Korthuset.

Fru Grå beskrev alltid dissosiasjon som et hus med flere låste rom uten tilknytning til hverandre. Selv om ikke Grå og jeg har kontakt lengre, merker jeg hvordan ordene hennes lever videre. I meg. Og det er noe jeg er takknemlig for. For uansett hvor brått og galt vårt samarbeid utviklet seg, så er hun fortsatt en av de klokeste menneskene jeg har møtt. Og hennes ord sitter igjen som et ekko fra en tid som på mange måter var fin, fordi jeg lærte så mye nytt. Ikke bare om meg selv, men om livet og alt rundt. Så ifølge Fru Grå lever jeg i et hus med alle de avstengte rommene som jeg dessverre ikke har nøkkelen til, så hva som foregår inne i hvert enkelt rom, er utenfor min kontroll. Den siste tiden, etter denne verdenskrisen som heter Korona tok overtaket på oss, har jeg tenkt mer på dette huset og forsøkt å føle på hvor stødig det står. I mitt hode har jeg sett for seg et svært og nedfallen hus som kunne trengt en god del oppussing. Det syntes jeg passer godt med beskrivelsen av mitt indre system. Jeg har mange ganger sagt at jeg ønsker meg en hjernetransplantasjon for å kunne starte på nytt. Men så er det samtidig noe sjarmerende med dette gamle og nedslitte huset da, noe originalt som jeg aldri vil få igjen om jeg river det ned og bygger noe nytt og moderne. Huset jeg ser for meg er laget av mur. Jeg overlever alt og det gjør vel murhuset også, selv om det kunne trengt, som meg, litt vedlikehold og oppussing.

En vanskelig natt på Gjøkeredet satt jeg sammen med Indianerhøvdingen mens malingen flasset mer og mer av murveggene på huset og ugress klatret lengre og lengre opp langs det. Som om det holdt hele huset fanget med gress og røtter. Ja, nesten som en tvangstrøye. Og slik føles det ofte og. Å leve som fange i egen kropp. Når du ikke lengre har kontroll på ditt eget sinn og ulike deler tar over styringen og gjør ting som jeg som menneske aldri kunne gått god for. Da er ting ganske håpløst og bortimot umulig å håndtere.

«Ikke misforstå meg nå, men du er jo som et korthus» sa høvdingen plutselig. Uten å vite om huset med alle rommene og muren som er i ferd med å sprekke opp. Jeg så opp på han, øynene mine var våte (Ja, jeg har visst begynt å gråte nå. Noe som oppleves som svært upraktisk!). «Ja», svarte jeg, uten å misforstå et eneste ord. «Det er faktisk akkurat sånn det er nå». Og på den måten fikk jeg et syn på det hele. Murhuset har nok stått ubebodd en god stund. Det hender at Adam vandrer bort til det og kikker. Kaster steiner og undres over om det en dag kommer noen å flytter inn i det igjen. Men nå lever vi altså i et korthus. Som alle sikkert vet, er et korthus noe mer ustabilt enn et murhus. Det skal så vidt et lite sukk til før alt raser. Og mitt korthus har rast litt for mange ganger i løpet av de siste ukene enn hva jeg faktisk kan klare å tåle, men igjen, begynner jeg å tro at jeg kan tåle og overleve alt. Det er en litt fin og skummel tanke på en gang. Fin, fordi det er litt kult å være et overmenneske med superkrefter, men innerst inne vet jo selv jeg at det ikke er ekte og at jeg mest sannsynlig er like døende som alle andre levende. Jeg forstår bare ikke, etter alt det jeg har utsatt meg selv for, at jeg fortsatt ikke ligger i en kiste sju fot under bakken og råtner på dette tidspunktet. Så en eller annen kraft finnes der. Om den er overnaturlig eller ei, kan diskuteres. Det har tatt meg litt tid å forstå det hele, men tiden har gitt meg mange svar. Ja, stjernene også og korthuset mitt tåler faktisk en vindkast eller to. Som da vi ble skrevet ut 3 ganger på rad av ukjente leger som bare endte med destruktiv handling forså å bli dratt tilbake igjen. Og ut igjen. Dette er ille, men korthuset står til tross for slike feiltolkninger og feilavgjørelser. Det står ikke stødig, men det har stått. Det de færreste forstår med oss som lever med en strukturert dissosiativ lidelse, handler om noe så elementært som tilknytting. Tilknytting til andre mennesker. Det er for oss en så stor utfordring at vi knapt tør å si ordet «Tilknytting» høyt. Og jeg er slik, jeg har alltid strevd med å komme for nære folk, eller egentlig la dem komme for nære meg. For det er livsfarlig. Det er i alle fall det jeg har lært i en periode på 30 år. På grunn av en oppvekst omringet av omsorgssvikt, har jeg utviklet en desorganisert tilknytningsform, for dissosiasjon er en lært adferd, sier vikingen så fint hver gang jeg ser han. Det vil si at jeg helt ubevist forbinder omsorg og nære relasjoner med noe farlig og velger, fortsatt ubevisst, å trekke unna. Dette gjelder ikke minst for møte med helsepersonell. Derfor er det så viktig å bruke tid på å skape en godt og solid tillit. Og det høres kanskje rart ut, men tillit er for oss dissosiative susehuer, veldig vanskelig å oppnå og det er ikke minst veldig sårbart i tillegg. Vi går i konstant beredskap og på høygir, på jakt etter feil og noe som kan komme til å skade oss.

