Til overlegen som er overlegen.

Overskriften vil kanskje oppfattes som både uproft og litt umodent. Barnslig kanskje, men det er uansett min oppfatning av hvem du er. Du er en kontrast til min egentlige behandler og din kollega som er Overlegen som overhode ikke er overlegen. Dette innlegget er til deg. Til deg som på få minutter klarte å ta en vurdering som ikke bare tråkket på fire spesialister før deg, men også på meg som menneske og på min identitet. Dette kommer ifra Sykepleieren i meg, fagpersonen og pasienten slått sammen til et aldri så lite utrop. Ikke for å henge deg ut, men for å forsvare meg selv og min historie. Også for alle dem andre som opplever stadig å bli misforstått, nå, før meg og alle dem som vil bli misforstått etter meg. Av nettopp behandlere som deg. For du er dessverre ikke alene om den rollen. En god traumeforståelse er svært mangelfull blant mange der ute som jobber i psykiatrien. Det finnes også en god del som ikke en gang tror at dissosiasjon finnes. Og det er trist. Hver gang jeg hører noen si det høyt, er det som å høre at de ikke tror på min eksistens. Det er som å bli tråkket på gang på gang og få bekreftet, som vi har fått bekreftet i mange år, at vi ikke er verdt en dritt.

Jeg skal i dette innlegge vise til litteratur som bekrefter det motsatte. At jeg ikke er noe annet enn et menneske som har overlevd en oppvekst basert på omsorgssvikt og som i løpet av den har utviklet en desorganisert tilknytning og en splittelse mellom følelser, forsvar og selve identiteten i meg. Alle mennesker har en medfødt evne til å dissosiere og symptomene er så enkelt forklart som «Naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser». Det er en innlært adferd av mennesker ondere enn djevelen selv.

Så for å oppklare en vesentlig sak først: «Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte» (Boon, Steele, Van Der Hart, 2011, s. 14).

Kirsten Benum beskriver at ved desorganisert tilknytning vil ikke barnet få den hjelpen den trenger til å integrere sine normale opplevelser av seg selv og andre, som igjen kan føre til ustabil eller manglende følelsesregulering og senere til dissosiative tilstander (Benum, 2006, s. 28).

Kompleks traumatisering i oppvekstårene fører til en sterk trang til å unngå egne følelsesreaksjoner i voksen alder fordi det ofte kobles imot traumehendelser (Holbæk, 2014, s. 45). En av begrunnelsene dine til å tenke at jeg har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse var nettopp det at skiftene mellom mine identitetsdeler ofte oppstår når jeg opplever ubehagelige emosjoner. For meg er dette selvsagt og helt naturlig for en som lider av en strukturert dissosiativ lidelse Nettopp fordi vi har lært igjennom en årrekke at følelser er farlige og fører til straff i form av ting vanlige mennesker ikke en gang kan forestille seg. Det gir ingen grunnlag alene for å sette en helt ny diagnose. Dessuten; hvis pasienten har DID, da har han/hun amnesi, og det kan ikke forklares av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Hvis amnesi er knyttet til at ulike identiteter tar over, taler det mot en kompleks dissosiativ lidelse, som for eksempel (trommevirvel) DID. En destabilisert DID-pasient kan dog «ligne» på en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Slike som meg, har ikke lært å takle, bearbeide og i det hele tatt vite om de ulike følelsene. Jeg stiller meg derfor svært kritisk til at en overlege kan ta en slik vurdering basert på, tja, 3 (?) møter med meg? Hvor hvert møte ikke varte mer enn kanskje maks 15 minutter? Det er en skremmende tanke og du er en av mange grunnene til at slike som meg ikke tør å oppsøke hjelp. I frykt for å bli misforstått og feiltolket og i verste fall feilbehandlet. Jeg har flere bekjente hvor dette har vært et faktum. Hvor de har blitt feilbehandlet i en årrekke for Schizofreni, bipolar lidelse og EUPF uten å få det bedre. Helt til de møter den ene som forstår at dette er feil og sett traumene bak og vips så befinner disse menneskene seg på en vei som de kjenner seg igjen i og lidelsestrykket blir enklere å takle og til slutt levbart. Det gjelder å ha evnen til å se helheten og menneske bak diagnosen og ikke bare symptomer i en kropp.

