Treet, reven og starten på en ny begynnelse?

Følelsen jeg satt igjen med etter mine ville eventyr på egenhånd der ute i den store verden, var at jeg ikke lengre hadde annet valg enn å adlyde. Gjøre som dem sier. Gjøkeredets toppledelse som etter alt rabalderet mitt, hadde fått øye på oss og hva vi drev med. Der ute. De tok umiddelbart og brutalt ifra meg en av de få tingene jeg mestrer i livet og jeg ble livredd for hva de kunne ta neste gang. Ungene? Jobben? Mannen? Jeg har vært borti nok helsepersonell til å vite at det skal bare den ene idioten til. Den ene som absolutt ikke forstår og som ikke evner å se helheten i alt det som foregår. Og jeg har heller aldri klandret dem. For jeg er ikke dum, ikke egentlig, og jeg forstår at mitt lidelsestrykk kan se brutalt, rart og uforståelig ut fra utsiden. Jeg kan til og med forstå at de ikke tror på det. Men det er da det blir farlig. Jeg har blitt kalt mye igjennom livet. Schizofren, Bipolar, emosjonell ustabil personlighetsforstyrret, borderline, deprimert. Listen er lang og det er kanskje derfor jeg liker å bare summere det hele opp med at jeg bare er klin gæren. Heller det, enn å få ulike diagnoser spyttet etter seg. For det er slik det føles av og til. Som om det er en konkurranse blant behandlere, om å finne ut av dette 170 cm høye mysteriet som få skjønner noe av. Som om DID ikke er bra nok eller forklarende nok. Men sannheten er at de bare ikke makter å forstå. For ja, en strukturert dissosiativ lidelse er og blir svært komplekst og ja, ganske rar på mange måter. Fru Grå sine ord går igjen som et ekko fra en fjern fortid og jeg ber iherdig om at de aldri skal bli borte for meg. «Uansett hvor ulogisk og kaotisk det oppleves og føles, finnes det alltid en mening og en logisk forklaring bak» med et tydelig trykk på «alltid», sa hun ofte. Og jeg trodde sjelden på henne i starten. Men så skjedde det plutselig noe. Noe jeg ikke kan forklare på noe som helst vis, men som var ekte og så logisk at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke hadde forstått eller sett det før. Den første av mange mysterier ble oppklart og løst og jeg har aldri følt meg mer befriende noen sinne. Hun hadde rett og alt var faktisk latterlig logisk hvis vi bare snudde litt på det, så det fra en annen vinkel, vridde litt, tenkte en god del og der! Der var løsningen og den svære harde klumpen av en knute løsnet og jeg fikk puste igjen. Knutene og gåtene er mange, men de var betydelig flere før. Fru Grå og jeg løsnet på en god del av dem, men maktet aldri å ta knekken på de største før en Larve kom inn fra sidelinjen og skapte støy og gjorde ting uklart igjen. Jeg klandrer ingen og ingen har gjort vondt verre med vilje. Det var bare slik det ble. Alt handler kanskje om flaks/uflaks.

I går kveld leste jeg tilfeldigvis, eller ingenting er helt tilfeldig ved meg, de siste epikrisene skrevet av overleger som ikke helt forstår. Kanskje de rett og slett ikke gidder eller makter å ta de skritta tilbake for å se på helheten? Ikke vet jeg, men uansett satt jeg igjen med en dårlig følelse. Der sto det ting rarere enn mitt eget lidelsestrykk. Uten at jeg skal gå i bredere detalj, så hadde de på en eller annen måte kommet fram til at hvis alle mine deler slo seg sammen, så sto de igjen med Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, MEN at de valgte å ikke sette ny diagnose enda. Flaks. For meg. Uansett, så er jeg nå under oppsyn av toppledelsen. Det føles litt som å bli fulgt med på av en mafiabande. Hvis jeg gjør noe de ikke liker, så slår de drastisk til verks. Derfor føler jeg meg fanget. Først og fremst i egen kropp og i eget sinn, men nå også fanget av sykehusets mafialedelse. Selv kunne jeg se lenge før dem hvor farlig ting utviklet seg og hvor ødeleggende det var. Og dem? De reagerte på et tidspunkt der alt allerede var slettet med jorda. Greit nok. Jeg lever og det er det viktigste.

Frigg er en nysgjerrig liten gutt. Han har mørkt hår som alltid er bustete og med verver som gjør at det står til alle kanter. Han har listet seg stille rundt i det krigsherjede landet igjennom hele denne tiden. Selv hvor farlig det har vært. Han er litt av en tøffing han der og jeg tror det er fordi han selv føler at han ikke kan tape noe, fordi han har levd på bunnen i hele sitt liv. Med smerte og tortur. I flere uker har han leitet etter livstegn og fant det til slutt, men bare i form av en mild bris. En stemme fra en indianerhøvding om at han var funnet og ikke glemt. Det gav håp og han fortsatte å leite. En dag hørte han Frida rope utover, men han kunne umulig høre hvor hun ropte ifra, men han ba en stille bønn om at hun ikke skulle rope så høyt i frykt for å bli oppdaget av de slemme. Hun hørtes redd ut og Frigg ønsket at han kunne finne henne og at de en dag kunne ligge i hver sin hengehule igjen og snakke om alle stjernene der oppe. Lage uendelige med nye vesener ved å tegne streker mellom dem og le. Det var Frida som hadde fått Frigg til å le for aller første gang og det kommer han aldri til å glemme.