Jeg har oppnådd denne tilliten noen få ganger, til noen få mennesker. Fru Grå var min trofaste behandler i 6 år og den eneste psykologen jeg noen sinne har fått tillit til. Dessverre ble den revet brutalt vekk da hun avsluttet behandling når jeg var på mitt mest sårbare. Og systemet fikk sine bevis på at tillit nok en gang er farlig og alltid tar en slutt. Så har vi Larve som er den eneste fastlegen jeg noen sinne har hatt tillitt til, men som plutselig ble så uforutsigbar at samarbeidet vårt gjorde mer skade enn nytte. Det er mine to, alt annet av helsepersonell og hjelpere jeg har møtt før dem, har jeg ikke klart å møte mer enn en eller to ganger. Derfor var skepsisen naturligvis høy da jeg kom på Gjøkeredet. Nok et mannskap som påstår at de aldri skal gi opp og som kommer med den ene lovnaden etter en andre. Løfter er generelt et stort faresignal for meg. Løfter er hellig for oss og noe som ikke bør brytes fordi det kan få fatale konsekvenser. Vanlige mennesker tenker nok ikke over dette, men for oss som har ultra sensitive antenner betyr lovnader alt. Vi fanger opp det meste og det nytter ikke å servere oss usannheter for vi vil garantert fange opp enhver løgn og hva som er uekte og falskt. Oppi alt dette, er det en som står der like stødig. Bart. Vi har holdt ut med hverandre i 11 år og fortsatt kjenner vi hverandre ikke fullstendig, fordi ingen av oss har behov for å komme «For nær». Og det er kanskje nettopp derfor vi passer så bra sammen. Vi respekterer hverandre for den vi er. Og hjemme sammen med han og trollungene våre er jeg fullstendig og tilstede. Bart ser sjelden den andre siden ved meg, men han er hverken blind eller dum. Han vet. Men han vet også å ikke blande seg for mye. Han støtter på den måten både jeg og han tåler og slik overlever vi vår tilknytning til hverandre. Ingen kjenner meg bedre enn han, i det skjulte. «Man elsker bare den man ikke eier helt», sies det og slik er det med meg og Bart. Det er fint og fortsatt oppdage nye ting med hverandre etter 11 år. Det blir noe annet med helsepersonell som iherdig forsøker å nå inn med alle midler. Det blir fort inngripende og forsvarshæren min står klare til å angripe.

