litt av magien i skogen, det å snakke til de andre uten å faktisk si noe høyt. Det er bare å lukke øynene og sende tankene til riktig adresse, så hører de hva som blir sagt. Og nå trengte alle at den eldste av oss, tok ansvar. Fredriksen. Som den gangen han tok seg av Frida på 7 år som sin egen, for å beskytte henne mot mørket den gang. «Fredriksen, nå har du sjansen til å hjelpe og gjøre en forskjell!». Han oppfattet det umiddelbart, men selv han var sjanseløs mot dem som dro i lenkene. «Pass på oss nå, Fredriksen!» Hvisket hun igjen, samtidig som de lydløse skrikene spredde seg utover landet. Fredriksen er en misforstått type. De fleste tror at han vil vondt, men innerst inne forsøker han å gjøre godt. Problemet er at han sitter fast i en tid som for lengst er forbi. Som en dement gammel mann som ikke helt har forstått at krigen var over for 75 år siden. Nyere tider krever andre handlinger enn den gang. Han oppfattet beskjeden og gjorde det han tenkte var best. De lidende må få slippe. Så han gav 3 av dem noe smått og rundt som bedøvet dem for smerte, mens han selv styrte i noen dager. Forsøkte å holde på en ro blant de mest sårbare.

På samme tid, hadde noen fått kontakt med vikingen på Gjøkeredet som ble vitne til kaoset i landet der tiden sto stille over en haug med skrifter i form av elektronisk post. Rådet fra en viking ble på ekte vikingvis: «Du må være litt skjoldmøy en liten stund. Altså, hoveddelen må hente frem vilje og evne til å passe på seg selv. Du må også kommandere de andre delene til å roe seg ned. Og vente, det blir deres tur også. Men ikke akkurat nå». Beskrivelsen av den personen han beskrev, passet på ingen måte til noen av oss. Det var som om han forsøkte å presse den runde klossen inn i det firkanta hullet. Men skogen var smartere og forløste den firkanta klossen istedenfor å forme en av oss alt eksisterende. Slik kom Eira Skjoldmøy til oss. En 17 år gammel skjoldmøy på en vikings bestilling.

Et sus ifra en vind gikk igjennom trærne som fikk alle til å snu seg med store øyne i den retningen den slo ifra. Oppe på åsen kunne de skimte henne. Det lange mørke håret blafret i vinden der hun sto med rustningen på og knelte hvilende over et sverd foran seg. Hun fulgte ordre fra høvdingen sin som hun ikke en gang hadde møtt. Og ordren var klar; «Pass på at alle har det bra, vær hard som faen. Sett de som ikke oppfører seg på plass». Hun fikk frie tøyler og startet med å sette Fredriksen i gapestokk før hun gav han et arr for livet. Frida ble redd. Hvem trodde hun at hun var? Som kom inn i vår skog og ta seg sånn til rette? Fredriksen løp som en redd hund tilbake med Frida til huset deres. Eira kom med en klar beskjed. Side måtte velges og de som velger feil skal slaktes. Resten må merkes. Hun var en kriger, ingen tvil om det. Men var dette riktig vei å gå? Drastiske tilstander krever kanskje drastiske handlinger? Eira Skjoldmøy vandret videre i skogen for å finne ut hvem som var fienden og hvem som var venn. En etter en fikk sitt merke, en pil på armen under frivillig tvang. Koselig diktatur?

Eira fikk tiden til å gå igjen. I alle fall i en times tid. Det var den tiden hun trengte for å ta over makten i skogen. Kjernen fikk hun løs fra mørkets makt og lenker, men alle har løpt vekk med halen mellom beina. Og jeg undrer meg over hva som hender når en etter en tør å komme fram igjen. Tiden stoppet opp på ny. Eira Skjoldmøy reddet oss fra den endeløse torturen, men hun satt samtidig oss alle i fangenskap. Fanget i eget sinn under en koselig diktatur, ledet av en Skjoldmøy. På vikinghøvdingens ordre.

Hvordan berge seg selv når tiden står stille?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s