Månelanding.

Freden har tilsynelatende senket seg i den nye skogen. Regnskogen. Og for første gang i min historie har jeg klart å ta eierskap til den som et eget individ. Vel vitende om at jeg ikke eier den alene, men at det faktisk er jeg som må lede veien videre. I samarbeid med alle dem som bor der inne. Jeg innser først nå etter flere mislykkede forsøk på å runde det første brettet i denne verden, hvordan ting må være og hvilke regler som må følges for at vi skal kunne leve i symbiose med hverandre og til slutt runde hele spillet. Jeg har kastet vekk naiviteten min om at ting bare vil falle på plass nærmest av seg selv og står nå klar til å brette opp armene og gjøre en innsats. For oss selv. Ikke bare for meg selv, men for alle i meg som bærer med seg en barndom, ungdomstid og et tidlig voksenliv. For jeg har jo allerede fått det som jeg ønsker her i livet. Jeg har utdanning, jobb, mann og barn og er svært tilfreds med det lille livet jeg har skapt for meg selv. Men det er for meg selv nå og nå er det på tide at jeg tenker på resten av oss fra den gang også, som ikke har fått ønskene sine oppfylt og som ikke klarer å se for seg å leve det livet jeg har valgt, ikke for oss, men for meg. For bare kort tid siden var det utenkelig for meg at ikke det var en selvfølge, at alle skulle bli tilfreds med mitt liv. Men naturligvis har også de andre forventninger og ønsker om et liv, for jeg vet jo at meg selv som tenåring, aldri kunne se for seg å hverken gifte seg eller å få barn. Og jeg innser nå at det ville være urimelig av meg å forvente at alle deler av meg skal godta og gli inn i mitt liv som den største selvfølgelighet og leve lykkelige i alle våre dager. Jeg innser at jeg nok har vært litt for naiv på det punktet og litt for selvopptatt kanskje. Eller ikke. For, for sånne som oss vil det vel si at å være selvopptatt, at jeg faktisk tenker på hele meg og ikke bare deler av meg som er tilpasset her og nå. Så det er kanskje nettopp selvopptatt jeg må bli? For jeg har nok hatt en lei tendens til å la andres behov gå foran mine egne. Våre egne eller dems egne. Uten å tenke på helheten i meg, men kun jeg i presens. Og ikke dem i preteritum.

Det har vært en svært innholdsrik uke på Gjøkeredet og jeg ble her lengre enn planlagt på grunn av all støyen og utryggheten knyttet til den. Men som vanlig har støyet en tendens til å løse seg opp i noe, et språk og ord for ord gikk det an å tyde og oversette støyet over til en mening. Det er som å høre Fru Grå si det. «Jeg sa jo at selv dette skulle gå over og vise seg å ha en logisk forklaring». Jeg savner henne ikke. Ikke egentlig. For all visdommen hennes lever på et vis videre inni meg som en slags bunnsolid grunnmur. Hun er et viktig kapittel som streifet innom livet mitt, som endret det og fikk meg videre. Jeg er også glad for at jeg har kommet dit at jeg kan huske henne som den godheten hun var laget av og ikke det kaoset som endte vårt samarbeid. Og nå skulle det vise seg at denne omgangens støy også så sin ende da den tykke tåka løste seg opp. Da fikk jeg se hvor logisk det hele var igjen og at den knallharde jobben, som ikke egentlig føltes som en jobb, men mer som et humpete race i blinde. Støyet og kaoset og racet i blinde ble plutselig, ut av det blå, omgjort til starten på noe oversiktlig og overkommelig. Den nye regnskogen viste seg fra sin beste side og innbyggerne i den sto oppreist igjen. Klare for å se hva jeg var god for og hva jeg kunne få til, sammen med dem. Jeg kunne straks føle et enormt ansvar legge seg som en kappe over skuldrene mine. Som om jeg var en superhelt som skulle lede veien videre sammen med alle de andre delene av meg som også er superhelter hver og en av dem. Til sammen utgjør vi en gruppe superhelter med hver vår superkraft, klare for å løse skogens problemer. «Som The Avengers» Sa Frigg med store og forventningsfulle øyne. «Ja», sa jeg. «Akkurat som The Avengers» og smilte med han. For plutselig satt jeg der sammen med Frigg og Adam rundt leirbålet like utenfor portalen. Ofie var der også forresten. Jeg spurte om det var noe usagt i forbindelse med at vi nå skal være hjemme i en ukes tid og ikke her sammen med livvaktene på Gjøkeredet. Frigg rakte pliktoppfyllende opp handa og fikk snakke fritt. Han kunne fortelle at han gruet seg til nettene. For at Stina skulle klare å snike seg ut portalen uten at Adam merket henne og for nye runder med rumpelek. Vi tok Frigg sin bekymring på alvor og fortalte at han hadde all grunn til å bekymre seg, men at det allikevel er noe annerledes nå. Jeg forklarte at Stina og jeg har hatt en prat og at hun skulle gjøre så godt hun kunne og bedre kan det ikke bli akkurat nå. Dessuten hadde hun jo funnet veien tilbake til den trygge plassen sammen med han og det fortalte jeg at var kjempe fint. Adam lovte å ha øynene åpne og Ofie skulle også sveve litt ekstra rundt i skogen for å legge en slags magisk trygghet over den. Dessuten blir hverken livvaktene eller Gjøkeredet borte. De står her, klare med rustningen på, til å ta oss imot når vi måtte kjenne behov. Ellers prøvde jeg å friste Frigg med film og godteri. For i dag er det Fredag og da pleier vi alltid å lage pizza og spise den foran tv-en og foran en film som han kan få velge ut sammen med guttungen i huset. Vikingen hadde foreslått «Sonic», som visstnok skulle være dødsbra. Jeg kunne se at Frigg gledet seg over tanken og jeg lovte å bli flinkere til å inkludere han i familiekosen hjemme. Som overhode ikke ligner på det Frigg assosierer med «familiekos».

Følelsen jeg sitter med ved dette veiskillet mellom Gjøkeredet og hjemreise for nå, er enorm. Ja, faktisk nesten litt uoverkommelig. For jeg har aldri tatt på meg et så stort ansvar før, jeg tror rett og slett ikke at jeg har vært i stand til det før dette tidspunktet. Og selv om jeg ikke kan fortelle mer konkret hvilken følelse jeg sitter med, så er den i alle fall mest av alt god. Jeg ser for meg en stor og eventyrlig reise framover. Der jeg leder mannskapet mitt på rett spor og sammen skal vi gjøre dette til vår egen månelanding.

Orientering i Regnskogen.

Den nye skogen bar preg av regnskuren ifra dragene som kom langveis ifra. Det luktet friskt av blomster og vått gress som om hele skogen var i ferd med å våkne opp ifra en evig lang tørke. Regndråpene ifra Atlanterhavet gav skogen liv og plantene vokste seg store og mektige, frodige og flere av trærne hadde til og med frukt på seg. I Barteskogen var det ikke annet å spise enn sopp og mose, så dette var rene paradis i forhold. Før jeg visste ordet av det, befant jeg meg midt i dette nye. Klar for eventyr og nye oppdagelser, fant jeg meg selv joggende igjennom og mellom en vegetasjon så variert og fargerik at det nesten ikke så ekte ut. Men jeg kjente føttene mine plante seg med et godt grep i bakken, steg for steg og i et passende tempo slik at jeg rakk å se meg rundt samtidig som jeg løp. Jeg så på alle fargene og all frukten som jeg ikke kjente igjen, men som så veldig fristende ut. Det var vel ikke en felle? Undret jeg i farta. Som Eplene i edens hage, eller eple som Snehvit fikk av sin onde stemor? Jeg klarte ikke å la være å tenke at det kunne jo hende at det lå en slags baktanke med alt dette flotte. For som oftest så er det jo slik at hvis ting virker for godt til å være sant, så er det jo nettopp slik. Enda hadde det ikke dukket opp hverken soldater eller andre demoner opp i den formen de hadde i Barteskogen. Kanskje den fristende frukten var dens nye form? Det gjenstår å se, men akkurat i dette øyeblikket valgte jeg å bare nyte synet av alt det friske og ferske og nyskapende. Jeg løp og ante ikke hvor jeg var på vei, men jeg visste at dette var en verden jeg var nødt til å utforske og bli bedre kjent med. For denne verden skal jeg en dag få kontroll over i samarbeid med alle dem som bor i den. Imens jeg løp kunne jeg høre lyden av en kjent vind eller ånd. Ofie kom som et vindkast og gav meg en medvind bare for å si at han støtter meg på denne veien og i denne nye verdenen.

Skogen som fortsatt drypte litt vann ned på meg etter den store regnskuren som kanskje skylte alt det gamle vekk, åpnet seg litt og jeg kunne skimte en liten topp forut. På den toppen var det et hvitt, lite hus med et frodig tre i hagen. I en av greinene hang det en huske som avslørte umiddelbart hvem som bodde der. Fredriksen og Frida. Jeg løp opp bakken og så at hun satt på husken sin og så utover landskapet som hadde endret seg på kort tid. Frida oppdaget meg og hoppet umiddelbart av husken og kom meg i møte med en så stor iver som bare et barn kan ha. Jeg lukket øynene og klemte henne så hardt jeg kunne uten å knuse den spinkle kroppen. Så skjedde det igjen, jeg gråt. Og igjen av en slags glede og sorg blandet sammen til en tilfredsstillende sorg. Frida gråt ikke, for det var tross alt forbudt og jeg tenkte inni meg at en dag skal Frida få oppleve at å gråte, det er helt okay. At ingen kommer til å gjøre henne vondt av den grunn. Men alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Også denne gangen i denne verdenen. I denne omgangen ville jeg bare orientere meg og finne Stina i all hovedsak for å sikre at hun er sikker. Jeg satte meg på huk for å se nærmere på Frida. Hun var en søt jente, men mager, som om hun ikke fikk nok å spise. Hun hadde langt og krøllete, mørkt hår som ikke var blitt børstet på en stund for det var fullt av floker. Hun så nesten ut som et lite troll der hun sto og smilte det bredeste smilet jeg noen sinne har sett. Vi sa ikke så mye, men vi følte begge to en tilhørighet til hverandre og det var godt. Hun hvisket i øret mitt og fortalte at hun elsket den nye rosa t-skjorta med ponnytrykk på. Jeg tørket bort litt av tårene mens jeg smilte tappert til den lille jenta som jeg visste at hadde vært mye mer tapper enn en sjuåring skal behøve å være.

