Treet, reven og starten på en ny begynnelse?

Følelsen jeg satt igjen med etter mine ville eventyr på egenhånd der ute i den store verden, var at jeg ikke lengre hadde annet valg enn å adlyde. Gjøre som dem sier. Gjøkeredets toppledelse som etter alt rabalderet mitt, hadde fått øye på oss og hva vi drev med. Der ute. De tok umiddelbart og brutalt ifra meg en av de få tingene jeg mestrer i livet og jeg ble livredd for hva de kunne ta neste gang. Ungene? Jobben? Mannen? Jeg har vært borti nok helsepersonell til å vite at det skal bare den ene idioten til. Den ene som absolutt ikke forstår og som ikke evner å se helheten i alt det som foregår. Og jeg har heller aldri klandret dem. For jeg er ikke dum, ikke egentlig, og jeg forstår at mitt lidelsestrykk kan se brutalt, rart og uforståelig ut fra utsiden. Jeg kan til og med forstå at de ikke tror på det. Men det er da det blir farlig. Jeg har blitt kalt mye igjennom livet. Schizofren, Bipolar, emosjonell ustabil personlighetsforstyrret, borderline, deprimert. Listen er lang og det er kanskje derfor jeg liker å bare summere det hele opp med at jeg bare er klin gæren. Heller det, enn å få ulike diagnoser spyttet etter seg. For det er slik det føles av og til. Som om det er en konkurranse blant behandlere, om å finne ut av dette 170 cm høye mysteriet som få skjønner noe av. Som om DID ikke er bra nok eller forklarende nok. Men sannheten er at de bare ikke makter å forstå. For ja, en strukturert dissosiativ lidelse er og blir svært komplekst og ja, ganske rar på mange måter. Fru Grå sine ord går igjen som et ekko fra en fjern fortid og jeg ber iherdig om at de aldri skal bli borte for meg. «Uansett hvor ulogisk og kaotisk det oppleves og føles, finnes det alltid en mening og en logisk forklaring bak» med et tydelig trykk på «alltid», sa hun ofte. Og jeg trodde sjelden på henne i starten. Men så skjedde det plutselig noe. Noe jeg ikke kan forklare på noe som helst vis, men som var ekte og så logisk at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke hadde forstått eller sett det før. Den første av mange mysterier ble oppklart og løst og jeg har aldri følt meg mer befriende noen sinne. Hun hadde rett og alt var faktisk latterlig logisk hvis vi bare snudde litt på det, så det fra en annen vinkel, vridde litt, tenkte en god del og der! Der var løsningen og den svære harde klumpen av en knute løsnet og jeg fikk puste igjen. Knutene og gåtene er mange, men de var betydelig flere før. Fru Grå og jeg løsnet på en god del av dem, men maktet aldri å ta knekken på de største før en Larve kom inn fra sidelinjen og skapte støy og gjorde ting uklart igjen. Jeg klandrer ingen og ingen har gjort vondt verre med vilje. Det var bare slik det ble. Alt handler kanskje om flaks/uflaks.

I går kveld leste jeg tilfeldigvis, eller ingenting er helt tilfeldig ved meg, de siste epikrisene skrevet av overleger som ikke helt forstår. Kanskje de rett og slett ikke gidder eller makter å ta de skritta tilbake for å se på helheten? Ikke vet jeg, men uansett satt jeg igjen med en dårlig følelse. Der sto det ting rarere enn mitt eget lidelsestrykk. Uten at jeg skal gå i bredere detalj, så hadde de på en eller annen måte kommet fram til at hvis alle mine deler slo seg sammen, så sto de igjen med Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, MEN at de valgte å ikke sette ny diagnose enda. Flaks. For meg. Uansett, så er jeg nå under oppsyn av toppledelsen. Det føles litt som å bli fulgt med på av en mafiabande. Hvis jeg gjør noe de ikke liker, så slår de drastisk til verks. Derfor føler jeg meg fanget. Først og fremst i egen kropp og i eget sinn, men nå også fanget av sykehusets mafialedelse. Selv kunne jeg se lenge før dem hvor farlig ting utviklet seg og hvor ødeleggende det var. Og dem? De reagerte på et tidspunkt der alt allerede var slettet med jorda. Greit nok. Jeg lever og det er det viktigste.