Så kom plutselig den milde brisen igjen. En stemme som formet seg foran han der han lå og så utover i ingenting. Øde. Frigg kunne kjenne noe som tok på skulderen hans og ble fylt av en så stor trygghet som nesten var for stor for han å bære alene. Det føltes nesten ut som en eksplosjon! Det begynte plutselig å riste i bakken. Så kraftig at Frigg hoppet opp og ned fra den og der! Der begynte bakken å sprekke opp og en stamme brøyt igjennom i rekordfart! En indianerstamme? Det stoppet liksom aldri å vokse, men etter hvert klarte han å reise seg opp og gå litt bakover. Det sluttet å riste i bakken og Frigg sto bare der å måpte i beundring. Et tre! Og det var ikke et hvilket som helst tre, det var heller ikke et Bartetre, men et gigantisk Eiketre med blader i alle slags farger. Frigg hadde aldri sett så mange farger på en gang og det var magisk. For bladene lyste liksom opp rundt han som lykter i en mørk tilværelse. «Er det her vi alle skal finne veien tilbake til hverandre?» Turte han knapt å tenke mens han fortsatt måpte. Videre gikk han nærmere for å utforske det og da han kom rundt den gigantiske stammen, hoppet han lydløst av glede da han fikk øye på to hengehuler høyt der oppe. Ubebodd, men han visste hvem de tilhørte og at en dag skulle han ligge der med Frida igjen å le. Høyt og ukontrollert. Treet snakket og spurte om jeg var der. «Ja!» Svarte Frigg. «Jeg er jo rett her borte! Foran deg!», men det virket ikke som om treet så han. Kanskje det var fordi Høvdingtreet var så stort og han så liten? Men allikevel fant treets grener fram til han langt der nede og holde trygt rundt han en stund. Og Frigg tenkte: «Ikke slipp meg. Vær så snill og ikke slipp meg denne gangen.»

Den siste runden på Gjøkeredet har gått intensivt for seg. Og jeg har følt at jeg ikke har hatt noe valg på grunn av Mafialedelsen på toppen av huset. Det er som om jeg må bevise for dem at jeg faktisk kan ha kontroll om ting rundt meg er forutsigbart og trygt for å ikke miste mer av de tingene jeg mestrer i hverdagen. Mens vi har vært opptatt med å være klin gærne har andre fått lov til å ferdes fritt der ute i verden. Stina for eksempel. Som akkurat hadde turt å se håpet der ute. Eller her inne? Tatt tak i den usynlige tråden fra dragen før hun ble fraktet til den trygge plassen i skogen. For aller første gang. Det var mulig det største øyeblikket i Barteskogens historie, men allerede dagen etter ble det største som hadde hendt, revet bort og Stina, sammen med alle oss andre, ble bortvist og etterlatt til seg selv. Spredt i alle kanter. Det var nok mest av alt brutalt for Stina, for nok en gang fikk hun bevist at det hersens håpet ikke var til å stole på. Så hun stakk. Levde på egen hånd, igjen uten min kontroll. Og hun var ikke alene om det og det var nettopp derfor alt gikk så galt. Mens andre tolker i ulike andre retninger, vet jeg at alt handler om noe så elementært som tilknytting og en innlært desorganisert adferd. Stina av alle var svært misfornøyd med å være stuck på Gjøkeredet i denne omgangen. Hva var poenget? Både Vikingen og Indianerhøvdingen forsøkte iherdig med å forklare at hun ikke kunne fortsette å gjøre som hun har gjort til nå. Å vandre ute om natten, oppsøke det farlige og utsette kjernen i meg for store farer og skader. Hun så på dem og visste at de ikke forsto en dritt. Og hvem var dem som kunne si at mitt liv var mer verdt enn hennes? Det var som å få den ene bekreftelsen etter den andre på at hun var totalt verdiløs. Noe hun så klart visste fra før. Det de tydeligvis ikke visste eller forsto var at Stina aldri har gjort noe uten hensikt med å beskytte. Meg. I 20 år har Stina tatt imot en smerte så stor at vanlige mennesker ikke ville maktet å bære den. Og der satt hun og fikk kjeft for det. Det var i alle fall slik det føltes. Så hun valgte til slutt å bare holde kjeft. De gangene hun kom fram til lyset, satt hun seg i mørket. Inne i dusjen på badet. Oppå de varme flisene og kjente på den evige håpløsheten i skyggen av hjelpere som ikke så henne. Som ikke forsto. I mens hun satt der en kveld kom det plutselig en ukjent mann inn. En litt rar og forvirret mann med et konstant spørrende uttrykk i ansiktet. Hun trodde kanskje at det var han de kalte for kildekritikeren. Var det kritisk han var? Uansett hva han var, så brydde han seg ikke om hverken kjernen i oss eller andre enn akkurat den som satt i dusjen der og da. I øyeblikket. Stina. Det eneste som betydde noe for han var henne og han ville vite hva, hvordan og hvorfor. Ikke for å få vite hemmeligheter, men fordi han oppriktig ønsket å hjelpe henne som hadde gitt opp håpet for lengst og som nå satt der alene. Stina. Og så enkelt skulle det være. Han som var kjent som Kildekritikeren, fikk fram all den smerten som Stina hadde båret på i disse ukene. Hemmelighetene og takket være han, kunne de også komme fram til en løsning. Selv etter mye oppklaring, så den mannen like spørrende ut i ansiktet. Han tenkte konstant og så hardt at vi kunne høre det knake lang vei. Også skulle det vise seg det rareste av alt. Han stolte på henne. Han ble bedt om å gå, men han ville ikke gå før Stina lovte å ikke skade seg. Hun lovte, han gikk og hun skadet seg ikke. Det ville ikke falle henne inn å svikte han som stolte på og så henne som satt på de varme flisene på gulvet. Alene. I mørket. Så kollapset hun og befant seg i den øde skogen som plutselig hadde fått et tre plantet i seg. Stina måtte også måpe litt da hun så det og alle lysene og der, bak stammen hørte hun små knekkelyder fra kvist og bark. Hun holdt pusten, ventet litt og der dukket han opp igjen. Men uten det spørrende uttrykket i ansiktet, men mer et lurt et. Han listet seg forsiktig fram fra bak trestammen bare for å si at han lusker rundt der og passer på. Sånn litt på avstand, men at Reven, som ble hans identitet i den nye skogen, stolte på henne og det fikk Stina til å lette på det falske smilet og hun tenkte at dette i beste fall er starten på noe nytt, en ny begynnelse.