Etter kort tid kunne jeg høre tunge skritt bak meg og det ante meg at det var Herr. Fredriksen som var på vei. Det fikk jeg bekreftet da jeg snudde meg i hans retning. Han kom meg i møte iført sin svarte dress som han alltid går i. Det er en svært velstelt mann som liker å ha orden på sakene. Jeg takket han for at han kom og da svarte han kjapt at det var jo jeg som kom. Sant nok. Så da takket jeg for at jeg fikk komme og da svarte han at han ikke kunne huske å ha sendt ut en innbydelse. Sant igjen, men jeg oppfattet han ikke som hverken sur eller sint. Kanskje mer oppgitt? Sliten? Han var jo tross alt en gammel mann. Jeg smilte til han også og spurte høflig om hvorfor ikke Frida fikk lov til å gå så langt ute av hans syne. «Det er farlig å gå for langt!» Svarte han litt krass i stemmen og jeg fikk en følelse av at han ikke bare snakket om Frida, men også Stina som faktisk har gått litt for langt. Ikke fordi hun er vrang eller dum, men fordi hun ikke har hatt noen som har satt grenser på en hensiktsmessig måte. Og det var nettopp dette jeg ville ta opp med Fredriksen.

Jeg tar først opp Fredriksens oppgave i den nye skogen. Han bekreftet at han er fornøyd med å vokte minnene på trygt og forsvarlig vis. Fint. Men hva med Stina? Kunne han klare å ta noen steg tilbake og gi henne litt pusterom? Kanskje følge litt med og heller melde ifra til meg eller Adam eller Ofie om han har mistanke om at hun er i ferd med å ta farlige valg? Fredriksen tenkte grundig på det og avfeide det ikke i det minste. Så jeg anså det som starten på noe og vinket til Frida som satt oppå huska igjen, før jeg jogget videre. Idet jeg passerte henne, hvisket jeg at Frigg ventet på henne i hengehulen sin og smilet hennes ble enda bredere enn det allerede var da hun løp imot meg.

Turen videre gikk nedover langs en elv som gav ifra seg en myk og rennende lyd av vannet som glitret under alle stjernene på himmelen. Jeg har til gode å se sola der inne, for det er alltid stjernehimmel, men de lyser så sterkt at det aldri blir helt mørkt. Jeg kunne høre hjerteslaga mine slå der inne i takt med dragen som fløy under stjernehimmelen og flere regndråper omfavnet meg for hvert vingeslag. Var dette kanskje en regnskog? Tenkte jeg idet jeg kom fram til en liten åpning sånn ca. midt i skogen tror jeg. Jeg kunne se lysene ifra Høvdingtreet allerede før jeg så selve treet. Da jeg nådde kanten, kunne jeg se rett ned på det. Den trygge plassen og der så jeg Frigg, ikke i hengehulen sin, men høyt oppe i treet med alle lysene og han speidet utover og veivet med handa si. Ikke mot meg, men mot Frida. Jeg gikk forsiktig ned dit og følte meg litt vektløs på en måte. Det var noe stort respektfullt over den plassen rundt Høvdingtreet. Som om det var litt hellig og jeg satt med en følelse av at jeg skulle gå inn for en månelanding. Et lite steg for mennesket, et stort steg for menneskeheten. Eller Skogen i dette tilfelle og det store kretsløpet vi alle er en del av for å kunne leve. Sammen. Jeg trakk pusten og tok steget for første gang inn dit. Frigg ropte «Jeg sitter her oppe!» og jeg kunne ikke la være å smile til han også, men jeg gråt heldigvis ikke også. «Jeg ser Frida!» Fortsatte han, men jeg kom ikke for å snakke med Frigg. Han var dessuten opptatt med å klatre høyest mulig og jeg kunne også se at Høvdingtreet passet godt på han. Greinene sto klare til å ta han imot om han skulle falle.

Stina satt inne i den hule stammen. Det var mørkt, men mykt og jeg ble umiddelbart fylt med hennes skam idet jeg kom inn i den. Jeg sa forsiktig «Hei» uten å smile for mye, for dette var jo litt alvor og vi har erfart at for mye positivitet vil skremme henne bort. Stina så bare på meg uten så mye mimikk i ansiktet, men hun så på meg i det minste. Som om hun visste hvorfor jeg kom. «Jeg har snakket litt med Fredriksen» sa jeg. «Jeg har bedt han om å la deg være i fred og heller hjelpe til i fellesskap om å beskytte deg». Stina rikket ikke på en eneste muskel. Jeg spurte om verktøyet hun bruker når hun utsetter seg for farene sine. Den ble ødelagt fikk jeg bekreftet, men det finnes annet verktøy, fortsatte hun. «Tør du å stå imot fristelsen for farene tror du, Stina»? Spurte jeg og forsørget henne om at jeg, her og nå, kun tenkte på hennes sikkerhet og at det var den eneste betydningen akkurat nå. Stina visste ikke om det var mulig, men hun kunne kanskje klare å gi signaler igjen hvis ting ble vanskelig. Som å gjøre «vondt i fingeren». Jeg lovte å ta det på alvor. Ellers kunne Stina si at hun hadde det bra der inne i Høvdingtreet. Bra! Jeg takket henne igjen før jeg dro videre mot portalen. For nå hadde jeg orientert meg og åpnet en dialog mellom ulike deler av meg. Og det er nytt. Veldig nytt. Så nytt at det faktisk aldri har skjedd før noen sinne i skogens historie.

Ved portalen satt Adam og voktet den. Jeg spurte også han om hjelp til å sørge for Stinas trygghet. Siden han vokter portalen, må det være mulig å registrere hvem som går ut og inn av den og at han kanskje kan gi meg et hint om Stina, eller noen andre for den sak skyld, går ut av den etter sengetid. «Men hun er ekspert på å liste seg ut» svarte han. Jeg ba han allikevel om å gjøre et forsøk og det skulle han. Jeg snudde meg en siste gang og spurte: «Adam? Tror du at dette er en regnskog?» Adam løftet blikket og smilte lurt, som bare han klarer. «Jeg tror ikke» Svarte han. «Jeg vet.»

Kartet over den nye skogen. Regnskogen.

Regndråper fra Atlanterhavet.

Jeg ville som flere ganger før, forsøke å nå innover. Komme innover og bak portalen inn til den nye skogen. Så jeg satte meg på de varme og harde flisene på badet, for det er der jeg har erfart at de fleste i meg føler en slags tilhørighet. Frigg pleier å skru opp temperaturen på maks, slik at det blir godt og varmt og indianerhøvdingen pleier å skru den ned i frykt for at noen skal få brannskader. Men det blir aldri varmt nok for Frigg. Og flisene er kanskje harde, men rommet er akkurat passe stort eller lite nok til å føle en trygghet av rammene rundt. Ikke for åpent og ikke til å få klaustrofobi av, men akkurat passe stort og varmt nok for Frigg, men for varmt for livvaktene som av og til sitter der sammen med oss. Men de sitter der tappert mens svetten renner, bare for at vi skal føle en enda større trygghet og det setter jeg uendelig stor pris på. Denne kvelden og dette møte med meg selv i fragmenter skulle vise seg å bli et godt et. Jeg hadde absolutt ingen forventinger på grunn av de to siste ukene bestående av kaos og en konstant støy som har gjort det umulig å komme videre eller å få med seg noe som helst der inne. Men så satte jeg meg der inne, litt tilfeldig egentlig, i kveld. I mørket for å gi det et nytt forsøk etter gårsdagens bursdagsfiasko. Det skal også nevnes at jeg akkurat hadde våknet opp og kastet opp de skivene med nugatti som Frigg hadde klart å lurt til seg ifra den nye livvakten på opplæring. Så formen min kunne kanskje vært bedre, men jeg er sta og jeg gir ikke opp.

Det tok ikke mer enn få sekunder før jeg var der inne. Jeg ble litt forfjamset over hvor enkelt det plutselig var akkurat der og da og jeg kunne ikke se noen logikk i det. Men jeg ble lettet over å oppdage at støyen var borte på dette tidspunktet og jeg merket en slags mistenkelig ro rundt meg. Som om den roen bare ville fortelle at den enkelt kunne gå over i kaos igjen. Okay, jeg noterte meg det og begynte å se meg rundt. Ingen leirbål og ingen Adam var å se, men jeg oppdaget fort at jeg befant meg like utenfor den trygge plassen og Høvdingtreet blinket med alle lysen imot meg som om det ville si «Hei» eller forsikre meg om at det sto der, klar til å trygge. Noen og hvem som helst. Jeg smilte og akkurat i det smilet var halvveis oppe, så jeg en skikkelse noen meter unna. Et skygge egentlig eller en kontur, som jeg ikke kjente igjen, men som jeg så at hadde ansiktet vendt mot meg. Så sto vi der jeg og skyggen og så imot hverandre. Uten å si noe, for jeg forsøkte iherdig med å forstå hvem det var som hadde funnet veien akkurat hit jeg fant veien til. Skyggen sa ingenting, men plutselig var det som om hun sendte meg et hint, en vind som forplantet seg i meg som en enorm sorg igjen. Stina. Jeg pustet straks litt raskere og sa høyt: «Stina? Er det deg?». Skyggen eller konturen løftet hode som jeg nå innså at hadde formen til noen om ikke hadde det godt, trygt eller bra. Den var bøyd i ryggen og krøket seg sammen i en slags bunnløs skam og jeg sto der nå og følte på det samme. Jeg fortsatte å prate til henne som jeg nå var 100 % sikker på var Stina. «Stina! I går. Det gjør så vondt å kjenne på smerten din.» Sa jeg ydmykt. «Jeg kan ikke fatte at du har klart å bære dette i 20 år når jeg knapt klarer det i et døgn.» Og akkurat i det jeg sa de siste ordene i den setningen, klarte jeg ikke å holde meg lengre. Gråten kom ukontrollert mens jeg så bort på henne som så ut som hadde forsvunnet helt. Inn i all skammen. Jeg klarte å ta meg litt sammen og sa til henne at jeg har funnet henne, at jeg ser henne og at jeg nekter å slippe henne. Og at jeg mer enn gjerne vil hjelpe henne. «Stina, vær så snill». Så hendte det noe utenkelig. Stina rakte seg opp og ble litt mer synlig. Hun begynte å løpe. Ikke innover i skogen og ikke vekk, men mot meg. Meg! Og i mens hun løp, kunne jeg se at den parallelle linjen vi har fulgt hver for oss, nå flettet seg sakte men sikkert sammen som et slags DNA som tvinner seg rundt og blir til sammen en slags oppskrift. På et menneske? Eller en helhet? Jeg ble overveldet av så mye rart at jeg ikke får til å beskrive nøyaktig hva jeg følte der og da, men Stina kom altså helt opp til meg, stoppet litt, før hun omfavnet meg. Jeg ble stum, men tok armene mine og holdt rundt henne mens vi begge begynte å gråte. Sammen. Vi sto der og holdt rundt hverandre og gråt. Mest av glede tror jeg, selv om følelsen var mest vond. En tilfredsstillende sorg kanskje? Jeg trakk pusten dypt inn og det var så mye jeg ville si og fortelle henne, men jeg begynte sakte for ikke å skremme henne vekk. «Jeg er så lei meg for alt sammen og jeg er så stolt over at du løp etter meg i går. Jeg vet at ikke vikingen og høvdingen forstår helt, men det gjør jeg». Stina nikket bekreftende og sa «også Reven». «Ja, Reven også» sa jeg støttende. «Han er der nede, på den trygge plassen. Ser du?». Hun nikket på skulderen min og klamret seg fast. Jeg kunne kjenne hjerteslagene mine dunke bestemt og la merke til at hennes gjorde det samme. I takt og på likt med mine som om hjertene våre hørte sammen og egentlig var et felles et. «Kjenner du det?» Spurte hun og jeg kunne bekrefte det, for jeg trodde hun snakket om de felles hjerteslaga. Men det var noe annet på ferde, noe Stina merket før meg. Og akkurat i det jeg innså at det var noe annet, husket jeg plutselig hva Ofie hadde prøvd å si til meg igjennom alt støyet her om dagen. Han hadde forsøkt å formidle at jeg måtte følge hjertet mitt fordi hjerteslaga mine er synkronisert med skogen og dragene. For alt lever i meg og i mitt kretsløp flyr de når jeg kaller på dem. Han prøvde å fortelle at jeg ikke måtte være så redd og ha trua på meg selv, for «meg selv» i meg er den eneste som kan få til en endring.