Frigg er en nysgjerrig liten gutt. Han har mørkt hår som alltid er bustete og med verver som gjør at det står til alle kanter. Han har listet seg stille rundt i det krigsherjede landet igjennom hele denne tiden. Selv hvor farlig det har vært. Han er litt av en tøffing han der og jeg tror det er fordi han selv føler at han ikke kan tape noe, fordi han har levd på bunnen i hele sitt liv. Med smerte og tortur. I flere uker har han leitet etter livstegn og fant det til slutt, men bare i form av en mild bris. En stemme fra en indianerhøvding om at han var funnet og ikke glemt. Det gav håp og han fortsatte å leite. En dag hørte han Frida rope utover, men han kunne umulig høre hvor hun ropte ifra, men han ba en stille bønn om at hun ikke skulle rope så høyt i frykt for å bli oppdaget av de slemme. Hun hørtes redd ut og Frigg ønsket at han kunne finne henne og at de en dag kunne ligge i hver sin hengehule igjen og snakke om alle stjernene der oppe. Lage uendelige med nye vesener ved å tegne streker mellom dem og le. Det var Frida som hadde fått Frigg til å le for aller første gang og det kommer han aldri til å glemme.

Så kom plutselig den milde brisen igjen. En stemme som formet seg foran han der han lå og så utover i ingenting. Øde. Frigg kunne kjenne noe som tok på skulderen hans og ble fylt av en så stor trygghet som nesten var for stor for han å bære alene. Det føltes nesten ut som en eksplosjon! Det begynte plutselig å riste i bakken. Så kraftig at Frigg hoppet opp og ned fra den og der! Der begynte bakken å sprekke opp og en stamme brøyt igjennom i rekordfart! En indianerstamme? Det stoppet liksom aldri å vokse, men etter hvert klarte han å reise seg opp og gå litt bakover. Det sluttet å riste i bakken og Frigg sto bare der å måpte i beundring. Et tre! Og det var ikke et hvilket som helst tre, det var heller ikke et Bartetre, men et gigantisk Eiketre med blader i alle slags farger. Frigg hadde aldri sett så mange farger på en gang og det var magisk. For bladene lyste liksom opp rundt han som lykter i en mørk tilværelse. «Er det her vi alle skal finne veien tilbake til hverandre?» Turte han knapt å tenke mens han fortsatt måpte. Videre gikk han nærmere for å utforske det og da han kom rundt den gigantiske stammen, hoppet han lydløst av glede da han fikk øye på to hengehuler høyt der oppe. Ubebodd, men han visste hvem de tilhørte og at en dag skulle han ligge der med Frida igjen å le. Høyt og ukontrollert. Treet snakket og spurte om jeg var der. «Ja!» Svarte Frigg. «Jeg er jo rett her borte! Foran deg!», men det virket ikke som om treet så han. Kanskje det var fordi Høvdingtreet var så stort og han så liten? Men allikevel fant treets grener fram til han langt der nede og holde trygt rundt han en stund. Og Frigg tenkte: «Ikke slipp meg. Vær så snill og ikke slipp meg denne gangen.»

