Rosa drage til unnsetning.

I flere uker nå, har Frigg vandret fritt der ute. I skogene under stjernene og leitet etter noe. Trygghet? Jeg fikk aldri helt tak på det, men jeg visste at han brukte en del tid på å gå rundt i en endeløs og tidløs verden på jakt etter en eller annen form for mening. Jeg trodde kanskje at han leitet etter Frida. Den glade jenta som fikk han til å le ukontrollert og som hadde det bredeste smilet han noen sinne hadde sett. Jeg visste dessuten at han også så etter dragene som hadde sluttet å fly under stjernene, men jeg forsto allikevel ikke fullstendig hva som var så viktig med akkurat de dragene. Det gikk opp for meg en dag på Gjøkeredet, etter en flokk livvakter hadde berget han ned ifra treet sitt. Igjen. Jeg så plutselig noe annet og noe gammelt i Frigg. En slags sorg eller fortvilelse over noe jeg ikke helt klarte å forstå. Så holdt han så godt fast i en lapp som var brettet sammen flere ganger. Gråt han? Det var som om han sørget over noe, men hva? Eller hvem? Uten at noen forsto hvorfor, forsøkte han å gjenforenes med det han sørget over. Uten hell. Livvaktene kommer alltid til unnsetning. «Dessverre», tenkte Frigg i øyeblikket. Etter andre forsøket satt han seg ned ved skrivebordet sitt og skrev noe på den brettede lappen før han brettet den sammen igjen og holdt den godt fast. Indianerhøvdingen kom og spurte om han kunne få se på den. Frigg tvilte en god stund, men lot seg overtale. Det var lappen som overlegen som overhode ikke er overlegen hadde skrevet rett før hun forsvant. Det sto at alt skulle bli bra igjen og at hun kom tilbake. Men det sto også at hun skulle sende rosa drager til unnsetning om ting ble vanskelig. Ting ble fort vanskelig og jeg innså plutselig at det var jo det Frigg leitet etter! Overlegens rosa drager til unnsetning. Som aldri kom. Frigg visste at hun aldri ville svikte han og skogen, derfor resonnerte han seg enkelt fram til at Hjerterdronningen hans måtte være død. Og det var ingen spøk for en liten gutt å finne ut av. For hvis hun var død, var det heller ingen som kunne gjøre rett igjen det overlegen som ER overlegen hadde ødelagt på veien. Frigg gikk inn i en dypere sorg enn den svarteste sjøen og jeg sto der ute av stand til å forklare at rosa drager bare finnes i vår virkelighet og ikke hennes. Høvdingen forsøkte å vri på det og si at kanskje de rosa dragene var forkledd i livvaktene på Gjøkeredet, eller i skivene med nugatti. Mørkets fyrste trodde kanskje at den var forkledd i den nye bamsen vi hadde tatt med oss fra Bergen. Men Frigg hadde sett drager før og han lot seg ikke overbevise om at de plutselig skulle være noe annet enn det de var. Drager. Ekte drager som fløy der oppe og som kastet ut usynlige tråder for å redde dem som er i nød. Hennes drage kom aldri og da sto han igjen med to ting. Enten var hun død eller så hadde hun glemt dem. Det mest sannsynlige av de to var det førstnevnte. Så Frigg tillot seg å sørge. Over henne.

Dette forteller meg en ting og det er hvor viktig det er med det forutsigbare i traumebehandling. Jeg måtte bla litt i fagbøkene jeg har tilgjengelig og pussig nok, fant jeg en egen og selvstendig overskrift som var passende til Frigg sin opplevelse av overlegens fravær. «Hjelp til å takle terapeutens fravær» sto det og jeg ergret meg litt over at jeg ikke hadde bladd i denne boken før hun dro. Der står det at i vanskelige faser, kan bare en helg være mer en lang nok til å være uoverkommelig og at selv et ønske om «God helg» mot slutten av uken kan bli for mye (Strand, 2015, s. 312). Noe jeg kjenner meg skrekkelig igjen i. Hver gang noen ønsker meg en «God helg» i dårlige perioder, trigges det en slags indre aggresjon i meg og jeg forvandles nok en gang til en liten drittunge på indre bane som sier inni seg «God helg??? Den blir neppe god for meg!! Men DU må gjerne ha en god en» osv. Denne boken skal jeg rett og slett ta med meg videre og friske opp kunnskapen jeg allerede har der inne, men som har blitt litt nedstøvet med tiden, etter den grå timen og da jeg absorberte til meg alt av fagkunnskap.

Referanse: Strand, Anne. (2015). Veien ut av dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID) – klientens stemme. I Anstorp, Trine og Benum, Kirsten (Red.), Traumebehandling: komplekse traumelidelser og dissosiasjon (s. 306-316). Oslo: Universitetsforlaget.

2 kommentarer om “Rosa drage til unnsetning.

  1. På en uforklarlig måte, så er det du skriver/beskriver forståelig….. – men skulle så gjerne «gitt» deg noe som kunne vist deg hvor verdifull du er som mennesket du er!! Og at du fortjener det aller beste!! Du og ALLE i deg!! ❤️ Du et min helt! Alltid!! Og på ekte!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s