Vill ensomhet.

Frigg vandret rundt i skogen. Det som var igjen av den vel og merke. Alene. Han kjente den ikke lengre igjen, for alt var slettet med jorda og alle de som en gang bodde der var borte. Forsvunnet. Gått under jorda eller kanskje til og med gått opp i røyk? Ingen visste og det var en ganske rar og ubehagelig tilværelse. En slags vill ensomhet. Vemodig? Nei, nå er vi inne på en slektning som bor på motsatt ende av Vemod. Fortvilelse. Fortvilelse over at skogen er slettet med jorda og alt det som var vakkert står igjen som en stor gravplass. Dystert, ensomt og mørkt. Det var tydelig at det hadde vært en stor krig der, men det var umulig å vite hvem som hadde vunnet. Ingen? Frigg listet seg rundt på leit etter gamle kjente som han akkurat hadde rukket å så vidt bli kjent med før de ble revet bort og etterlot en enorm ensomhet. Nå sto han alene igjen, lukket øynene ved jevne mellomrom og hvisket ut i det store ingenting «Finn meg. Vær så snill å finn meg.» Selv om ordene var svake og nærmest lydløse, fikk de fart på seg og reiste langt på jakt etter en mottaker. Ordene fløy igjennom alle kriker og kroker, men de returnerte ikke med noen svar. Så Frigg fortsatte å vandre lydløst rundt når han visste at henne ikke var i nærheten. For Eira Skjoldmøy hadde enda ikke fått tak i han og gitt han det beryktede merke på armen for å vise hvilken side han sto på. Han ønsket ikke å være på noens side hvis det innebar å bli merket med kniven til en skjoldmøy.

Han tenkte mye på hjerterdronningen som kanskje en dag ville komme tilbake å redde dem som nå levde i skjul. Redde han, som hun gjorde den gangen han ble overfalt av fremmede. Og på Vikingen som av en eller annen grunn hadde sendt denne Skjoldmøya inn til dem. Frigg forsto ikke hvorfor, men han klarte ikke å tro at det var med ond hensikt. Mest av alt tenkte han på det mektige treet der indianerhøvdingens sjel lever i. Om han bare kunne høre Frigg sine lydløse utrop og finne han. Hjelpe han. Frigg gav seg ikke. Han hadde fått smake på et snev av godhet nå og nektet å gi opp å finne tilbake til det igjen. Han søkte veiledning under stjernene om natten. Monsteret i skogens hjertet hadde sagt at det fantes et stjernetegn på himmelen som heter «Draco». Han så etter den siden, dragene hadde sluttet å fly og magiens kraft fra dem var borte. Han fant aldri Draco, men han fant mye annet. Orions belte, den lille og store bjørnen, Karlsvognen og flere stjerneskudd. I natten. For hvert skudd sendte han nytt ønske om å bli funnet. Av det gode.

Utslitt av all vandringen i blinde måtte selv Frigg gi litt opp. Han var helt alene om den store jobben mot å samle folket igjen for å ta tilbake skogen, den trygge plassen og få dragene til å fly igjen. Alt virket håpløst så en kveld gjorde han noe han ikke hadde trodd at han skulle gjøre. Han ringte nummeret. Nødnummeret mens han var ute å vandret i en tid som sto stille. På den andre enden av telefonen hørte han den stemmen. Var det på ekte? Indianerhøvdingens stemme var ikke å ta feil av. Frigg snakket lavt og fant et telt han kunne gjemme seg i, for ikke å bli oppdaget av Eira. «Finn meg» Sa Frigg ydmykt. Indianerhøvdingen spurte hvordan. «Hvis vi leiter fra hver vår kant, må vi vel finne veien til hverandre til slutt?». Det var begge enige i. Selv om tiden sto stille, gikk tiden allikevel fra dem. Frigg gjentok: «Lov og leit etter meg!». «Jeg lover. Mill drill». Svarte den trygge stemmen i den andre enden før de la på og den ville ensomheten var nok en gang et faktum.