Jeg sto der med Stina, nære. Så nære at jeg kjente hjerteslagene våre dunke i takt og sammen hadde vi også klart å få til noe jeg har ventet på at skal skje, men som ikke har skjedd siden før koronatoget. Vi kunne høre dragevingene slå med en så stor kraft at de kastet en vind mot oss. Dragene var på vei og de kom langveis ifra. De kom helt ifra Amazonas og Atlanterhavet. De hadde flydd rett over vannkanten og dyppet vingene i den mektige sjøen på veien hit. Til oss, for oss. «Se der!» Ropte Stina så stille hun kunne. Jeg så. Vi så. Opp. Og der under stjernehimmelen kom det flyvende to drager ifra det fjerne. En mørkeblå og en rosa drage til unnsetning. For hvert vingespenn rant det vanndråper fra Atlanterhavet over oss som en regnskur. Og i alle disse årene jeg har rømt inn i skogene, har jeg aldri i mitt liv opplevd regnvær der inne. Både jeg og Stina hevet hodene våre og tok imot hver magiske dråpe og kjente på vannet renne nedover ansiktet mens vi så på hverandre og lo. Ja, vi lo! En ukontrollert og viltvoksende latter som ikke fortalte noe annet enn at vi lever. Her i dette øyeblikket og vi er sammen og ikke alene. Det var virkelig magisk og det skulle ikke ende der helt enda, for plutselig dukket det opp en liten gutt bak en busk. Frigg. Han gikk imot oss, smilte han også, tok Stina i handa og sa at han var glad for at han hadde funnet henne. Så gråt jeg litt til (fortsatt ekstremt upraktisk og ubehagelig) før jeg prøvde å fortelle Stina at både Frigg og Frida har det bedre og at de er trygge. At det er jeg som er den ultimate framtiden og selv om ikke framtiden er det hun ønsket, så er den i det minste trygg og fri for krenkelser. Frigg så på Stina; «Ja, jeg har ikke funnet Frida enda, men jeg fant deg. Jeg tror at det beste er at vi finner oss en plass, så kan heller Frida finne oss.» Sa han og jeg tenkte på hvor smart Frigg egentlig var til å bare være 9 år. Jeg nikket mens regndråpene fra Atlanterhavet og Amazonas fortsatte å vanne skogen ifra dragevingene. Kanskje det vil gjøre slik at skogen vokser seg stor og frodig. Jeg sa det ikke høyt, men tenkte; «Ta tak». Så sto jeg plutselig alene igjen på toppen av åsen og så hvordan dragene elegant fraktet både Frigg og Stina ned til den trygge plassen med de usynlige trådene sine. Og over dem, voktet stjernene og sammen med regnet dannet det seg et slags dansende lys i alle farger på nattehimmelen. Jeg pustet og hørte på hjertet mitt slå, det slår for meg og det slår for dem. For dragene og regndråpene, stjernene og det dansende lyset. Det slår i det store kretsløpet vårt som skal leve videre i noe nytt. Sammen.

Det store kretsløpet.

I 6 år har jeg hørt på Fru Grå sine ord om «indre samarbeid». Uten helt å forstå hva det innebar i praksis, forsto jeg godt teorien rundt. Som nevnt tidligere er det merkelig det med teori og praksis, for når det kommer til stykke er teorien veldig fin i teorien, men som oftest ikke i praksis. Derfor har det også vært vanskelig for meg å forstå fullt ut hvordan denne teorien kan overføres til nettopp praksis. Min praksis. For det er sjelden et felles svar for alle som lider av det samme som meg selv. Det meste må tilpasses hver og en og det kan umulig være enkelt, har jeg tenkt, når hver enkelt er sånn ca. 10 enkeltindivider i samme kropp. Men på en annen side, om vi hadde vært en, hadde det heller ikke vært behov for et indre samarbeid? Eller er det slik at alle levende til enhver tid fungerer nettopp på grunn av et godt innlært samarbeid med seg selv og et følelsesspekter som fungerer på en rasjonell måte? Sånn sett, lever vel alle i en symbiose med seg selv og sine følelser. Men for meg så fungerer det på ingen måte som en helhet som lever sammen på en god og fleksibel måte. Derfor må jeg jobbe hardt for å få til dette indre samarbeidet som Fru Grå har nevnt til det kjedsommelige i 6 år uten at jeg klarte å få helt tak på det.

Som sykepleier har jeg alltid vært veldig glad i anatomi og spesielt hjertet står veldig høyt på nerdelisten over organer som fascinerer meg. Det står så høyt, at selv trollungene mine ikke en gang tegner hjerter som vanlige barn gjør. De vet at hjertet ser annerledes ut med klaffer og med store tuneller både inn og ut av det, som de kule blodcellene frakter store sekker med O2 og Co2 rundt i kroppen. Jeg elsker å lære dem sånt. Og barn, de er så smarte at de tar slik informasjon til seg og lagrer det raskere enn jeg evnet som student på høyskolen. Det store kretsløpet krever et slags indre samarbeid, det er et ikke viljestyrt system. Som mitt på et vis. Det er slik det føles i alle fall, som at jeg lever i et kretsløp med flere feil. Men maskineriet holdes i gang, bare at jeg bruker unødvendig mye energi på å holde det gående dag etter dag fordi en og annen hjerteklaff går i stykker eller blir defekt. Stina er kanskje en slik. En hjerteklaff som vi ikke klarer å leve uten, uten å dø. For hver klaff har en viktig hensikt for at alt livet skal kunne gå videre på en smidig og ukomplisert måte. Mitt kretsløp går på ingen måte smidig og ukomplisert for seg, men heller humpete og noen ganger blir det en overbelastning på selve hovedfunksjonen. Hjertet. Men med nødløsninger og litt hjerte og lungeredning får vi allikevel denne maskinen til å gå videre. Dag etter dag etter dag osv.

Det er ingen tvil om at Stina i meg har gjort ting utfordrende for at vårt kretsløp skal leve og gå videre på en smidig og automatisk måte. Og i går ble det så tydelig at selve hjertet i kretsløpet vårt begynte å forstå at det kanskje var best og stoppe å slå. Det hele begynte da Ofie kom med et utsagn. Den nye skogen er full av skurr og støy, så det er vanskelig å få kontakt med noen og det gjør ting vanskelig i seg selv. Ting må liksom bare gå og jeg må bare håpe på at ingen av klaffene bryter sammen uten at jeg eller noen av livvaktene kan være der og fikse det på stede. Men mellom alt støyet hørte jeg Ofie si: «Så håpet hun å se at sitt eget liv var uten særlig verdi. Og hvis det var så kunne hun leve og bli fri». Teksten kjente jeg igjen umiddelbart og er hentet ut ifra en av Stinas favorittlåter «Sveve over byen» av deLillos. Den handler om å ta sitt eget liv og få muligheten til å oppdage et sted imellom levende og død, at livet hadde en verdi eller ikke. Jeg ble fylt opp av en slags sorg tror jeg, da Ofie sa det på den måten han sa det på, mens overlegen som overhode ikke er overlegen satt ovenfor oss. Jeg husker at jeg egentlig ønsket å gråte, men frykten for det trumfet nok en gang. Det var jo nettopp det som ble den store skuffelsen for Stina. Hun leitet bevisst etter mangelen på verdi og når livvaktene stadig kom med påstander om det motsatte, ble det bare feil. Det føltes som et svært smell og en slags kjemisk krasj mellom verdi og fravær av verdi. Stina ønsket så inderlig å se at hennes eget liv ikke var verdig nok til å leve og hun så det klart og tydelig, at hvis hennes liv ikke var det, så var ingen av oss andre heller. Fordi hun visste innerst inne at hun var framtiden til både Frigg og Frida og hun ønsket ikke dem så vondt. Ikke egentlig. Derfor var valget om en avslutning en god ide. Og meg selv, angår ikke i hennes liv. Ikke for henne. For hvis Stina er Frigg og Fridas framtid, så er jo jeg hennes. Problemet er at jeg har valgt et liv som Stina aldri har ønsket. Jeg lever et liv som strider imot alt det hennes drømmer handler om. Og på mange måter kan jeg kjenne meg igjen i Stinas drømmer. Hun skulle aldri gifte seg, i alle fall ikke med en mann. Hun skulle heller aldri få barn, for å få barn var egoistisk å forløse inn i denne grusomme verden. Hunder skulle hun heller aldri ha og aller helst ville hun ikke ha et fast sted å bo, men å reise rundt i verden. Så endte hun med mitt liv. Gift med en mann, har to barn, hund og bodd i samme hus i snart 10 år. Ikke reiser vi noe særlig og jeg jobber i helsevesenet, noe Stina ergrer seg over. Det er som om at for henne, har jeg overgitt meg til fienden. Helsevesenet.

Vi gikk nedover mot byen ifra sykehuset. Vikingen og jeg. Vi skulle til byen fordi jeg hadde bursdag og hadde regnet ut at jeg ble 55,3 år hvis vi tok med hele gjengen som bor i meg. På den måten skulle ingen bli ekskludert, men inkludert i en dag som jeg trodde skulle bli en fin en. For jeg tar alltid på meg smilet denne dagen og tenker at jeg er heldig som har overlevd nok et år. Uten å sende en eneste tanke innover mot alle dem som kanskje har en helt annen opplevelse av dette med å fylle år og ha bursdag. Sannheten er nemlig at hvert år, ender det med en slags bunnløs sorg uten at jeg noen gang har klart å forklare hvorfor den kommer, men jeg har istedenfor tatt på det smilet og børstet den bunnløse sorgen vekk. Fordi bursdager er noe som forventes at er fint, så jeg har alltid tatt imot gratulasjoner på løpende bånd. Jeg og det smilet som jeg nå forstår bare er falskt og uærlig.