Den siste runden på Gjøkeredet har gått intensivt for seg. Og jeg har følt at jeg ikke har hatt noe valg på grunn av Mafialedelsen på toppen av huset. Det er som om jeg må bevise for dem at jeg faktisk kan ha kontroll om ting rundt meg er forutsigbart og trygt for å ikke miste mer av de tingene jeg mestrer i hverdagen. Mens vi har vært opptatt med å være klin gærne har andre fått lov til å ferdes fritt der ute i verden. Stina for eksempel. Som akkurat hadde turt å se håpet der ute. Eller her inne? Tatt tak i den usynlige tråden fra dragen før hun ble fraktet til den trygge plassen i skogen. For aller første gang. Det var mulig det største øyeblikket i Barteskogens historie, men allerede dagen etter ble det største som hadde hendt, revet bort og Stina, sammen med alle oss andre, ble bortvist og etterlatt til seg selv. Spredt i alle kanter. Det var nok mest av alt brutalt for Stina, for nok en gang fikk hun bevist at det hersens håpet ikke var til å stole på. Så hun stakk. Levde på egen hånd, igjen uten min kontroll. Og hun var ikke alene om det og det var nettopp derfor alt gikk så galt. Mens andre tolker i ulike andre retninger, vet jeg at alt handler om noe så elementært som tilknytting og en innlært desorganisert adferd. Stina av alle var svært misfornøyd med å være stuck på Gjøkeredet i denne omgangen. Hva var poenget? Både Vikingen og Indianerhøvdingen forsøkte iherdig med å forklare at hun ikke kunne fortsette å gjøre som hun har gjort til nå. Å vandre ute om natten, oppsøke det farlige og utsette kjernen i meg for store farer og skader. Hun så på dem og visste at de ikke forsto en dritt. Og hvem var dem som kunne si at mitt liv var mer verdt enn hennes? Det var som å få den ene bekreftelsen etter den andre på at hun var totalt verdiløs. Noe hun så klart visste fra før. Det de tydeligvis ikke visste eller forsto var at Stina aldri har gjort noe uten hensikt med å beskytte. Meg. I 20 år har Stina tatt imot en smerte så stor at vanlige mennesker ikke ville maktet å bære den. Og der satt hun og fikk kjeft for det. Det var i alle fall slik det føltes. Så hun valgte til slutt å bare holde kjeft. De gangene hun kom fram til lyset, satt hun seg i mørket. Inne i dusjen på badet. Oppå de varme flisene og kjente på den evige håpløsheten i skyggen av hjelpere som ikke så henne. Som ikke forsto. I mens hun satt der en kveld kom det plutselig en ukjent mann inn. En litt rar og forvirret mann med et konstant spørrende uttrykk i ansiktet. Hun trodde kanskje at det var han de kalte for kildekritikeren. Var det kritisk han var? Uansett hva han var, så brydde han seg ikke om hverken kjernen i oss eller andre enn akkurat den som satt i dusjen der og da. I øyeblikket. Stina. Det eneste som betydde noe for han var henne og han ville vite hva, hvordan og hvorfor. Ikke for å få vite hemmeligheter, men fordi han oppriktig ønsket å hjelpe henne som hadde gitt opp håpet for lengst og som nå satt der alene. Stina. Og så enkelt skulle det være. Han som var kjent som Kildekritikeren, fikk fram all den smerten som Stina hadde båret på i disse ukene. Hemmelighetene og takket være han, kunne de også komme fram til en løsning. Selv etter mye oppklaring, så den mannen like spørrende ut i ansiktet. Han tenkte konstant og så hardt at vi kunne høre det knake lang vei. Også skulle det vise seg det rareste av alt. Han stolte på henne. Han ble bedt om å gå, men han ville ikke gå før Stina lovte å ikke skade seg. Hun lovte, han gikk og hun skadet seg ikke. Det ville ikke falle henne inn å svikte han som stolte på og så henne som satt på de varme flisene på gulvet. Alene. I mørket. Så kollapset hun og befant seg i den øde skogen som plutselig hadde fått et tre plantet i seg. Stina måtte også måpe litt da hun så det og alle lysene og der, bak stammen hørte hun små knekkelyder fra kvist og bark. Hun holdt pusten, ventet litt og der dukket han opp igjen. Men uten det spørrende uttrykket i ansiktet, men mer et lurt et. Han listet seg forsiktig fram fra bak trestammen bare for å si at han lusker rundt der og passer på. Sånn litt på avstand, men at Reven, som ble hans identitet i den nye skogen, stolte på henne og det fikk Stina til å lette på det falske smilet og hun tenkte at dette i beste fall er starten på noe nytt, en ny begynnelse.

Starten på noe nytt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s