Frigg fikk påfyll av motivasjon og fortsatte vandringen i skogen som ikke lengre egentlig var en skog, men en slagmark etter krig. I mens Frigg gikk på sin evige vandring på leit etter det gode, mistet jeg selv mer og mer fotfeste til hverdagen. Uten å forstå hvorfor. For kontakten mellom meg og de indre fragmentene i meg var totalt avkuttet ifra hverandre. Det var derfor også umulig å kjenne hvor sliten jeg faktisk var. Ble. Hvordan kjenne på kroppen når ikke kroppen tilhører deg lengre, men andre? Når eksistensen gradvis dør, settes du bare på autopilot til drivstoffet går tomt. Drivstoffet gikk tomt eller kanskje noen tente på slik at en massiv eksplosjon ble et faktum. Telefoner ble tatt og etablert tillit ble brutt ned på få sekunder. Før jeg visste ordet av det fikk jeg beskjed om å reise til Gjøkeredet før det skjedde fatale skader. Av Bart, som har høy terskel for å sende meg av gårde på den måten. Jeg husker ikke veien dit. Jeg husker heller ikke det første døgnet jeg var der, men de fant Frigg på utsiden med en rød sjø under seg. I disse pandemitider kunne ingen sy, så han ble lappet i beste evne sammen av en tilfeldig lege. Det første døgnet gikk til å sove, spise og sove igjen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville være der. Overlegen som overhode ikke er overlegen var borte. Hjerterdronningen var blitt erstattet av den mørke og onde dronningen som ikke kjenner oss, men som har hatt flere uker og måneder på å bli det. Det kom tydelig fram i samtalen at hun ikke visste. Hun serverte oss en rekke svada-utsagn som psykologer ofte gjør for å forvirre oss enda mer. Sikkert ubevisst, men det er en trend jeg har sett gå igjen. Utsagn uten innhold og jeg takler dårlig den måten å kommunisere på. Så vi ville hjem, men Vikingen skulle komme og jeg fikk lov til å ha et samarbeid med han. Bare han.

Den over to meter høye vikingen kom inn døra og jeg merket umiddelbart en ro legge seg over meg. Ingen forstår meg bedre enn han og overlegen som ikke er overlegen som på dette tidspunktet er borte. Han fikk meg til å ville bli, men samtidig er ikke slike valg noe jeg er i stand til å ta i en ikke-eksisterende-tilstand. Dette fikk Frigg med seg, og fortsatte de stille ropene sine om å bli funnet. Han satt seg til slutt på sin tryggeste plass. Inne i dusjen på badet. Der satt han og ventet i det han hørte døra gikk opp. Han kneip øynene igjen og håpet at det ikke var Eira Skjoldmøy som endelig fant hans skjulested. Men skrittene hørtes trygge ut og før han visste ordet av det hadde det satt seg noen på gulvet sammen med han. I dusjen. Det var han. Frigg viste det ikke, men han ble full av glede. «Du fant meg!» Sa han lettet. «Ja. Vi fant visst hverandre.» Svarte Indianerhøvdingen. Så satt de der. Sammen og delte på den ville ensomheten og fortvilelsen.

Det var allikevel et glimt av håp der. Og det var alt som skulle til. Dagen etter dro vi hjem og Frigg fortsetter nok sin vandring. Tråkker opp nye stier med visshet om at høvdingtreet endelig har slått stødig rot igjen i skogen.

3 kommentarer om “Vill ensomhet.

  1. 😢❤
    Så vondt og fint på samme tid! Tenker masse på deg(dere), min(e) venn(er)❤ Hold ut så godt dere kan, og jeg er så evig takknenlog for at dere blir sett og møtt på den måten dere gjør❤

    • Det er jo nettopp det som er selve livet. Opp og nedturer. Ville ensomheter og sprudlende gleder ❤. Livet er til stede i det minste. Livet kan gjøre ufattelig vondt, men også godt! Livet er vårt og bare det. Takk for at du er i livet mitt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s