Korthuset mitt falt derfor ikke sammen når en overlege jeg ikke kjenner skrev meg ut gang på gang, han betydde jo ingenting for meg og jeg betydde nok heller ingenting for han, selv om det førte til farlige hendelser. Det er ingen tvil om at jeg har fått tillit til flere på Gjøkeredet, dessverre har de minket i antall på kort tid, men det kan sikkert bygges opp igjen. Da Overlegen som overhode ikke er overlegen forsvant (Men som har lovet på mill drill å komme tilbake) ble det ekstra sårbart og da koronaen kom i tillegg ble det enda mer sårbart på toppen av det igjen. Forutsigbarhet er også viktig. Det var umulig å få til en forutsigbar plan med henne borte og med koronaen som kom inn istedenfor. Som en slags dårlig erstatning. Uforutsigbarheten fikk korthuset til å vingle og så skjedde det en liten ting, bare en bitteliten detalj, som sikkert mange vil tenke bare er tøys og tull. En svært viktig person som jeg og mange i meg har utrolig nok oppnådd tillit til på Gjøkeredet hadde avtalt å ringe hver gang han er på jobb. Bare for å holde kontakt og opprettholde den tilliten og relasjonen. Det funket fint, helt til det ikke gikk fint. Helt til vedkommende ble for opptatt med andre ting, naturligvis. Den voksne meg forstår dette veldig godt, jeg jobber også i helsevesenet og jeg vet hvor hektisk ting kan være. Men andre i meg har ikke like stor forståelse for dette. Kroppen min hadde blitt utsatt for de mest brutale tingene de siste ukene, jeg var gørrsliten og nære bunnen. Vi hadde kontakt og han lovte å ringe opp igjen om kort tid. Telefonen ringte, men det var ikke han. Det var en kollega som fortalte at han som hadde lovet å ringe, ikke hadde tid. Og der, akkurat da, av en så liten ting, raste hele korthuset. Den voksne jeg forsvant fort og ble forvandlet til en opprørsk tenåring og en liten drittunge på samme tid. Jeg hater den siden ved meg. For jeg som voksen, vet jo bedre. Men de andre gjør det ikke. Stina og Frigg slo seg sammen, men samtidig hver for seg, og så for seg at ingen brydde seg mer og var i ferd med å gi opp som alle andre før dem hadde gjort. Spørsmålene raste inn. Hvorfor ville han ikke ta den telefonen? Var jeg plutselig så lite viktig at han ikke en gang tok seg tid til å ringe for å gi en slik beskjed selv? Stina ringte opp, men han var utilgjengelig og kom til å være det resten av kvelden. Voksne meg forstår at det er andre pasienter som trenger mye, men tenåringen og drittungen tok denne lille saken som en stor avvisning. Nettopp fordi den kom fra en de har tillatt å tørre å slippe inn så nære. For nære. Og det var det som skulle til. Stina ville ikke leve mer og jeg følte at jeg døde der og da. Stina tok over skuta og hun ble livsfarlig. Hun ble plassert et sted hun kunne sitte, Fredriksen gav henne praktisk talt skalpellen i hånda og sa vær så god med et tilfredsstillende smil i ansiktet. Stina hadde nok ikke lyst til å dø, men hun hadde ikke anelse om hvordan hun skulle leve det og gjorde det hun så på som nødvendig for dempe skuffelsen og smerten over at hun hadde tillatt seg å komme for nære. Foran henne rant det plutselig en rød sjø og hun kunne føle på rusen av den. Systemet ble bedøvet og hun la seg bakover og nøt det å ikke føle så mye i øyeblikket. Til slutt kikket hun ned på armen og innså at hun måtte sy, ringte en av mine beste venninner for å få kontakt med legevakt. For Gjøkeredet ville hun ikke ha noe med å gjøre mer. Venninnen ringte Gjøkeredet og ambulanse med politieskorte ble sendt. Hva som hendte på sykehuset er en annen historie. Ikke en god en og flere «svik» følger på løpende bånd. Som den gang Larve tilfeldigvis var hjemme med sykt barn, kunne også alt dette vært unngått om han bare hadde hatt tid til å ta den fem minutter lange telefonsamtalen. Kanskje. Mest sannsynlig.

Og sånn går den evige runddansen, livets sirkel. Bart ser det tydelig, jeg begynner så vidt å skimte det. Mønsteret. Jeg slipper folk inn, de kommer for nære og systemet mitt, det ikke viljestyrte systemet, kjemper med nebb og klør for å skyve dem vekk, helt til en av partene faktisk kaster inn håndkle. Håndklærne har hatt mange former og navn iløpet av et 35 år gammelt liv. «Behandlingsresistens», «Responderer ikke på behandling», «Virker ikke motivert for behandling», «For dårlig til behandling», «For frisk til behandling» osv. Samtidig som andre ikke-styrte viljer i meg trygler om at ikke også dem skal gi seg, men se meg og oss og høre hva som faktisk blir sagt. Og jeg står som vanlig i midten og gjør mitt aller beste for å mekle, roe ned og ta hensyn til det minst fatale utfallet.

Det er ingen tvil om at denne koronadritten har gjort ting vanskeligere for meg og de som bor i meg å opprettholde den forutsigbarheten i den gode veien vi gikk på før alt brøyt løs. Hadde overlegen som overhode ikke er overlegen vært her, tror jeg at ting hadde gått bedre for det er tydelig at det er henne som er limet som får ting til å henge sammen og fungere på et vis.

«Men Ida.» Sa Adam til meg før vi forlot Gjøkeredet for siste gang før alt det uforutsigbare startet. «Hun blir jo egentlig aldri borte.» «Hva mener du?», svarte jeg. Adam sto ved siden av meg mens vi kikket ut vinduet. Sammen. «Ser du ikke? Hun har jo slått rot på utsiden og våker over deg og oss.» Og jo, der borte så jeg det. Utenfor rommet mitt. Et tre med en usedvanlig unaturlig form. Har den stått der hele tiden? Tenkte jeg og så bort på et tre formet som et hjerte. Hjerterdronningen eller Queen of Hearts (noen ting høres bedre ut på engelsk) hadde virkelig slått rot der ute. Og hver gang jeg er her og har fått tildelt et rom, kan jeg se bort på henne og vite at hun snart kommer igjen og da kommer hun til å finne oss og redde oss. Hun kommer til å få dragene til å fly igjen sammen med monsteret i mitt hjerte. Og jeg med mitt følge har nok en gang overlevd det umulige.

2 kommentarer om “Korthuset.

  1. Jeg leser og lærer noe hver eneste gang du skriver! Du har en formidlerevne som er helt unik!! Du er det flotteste og mest kunnskapsrike menneske jeg kjenner!! Du er min helt!! Alltid!!
    Klem Lise

    • Alle menneskene i mitt liv betyr noe. Det er en grunn til at du fortsatt er en del av mitt ❤. Takk for at du støtter og heier fra din kant. Det betyr mye.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s