Starten på noe nytt.

Korthuset.

Fru Grå beskrev alltid dissosiasjon som et hus med flere låste rom uten tilknytning til hverandre. Selv om ikke Grå og jeg har kontakt lengre, merker jeg hvordan ordene hennes lever videre. I meg. Og det er noe jeg er takknemlig for. For uansett hvor brått og galt vårt samarbeid utviklet seg, så er hun fortsatt en av de klokeste menneskene jeg har møtt. Og hennes ord sitter igjen som et ekko fra en tid som på mange måter var fin, fordi jeg lærte så mye nytt. Ikke bare om meg selv, men om livet og alt rundt. Så ifølge Fru Grå lever jeg i et hus med alle de avstengte rommene som jeg dessverre ikke har nøkkelen til, så hva som foregår inne i hvert enkelt rom, er utenfor min kontroll. Den siste tiden, etter denne verdenskrisen som heter Korona tok overtaket på oss, har jeg tenkt mer på dette huset og forsøkt å føle på hvor stødig det står. I mitt hode har jeg sett for seg et svært og nedfallen hus som kunne trengt en god del oppussing. Det syntes jeg passer godt med beskrivelsen av mitt indre system. Jeg har mange ganger sagt at jeg ønsker meg en hjernetransplantasjon for å kunne starte på nytt. Men så er det samtidig noe sjarmerende med dette gamle og nedslitte huset da, noe originalt som jeg aldri vil få igjen om jeg river det ned og bygger noe nytt og moderne. Huset jeg ser for meg er laget av mur. Jeg overlever alt og det gjør vel murhuset også, selv om det kunne trengt, som meg, litt vedlikehold og oppussing.

En vanskelig natt på Gjøkeredet satt jeg sammen med Indianerhøvdingen mens malingen flasset mer og mer av murveggene på huset og ugress klatret lengre og lengre opp langs det. Som om det holdt hele huset fanget med gress og røtter. Ja, nesten som en tvangstrøye. Og slik føles det ofte og. Å leve som fange i egen kropp. Når du ikke lengre har kontroll på ditt eget sinn og ulike deler tar over styringen og gjør ting som jeg som menneske aldri kunne gått god for. Da er ting ganske håpløst og bortimot umulig å håndtere.

«Ikke misforstå meg nå, men du er jo som et korthus» sa høvdingen plutselig. Uten å vite om huset med alle rommene og muren som er i ferd med å sprekke opp. Jeg så opp på han, øynene mine var våte (Ja, jeg har visst begynt å gråte nå. Noe som oppleves som svært upraktisk!). «Ja», svarte jeg, uten å misforstå et eneste ord. «Det er faktisk akkurat sånn det er nå». Og på den måten fikk jeg et syn på det hele. Murhuset har nok stått ubebodd en god stund. Det hender at Adam vandrer bort til det og kikker. Kaster steiner og undres over om det en dag kommer noen å flytter inn i det igjen. Men nå lever vi altså i et korthus. Som alle sikkert vet, er et korthus noe mer ustabilt enn et murhus. Det skal så vidt et lite sukk til før alt raser. Og mitt korthus har rast litt for mange ganger i løpet av de siste ukene enn hva jeg faktisk kan klare å tåle, men igjen, begynner jeg å tro at jeg kan tåle og overleve alt. Det er en litt fin og skummel tanke på en gang. Fin, fordi det er litt kult å være et overmenneske med superkrefter, men innerst inne vet jo selv jeg at det ikke er ekte og at jeg mest sannsynlig er like døende som alle andre levende. Jeg forstår bare ikke, etter alt det jeg har utsatt meg selv for, at jeg fortsatt ikke ligger i en kiste sju fot under bakken og råtner på dette tidspunktet. Så en eller annen kraft finnes der. Om den er overnaturlig eller ei, kan diskuteres. Det har tatt meg litt tid å forstå det hele, men tiden har gitt meg mange svar. Ja, stjernene også og korthuset mitt tåler faktisk en vindkast eller to. Som da vi ble skrevet ut 3 ganger på rad av ukjente leger som bare endte med destruktiv handling forså å bli dratt tilbake igjen. Og ut igjen. Dette er ille, men korthuset står til tross for slike feiltolkninger og feilavgjørelser. Det står ikke stødig, men det har stått. Det de færreste forstår med oss som lever med en strukturert dissosiativ lidelse, handler om noe så elementært som tilknytting. Tilknytting til andre mennesker. Det er for oss en så stor utfordring at vi knapt tør å si ordet «Tilknytting» høyt. Og jeg er slik, jeg har alltid strevd med å komme for nære folk, eller egentlig la dem komme for nære meg. For det er livsfarlig. Det er i alle fall det jeg har lært i en periode på 30 år. På grunn av en oppvekst omringet av omsorgssvikt, har jeg utviklet en desorganisert tilknytningsform, for dissosiasjon er en lært adferd, sier vikingen så fint hver gang jeg ser han. Det vil si at jeg helt ubevist forbinder omsorg og nære relasjoner med noe farlig og velger, fortsatt ubevisst, å trekke unna. Dette gjelder ikke minst for møte med helsepersonell. Derfor er det så viktig å bruke tid på å skape en godt og solid tillit. Og det høres kanskje rart ut, men tillit er for oss dissosiative susehuer, veldig vanskelig å oppnå og det er ikke minst veldig sårbart i tillegg. Vi går i konstant beredskap og på høygir, på jakt etter feil og noe som kan komme til å skade oss.

