Den usynlige skogen.

Jeg sto der sammen med Frigg. Sånn plutselig. Vi så utover, det som fortsatt var øde og vi kjente oss liksom bare mindre og mindre igjen der inne. Eller der ute? De gangene jeg gløttet bort på han, kunne jeg se at han hadde grått, men jeg sa ikke det høyt. Jeg visste nemlig at Frigg mente at å gråte var for pyser. Selv om jeg aller helst ønsket å fortelle han at det bare er de aller tøffeste som tør å grine, lot jeg det være denne gangen. Kanskje neste gang? Alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Eller pleide. Hvor nå enn han befant seg, var også han en av dem som var sporløst forsvunnet. Inn i ingenting? Men etter oppdagelsen med Adam, var jeg sikker på at han ville returnere til oss. Kanskje ikke som seg selv før, men som seg selv nå.  

«Jeg sa jo at hun kom tilbake». Sa jeg forsiktig til Frigg som nå hadde satt seg ned på huk. Han tørket litt snørr på jakkeermet sitt og nikket bekreftende. Litt sorgtung, selv om dette skulle være en god dag. Frigg var nok utmattet etter all vandringen og leitingen etter dragen og resignerte litt nå som hun faktisk var tilbake. Han grublet litt og sa litt bekymret: «Men tror du at hun kommer i morgen da? Og dagen etter det? Osv?». «Ja, hun lovte jo i mill drill. Med mindre hun ikke ligger å spyr», vi begge smilte og forsto på alvor at hun faktisk var tilbake. Ingen overlegne overleger hadde sagt noe sånt? «Sorry for at jeg drakk opp den milkshaken» Sa Frigg til meg, så stille at jeg nesten ikke hørte det, men bare nesten. «Reven tok meg med på kjøretur og ville kjøpe det til meg! Og når han lovte at jeg ikke måtte bli med på rompelek etterpå, så smakte den faktisk kjempe godt!» Sa han med en litt mer entusiasme i stemmen og på en slik måte at jeg ikke maktet å se ned på han. «Det går bra», svarte jeg med et smil; «Så fint!». Selv om det alltid ender med at jeg blir dårlig av for mye sjokolade og andre søtsaker som milkshake for eksempel. Men for Frigg, er det faktisk verdt det og Reven, selv om han blir overveldet av dårlig samvittighet, var samtidig litt stolt over at det var han som fikk muligheten til å gi Frigg en sjokolademilkshake uten å kreve rompelek eller noe annet tilbake. Og det for aller første gang. En rimelig fin og god erfaring med andre ord. Jeg fortalte Frigg at jeg ikke kommer til å bli sint på han og at han fortjener å kose seg og ha det godt. Og at jeg absolutt kan kaste litt opp for han, om han kan føle på noe godt. Frigg klarte fortsatt ikke helt å forstå det der, men før han rakk å svare noe som helst fikk han øye på noe der framme i det øde landskapet, dro meg i genseren og sa «Se der!!». Jeg så. Jeg gispet og kunne knapt tro mine egne øyne og hvordan vi hadde fått til dette. Men der ute kunne vi plutselig skimte noe, en kontur, et hint eller skygger av en noe som kunne være en skog. Var det en skog? «Det er en skog!!» utbrøt Frigg og akkurat i det han sa det, kunne vi også skimte ei lita jente helt på andre siden av den. Hun vinket! Til oss? Frigg veivet med armene tilbake i stor entusiasme mens han hvisket, uten helt å tørre å tro på det enda, «Frida!». Jeg selv sto der totalt målløs, men jeg merket det rant en tåre eller to nedover kinnet. Var det virkelig Frida som sto der borte? Hverken jeg eller Frigg hadde sett henne på mange uker og nå sto hun der som et slags spøkelse. For ja, vi kunne på en måte se rett igjennom alt, men vi så det tydelig allikevel. Noe.

Det var som om hele skogen hadde vært der hele tiden, men ute av vår stand til å klare å se den. Kanskje den hadde blitt tråkket på og krenket så mye at den hadde resignert og blitt usynlig? «Akkurat som Ninni.» Hvisket Frigg, for han kunne høre nøyaktig hva jeg tenkte. «Ja, svarte jeg». «Faktisk, akkurat som Ninni». Ninni er en av karakterene i Mummitrollet. Vi møter henne i fortellingen om det usynlige barnet (Jansson & Malmström, 1994).

Mens Mummifamilien  sitter rundt verandabordet og renser sopp, banker det på ruten, og Tootikki titter inn. Den lyshårede kvinnen entrer rommet, etterfulgt av en liten, svevende sølvbjelle. Bjellen, forklarer Tootikki, er festet rundt halsen på en usynlig pike som heter Ninni. Tootikki forteller at Ninni har vokst opp hos en fæl tante som er «ironisk fra morgen til kveld» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Den gangen Ninni sklei på en sleip sopp, ble tanten verken sint eller opprørt. Hun himlet kun med øynene og sa med en iskald stemme: «jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten» (Jansson & Malmström, 1994, s. 82). Etter en hel oppvekst med slike giftige kommentarer, begynte Ninni å trekke seg lengre og lengre inn i seg selv. Til slutt ble hun helt usynlig. «Dere vet jo at folk lett kan bli usynlig hvis man skremmer dem ofte nok», sa Tootikki (Jansson & Malmström, 1994, s. 82).

Frigg fortsatte å si: «Tror du at Overlegen som overhode ikke er overlegen er litt som Mummimamma?» Jeg rakk ikke å svare før han fortsatte: «At hun både ser og hører oss uten å tråkke på og dømme oss? Og derfor blir vi liksom synlige igjen?». Tanken på det var egentlig veldig fin. For i Tove Janssons fortelling, kommer Ninni til Mummifamilien for å bli sett. Det som hender, er at jo mer omsorg hun får ifra Mummimamma og de andre, jo mer synlig blir hun. Først kommer skoene til syne, så klærne og til slutt beina, hender og ansiktet. Helt til hun ikke lengre trenger å ha på seg bjellen for at noen skal vite om henne. Og jeg tenkte, ja, Overlegen som ikke er overlegen ER litt som Mummimamma. Hun forstår nemlig noe som ingen andre overleger forstår. Ikke de vi har møtt i alle fall. Noe som er vanskelig å beskrive godt nok, men som bare er der. En egenskap. Hun kom tilbake til oss i dag og jeg og alle i meg var livredd for å møte henne igjen. Men så turte vi å løfte opp blikket for å se på henne. Det var som om all skepsisen og frykten ble børstet av som et tonn av støv etter 8 uker bortgjemt i en mørk kjeller. Det var tydelig fra første stund, hun så oss. Og derfor var skogen enklere å se også. Sammen med henne. Igjennom hennes øyne og hennes unike omsorg, så vi det. Sammen.

Jeg og Frigg gråt litt begge to, gned oss litt i øynene, for vi vi turte knapt å tørre å tru, å se. Men så kom jeg på at jeg selv har oppfordret flere, spesielt Stina, om å våge å se og da ville det blitt for dumt om jeg ikke våget selv. For skogen er min, den lever der bak øynene mine og sammen med Mummimamma og omsorgen fra livvaktene, skal jeg ta den tilbake. Og i mellomtiden skal Frigg få lov til spise ristet brødskive med nugatti til kveldsmat og drikke sjokolademilkshake til jeg spyr. Nå er det min tur til å tåle byrden som dem alle har tatt imot hele denne veien vi har gått. For meg. For at jeg har kunnet leve, fått familie, utdanning og nå er det på høy tid å la dem få ta del i det gode også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s