Harald Bækkelund og Akiah Ottesen Berg skriver følgende om symptomer som er forbundet med kompleks traumatisering: Mennesker med alvorlig traumatisering i barndommen har ofte vansker med affektregulering. De kan ha fått lite hjelp av sine omsorgspersoner til å regulere affekt, eller hatt behov for å skjule og undertrykke følelser for å overleve i en vanskelig og farlig hverdag. Forskning viser at traumatiske opplevelser også kan påvirke områder av hjernen som er viktige for å regulere følelser (Schore, 2012). Uansett bakenforliggende årsak beskriver mange behov for eksterne midler for å kontrollere affekt, noe som kan føre til avhengighet av andre mennesker og/eller rusmidler, eller selvdestruktiv affektregulering igjennom selvskading og/eller spiseforstyrrelser. Noen har undertrykt oppmerksomheten mot følelser og kroppslige signaler. Konsekvensene kan være at de heller ikke er oppmerksomme på sine egne følelser før de blir overveldet av dem. Det vil si at når affekt først kommer til uttrykk virker det overdrevent for andre og kanskje også for personen selv. (Bækkelund og Ottesen Berg, 2014, s. 81-82). De skriver også at begrepet «dissosiasjon» dessverre er dårlig definert og har ofte forskjellig meningsinnhold. Noe som skaper forvirring både i forskning, ved utredning og i klinisk forståelse. I ett perspektiv blir dissosiasjon betraktet som et kontinuum mellom normal og patologisk dissosiasjon (Putnam, 1993), der man inkluderer bevissthetsforandringer som en del av alle menneskers liv. Vanlige eksempler er å oppleve at tiden går fortere når du kjører bil, være fortapt i tanker eller når du er oppslukt av et tv-program. Slike opplevelser kan alle mennesker ha, men det vil ofte øke med stress, angst eller psykisk ubehag. Begrepet dissosiasjon brukes også noen ganger eller mindre synonymt med alle former for autonom underaktivering eller følelsesavkobling. Andre teoretikere ser på dissosiasjon som utelukkende som et patologisk fenomen som er knyttet til traumatisering og en strukturell oppsplitting av personligheten (Hart, Nijenhuis & Steele, 2006). Forskning antyder at dissosiasjon neppe er et enhetlig trekk, men består av flere ulike fenomener (Briere, Weathers & Runtz, 2005; Brown, 2006). Ved utredning, diagnostisering og behandling av dissosiative plager er det viktig å være klar over denne begrepsforvirringen (Bækkelund og Ottesen Berg, 2014, s. 83). Så jeg forstår at behandlere både blir forvirret og tar feil. Det jeg strever med å forstå derimot er hvordan du, etter at 4 spesialister før deg har gått dypt inn i min sak og bekreftet diagnosen DID, bare ved første øyekast ønsker å endre min diagnose til emosjonell personlighetsforstyrrelse. Og ja, jeg kan være enig i at mine emosjoner er forstyrret på høyt nivå, men disse to diagnosene, som kan se svært like ut utad, krever to helt ulike tilnærming og behandling. Derfor er rett diagnose uhyre viktig og en endring av den, kan få fatale konsekvenser for pasienter som meg selv. Jeg vil anbefale deg å lese deg opp på traumebehandling og komplekse traumelidelser og dissosiasjon. For du møter nok mange av oss på din vei, og overleger med liten kunnskap om traumer kan være livsfarlig. Derfor ønsker jeg å rope ut om denne problematikken som har holdt på i en årrekke. Ikke bland dere inn i noe dere ikke kan så mye om og fra mitt perspektiv er en traumebevisst tilnærming en så god tilnærming at den passer de aller fleste uansett. Ikke vær så forbanna feige og sjølgode at dere ikke kan være ydmyk nok til å innrømme at dere kan ta feil. I din diagnostiske vurdering av meg skriver du også at om du ser på alle mine delpersoligheter som en helhet, ender vi opp med en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Men har du aldri tenkt på at det er nettopp derfor vi er så oppdelt? Det er jo nettopp emosjonene som ER oppsplittingen og ifra et traumeperspektiv ville det være naturlig å tenke at om alle delpersonlighetene ble en samlet enhet, ville også emosjonene i oss være mer stabile og fungere sammen på en mer meningsfull og harmonisk måte. La meg gi deg som leser en svært grunnleggende forståelse av dissosiasjon på slutten. I håp om at kanskje noen flere som jobber innen psykisk helsevern lærer noe nytt og kan bidra til å gjøre en forskjell for oss som lider under en dissosiativ lidelse:

Van Der Hart, Nijenhuis og Steele deler dissosiasjon inn i 3 grader: Primær dissosiasjon, sekundær dissosiasjon og tertiær dissosiasjon. Med Primær dissosiasjon menes en splitting av hukommelsen der det oppstår et skille mellom den delen som reagerer automatisk på fare og som senere blir fiksert på å unngå lignende farer og en veksling mellom fobiske unngåelsesreaksjoner på den ene siden og overveldelse på den andre. PTSD kommer inn under primær dissosiasjon. Selve hendelsen er splittet opp og lagres som fragmenter, et bilde eller smaksopplevelse.