Jeg har oppnådd denne tilliten noen få ganger, til noen få mennesker. Fru Grå var min trofaste behandler i 6 år og den eneste psykologen jeg noen sinne har fått tillit til. Dessverre ble den revet brutalt vekk da hun avsluttet behandling når jeg var på mitt mest sårbare. Og systemet fikk sine bevis på at tillit nok en gang er farlig og alltid tar en slutt. Så har vi Larve som er den eneste fastlegen jeg noen sinne har hatt tillitt til, men som plutselig ble så uforutsigbar at samarbeidet vårt gjorde mer skade enn nytte. Det er mine to, alt annet av helsepersonell og hjelpere jeg har møtt før dem, har jeg ikke klart å møte mer enn en eller to ganger. Derfor var skepsisen naturligvis høy da jeg kom på Gjøkeredet. Nok et mannskap som påstår at de aldri skal gi opp og som kommer med den ene lovnaden etter en andre. Løfter er generelt et stort faresignal for meg. Løfter er hellig for oss og noe som ikke bør brytes fordi det kan få fatale konsekvenser. Vanlige mennesker tenker nok ikke over dette, men for oss som har ultra sensitive antenner betyr lovnader alt. Vi fanger opp det meste og det nytter ikke å servere oss usannheter for vi vil garantert fange opp enhver løgn og hva som er uekte og falskt. Oppi alt dette, er det en som står der like stødig. Bart. Vi har holdt ut med hverandre i 11 år og fortsatt kjenner vi hverandre ikke fullstendig, fordi ingen av oss har behov for å komme «For nær». Og det er kanskje nettopp derfor vi passer så bra sammen. Vi respekterer hverandre for den vi er. Og hjemme sammen med han og trollungene våre er jeg fullstendig og tilstede. Bart ser sjelden den andre siden ved meg, men han er hverken blind eller dum. Han vet. Men han vet også å ikke blande seg for mye. Han støtter på den måten både jeg og han tåler og slik overlever vi vår tilknytning til hverandre. Ingen kjenner meg bedre enn han, i det skjulte. «Man elsker bare den man ikke eier helt», sies det og slik er det med meg og Bart. Det er fint og fortsatt oppdage nye ting med hverandre etter 11 år. Det blir noe annet med helsepersonell som iherdig forsøker å nå inn med alle midler. Det blir fort inngripende og forsvarshæren min står klare til å angripe.