Den muggene følelsen forsvant litt da sola traff meg på vei ut døra av Gjøkeredet. En klassisk mai stemning speilet seg i oss og jeg hadde en god følelse akkurat i det øyeblikket. Men vi skulle ikke komme så langt før noe tok oss igjen. En kraft eller en mørk sky. Det var som om Stina kom løpende etter oss. Etter meg, for å fortelle meg noe. For der gikk jeg i all min naivitet og tenkte at bursdager er gøy og fint, som jeg alltid har gitt uttrykk for før denne, uten å tenke på henne. Eller noen av de andre. For selv om jeg ikke har et eneste dårlig minne ifra en bursdag, vil jo ikke det si at noen av de andre ikke har det, innså jeg akkurat i det øyeblikket da Stina tok oss igjen og forplantet seg i kretsløpet mitt. Vårt. Jeg stoppet umiddelbart, følelsen ble overveldende og jeg ønsket ikke lengre å gå ned til byen for å «feire» at jeg har overlevd nok et år. Så jeg tok en kjapp vending og vi gikk med raske skritt tilbake til Gjøkeredet med en viking hakk i hel. Og Stina, hun skulle få være en del av det store kretsløpet resten av den dagen. Sammen med meg. Jeg vet at den følelsen på ingen måte var god og jeg ante ingenting om hva jeg skulle gjøre med den. Å føle på Stinas bunnløse fortvilelse ble til en slags samlet forståelse for at livet er faktisk noe ordentlig dritt og at denne dagen bare var en påminnelse om at vi absolutt ikke burde være til i utgangspunktet. Og der sto vi, smeltet sammen, og hun henvendte seg til meg fordi hun hadde gitt opp alle de andre. Stina ønsket å bryte tidslinjen og leitet stadig etter bevis på sin manglende verdi. Og det var nettopp det jeg følte. Eller ikke følte. Verdi. For da vi gikk mot byen og den kafeen, ble jeg overlesset med en dominerende følelse av at den lunsjen er på ingen måte meg fortjent og jeg er en idiot som trodde noe annet. Hvem var det jeg trodde at jeg var egentlig? For en tullete greie å skulle feire meg, idet jeg går inn i et nytt tragisk år. Slike tanker fikk jeg og jeg forsto på et nivå at det egentlig var Stinas. Men de var ekte. Hun er ekte og hun lever som en hjerteklaff i det store kretsløpet vårt. Jeg skylder henne og både se og føle henne.

Livvaktene ble litt forfjamset tror jeg, for de ble vitne til noe nytt. Noe annerledes som de ikke har sett før. Og jeg klarte på ingen måte å håndtere disse følelsene som kom, men jeg forsto på et vis at de var av høy verdi. Ironisk nok skulle følelsen av fravær av verdi ha stor verdi. Jeg sto der helt bortkommen uten å forstå hvordan jeg skulle gå veien videre derifra, mens den ene gratulasjonen etter en andre tikket inn. Hvor hver og en av dem ble nok en påminnelse om hvor tåpelig, ironisk og verdiløst det hele var. Det kom på løpende bånd, telefoner, sanger, hilsener personlig på avdelingen, på SMS, sosiale medier og alt ble en stor avsløring for meg hvor påtatt og uekte livet mitt har blitt. For jeg lever i et skuespill hvor sufflørene mine på ingen måte har fått slippe til. Selv ikke når de skriker etter å få inn en rett replikk.

Senere på dagen skulle min mann og trollungene våre ta meg med ut fra avdelingen for å fortsette feiringen. Det var noe jeg som meg naturligvis gledet meg til og knyttet ingen bekymring opp mot det, selv om jeg var vel vitende om at andre ikke var like begeistret. Stina. Hjerteklaffen som sto i fare for å falle sammen. Gleden over å se trollungene var like stor og like ekte som alltid. For meg. Samtidig, siden Stina plutselig hadde tatt plass ved min side, følte jeg også på hennes frykt. Frykt? Jeg ble ganske overrasket egentlig, for Stina har alltid uttrykket at hun hater barn. Men dette var ikke en type frykt over at selve barna var skumle for henne. Men mer en frykt over at Stina visste noe som ingen andre visste. Og der og da forsto jeg alt og jeg sleit med å ikke grine. Stina så på mine to trollbarn, en gutt på 9 og ei jente på 4. Hun så på dem og hun så ikke dem slik jeg gjør, men hun så Frida og Frigg og visste med 100 % sikkerhet at hun var dems framtid og den framtiden unnet ikke Stina noen. Derfor var ønske om å bryte tidslinjen vår før det var for sent, stor. For dem. Ikke for henne, men for dem. For å beskytte og sørge for å ende all framtidig lidelse. Nok en gang beviser Stina at hun ikke gjør ting for egen vinning, men for andres. Og det er litt fint og litt trist på samme tid for Stina har liksom alltid blitt sett på som både egoistisk og utenksom.  

Vi returnerte Gjøkeredet som to halve og to svært utslåtte. Stina tok mer plass og sammen med hennes følelser, ble valget hennes det eneste rette. Så klart barna må beskyttes! Rasjonelle tanker var totalt fraværende da vi satt oss ned på de harde flisene i dusjen og håpet at denne dagen snart var over og at det kanskje ikke skulle komme en ny. Jeg i meg, forsøkte å leite etter noe å holde fast i oppi alt det vonde, men jeg hadde ikke sjans. Og gratulasjonene og det uekte fortsatte å komme. Til slutt i form av en kake som ble bakt kun til oss på vår 55,3 års bursdag. Eplekake med et lys. Da ble det for mye av det verdiløse og jeg i meg begynte å gråte. Det er fortsatt ikke godt å gråte, men jeg gråt. Mest for henne, men også litt for meg selv. I dusjen med kaka som lyste opp det mørke rommet og tenkte at jeg på ingen måte fortjente å spise den. Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog, men denne gangen gikk vi på toget istedenfor å bli truffet av det. Og der satt vi til siste stoppested. Det ble mørkt. Dessverre ikke for alltid. Livvaktene vekte oss og vi er igjen fanget i et kretsløp som fortsatt trenger noen runder med livredning for at selve hjerte skal kunne fortsette å slå. Og det slår ikke bare for meg, men for alle dem i meg som virkelig gjør så godt de kan med de verktøyene de har tilgjengelig. I øyeblikket.  

En ny verden.

Jeg har et motto som jeg har hatt med meg på veien i en god stund. Det er ikke spesielt oppmuntrende egentlig, men jeg tenker helt ærlig at det er skremmende realistisk i en del tilfeller. Sitatet er som følger: «Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog». Jeg har sett det hersens lyset ganske mange ganger. Og i de aller fleste tilfellene kommer også det toget og smeller i oss og får oss spredt til alle kanter. I vinter så vi et lys på Gjøkeredet. Ting stabiliserte seg sakte, men sikkert og vi fant en god vei å gå sammen. Så kom tunnelen og lyset i enden var klarere enn noen gang. Toget i denne omgangen het Korona og overlegepermisjon. PANG! Så smalt det. Så kraftig at en hel verden ble utslettet og innbyggerne i den ble borte og jeg som har ansvaret for å styre det hele, forsvant jeg også. Kroppen gikk på autopilot, skapte flere indre identitetsdeler og vi ble en sånn svingdørspasient som gjorde at svingdøren hang seg opp, fordi hastigheten ble for stor. Før selve smellet, kan jeg huske at følelsen var god og at vi hadde kommet så langt på vei at vi hadde oppnådd nye høyder som var umulig å komme ned ifra. Vi sammenlignet det med Super Mario og at vi oppnådde en Level Up og den følelsen var skikkelig digg. Helt til det svartnet og den tykkeste tåka la seg over oss som et uggent og kløende teppe. Jeg var overbevist om at vi hadde falt igjennom og langt forbi den nye høyden som skulle være umulig å falle ned ifra. Og slik var det i åtte uker. Åtte uker i strid med seg selv og sin egen indre verden. Jeg klarer faktisk ikke å beskrive hvor vanskelig det opplevdes for meg og dem rundt meg.

Koronaen herjer fortsatt i landet, men overlegepermisjonen tok i det minste slutt og overlegen som overhode ikke er overlegen, og som nå blir sammenlignet med Mummimamma, kom tilbake og hun hadde ikke endret seg noe. Heldigvis! Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog. Toget har nå gått videre, men jeg tviler ikke på at det kommer flere. Det går alltid et tog. Men selv om togene alltid går og alltid vil treffe deg på veien, har jeg allikevel oppdaget noe nytt. En ny og annen mening. For det viste seg at det toget gikk an å overleve og at mennesker som meg kanskje har noe overnaturlig over seg allikevel. Ikke i form av overnaturlige krefter som å kunne fly eller være sterkest i verden, men å ha evnen til å se verden på en alternativ måte. Evnen til å utforske og finne veier i sitt egen sinn for å endre veien man allerede går på. Endre sinnstilstander og endre tyngdepunkter til en bedre balanse i egen bevissthet. For Super Mario fortsatte veien sammen med oss. Ubevisst i starten, men jo mer tid vi fikk med overlegen som overhode ikke er overlegen og mine indre forsvarsdeler sakte, men sikkert turte å titte fram igjen, oppdaget vi at skogen som hadde blitt borte ble erstattet av noe nytt. Først kom Høvdingtreet og den trygge plassen. Dette var det som kom sist på plass i den forrige skogen. Så kom det flere innbyggere til og bosatte seg forsiktig. Så kom trærne. Men det var ikke Bartetrær som det alltid har vært. Det var helt vanlige trær. Grantrær, furu og bjørk. Vil det si at våre to verdener begynner å nærme seg hverandre? Bli mer lik?

Uansett, det er her Super Mario kommer inn i bilde. For der satt jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen. Vi snakket, reflekterte og plutselig fikk jeg en åpenbaring (på et ikke religiøst vis). Hvis den forrige skogen endte med Level Up, måtte den ultimate utfordringen komme også. Hva om Koronaen og overlegepermisjonen var Barteskogens Boss som måtte kjempes og beseires for å komme videre i dette spillet alle kaller «livet». Og her satt vi, i live begge to og alle i oss, godt bortgjemt, men de kommer nok, bare vi fortsetter å spille videre. Vi satt der og i handa holdt jeg et helt nytt kart og tenkte høyt: «Det er jo som om vi beseiret Bossen i verden en og at vi nå har fått tilgang på verden to». Den ser helt annerledes ut, men reglene er de samme. Vanskeligere blir det nok også, men vi kom oss videre og jeg begynte å lure på hvor mange verdener vi må runde for å vinne hele spillet. Livet. Barteskogverdenen tok meg bare 25 år å runde? Men nå kan jeg i det minste spillereglene bedre enn den gangen og jeg har flere hjelpemidler å ta i bruk. Jeg har en Rev, en viking, indianerhøvding, Bat Woman, en eventyrer, en løvinne og resten av livvaktene på Gjøkeredet som er så heldige å ikke ha fått tildelt kallenavn. Jeg har Monsteret i mitt hjertet, men den viktigste av dem alle er så klart Dronninga selv. Overlegen som nå alle mest sannsynlig har fått med seg at ikke er overlegen.

