Rollebytte.

Tiden min var snart ute i denne omgangen før alt straks skulle «bli som før» og overlegen som overhode ikke er overlegen endelig var på plass igjen. 5 dager igjen. Det betyr 5 dager hjemme i ro og mak. Det er i alle fall lov å håpe på en rolig tilværelse, men slike som meg har ingen garantier. Jeg ba om litt tid alene for å tenke litt, kjenne litt og se meg litt rundt før utreise og hjemreise. Før den store dagen der tiden endelig skal begynne å gå igjen. Jeg pustet rolig, inn og ut, mens jeg satte meg inne på badet. På de harde flisene. I mørket for jeg visste at flere i meg kjente på en slags ro og trygghet der inne. Monsteret i mitt hjerte og stemmen hennes ble satt på i bakgrunnen for å ha et anker til virkeligheten. Er det noen som kan få meg trygt tilbake, må det jo være henne. Så lukket jeg øynene uten store forventninger. Pustet igjen og forsøkte å tilkalle han jeg visste jeg trengte for å gå veien videre.

«Adam. Er du der?» Jeg stoppet å puste litt, lyttet, ventet. «Adam. Jeg trenger deg.» ingenting. «Adam. Er du der?» Jeg tok et ekstra dypt pust inn og akkurat i det jeg skulle slippe luften ut igjen, hørte jeg noe. Et hint eller en vind som hvisket «Ja, jeg sitter bak her. Finn meg!». Så var jeg der, i skogen som ikke lengre er en skog. Jeg så meg rundt, fikk øye på en stein og opp fra den stakk det ut noen hårtuster. Adam. Jeg smilte og gikk bort til han som raskt ba meg om å sette meg ned. Han virket engstelig og det var ikke likt han. «Du vet de gangene jeg har sagt at skogen ikke lengre er som den var?» Han så på meg med en slags mild bekymring i ansiktet. «Ja» svarte jeg rolig. «Ja, nå er det jo ikke noen skog igjen en gang» Stammet han litt sånn rådvill. Er det noe Adam absolutt aldri har vært kjent for, så er det å være rådvill. Adam har alltid vært min klippe igjennom 20 år og han har alltid hatt svar. Det gikk opp for meg at denne tiden som har gått nå, også har ødelagt noe i han. Det gjorde meg trist, men jeg ville ikke forlate han uten å etterlate noe godt etter meg. Om det så bare var å få fram smilet hans igjen, i et lite sekund. «Adam. Har du ikke sett det nye treet?» Han så opp på meg. «Treet»? Så slo det meg, hvis ikke Adam visste om det nye treet, Høvdingtreet, hvem da har tegnet det på det nye kartet? Jeg holdt det for meg selv, strakk ut hånden min mot Adam og hjalp han opp. Skepsisen hans steg en del hakk. «Se så åpent alt er.» Sa han oppgitt og jeg kunne kjenne på skuffelsen og bekymringen hans over å ha mistet sin dyrebare skog. «Jeg har sviktet» fortsatte han. «Men da Eira kom, hadde jeg ikke sjans!». Jeg ba han om å se på meg mens jeg sa: «Jeg vet, men kom nå, så skal jeg vise deg noe nytt.»

Vi gikk sammen i det øde landskapet og da vi kom over åsen der borte, kunne vi skimte ned og bort på det nye. Adam sperret opp øynene idet vi så alle bladene i alle mulige farger, stammen mektigere enn alle kongene i verden, hulen inni den, hengehulene i greinene som strakte seg majestetisk utover som en utstrakt hånd i nøden. Og der! Der lusket reven rundt. I en annen gren hang det ei flaggermus og sov. Og litt over det hele svevde ånden til monsteret for å legge roen over den nye trygge plassen som bare ventet på å bli funnet igjen.