Korthuset mitt falt derfor ikke sammen når en overlege jeg ikke kjenner skrev meg ut gang på gang, han betydde jo ingenting for meg og jeg betydde nok heller ingenting for han, selv om det førte til farlige hendelser. Det er ingen tvil om at jeg har fått tillit til flere på Gjøkeredet, dessverre har de minket i antall på kort tid, men det kan sikkert bygges opp igjen. Da Overlegen som overhode ikke er overlegen forsvant (Men som har lovet på mill drill å komme tilbake) ble det ekstra sårbart og da koronaen kom i tillegg ble det enda mer sårbart på toppen av det igjen. Forutsigbarhet er også viktig. Det var umulig å få til en forutsigbar plan med henne borte og med koronaen som kom inn istedenfor. Som en slags dårlig erstatning. Uforutsigbarheten fikk korthuset til å vingle og så skjedde det en liten ting, bare en bitteliten detalj, som sikkert mange vil tenke bare er tøys og tull. En svært viktig person som jeg og mange i meg har utrolig nok oppnådd tillit til på Gjøkeredet hadde avtalt å ringe hver gang han er på jobb. Bare for å holde kontakt og opprettholde den tilliten og relasjonen. Det funket fint, helt til det ikke gikk fint. Helt til vedkommende ble for opptatt med andre ting, naturligvis. Den voksne meg forstår dette veldig godt, jeg jobber også i helsevesenet og jeg vet hvor hektisk ting kan være. Men andre i meg har ikke like stor forståelse for dette. Kroppen min hadde blitt utsatt for de mest brutale tingene de siste ukene, jeg var gørrsliten og nære bunnen. Vi hadde kontakt og han lovte å ringe opp igjen om kort tid. Telefonen ringte, men det var ikke han. Det var en kollega som fortalte at han som hadde lovet å ringe, ikke hadde tid. Og der, akkurat da, av en så liten ting, raste hele korthuset. Den voksne jeg forsvant fort og ble forvandlet til en opprørsk tenåring og en liten drittunge på samme tid. Jeg hater den siden ved meg. For jeg som voksen, vet jo bedre. Men de andre gjør det ikke. Stina og Frigg slo seg sammen, men samtidig hver for seg, og så for seg at ingen brydde seg mer og var i ferd med å gi opp som alle andre før dem hadde gjort. Spørsmålene raste inn. Hvorfor ville han ikke ta den telefonen? Var jeg plutselig så lite viktig at han ikke en gang tok seg tid til å ringe for å gi en slik beskjed selv? Stina ringte opp, men han var utilgjengelig og kom til å være det resten av kvelden. Voksne meg forstår at det er andre pasienter som trenger mye, men tenåringen og drittungen tok denne lille saken som en stor avvisning. Nettopp fordi den kom fra en de har tillatt å tørre å slippe inn så nære. For nære. Og det var det som skulle til. Stina ville ikke leve mer og jeg følte at jeg døde der og da. Stina tok over skuta og hun ble livsfarlig. Hun ble plassert et sted hun kunne sitte, Fredriksen gav henne praktisk talt skalpellen i hånda og sa vær så god med et tilfredsstillende smil i ansiktet. Stina hadde nok ikke lyst til å dø, men hun hadde ikke anelse om hvordan hun skulle leve det og gjorde det hun så på som nødvendig for dempe skuffelsen og smerten over at hun hadde tillatt seg å komme for nære. Foran henne rant det plutselig en rød sjø og hun kunne føle på rusen av den. Systemet ble bedøvet og hun la seg bakover og nøt det å ikke føle så mye i øyeblikket. Til slutt kikket hun ned på armen og innså at hun måtte sy, ringte en av mine beste venninner for å få kontakt med legevakt. For Gjøkeredet ville hun ikke ha noe med å gjøre mer. Venninnen ringte Gjøkeredet og ambulanse med politieskorte ble sendt. Hva som hendte på sykehuset er en annen historie. Ikke en god en og flere «svik» følger på løpende bånd. Som den gang Larve tilfeldigvis var hjemme med sykt barn, kunne også alt dette vært unngått om han bare hadde hatt tid til å ta den fem minutter lange telefonsamtalen. Kanskje. Mest sannsynlig.

Og sånn går den evige runddansen, livets sirkel. Bart ser det tydelig, jeg begynner så vidt å skimte det. Mønsteret. Jeg slipper folk inn, de kommer for nære og systemet mitt, det ikke viljestyrte systemet, kjemper med nebb og klør for å skyve dem vekk, helt til en av partene faktisk kaster inn håndkle. Håndklærne har hatt mange former og navn iløpet av et 35 år gammelt liv. «Behandlingsresistens», «Responderer ikke på behandling», «Virker ikke motivert for behandling», «For dårlig til behandling», «For frisk til behandling» osv. Samtidig som andre ikke-styrte viljer i meg trygler om at ikke også dem skal gi seg, men se meg og oss og høre hva som faktisk blir sagt. Og jeg står som vanlig i midten og gjør mitt aller beste for å mekle, roe ned og ta hensyn til det minst fatale utfallet.

Det er ingen tvil om at denne koronadritten har gjort ting vanskeligere for meg og de som bor i meg å opprettholde den forutsigbarheten i den gode veien vi gikk på før alt brøyt løs. Hadde overlegen som overhode ikke er overlegen vært her, tror jeg at ting hadde gått bedre for det er tydelig at det er henne som er limet som får ting til å henge sammen og fungere på et vis.

«Men Ida.» Sa Adam til meg før vi forlot Gjøkeredet for siste gang før alt det uforutsigbare startet. «Hun blir jo egentlig aldri borte.» «Hva mener du?», svarte jeg. Adam sto ved siden av meg mens vi kikket ut vinduet. Sammen. «Ser du ikke? Hun har jo slått rot på utsiden og våker over deg og oss.» Og jo, der borte så jeg det. Utenfor rommet mitt. Et tre med en usedvanlig unaturlig form. Har den stått der hele tiden? Tenkte jeg og så bort på et tre formet som et hjerte. Hjerterdronningen eller Queen of Hearts (noen ting høres bedre ut på engelsk) hadde virkelig slått rot der ute. Og hver gang jeg er her og har fått tildelt et rom, kan jeg se bort på henne og vite at hun snart kommer igjen og da kommer hun til å finne oss og redde oss. Hun kommer til å få dragene til å fly igjen sammen med monsteret i mitt hjerte. Og jeg med mitt følge har nok en gang overlevd det umulige.

Bartesignal på himmelen.

Til deg som holder alt samlet og som forstår mer enn alle andre. Til deg som forsvant, men som lovte på mill drill å returnere. Jeg vet at du kommer igjen, men vær så snill å få tiden til å gå raskt fram til da. Vi trenger deg for at dragene skal fly igjen. Vi trenger deg mer enn noen gang. Gjøkeredet og skogen står ikke stødig uten deg. Hilsen meg med mange fler.