I dag reiste jeg inn i den nye verden. Jeg måtte finne ut mer og det sto ikke på engasjementet fra min side i alle fall. For jeg er nysgjerrig av natur. Der møtte jeg Adam som hadde fulgt rådet mitt om å plante noen trær rundt leirbålet for at det ikke skulle føles så åpent. Jeg satte meg ned ved siden av han og begynte å pirke i bålet med en pinne. Vi sa ikke så mye med en gang for jeg ville orientere meg litt først. Jeg kunne ikke se stort lengre enn noen få meter rundt oss, men jeg så at Adam hadde laget en slags inngang til selve skogen og at leirbålet nå var en slags tydeligere overgang mellom skogen og det virkelige virkelige. På motsatt side så jeg portalen ut av det hele og det slo meg plutselig at den var oval som et øye og hvis jeg myste litt, kunne jeg kimte en uklar og tynn hinne som dekket åpningen som tydeligvis ikke alltid var åpen, men også lukket. Jeg tenkte grundig på nøyaktig det før jeg snudde meg mot Adam. «Er det..» pause. Tenkte litt til før jeg fortsatte: «Er det øynene mine?». Adam smilte som han alltid smilte i den forrige skogen. «Ja.». Og i det øyeblikket forsto jeg plutselig en hel del. Min indre verden ligger naturligvis bak mine øyne, inne i hjernen. Min! Portalen inn og ut av min indre verden er altså ikke noe annet enn mine egne øyne. Og jeg tenkte på alle de gangene jeg har hørt stemmene til både Vikingen og Høvdingen uten å kunne se dem. Nettopp fordi øynene mine eller portalen om du vil, er lukket og det jeg ser er fortsatt skog og en annen virkelighet. Min opplevelse er jo at jeg har hatt øynene åpne hele tiden og blitt frustrert over at jeg ikke har sett dem som kaller på meg der utenfra. Så veien mellom det virkelige og skogen er rett og slett avhengig av om jeg klarer å åpne øynene mine eller ikke. Kanskje?

Tiden for slike dissosiative susehuer som meg, går innmari fort, men den kan også stoppe opp. Uansett, så er det vanskelig å skille de ulike dagene ifra hverandre. Jeg kan derimot skille ulike hendelser fra hverandre, men uten å ane hva slags dag det var, eller når på døgnet det var. Derfor står det på listen min over jordingsøvelser, dette med orientering for tid og sted. Det må jeg bli flinkere til innser jeg akkurat nå. I dag er det Fredag og vi skal hjem. Ikke på perm, for det er ikke lov lengre på grunn av Koronatoget, men vi returnerer plutselig og planlagt akutt. Denne uken har vært innholdsrik på godt og vondt. Jo vondere det oppleves, jo bedre er det. Etterpå. For det er når alt det som tilsynelatende ser svært kaotisk og ulogisk ut fra utsiden, at de virkelige gode oppdagelsene skjer. Litt i etterkant, men det er kaoset som får meg videre slik ting er nå. Som jeg sa til den lure og listige Reven, så er det ingen poeng å ha som mål og ha finest mulige dager her, men å la kaoset komme, tåle det og bare slik kan vi lære nye ting og komme oss videre i spillet. Og det fine med Gjøkeredet, er jo nettopp det at kaoset bare kan komme og jeg, jeg vil være trygg her med disse rammene og alle egenskapene til de ulike livvaktene som står klare til å utforske min indre verden, sammen med meg. For meg. Og nå som Overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake, vet jeg at vi skal klare å runde alle verdenene som venter oss der framme. Brett for brett og ekstralivet som jeg har tatovert på armen, blir stadig fylt opp underveis.

Mens vi venter.

En annen som også hadde fått vite at Overlegen som overhode ikke er overlegen nå har returnert, var Stina. Hun visste lite om hva hun skulle føle om det. Det første hun tenkte så alle kunne høre det var; «For hvor lenge da?», på en litt spydig måte. Stina hører til en tidsepoke hvor alle bak henne, i løpet av en 14 års periode, hadde sviktet, sett, men ignorert, misforstått, gått sin vei og vendt ryggen til. Med ett unntak. Monsterlæreren, som den dag i dag fortsatt er en del av livene våre. Hun ble borte i lange perioder, men hun forsvant liksom aldri allikevel. Dessuten var hun lærer og ikke helsepersonell. Lærere, monsterlærere vel og merke, ville bare skravle og vite at du hadde det bra. Det var ekte. De hadde ingen myndighet til å sette diagnoser eller gi oss medisiner eller mene noe om sånt. Men hvis sant skal sies, så har Monsterstemmen vært den som har hjulpet meg mest. Det er stemmen hennes som har gitt oss de store oppdagelsene og veien som vi går på, bredere. I perioder. Nå sammen med Gjøkeredet som vi begynner å sette tvil på om hvem som er Gjøker og ikke. Etter disse turbulente ukene, har det virket som om selve pasientene har vært de som har vært mest oppegående av oss og de overlegne overlegene har virket som å ha vært gjøker. Men det kan så klart være schizofrenien i meg som snakker, hadde nok indianerhøvdingen sagt. Mens vi begge hadde ledd fordi han vet å spøke om slikt og at jeg setter uendelig stor pris på det. For hvem er en gjøk om hun ikke kan spøke om å være en frosk?

Stina hadde absolutt ingen tiltro til noen. Igjen. Innerst inne har hun nok det, men det er for farlig dette med tiltro. Fallhøyden blir så høy hvis ett ledd svikter og Stina har falt så mange ganger at hun liksom nå gikk i ett med bakken og i en grop som hadde formet seg etter hennes fall gang på gang og blitt til en slags mørk hule der ingen kunne se henne mer. Selv gjør jeg det jeg kan for å finne henne. Som den gangen vi satt i salen på verdensteateret og hørte Monsteret i mitt hjerte uttrykke følelser og opplevelser med stemmen. Monsteret har bidratt med lydfiler. Til henne. Første gang Stina fikk høre den, satt hun på badet for å føle seg mer misforstått. Indianerhøvdingen hadde satt seg ned med henne, funnet fram lydfilene og spilte den av. For henne. De satt der og lyttet. Sammen. Der hørte Stina for første gang, læreren sin som så henne, der hun satt og så ned på hendene sine i klasserommet og beveget seg sakte med et slags parentessmil som fortalte noe annet enn at ting var bra. Hun følte seg sett igjen og begynte straks å grine. Ikke sånn i stillhet, men som en ukontrollert foss. Det var nesten som om noen hadde skrudd på dusjen over henne. For slik føltes det. Å drukne i sin egen sjø av tårer. Hun skrudde lydfilen av fordi hun maktet ikke å sitte der foran en annen å vise seg så sårbar, men høvdingen tillot seg å skru den på igjen. Kranen? Stina ble stille, men det skjedde noe i det øyeblikket som var fint og det var at Stina følte seg sett og at hun viste andre emosjoner enn det rare og falske parentessmilet som i nyere tider hadde gått over til ikke noe smil i det hele tatt.

Monsteret i mitt hjertet gjør mye med stemmen sin, men jeg kan ikke la alle rundt meg gjøre jobben for meg. Så jeg forsøker i beste evne å være så modig som jeg kan, til tross for at jeg alltid har sluppet billig unna. Så jeg skrev et brev. Til henne.

«Kjære Stina. Denne beskjeden er til deg. Bare deg. Du er aldri alene. Ikke egentlig. Hvis du løfter hode og ser deg rundt, samtidig som du velger å tru, vil du oppdage at du har en hel hær av mennesker som vil deg godt. Spesielt for meg, har du en stor verdi. Du har beskyttet meg i 20 år! I 20 år har du tatt imot en smerte vondere enn de aller fleste aldri hadde tålt. For jeg jeg skal kunne leve. Du fortjener å gi slipp nå. Du fortjener å leve godt i 2020 og jeg vil gjøre mye for at du skal føle tilhørighet til livet vårt. Våg å se! Jeg er deg evig takknemlig og ønsker å gjøre ting rett igjen. Se etter de usynlige dragene og ta tak!»

Jeg kan ikke tvinge Stina til å leve et harmonisk liv sammen med meg og mitt, før hun er klar. Kanskje vi kan ta et lite steg hver dag i riktig retning, helt til vi en dag støtter på hverandre? Uten å støte hverandre. Det er en fin tanke, for jeg fikk som nevnt smake på hvordan det føles. Og det føltes så godt og naturlig å være meg nå og meg den gang. På samme tid. Men nå tør altså Stina ikke helt å tru. Ikke rart, for alltid har hun erfart at dem hun slipper til og inn, forsvinner før eller siden. Da er det best å handle alene. Men den teorien funker dårlig når du deler kropp med 10 andre. Hun var lei av å høre hvor feil hun var og hun innså nok at hun hadde gjort stor skade over tid og at det hadde gått ut over noe mer enn hva hun selv kunne forstå. For alt ble plutselig så alvorlig og det var rettet mot henne. Alltid. Hun var feil. En feilvare som måtte returneres. For slik tenker Stina ofte. Som om hun er et virus som må bekjempes for å bli kvitt. Hun ville ikke kjempe med noen. Hun var lei, sliten og i tillegg hadde hun hulkegrått foran en voksen mann. Høvdingen som ikke kjeftet på henne mer, men hun visste liksom ikke hvor hun hadde han. Når han først hadde kjeftet en gang, så kunne han fort kjefte igjen. Akkurat som en annen lærer hun hadde hatt. Som kjeftet og kalte henne dum når hun somlet med mattestykkene, der hun satt og ikke helt klarte å holde seg våken etter søvnløse netter.