Med sekundær dissosiasjon menes en splitting av følelsene og forsvaret etter tidlig og gjentatt traumatisering sammen med manglende mulighet for bearbeiding. Dette fører til et større behov for oppsplitting. Denne typen beskrives som en fremmedfølelse over sin egen kropp (depersonalisering) og at den ytre verden kjenner uvirkelig og fremmed (derealisering). Det skjer ingen følelsesmessig integrering slik at når man er i en følelsestilstand over lengre tid, kan denne tilstanden utvikle egne tankemønstre knyttet til alderen på personen som opplevde traume da hendelsen pågikk. Disse delene av ens personlighet kan ta over og handle på egen hånd, hvis noe i «kjernen» av personligheten oppfatter en situasjon utrygt. Det kan være snakk om redde barnedeler og mer aggressive følelsesdeler som knyttes direkte opp imot et forsvar og kan reagere med vold mot andre eller seg selv. Det kan se ut til at den kognitive funksjonen og utviklingen har stoppet opp i det tidsrommet der traumehendelsene fant sted.

Ved tertiær dissosiasjon betyr en splitting av selve identiteten hvor i tillegg til oppsplitting av traumet (primær dissosiasjon) og følelsesmessig oppsplitting (sekundær dissosiasjon) vil noen utvikle ulike tilstander av «jeg’et» som forholder seg til de daglige gjøremålene og den sosiale virkeligheten. Selve oppsplittingen skjer ikke bare i selve traumeøyeblikket, men senere i livet under noe som minner om det. Spesielt da man opplever nye utfordringer i livet som å begynne på ny skole, jobb, får kjæreste osv. Når personen ikke kan reflektere eller diskutere med seg selv, men er nødt til å handle automatisk, kan personen utvikle konkrete ferdigheter som tar seg av spesifikke funksjoner. Disse «delene» eller «funksjonene» kan ha egne navn og forholder seg til omverden som en egen identitet (Van Der Hart, Nijenhuis & Steele, 2006, s. 6-14).

Så til deg, overlegen som er overlegen. Dette er egentlig ikke et personlig angrep mot deg. Men det er et utrop. Ikke bare fra meg, men for og fra alle dem som er nødt til å finne seg i å bli tråkket på av dårlige holdninger, uvitenhet og feiltolkninger. Jeg ber dere om å høre oss, se oss og ikke minst tro på oss.

8 kommentarer om “Til overlegen som er overlegen.

  1. Applaus!! Du er så bra for denne verden! Tenk for en ressurs du er som både fagperson (en knakende god en og ser det ut som!) OG pasient! Jeg ble feilbehandlet i 20 år. Det er mange som får hjelp sikkert, men mitt inntrykk er at traumepasienten ofte blir misforstått dessverre. Og det triste er at vi lever i 2020 og fortsatt finnes det overleger som overtramper andre med sin arroganse og uvitenhet om noe annet enn de “vanlige” og de “populære” diagnosene.

    • Jeg vet ikke hvor bra jeg er for denne verden altså 🙈 Men takk! Også er det trist å lese at du har blitt behandlet feil i så mange år. Desverre er ikke det unikt eller uvanlig 🥴.

  2. Wow! Så tøff du er! Dette er skremmende gjenkjennelig for min del. Spot on og så saklig du er. Du er et forbilde for meg, men jeg har ikke turt å kommentere noe før nå. Men jeg leser alt du skriver med stor beundring over hvor god innsikt du har over din indre verden. Jeg skulle så gjerne hatt den samme ferdigheten ❤

    • Jeg føler meg ikke spesielt tøff, men jeg liker at jeg har mye kunnskap om egen lidelse. Det er forsåvidt både fordeler og ulemper med det 🙈. Tusen takk for flotte ord! De lagres og huskes. Innsikten min er ikke så klar alltid, men innimellom får jeg klarvær i toppen og da gjelder det å bruke den gode sikten hensiktsmessig og godt! ❤.

  3. Det er så mange av oss! Og bare et fåtall som blir sett for det dem er. Jeg heier på deg og den jobben du gjør ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s