Vit hvem du er. I tide.

«Dragene stopper ikke å fly selv om du blir borte litt» Sa jeg til overlegen som overhode ikke er overlegen før koronaviruset tok overtaket på oss alle. «Verden går ikke under nå heller» Sa Vikingen. det er snart 5 uker siden og dragene stoppet å fly. Og verden gikk under. Min verden. Alt jeg kjenner til ble revet i stykker og utslettet. Et helt univers ble tilintetgjort sakte, men så sikkert at det ikke var tvil om det. Og jeg, jeg oppdaget det altfor sent. Ødeleggelsene skjedde parallelt med det menneskene rundt meg kaller «livet». Uten å ense det, ble alt bare mørkere og siden det gikk så sakte, var et umulig å legge merke til det, for øynene tilpasser seg jo lyset som er. Eller mørket som kommer. Gradvis. Noen få dager etter denne verdenskrisen, som egentlig ikke kom som noe sjokk siden min egen verden befinner seg i krise stort sett konstant, kom det en Skjoldmøy til oss. Eira. Tilsynelatende for å rydde opp og skape fred og ingen fare. Istedenfor oppsto det stor frykt og skogen ble rasert. Slettet og ugjenkjennelig. Som om innbyggerne plutselig bodde i et krigsherjet land som var etterlatt. Øde og uten verktøy til å bygge det opp igjen. Så de gikk i eksil og ble borte. Det jeg ikke forsto før i etterkant, var at Eira nok bare var en avledning. For det var noe større enn henne som hendte i takt med Skjoldmøya. Noe som fikk utvikle seg fritt fordi jeg og de rundt meg hadde øynene våre på henne. Hun som jaktet på innbyggere i Barteskogen for å merke en og hver av dem og for hver merking, mistet skogen og jeg en bit av kjernens identitet. Lever jeg i det hele tatt videre? Hvem er jeg? Eller hva er jeg? Spørsmålet bør kanskje heller være «Hvem har jeg blitt?» eller «Hvem er det jeg egentlig har vært?». At forvirringen stadig økte var det ingen tvil om, men vi fikk liksom aldri tak på hva den tvilen egentlig handlet om. Eksistens?

Jeg søkte gradvis mer og mer svar ovenifra. Nattehimmelen ble det eneste sanne og det eneste virkelige. Der oppe er det alltid svar å finne bare du leiter lenge nok. Etter en mening, et mønster (kanskje et monster?) og etter noe som er større enn deg. Noe uforklarlig, men som finnes der oppe. Over skyene er himmelen alltid blå, men over himmelen igjen, er universet uendelig svart. Svart, men med mange lyspunkt og stjernekonstellasjoner i det uendelige. Jeg så etter dragene, håpet. Jeg så etter meg selv, for «meg selv» var ikke lengre hos meg. «Det er jo bare å ta kontakt og komme tilbake om ting blir utrygt», Sa Gjøkeredet. Men nei, det var ikke bare å komme tilbake. Bartesignaler på himmelen ble sendt i håp om at noen ville se, for ingen i min bevissthet vet hvordan det «Bare er å ta kontakt». Det var kontakt, en form for en iallefall. Hvor konstruktivt det var kan diskuteres. For tillit ble også brutt ned, gradvis og så sakte at ingen kunne oppdage det i tide fordi Eira avledet det hele mot å handle om henne. Tillit ble borte og alt som var, ble glemt sammen med den. Og kanskje sammen med meg?

Utfluktene til skogen og stjernene endte til slutt med «det er bare å komme når ting blir vanskelig». Det ble fort avdekket at det ikke skulle være så enkelt som de skulle ha det til. Det ble veldig uforutsigbart og de kjente livvaktene var også borte. Hvor ble alt av? Og hvor var jeg? Hadde jeg i det hele tatt eksistert i denne verden? Spørsmålene var mange og forvirringen enda større. Jeg husker faktisk ikke at jeg kom dit eller hvem jeg møtte, men jeg visste at det ikke var en god ting. Alt var endret og jeg forsto hverken hvem jeg var eller hva jeg skulle. Min eksistens var ikke der og for å være ærlig, så var jeg også veldig usikker på om hele tilværelsen rundt meg var det samme. Ikke der. Jeg hadde på et vis opphørt og levde som en sky av millioner av bittesmå partikler. Svevende og ikke eksisterende. Få av de rundt meg forsto noe av dette. Mange ukontrollerte og destruktive ord ble uttrykket og kommunikasjonen mellom et ikke-eksisterende-jeg og dem ble til en krig bestående av ord som kuler fra et maskingevær. Slik kunne ikke den ikke-eksisterende ha det og ville ut. Det ville ikke dem. Og det hadde vel kanskje ikke overlegen som ikke er overlegen heller villet, men legene som aldri hadde møtt et ikke-eksisterende-jeg før, gikk gode for mitt eventyr ut i den store verden. Det endte med at det ikke-eksisterende ble i enda større grad borte og returnerte til Gjøkeredet etter kort tid med store skader som måtte lappes lagvis sammen igjen. Dagen etter hendte det samme. Eira ville ut og legen som ikke kjenner oss skrev henne ut. Oss ut, igjen, mens en hel flokk sto bak med en lydløs bønn om å få bli. Frigg hadde skrevet ordene «Hjelp» på armen, Stina hadde laget sår på fingeren og Frida bare gråt lydløse tårer og jeg? Jeg eksisterte ikke og gode råd var det samme. Ikke eksisterende. Ingen så dem, noe som ikke er så rart. For å se dem, må man vite om dem og kjenne språket dems. Eira hadde skrevet i boken, en avskjed til oss alle. Vikingen ber alltid om å få se i boken. Overlegen som ikke er overlegen også pluss et par andre. Men ikke denne legen. Og ingen andre heller.