«Adam? Hvor er alle sammen?» Måtte jeg spørre. Han visste like lite som meg. «Eira da?». «Eira fløy da hun hoppet. Hun har sikkert gått videre til neste skog hun kan ødelegge» svarte han sørgmodig. Mens vi satt der og beundret det nye treet midt i skogen, nede i en slags liten dal, måtte jeg spørre om noe jeg aldri har spurt om før. Det har rett og slett aldri falt meg inn fordi det har bare vært slik. Alltid. «Syntes ikke du at det er litt rart at du fortsetter å være 14 år, mens jeg bare blir eldre og eldre?» Adam tenkte seg litt om, men begynte nå sakte å bli seg selv igjen. «Neeei», sa han langsomt. «For her står jo tiden stille og hos deg løper den ifra deg.» Sant nok, tenkte jeg, men allikevel lå det mer bak enn det. «Men lurer du aldri på hvorfor det er sånn da?» Fortsatte jeg. Han sa ikke noe nå, noe som også var ulikt han. Derfor fortsatte jeg: «Alle dere som bor her, sitter jo fast i hver deres tid, så egentlig er det jo tiden som har løpt ifra dere og jeg er den som har klart å holde følge med den.» Jeg tenkte litt videre og Adam hørte på. Det var som om vi hadde byttet roller. Før var det alltid Adam som hadde alle svarene og de kloke utsagnene som fikk meg til å forstå mer. Oppdage mer og nye ting. Men nå var det jeg som kom med den ene påstanden etter den andre, mens det var han som fikk noe å tenke på. «Og det er som om jeg slapp dere av på veien og etterlot dere her i en tidløs skog. Så kanskje ikke tiden egentlig står stille her. Kanskje den bare er» Jeg måtte holde pusten litt før jeg sa det: «Tidløs»? Jeg kunne se et lite lys tenne seg i Adam. «Yes»! Tenkte jeg og innså at vennen min var på vei tilbake. «Vi må bygge skogen opp igjen!» Sa jeg litt stolt og ved godt mot. «Sammen!». «Og alle må lære å leve i en symbiose til tross for tidsforskjellene, men jeg ønsker ikke at vi alle skal smeltes sammen og gli inn i en felles enhet heller. For jeg ønsker virkelig, av hele mitt hjerte å beholde denne tidløse skogen med alt som den inneholder og jeg ønsker å jobbe for at dere alle skal få vite hvem dere er og hvorfor dere er, slik at vi alle kan føle tilhørighet. Ikke nødvendigvis til en felles tid. Men til hverandre».

Jeg fikk nemlig et bilde i hode. Hele skogen og hva den betyr for meg. Oss. Skogen lever inne i min underbevissthet og den er jo egentlig full av «Meg». Minner, en barndom, ungdomstid. Alt som alltid har opplevdes som borte og tapt, finnes jo der inne. Rett foran øynene mine, eller bak dem, og jeg har levd et liv i 35 år uten å innse at ingenting egentlig er tapt, men godt bevart inne i den skogen. Min skog. Hjernen er en spennende sak. Om jeg har kunnet lage en hel skog full av bevarte minner og en 35 år gammel fortid, kan jeg også endre den, forme den slik jeg ønsker. Og sammen med Adam, med litt hjelp fra livvakter og overlegen som overhode ikke er overlegen, skal jeg få det til. Fordi jeg vil og kan!

Adam og jeg gikk enige og smilte til hverandre tilbake til steinen. Leirbålet hans sto der, ved inngangen til virkeligheten og vi satt oss ned der. Endelig sammen igjen. Adam ble litt sørgmodig: «Det er så åpent her». «Da får du plante noen nye trær!» svarte jeg litt mer entusiastisk enn hva jeg egentlig selv liker og er kjent for, og tenkte at vi nå sitter her med blanke ark og kan bygge opp en helt ny tilregnelighet som vi aldri har sett maken til. Så hørte vi plutselig et rabalder som kom derifra. Inngangen til det virkelige. «Vikingen» Sa jeg til Adam, men akkurat i det jeg rakk å opplyse han om det, var han vekk igjen. Som om han kom og lagde et lite jordskjelv for så å fordufte på få sekunder. «Jøss, når han først stakk innom, kunne han vel bli litt?» Sa Adam litt fortumlet. Jeg måtte tenkte litt og var i grunn litt enig. «Jo, men han stoler på oss nå.» Adam smilte lurt. Jeg også, idet jeg gikk ut, mot monsterstemmen og vekk fra han som alltid er der når jeg trenger han til fordel for det virkelige virkelige og tenkte at fra mandag av kommer det til å brake løs og dragene skal endelig få fly igjen.

5 kommentarer om “Rollebytte.

  1. I tiden mellom skogen og det flislagte, så har det oppstått en sang. Den heter: Hide in the woods of your mind. Sangen er til en venstrearm som finnes på et bilde ved en dreiebenk på Vestlandet. Skogen forstår stilla, men også at det gror. Det gror kroner. Dronningkroner og trekroner. Wear the stars like a crown. Wear the scars like a crown. Monstersmil med klem på herfra.

    • Du treffer like godt hver gang ❤. Og dine ord din stemme flyr igjennom kretsløpet mitt som en trygg og god klem. Takk! Den låta må bli nasjonalsangen i Barteskogen 🙌.

  2. Jeg kjenner på et lysende håp når jeg leser dette. Igjen og igjen leser jeg. Takk for at du deler 🙏🏻

    • Jeg er glad for at jeg kan spre håp! ❤ Det er alltid håp, spesielt kanskje når ting ser mørkest ut og den er vanskeligst å se. Ambivalensen er min følgesvenn for tiden (som den alltid har vært), men dette gjør også meg godt av å lese om og om igjen. For det ligger en sannhet der som jeg ikke klarer å ro meg ut ifra 😏

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s