Et voksent barn.

«Hvorfor får jeg ikke lov til å klatre i trær når Vikingen har bygget hengehulen min høyt oppe i ett?» Frigg så litt lur ut og litt irritert ut på samme tid bort på indianerhøvdingen. «Fordi i din verden, er det trær du klatrer i, men i min verden er det skap og møbler». Svarte han med et lite hint av bekymring i stemmen. Frigg forsto ikke helt hva han mente med det, men han forsto at høvdingen mente alvor. «Kanskje det er min verden som er rett og din gal!» Svarte han mest med det lure smilet sitt. De smilte begge to.

Der satt de uten helt å forstå hverandres verdener. Frigg hadde akkurat blitt berget ned fra, for høvdingen, et over 2 meter høyt klesskap. Fra Frigg sitt perspektiv ble han dratt ned fra hengehulen sin der han lå trygt bevart mens han ventet på sin venn, Frida. Og nå satt de og pratet alvorlig i verden hans. Indianerhøvdingens verden altså. Frigg ble litt skuffet over at han ikke helt forsto. Fordi Frigg visste noe kanskje ingen andre visste! Og det var at den store og tøffe Høvdingen utad, egentlig aldri hadde blitt voksen på innsiden. Han var som et stort barn med et svært lass av lek og moro inni seg. Dette måtte han naturligvis pakke godt inn i voksenrollen, men Frigg visste og så det. Ingen voksne barn kan lure han så enkelt. Han smilte til høvdingen før han løp sin vei. Inn i skogene og ropte til meg som var på vei til å overta stolen han satt i: «Hils Indianerhøvdingen og si at jeg aldri kommer til å stoppe å klatre i trær!» Jeg lo, og Frigg lo mens han forsvant lengre og lengre inn i uendeligheten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s