Eira gikk målbevisst dit hun hadde gjemt unna det bittelille sverdet sitt som var stort nok til å gjøre stor skade. Hun fortsatte ned til elva for å farge den rød. Da det var gjort, gikk hun bestemt videre mot brua. På toppen av den steg hun opp på rekkverket mens hun tenkte at oppdraget var utført og at det ikke lengre var behov for henne. Det blåste en skarp vind. En medvind, en medvenn som ville hjelpe med satsen ut og ned eller kanskje skulle det vise seg at hun fløy? Hun tok et dypt åndedrag rett før en kraft dro henne bakover og tilbake på feil side av rekkverket. Eira forsvant og Frida overtok ansvaret videre. Et kjent ansikt dukket opp fra ingen steder. Pussig at en som kjente oss fra Gjøkeredet skulle befinne seg på den samme brua på akkurat dette tidspunktet. Frida måtte også følge med i ambulansen. Alene. Videre på legevakten. Alene. De sydde uten bedøvelse, men hun følte ingenting uansett. Den ikke-eksisterende-jeg våknet opp igjen i sengen på Gjøkeredet i sykehusklær. Jeg merket til tross for ikke å eksistere at noe var alvorlig galt. En livvakt jeg aldri hadde sett før serverte dagens innhold som en hovmester som forteller om dagens meny. Jeg kunne ikke huske noe av det, men jeg følte på hele meg fortvilelsen til alle dem som forsøkte å rope ut for full hals. Lydløst. Fortvilelse er egentlig ikke et godt nok beskrevet ord for hvordan vi opplevde etterskjelvet, men jeg vet ikke om noe annet å si. Systemet har levd som en robot i flere uker og nå ble det kortslutning. Roboter tåler ikke vann og nå åpnet springen seg for fullt og ingen klarte å skru den av. Tårene rant og roboten eksploderte på innsiden, mens utsiden ble igjen som et tomt skall. Ikke-eksisterende.

Så var påska over og de vanlige behandlerne var på plass igjen. Godt? De tenkte kanskje at alle gode ting er tre, for de gav klar beskjed om at jeg og mine kunne reise nok en gang. Det var som om sykepleieren i meg kviknet litt til etter en flere måneder lang dvale. Hun stilte seg spørrende til hva som lå bak den vurderingen, men fikk ikke gode svar på det. Lovverket er visst viktigere enn et menneskeliv tolket vi det til og verdien til flere sank alle mulige hakk ned forbi ingenting. Det vi kanskje har lært av dette, er at vi burde vite hvem eller hva vi er tidsnok. Før en total ikke-eksistens tar over. Jeg er redd for at det nå er for sent. Det siste Stina sa til overlegen som overhode ikke er overlegen og som nå er svært dypt savnet var: «Du kan jo ikke bli borte nå! Det er jo nå alt begynner!». Men hun tok feil. Det var ikke nå alt skulle begynne, men ende.

Vill ensomhet.

Frigg vandret rundt i skogen. Det som var igjen av den vel og merke. Alene. Han kjente den ikke lengre igjen, for alt var slettet med jorda og alle de som en gang bodde der var borte. Forsvunnet. Gått under jorda eller kanskje til og med gått opp i røyk? Ingen visste og det var en ganske rar og ubehagelig tilværelse. En slags vill ensomhet. Vemodig? Nei, nå er vi inne på en slektning som bor på motsatt ende av Vemod. Fortvilelse. Fortvilelse over at skogen er slettet med jorda og alt det som var vakkert står igjen som en stor gravplass. Dystert, ensomt og mørkt. Det var tydelig at det hadde vært en stor krig der, men det var umulig å vite hvem som hadde vunnet. Ingen? Frigg listet seg rundt på leit etter gamle kjente som han akkurat hadde rukket å så vidt bli kjent med før de ble revet bort og etterlot en enorm ensomhet. Nå sto han alene igjen, lukket øynene ved jevne mellomrom og hvisket ut i det store ingenting «Finn meg. Vær så snill å finn meg.» Selv om ordene var svake og nærmest lydløse, fikk de fart på seg og reiste langt på jakt etter en mottaker. Ordene fløy igjennom alle kriker og kroker, men de returnerte ikke med noen svar. Så Frigg fortsatte å vandre lydløst rundt når han visste at henne ikke var i nærheten. For Eira Skjoldmøy hadde enda ikke fått tak i han og gitt han det beryktede merke på armen for å vise hvilken side han sto på. Han ønsket ikke å være på noens side hvis det innebar å bli merket med kniven til en skjoldmøy.