Så hendte det at Stina fikk en åpning til å forsvinne. Middag ble servert på rommet på Gjøkeredet og sammen med maten ble det også levert ut våpen. Kniv og gaffel. I plast riktig nok, men det skal dere ikke kimse av for hun har klart å bruke den slik at de har måtte lappe henne sammen igjen på den andre siden. Før. Impulskontroll er noe vi må trene på, for jeg kan ikke huske å ha spist middag den dagen. Det jeg husker derimot er at jeg så røde prikker på veggen i dusjen og litt større flekker på gulvet. Som et kunstverk som egentlig bare gir deg en dårlig følelse. Så var han der igjen, en Indianerhøvding til unnsetning. Stina overgav seg til han og begynte umiddelbart å løpe. På inder bane. I en usynlig skog og jeg, jeg begynte å løpe etter. «Stina!» Ropte jeg etter henne. «Ikke løp. Vi vil bare hjelpe deg!» Lyden av føtter som traff bakken overdøvde eventuelle svar. «Stina, vær så snill!!» Ropte jeg igjen, vennlig tror jeg. Så vennlig det går an å rope. Høyt. Jeg hørte føtter som løp for harde livet og plutselig hørte jeg også noe annet. En litt mer grasiøs bevegelse og ikke så høylytt. Jeg så til siden og der løp reven sammen med oss. Som om han var den som var kjappest nok til å løpe ved vår side bare for å vise at han er der sammen med oss og for å gripe inn om ting blir farlig. Og så hendte det noe litt rart og litt fint på samme tid. Noen utstrakte greiner tok oss igjen. Voksende greiner som strakk seg ut etter Stina. Ikke for å ta henne, men for å hjelpe henne. De lange og utstrakte greinene bandasjerte armen til Stina samtidig som vi løp og i løpet av den prosessen var det som om vi løp alt vi maktet, men allikevel sto vi stille. Reven hadde stoppet opp og greinene fortsatte å strekke seg ut og rundt Stina. For å holde henne og til slutt var hun omringet av greinene som om treet det kom ifra bare ville gi henne en god klem. Det virket nok som tenkt, for Stina sluknet av utmattelse og kanskje av en aldri så liten lettelse. For treet kom ikke fra hvor som helst. Det kom ifra Høvdingtreet og før jeg våknet opp på de varme flisene på det harde gulvet på baderommet, hørte jeg greinene snakke til henne som lå i dens favn. Omringet av omsorg og en iver etter å hjelpe. Henne. Henne som løper for livet på nytt. «Dette får duge til dragene begynner å fly igjen.» Hørte jeg komme langt der innenfra. Fra selve treet til disse utstrakte greinene. Så gløttet jeg på øynene og fikk øye på både han vi kaller for indianerhøvdingen og han som før ble kalt for kildekritikkern, men som nå var en listig og lur rev. I skogen. Igjen hadde de fått til noe. Nytt. Og følelsen, den var god.

Den usynlige skogen.

Jeg sto der sammen med Frigg. Sånn plutselig. Vi så utover, det som fortsatt var øde og vi kjente oss liksom bare mindre og mindre igjen der inne. Eller der ute? De gangene jeg gløttet bort på han, kunne jeg se at han hadde grått, men jeg sa ikke det høyt. Jeg visste nemlig at Frigg mente at å gråte var for pyser. Selv om jeg aller helst ønsket å fortelle han at det bare er de aller tøffeste som tør å grine, lot jeg det være denne gangen. Kanskje neste gang? Alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Eller pleide. Hvor nå enn han befant seg, var også han en av dem som var sporløst forsvunnet. Inn i ingenting? Men etter oppdagelsen med Adam, var jeg sikker på at han ville returnere til oss. Kanskje ikke som seg selv før, men som seg selv nå.  

«Jeg sa jo at hun kom tilbake». Sa jeg forsiktig til Frigg som nå hadde satt seg ned på huk. Han tørket litt snørr på jakkeermet sitt og nikket bekreftende. Litt sorgtung, selv om dette skulle være en god dag. Frigg var nok utmattet etter all vandringen og leitingen etter dragen og resignerte litt nå som hun faktisk var tilbake. Han grublet litt og sa litt bekymret: «Men tror du at hun kommer i morgen da? Og dagen etter det? Osv?». «Ja, hun lovte jo i mill drill. Med mindre hun ikke ligger å spyr», vi begge smilte og forsto på alvor at hun faktisk var tilbake. Ingen overlegne overleger hadde sagt noe sånt? «Sorry for at jeg drakk opp den milkshaken» Sa Frigg til meg, så stille at jeg nesten ikke hørte det, men bare nesten. «Reven tok meg med på kjøretur og ville kjøpe det til meg! Og når han lovte at jeg ikke måtte bli med på rompelek etterpå, så smakte den faktisk kjempe godt!» Sa han med en litt mer entusiasme i stemmen og på en slik måte at jeg ikke maktet å se ned på han. «Det går bra», svarte jeg med et smil; «Så fint!». Selv om det alltid ender med at jeg blir dårlig av for mye sjokolade og andre søtsaker som milkshake for eksempel. Men for Frigg, er det faktisk verdt det og Reven, selv om han blir overveldet av dårlig samvittighet, var samtidig litt stolt over at det var han som fikk muligheten til å gi Frigg en sjokolademilkshake uten å kreve rompelek eller noe annet tilbake. Og det for aller første gang. En rimelig fin og god erfaring med andre ord. Jeg fortalte Frigg at jeg ikke kommer til å bli sint på han og at han fortjener å kose seg og ha det godt. Og at jeg absolutt kan kaste litt opp for han, om han kan føle på noe godt. Frigg klarte fortsatt ikke helt å forstå det der, men før han rakk å svare noe som helst fikk han øye på noe der framme i det øde landskapet, dro meg i genseren og sa «Se der!!». Jeg så. Jeg gispet og kunne knapt tro mine egne øyne og hvordan vi hadde fått til dette. Men der ute kunne vi plutselig skimte noe, en kontur, et hint eller skygger av en noe som kunne være en skog. Var det en skog? «Det er en skog!!» utbrøt Frigg og akkurat i det han sa det, kunne vi også skimte ei lita jente helt på andre siden av den. Hun vinket! Til oss? Frigg veivet med armene tilbake i stor entusiasme mens han hvisket, uten helt å tørre å tro på det enda, «Frida!». Jeg selv sto der totalt målløs, men jeg merket det rant en tåre eller to nedover kinnet. Var det virkelig Frida som sto der borte? Hverken jeg eller Frigg hadde sett henne på mange uker og nå sto hun der som et slags spøkelse. For ja, vi kunne på en måte se rett igjennom alt, men vi så det tydelig allikevel. Noe.

Det var som om hele skogen hadde vært der hele tiden, men ute av vår stand til å klare å se den. Kanskje den hadde blitt tråkket på og krenket så mye at den hadde resignert og blitt usynlig? «Akkurat som Ninni.» Hvisket Frigg, for han kunne høre nøyaktig hva jeg tenkte. «Ja, svarte jeg». «Faktisk, akkurat som Ninni». Ninni er en av karakterene i Mummitrollet. Vi møter henne i fortellingen om det usynlige barnet (Jansson & Malmström, 1994).

Mens Mummifamilien  sitter rundt verandabordet og renser sopp, banker det på ruten, og Tootikki titter inn. Den lyshårede kvinnen entrer rommet, etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Bjellen, forklarer Tootikki, er festet rundt halsen på en usynlig pike som heter Ninni. Tootikki forteller at Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet kun med øynene og sa med en iskald stemme: «jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun helt usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok», sa Tootikki (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).

Frigg fortsatte å si: «Tror du at Overlegen som overhode ikke er overlegen er litt som Mummimamma?» Jeg rakk ikke å svare før han fortsatte: «At hun både ser og hører oss uten å tråkke på og dømme oss? Og derfor blir vi liksom synlige igjen?». Tanken på det var egentlig veldig fin. For i Tove Janssons fortelling, kommer Ninni til Mummifamilien for å bli sett. Det som hender, er at jo mer omsorg hun får ifra Mummimamma og de andre, jo mer synlig blir hun. Først kommer skoene til syne, så klærne og til slutt beina, hender og ansiktet. Helt til hun ikke lengre trenger å ha på seg bjellen for at noen skal vite om henne. Og jeg tenkte, ja, Overlegen som ikke er overlegen ER litt som Mummimamma. Hun forstår nemlig noe som ingen andre overleger forstår. Ikke de vi har møtt i alle fall. Noe som er vanskelig å beskrive godt nok, men som bare er der. En egenskap. Hun kom tilbake til oss i dag og jeg og alle i meg var livredd for å møte henne igjen. Men så turte vi å løfte opp blikket for å se på henne. Det var som om all skepsisen og frykten ble børstet av som et tonn av støv etter 8 uker bortgjemt i en mørk kjeller. Det var tydelig fra første stund, hun så oss. Og derfor var skogen enklere å se også. Sammen med henne. Igjennom hennes øyne og hennes unike omsorg, så vi det. Sammen.

Jeg og Frigg gråt litt begge to, gned oss litt i øynene, for vi vi turte knapt å tørre å tru, å se. Men så kom jeg på at jeg selv har oppfordret flere, spesielt Stina, om å våge å se og da ville det blitt for dumt om jeg ikke våget selv. For skogen er min, den lever der bak øynene mine og sammen med Mummimamma og omsorgen fra livvaktene, skal jeg ta den tilbake. Og i mellomtiden skal Frigg få lov til spise ristet brødskive med nugatti til kveldsmat og drikke sjokolademilkshake til jeg spyr. Nå er det min tur til å tåle byrden som dem alle har tatt imot hele denne veien vi har gått. For meg. For at jeg har kunnet leve, fått familie, utdanning og nå er det på høy tid å la dem få ta del i det gode også.

Til overlegen som er overlegen.

Overskriften vil kanskje oppfattes som både uproft og litt umodent. Barnslig kanskje, men det er uansett min oppfatning av hvem du er. Du er en kontrast til min egentlige behandler og din kollega som er Overlegen som overhode ikke er overlegen. Dette innlegget er til deg. Til deg som på få minutter klarte å ta en vurdering som ikke bare tråkket på fire spesialister før deg, men også på meg som menneske og på min identitet. Dette kommer ifra Sykepleieren i meg, fagpersonen og pasienten slått sammen til et aldri så lite utrop. Ikke for å henge deg ut, men for å forsvare meg selv og min historie. Også for alle dem andre som opplever stadig å bli misforstått, nå, før meg og alle dem som vil bli misforstått etter meg. Av nettopp behandlere som deg. For du er dessverre ikke alene om den rollen. En god traumeforståelse er svært mangelfull blant mange der ute som jobber i psykiatrien. Det finnes også en god del som ikke en gang tror at dissosiasjon finnes. Og det er trist. Hver gang jeg hører noen si det høyt, er det som å høre at de ikke tror på min eksistens. Det er som å bli tråkket på gang på gang og få bekreftet, som vi har fått bekreftet i mange år, at vi ikke er verdt en dritt.

Jeg skal i dette innlegge vise til litteratur som bekrefter det motsatte. At jeg ikke er noe annet enn et menneske som har overlevd en oppvekst basert på omsorgssvikt og som i løpet av den har utviklet en desorganisert tilknytning og en splittelse mellom følelser, forsvar og selve identiteten i meg. Alle mennesker har en medfødt evne til å dissosiere og symptomene er så enkelt forklart som «Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser». Det er en innlært adferd av mennesker ondere enn djevelen selv.

Så for å oppklare en vesentlig sak først: «Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte» (Boon, Steele, Van Der Hart, 2011, s. 14).

Kirsten Benum beskriver at ved desorganisert tilknytning vil ikke barnet få den hjelpen den trenger til å integrere sine normale opplevelser av seg selv og andre, som igjen kan føre til ustabil eller manglende følelsesregulering og senere til dissosiative tilstander (Benum, 2006, s. 28).