Han tenkte mye på hjerterdronningen som kanskje en dag ville komme tilbake å redde dem som nå levde i skjul. Redde han, som hun gjorde den gangen han ble overfalt av fremmede. Og på Vikingen som av en eller annen grunn hadde sendt denne Skjoldmøya inn til dem. Frigg forsto ikke hvorfor, men han klarte ikke å tro at det var med ond hensikt. Mest av alt tenkte han på det mektige treet der indianerhøvdingens sjel lever i. Om han bare kunne høre Frigg sine lydløse utrop og finne han. Hjelpe han. Frigg gav seg ikke. Han hadde fått smake på et snev av godhet nå og nektet å gi opp å finne tilbake til det igjen. Han søkte veiledning under stjernene om natten. Monsteret i skogens hjertet hadde sagt at det fantes et stjernetegn på himmelen som heter «Draco». Han så etter den siden, dragene hadde sluttet å fly og magiens kraft fra dem var borte. Han fant aldri Draco, men han fant mye annet. Orions belte, den lille og store bjørnen, Karlsvognen og flere stjerneskudd. I natten. For hvert skudd sendte han nytt ønske om å bli funnet. Av det gode.

Utslitt av all vandringen i blinde måtte selv Frigg gi litt opp. Han var helt alene om den store jobben mot å samle folket igjen for å ta tilbake skogen, den trygge plassen og få dragene til å fly igjen. Alt virket håpløst så en kveld gjorde han noe han ikke hadde trodd at han skulle gjøre. Han ringte nummeret. Nødnummeret mens han var ute å vandret i en tid som sto stille. På den andre enden av telefonen hørte han den stemmen. Var det på ekte? Indianerhøvdingens stemme var ikke å ta feil av. Frigg snakket lavt og fant et telt han kunne gjemme seg i, for ikke å bli oppdaget av Eira. «Finn meg» Sa Frigg ydmykt. Indianerhøvdingen spurte hvordan. «Hvis vi leiter fra hver vår kant, må vi vel finne veien til hverandre til slutt?». Det var begge enige i. Selv om tiden sto stille, gikk tiden allikevel fra dem. Frigg gjentok: «Lov og leit etter meg!». «Jeg lover. Mill drill». Svarte den trygge stemmen i den andre enden før de la på og den ville ensomheten var nok en gang et faktum.

Frigg fikk påfyll av motivasjon og fortsatte vandringen i skogen som ikke lengre egentlig var en skog, men en slagmark etter krig. I mens Frigg gikk på sin evige vandring på leit etter det gode, mistet jeg selv mer og mer fotfeste til hverdagen. Uten å forstå hvorfor. For kontakten mellom meg og de indre fragmentene i meg var totalt avkuttet ifra hverandre. Det var derfor også umulig å kjenne hvor sliten jeg faktisk var. Ble. Hvordan kjenne på kroppen når ikke kroppen tilhører deg lengre, men andre? Når eksistensen gradvis dør, settes du bare på autopilot til drivstoffet går tomt. Drivstoffet gikk tomt eller kanskje noen tente på slik at en massiv eksplosjon ble et faktum. Telefoner ble tatt og etablert tillit ble brutt ned på få sekunder. Før jeg visste ordet av det fikk jeg beskjed om å reise til Gjøkeredet før det skjedde fatale skader. Av Bart, som har høy terskel for å sende meg av gårde på den måten. Jeg husker ikke veien dit. Jeg husker heller ikke det første døgnet jeg var der, men de fant Frigg på utsiden med en rød sjø under seg. I disse pandemitider kunne ingen sy, så han ble lappet i beste evne sammen av en tilfeldig lege. Det første døgnet gikk til å sove, spise og sove igjen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville være der. Overlegen som overhode ikke er overlegen var borte. Hjerterdronningen var blitt erstattet av den mørke og onde dronningen som ikke kjenner oss, men som har hatt flere uker og måneder på å bli det. Det kom tydelig fram i samtalen at hun ikke visste. Hun serverte oss en rekke svada-utsagn som psykologer ofte gjør for å forvirre oss enda mer. Sikkert ubevisst, men det er en trend jeg har sett gå igjen. Utsagn uten innhold og jeg takler dårlig den måten å kommunisere på. Så vi ville hjem, men Vikingen skulle komme og jeg fikk lov til å ha et samarbeid med han. Bare han.

Den over to meter høye vikingen kom inn døra og jeg merket umiddelbart en ro legge seg over meg. Ingen forstår meg bedre enn han og overlegen som ikke er overlegen som på dette tidspunktet er borte. Han fikk meg til å ville bli, men samtidig er ikke slike valg noe jeg er i stand til å ta i en ikke-eksisterende-tilstand. Dette fikk Frigg med seg, og fortsatte de stille ropene sine om å bli funnet. Han satt seg til slutt på sin tryggeste plass. Inne i dusjen på badet. Der satt han og ventet i det han hørte døra gikk opp. Han kneip øynene igjen og håpet at det ikke var Eira Skjoldmøy som endelig fant hans skjulested. Men skrittene hørtes trygge ut og før han visste ordet av det hadde det satt seg noen på gulvet sammen med han. I dusjen. Det var han. Frigg viste det ikke, men han ble full av glede. «Du fant meg!» Sa han lettet. «Ja. Vi fant visst hverandre.» Svarte Indianerhøvdingen. Så satt de der. Sammen og delte på den ville ensomheten og fortvilelsen.

Det var allikevel et glimt av håp der. Og det var alt som skulle til. Dagen etter dro vi hjem og Frigg fortsetter nok sin vandring. Tråkker opp nye stier med visshet om at høvdingtreet endelig har slått stødig rot igjen i skogen.