Kompleks traumatisering i oppvekstårene fører til en sterk trang til å unngå egne følelsesreaksjoner i voksen alder fordi det ofte kobles imot traumehendelser (Holbæk, 2014, s. 45). En av begrunnelsene dine til å tenke at jeg har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse var nettopp det at skiftene mellom mine identitetsdeler ofte oppstår når jeg opplever ubehagelige emosjoner. For meg er dette selvsagt og helt naturlig for en som lider av en strukturert dissosiativ lidelse Nettopp fordi vi har lært igjennom en årrekke at følelser er farlige og fører til straff i form av ting vanlige mennesker ikke en gang kan forestille seg. Det gir ingen grunnlag alene for å sette en helt ny diagnose. Dessuten; hvis pasienten har DID, da har han/hun amnesi, og det kan ikke forklares av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Hvis amnesi er knyttet til at ulike identiteter tar over, taler det mot en kompleks dissosiativ lidelse, som for eksempel (trommevirvel) DID. En destabilisert DID-pasient kan dog «ligne» på en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Slike som meg, har ikke lært å takle, bearbeide og i det hele tatt vite om de ulike følelsene. Jeg stiller meg derfor svært kritisk til at en overlege kan ta en slik vurdering basert på, tja, 3 (?) møter med meg? Hvor hvert møte ikke varte mer enn kanskje maks 15 minutter? Det er en skremmende tanke og du er en av mange grunnene til at slike som meg ikke tør å oppsøke hjelp. I frykt for å bli misforstått og feiltolket og i verste fall feilbehandlet. Jeg har flere bekjente hvor dette har vært et faktum. Hvor de har blitt feilbehandlet i en årrekke for Schizofreni, bipolar lidelse og EUPF uten å få det bedre. Helt til de møter den ene som forstår at dette er feil og sett traumene bak og vips så befinner disse menneskene seg på en vei som de kjenner seg igjen i og lidelsestrykket blir enklere å takle og til slutt levbart. Det gjelder å ha evnen til å se helheten og menneske bak diagnosen og ikke bare symptomer i en kropp.

Harald Bækkelund og Akiah Ottesen Berg skriver følgende om symptomer som er forbundet med kompleks traumatisering: Mennesker med alvorlig traumatisering i barndommen har ofte vansker med affektregulering. De kan ha fått lite hjelp av sine omsorgspersoner til å regulere affekt, eller hatt behov for å skjule og undertrykke følelser for å overleve i en vanskelig og farlig hverdag. Forskning viser at traumatiske opplevelser også kan påvirke områder av hjernen som er viktige for å regulere følelser (Schore, 2012). Uansett bakenforliggende årsak beskriver mange behov for eksterne midler for å kontrollere affekt, noe som kan føre til avhengighet av andre mennesker og/eller rusmidler, eller selvdestruktiv affektregulering igjennom selvskading og/eller spiseforstyrrelser. Noen har undertrykt oppmerksomheten mot følelser og kroppslige signaler. Konsekvensene kan være at de heller ikke er oppmerksomme på sine egne følelser før de blir overveldet av dem. Det vil si at når affekt først kommer til uttrykk virker det overdrevent for andre og kanskje også for personen selv. (Bækkelund og Ottesen Berg, 2014, s. 81-82). De skriver også at begrepet «dissosiasjon» dessverre er dårlig definert og har ofte forskjellig meningsinnhold. Noe som skaper forvirring både i forskning, ved utredning og i klinisk forståelse. I ett perspektiv blir dissosiasjon betraktet som et kontinuum mellom normal og patologisk dissosiasjon (Putnam, 1993), der man inkluderer bevissthetsforandringer som en del av alle menneskers liv. Vanlige eksempler er å oppleve at tiden går fortere når du kjører bil, være fortapt i tanker eller når du er oppslukt av et tv-program. Slike opplevelser kan alle mennesker ha, men det vil ofte øke med stress, angst eller psykisk ubehag. Begrepet dissosiasjon brukes også noen ganger eller mindre synonymt med alle former for autonom underaktivering eller følelsesavkobling. Andre teoretikere ser på dissosiasjon som utelukkende som et patologisk fenomen som er knyttet til traumatisering og en strukturell oppsplitting av personligheten (Hart, Nijenhuis & Steele, 2006). Forskning antyder at dissosiasjon neppe er et enhetlig trekk, men består av flere ulike fenomener (Briere, Weathers & Runtz, 2005; Brown, 2006). Ved utredning, diagnostisering og behandling av dissosiative plager er det viktig å være klar over denne begrepsforvirringen (Bækkelund og Ottesen Berg, 2014, s. 83). Så jeg forstår at behandlere både blir forvirret og tar feil. Det jeg strever med å forstå derimot er hvordan du, etter at 4 spesialister før deg har gått dypt inn i min sak og bekreftet diagnosen DID, bare ved første øyekast ønsker å endre min diagnose til emosjonell personlighetsforstyrrelse. Og ja, jeg kan være enig i at mine emosjoner er forstyrret på høyt nivå, men disse to diagnosene, som kan se svært like ut utad, krever to helt ulike tilnærming og behandling. Derfor er rett diagnose uhyre viktig og en endring av den, kan få fatale konsekvenser for pasienter som meg selv. Jeg vil anbefale deg å lese deg opp på traumebehandling og komplekse traumelidelser og dissosiasjon. For du møter nok mange av oss på din vei, og overleger med liten kunnskap om traumer kan være livsfarlig. Derfor ønsker jeg å rope ut om denne problematikken som har holdt på i en årrekke. Ikke bland dere inn i noe dere ikke kan så mye om og fra mitt perspektiv er en traumebevisst tilnærming en så god tilnærming at den passer de aller fleste uansett. Ikke vær så forbanna feige og sjølgode at dere ikke kan være ydmyk nok til å innrømme at dere kan ta feil. I din diagnostiske vurdering av meg skriver du også at om du ser på alle mine delpersoligheter som en helhet, ender vi opp med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Men har du aldri tenkt på at det er nettopp derfor vi er så oppdelt? Det er jo nettopp emosjonene som ER oppsplittingen og ifra et traumeperspektiv ville det være naturlig å tenke at om alle delpersonlighetene ble en samlet enhet, ville også emosjonene i oss være mer stabile og fungere sammen på en mer meningsfull og harmonisk måte. La meg gi deg som leser en svært grunnleggende forståelse av dissosiasjon på slutten. I håp om at kanskje noen flere som jobber innen psykisk helsevern lærer noe nytt og kan bidra til å gjøre en forskjell for oss som lider under en dissosiativ lidelse:

Van Der Hart, Nijenhuis og Steele deler dissosiasjon inn i 3 grader: Primær dissosiasjon, sekundær dissosiasjon og tertiær dissosiasjon. Med Primær dissosiasjon menes en splitting av hukommelsen der det oppstår et skille mellom den delen som reagerer automatisk på fare og som senere blir fiksert på å unngå lignende farer og en veksling mellom fobiske unngåelsesreaksjoner på den ene siden og overveldelse på den andre. PTSD kommer inn under primær dissosiasjon. Selve hendelsen er splittet opp og lagres som fragmenter, et bilde eller smaksopplevelse.

Med sekundær dissosiasjon menes en splitting av følelsene og forsvaret etter tidlig og gjentatt traumatisering sammen med manglende mulighet for bearbeiding. Dette fører til et større behov for oppsplitting. Denne typen beskrives som en fremmedfølelse over sin egen kropp (depersonalisering) og at den ytre verden kjenner uvirkelig og fremmed (derealisering). Det skjer ingen følelsesmessig integrering slik at når man er i en følelsestilstand over lengre tid, kan denne tilstanden utvikle egne tankemønstre knyttet til alderen på personen som opplevde traume da hendelsen pågikk. Disse delene av ens personlighet kan ta over og handle på egen hånd, hvis noe i «kjernen» av personligheten oppfatter en situasjon utrygt. Det kan være snakk om redde barnedeler og mer aggressive følelsesdeler som knyttes direkte opp imot et forsvar og kan reagere med vold mot andre eller seg selv. Det kan se ut til at den kognitive funksjonen og utviklingen har stoppet opp i det tidsrommet der traumehendelsene fant sted.

Ved tertiær dissosiasjon betyr en splitting av selve identiteten hvor i tillegg til oppsplitting av traumet (primær dissosiasjon) og følelsesmessig oppsplitting (sekundær dissosiasjon) vil noen utvikle ulike tilstander av «jeg’et» som forholder seg til de daglige gjøremålene og den sosiale virkeligheten. Selve oppsplittingen skjer ikke bare i selve traumeøyeblikket, men senere i livet under noe som minner om det. Spesielt da man opplever nye utfordringer i livet som å begynne på ny skole, jobb, får kjæreste osv. Når personen ikke kan reflektere eller diskutere med seg selv, men er nødt til å handle automatisk, kan personen utvikle konkrete ferdigheter som tar seg av spesifikke funksjoner. Disse «delene» eller «funksjonene» kan ha egne navn og forholder seg til omverden som en egen identitet (Van Der Hart, Nijenhuis & Steele, 2006, s. 6-14).

Så til deg, overlegen som er overlegen. Dette er egentlig ikke et personlig angrep mot deg. Men det er et utrop. Ikke bare fra meg, men for og fra alle dem som er nødt til å finne seg i å bli tråkket på av dårlige holdninger, uvitenhet og feiltolkninger. Jeg ber dere om å høre oss, se oss og ikke minst tro på oss.

Rosa drage til unnsetning.

I flere uker nå, har Frigg vandret fritt der ute. I skogene under stjernene og leitet etter noe. Trygghet? Jeg fikk aldri helt tak på det, men jeg visste at han brukte en del tid på å gå rundt i en endeløs og tidløs verden på jakt etter en eller annen form for mening. Jeg trodde kanskje at han leitet etter Frida. Den glade jenta som fikk han til å le ukontrollert og som hadde det bredeste smilet han noen sinne hadde sett. Jeg visste dessuten at han også så etter dragene som hadde sluttet å fly under stjernene, men jeg forsto allikevel ikke fullstendig hva som var så viktig med akkurat de dragene. Det gikk opp for meg en dag på Gjøkeredet, etter en flokk livvakter hadde berget han ned ifra treet sitt. Igjen. Jeg så plutselig noe annet og noe gammelt i Frigg. En slags sorg eller fortvilelse over noe jeg ikke helt klarte å forstå. Så holdt han så godt fast i en lapp som var brettet sammen flere ganger. Gråt han? Det var som om han sørget over noe, men hva? Eller hvem? Uten at noen forsto hvorfor, forsøkte han å gjenforenes med det han sørget over. Uten hell. Livvaktene kommer alltid til unnsetning. «Dessverre», tenkte Frigg i øyeblikket. Etter andre forsøket satt han seg ned ved skrivebordet sitt og skrev noe på den brettede lappen før han brettet den sammen igjen og holdt den godt fast. Indianerhøvdingen kom og spurte om han kunne få se på den. Frigg tvilte en god stund, men lot seg overtale. Det var lappen som overlegen som overhode ikke er overlegen hadde skrevet rett før hun forsvant. Det sto at alt skulle bli bra igjen og at hun kom tilbake. Men det sto også at hun skulle sende rosa drager til unnsetning om ting ble vanskelig. Ting ble fort vanskelig og jeg innså plutselig at det var jo det Frigg leitet etter! Overlegens rosa drager til unnsetning. Som aldri kom. Frigg visste at hun aldri ville svikte han og skogen, derfor resonnerte han seg enkelt fram til at Hjerterdronningen hans måtte være død. Og det var ingen spøk for en liten gutt å finne ut av. For hvis hun var død, var det heller ingen som kunne gjøre rett igjen det overlegen som ER overlegen hadde ødelagt på veien. Frigg gikk inn i en dypere sorg enn den svarteste sjøen og jeg sto der ute av stand til å forklare at rosa drager bare finnes i vår virkelighet og ikke hennes. Høvdingen forsøkte å vri på det og si at kanskje de rosa dragene var forkledd i livvaktene på Gjøkeredet, eller i skivene med nugatti. Mørkets fyrste trodde kanskje at den var forkledd i den nye bamsen vi hadde tatt med oss fra Bergen. Men Frigg hadde sett drager før og han lot seg ikke overbevise om at de plutselig skulle være noe annet enn det de var. Drager. Ekte drager som fløy der oppe og som kastet ut usynlige tråder for å redde dem som er i nød. Hennes drage kom aldri og da sto han igjen med to ting. Enten var hun død eller så hadde hun glemt dem. Det mest sannsynlige av de to var det førstnevnte. Så Frigg tillot seg å sørge. Over henne.

Dette forteller meg en ting og det er hvor viktig det er med det forutsigbare i traumebehandling. Jeg måtte bla litt i fagbøkene jeg har tilgjengelig og pussig nok, fant jeg en egen og selvstendig overskrift som var passende til Frigg sin opplevelse av overlegens fravær. «Hjelp til å takle terapeutens fravær» sto det og jeg ergret meg litt over at jeg ikke hadde bladd i denne boken før hun dro. Der står det at i vanskelige faser, kan bare en helg være mer en lang nok til å være uoverkommelig og at selv et ønske om «God helg» mot slutten av uken kan bli for mye (Strand, 2015, s. 312). Noe jeg kjenner meg skrekkelig igjen i. Hver gang noen ønsker meg en «God helg» i dårlige perioder, trigges det en slags indre aggresjon i meg og jeg forvandles nok en gang til en liten drittunge på indre bane som sier inni seg «God helg??? Den blir neppe god for meg!! Men DU må gjerne ha en god en» osv. Denne boken skal jeg rett og slett ta med meg videre og friske opp kunnskapen jeg allerede har der inne, men som har blitt litt nedstøvet med tiden, etter den grå timen og da jeg absorberte til meg alt av fagkunnskap.

Referanse: Strand, Anne. (2015). Veien ut av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) – klientens stemme. I Anstorp, Trine og Benum, Kirsten (Red.), Traumebehandling: komplekse traumelidelser og dissosiasjon (s. 306-316). Oslo: Universitetsforlaget.

Rollebytte.

Tiden min var snart ute i denne omgangen før alt straks skulle «bli som før» og overlegen som overhode ikke er overlegen endelig var på plass igjen. 5 dager igjen. Det betyr 5 dager hjemme i ro og mak. Det er i alle fall lov å håpe på en rolig tilværelse, men slike som meg har ingen garantier. Jeg ba om litt tid alene for å tenke litt, kjenne litt og se meg litt rundt før utreise og hjemreise. Før den store dagen der tiden endelig skal begynne å gå igjen. Jeg pustet rolig, inn og ut, mens jeg satte meg inne på badet. På de harde flisene. I mørket for jeg visste at flere i meg kjente på en slags ro og trygghet der inne. Monsteret i mitt hjerte og stemmen hennes ble satt på i bakgrunnen for å ha et anker til virkeligheten. Er det noen som kan få meg trygt tilbake, må det jo være henne. Så lukket jeg øynene uten store forventninger. Pustet igjen og forsøkte å tilkalle han jeg visste jeg trengte for å gå veien videre.

«Adam. Er du der?» Jeg stoppet å puste litt, lyttet, ventet. «Adam. Jeg trenger deg.» ingenting. «Adam. Er du der?» Jeg tok et ekstra dypt pust inn og akkurat i det jeg skulle slippe luften ut igjen, hørte jeg noe. Et hint eller en vind som hvisket «Ja, jeg sitter bak her. Finn meg!». Så var jeg der, i skogen som ikke lengre er en skog. Jeg så meg rundt, fikk øye på en stein og opp fra den stakk det ut noen hårtuster. Adam. Jeg smilte og gikk bort til han som raskt ba meg om å sette meg ned. Han virket engstelig og det var ikke likt han. «Du vet de gangene jeg har sagt at skogen ikke lengre er som den var?» Han så på meg med en slags mild bekymring i ansiktet. «Ja» svarte jeg rolig. «Ja, nå er det jo ikke noen skog igjen en gang» Stammet han litt sånn rådvill. Er det noe Adam absolutt aldri har vært kjent for, så er det å være rådvill. Adam har alltid vært min klippe igjennom 20 år og han har alltid hatt svar. Det gikk opp for meg at denne tiden som har gått nå, også har ødelagt noe i han. Det gjorde meg trist, men jeg ville ikke forlate han uten å etterlate noe godt etter meg. Om det så bare var å få fram smilet hans igjen, i et lite sekund. «Adam. Har du ikke sett det nye treet?» Han så opp på meg. «Treet»? Så slo det meg, hvis ikke Adam visste om det nye treet, Høvdingtreet, hvem da har tegnet det på det nye kartet? Jeg holdt det for meg selv, strakk ut hånden min mot Adam og hjalp han opp. Skepsisen hans steg en del hakk. «Se så åpent alt er.» Sa han oppgitt og jeg kunne kjenne på skuffelsen og bekymringen hans over å ha mistet sin dyrebare skog. «Jeg har sviktet» fortsatte han. «Men da Eira kom, hadde jeg ikke sjans!». Jeg ba han om å se på meg mens jeg sa: «Jeg vet, men kom nå, så skal jeg vise deg noe nytt.»

Vi gikk sammen i det øde landskapet og da vi kom over åsen der borte, kunne vi skimte ned og bort på det nye. Adam sperret opp øynene idet vi så alle bladene i alle mulige farger, stammen mektigere enn alle kongene i verden, hulen inni den, hengehulene i greinene som strakte seg majestetisk utover som en utstrakt hånd i nøden. Og der! Der lusket reven rundt. I en annen gren hang det ei flaggermus og sov. Og litt over det hele svevde ånden til monsteret for å legge roen over den nye trygge plassen som bare ventet på å bli funnet igjen.

«Adam? Hvor er alle sammen?» Måtte jeg spørre. Han visste like lite som meg. «Eira da?». «Eira fløy da hun hoppet. Hun har sikkert gått videre til neste skog hun kan ødelegge» svarte han sørgmodig. Mens vi satt der og beundret det nye treet midt i skogen, nede i en slags liten dal, måtte jeg spørre om noe jeg aldri har spurt om før. Det har rett og slett aldri falt meg inn fordi det har bare vært slik. Alltid. «Syntes ikke du at det er litt rart at du fortsetter å være 14 år, mens jeg bare blir eldre og eldre?» Adam tenkte seg litt om, men begynte nå sakte å bli seg selv igjen. «Neeei», sa han langsomt. «For her står jo tiden stille og hos deg løper den ifra deg.» Sant nok, tenkte jeg, men allikevel lå det mer bak enn det. «Men lurer du aldri på hvorfor det er sånn da?» Fortsatte jeg. Han sa ikke noe nå, noe som også var ulikt han. Derfor fortsatte jeg: «Alle dere som bor her, sitter jo fast i hver deres tid, så egentlig er det jo tiden som har løpt ifra dere og jeg er den som har klart å holde følge med den.» Jeg tenkte litt videre og Adam hørte på. Det var som om vi hadde byttet roller. Før var det alltid Adam som hadde alle svarene og de kloke utsagnene som fikk meg til å forstå mer. Oppdage mer og nye ting. Men nå var det jeg som kom med den ene påstanden etter den andre, mens det var han som fikk noe å tenke på. «Og det er som om jeg slapp dere av på veien og etterlot dere her i en tidløs skog. Så kanskje ikke tiden egentlig står stille her. Kanskje den bare er» Jeg måtte holde pusten litt før jeg sa det: «Tidløs»? Jeg kunne se et lite lys tenne seg i Adam. «Yes»! Tenkte jeg og innså at vennen min var på vei tilbake. «Vi må bygge skogen opp igjen!» Sa jeg litt stolt og ved godt mot. «Sammen!». «Og alle må lære å leve i en symbiose til tross for tidsforskjellene, men jeg ønsker ikke at vi alle skal smeltes sammen og gli inn i en felles enhet heller. For jeg ønsker virkelig, av hele mitt hjerte å beholde denne tidløse skogen med alt som den inneholder og jeg ønsker å jobbe for at dere alle skal få vite hvem dere er og hvorfor dere er, slik at vi alle kan føle tilhørighet. Ikke nødvendigvis til en felles tid. Men til hverandre».

Jeg fikk nemlig et bilde i hode. Hele skogen og hva den betyr for meg. Oss. Skogen lever inne i min underbevissthet og den er jo egentlig full av «Meg». Minner, en barndom, ungdomstid. Alt som alltid har opplevdes som borte og tapt, finnes jo der inne. Rett foran øynene mine, eller bak dem, og jeg har levd et liv i 35 år uten å innse at ingenting egentlig er tapt, men godt bevart inne i den skogen. Min skog. Hjernen er en spennende sak. Om jeg har kunnet lage en hel skog full av bevarte minner og en 35 år gammel fortid, kan jeg også endre den, forme den slik jeg ønsker. Og sammen med Adam, med litt hjelp fra livvakter og overlegen som overhode ikke er overlegen, skal jeg få det til. Fordi jeg vil og kan!

Adam og jeg gikk enige og smilte til hverandre tilbake til steinen. Leirbålet hans sto der, ved inngangen til virkeligheten og vi satt oss ned der. Endelig sammen igjen. Adam ble litt sørgmodig: «Det er så åpent her». «Da får du plante noen nye trær!» svarte jeg litt mer entusiastisk enn hva jeg egentlig selv liker og er kjent for, og tenkte at vi nå sitter her med blanke ark og kan bygge opp en helt ny tilregnelighet som vi aldri har sett maken til. Så hørte vi plutselig et rabalder som kom derifra. Inngangen til det virkelige. «Vikingen» Sa jeg til Adam, men akkurat i det jeg rakk å opplyse han om det, var han vekk igjen. Som om han kom og lagde et lite jordskjelv for så å fordufte på få sekunder. «Jøss, når han først stakk innom, kunne han vel bli litt?» Sa Adam litt fortumlet. Jeg måtte tenkte litt og var i grunn litt enig. «Jo, men han stoler på oss nå.» Adam smilte lurt. Jeg også, idet jeg gikk ut, mot monsterstemmen og vekk fra han som alltid er der når jeg trenger han til fordel for det virkelige virkelige og tenkte at fra mandag av kommer det til å brake løs og dragene skal endelig få fly igjen.