Mens vi venter.

En annen som også hadde fått vite at Overlegen som overhode ikke er overlegen nå har returnert, var Stina. Hun visste lite om hva hun skulle føle om det. Det første hun tenkte så alle kunne høre det var; «For hvor lenge da?», på en litt spydig måte. Stina hører til en tidsepoke hvor alle bak henne, i løpet av en 14 års periode, hadde sviktet, sett, men ignorert, misforstått, gått sin vei og vendt ryggen til. Med ett unntak. Monsterlæreren, som den dag i dag fortsatt er en del av livene våre. Hun ble borte i lange perioder, men hun forsvant liksom aldri allikevel. Dessuten var hun lærer og ikke helsepersonell. Lærere, monsterlærere vel og merke, ville bare skravle og vite at du hadde det bra. Det var ekte. De hadde ingen myndighet til å sette diagnoser eller gi oss medisiner eller mene noe om sånt. Men hvis sant skal sies, så har Monsterstemmen vært den som har hjulpet meg mest. Det er stemmen hennes som har gitt oss de store oppdagelsene og veien som vi går på, bredere. I perioder. Nå sammen med Gjøkeredet som vi begynner å sette tvil på om hvem som er Gjøker og ikke. Etter disse turbulente ukene, har det virket som om selve pasientene har vært de som har vært mest oppegående av oss og de overlegne overlegene har virket som å ha vært gjøker. Men det kan så klart være schizofrenien i meg som snakker, hadde nok indianerhøvdingen sagt. Mens vi begge hadde ledd fordi han vet å spøke om slikt og at jeg setter uendelig stor pris på det. For hvem er en gjøk om hun ikke kan spøke om å være en frosk?

Stina hadde absolutt ingen tiltro til noen. Igjen. Innerst inne har hun nok det, men det er for farlig dette med tiltro. Fallhøyden blir så høy hvis ett ledd svikter og Stina har falt så mange ganger at hun liksom nå gikk i ett med bakken og i en grop som hadde formet seg etter hennes fall gang på gang og blitt til en slags mørk hule der ingen kunne se henne mer. Selv gjør jeg det jeg kan for å finne henne. Som den gangen vi satt i salen på verdensteateret og hørte Monsteret i mitt hjerte uttrykke følelser og opplevelser med stemmen. Monsteret har bidratt med lydfiler. Til henne. Første gang Stina fikk høre den, satt hun på badet for å føle seg mer misforstått. Indianerhøvdingen hadde satt seg ned med henne, funnet fram lydfilene og spilte den av. For henne. De satt der og lyttet. Sammen. Der hørte Stina for første gang, læreren sin som så henne, der hun satt og så ned på hendene sine i klasserommet og beveget seg sakte med et slags parentessmil som fortalte noe annet enn at ting var bra. Hun følte seg sett igjen og begynte straks å grine. Ikke sånn i stillhet, men som en ukontrollert foss. Det var nesten som om noen hadde skrudd på dusjen over henne. For slik føltes det. Å drukne i sin egen sjø av tårer. Hun skrudde lydfilen av fordi hun maktet ikke å sitte der foran en annen å vise seg så sårbar, men høvdingen tillot seg å skru den på igjen. Kranen? Stina ble stille, men det skjedde noe i det øyeblikket som var fint og det var at Stina følte seg sett og at hun viste andre emosjoner enn det rare og falske parentessmilet som i nyere tider hadde gått over til ikke noe smil i det hele tatt.

Monsteret i mitt hjertet gjør mye med stemmen sin, men jeg kan ikke la alle rundt meg gjøre jobben for meg. Så jeg forsøker i beste evne å være så modig som jeg kan, til tross for at jeg alltid har sluppet billig unna. Så jeg skrev et brev. Til henne.

«Kjære Stina. Denne beskjeden er til deg. Bare deg. Du er aldri alene. Ikke egentlig. Hvis du løfter hode og ser deg rundt, samtidig som du velger å tru, vil du oppdage at du har en hel hær av mennesker som vil deg godt. Spesielt for meg, har du en stor verdi. Du har beskyttet meg i 20 år! I 20 år har du tatt imot en smerte vondere enn de aller fleste aldri hadde tålt. For jeg jeg skal kunne leve. Du fortjener å gi slipp nå. Du fortjener å leve godt i 2020 og jeg vil gjøre mye for at du skal føle tilhørighet til livet vårt. Våg å se! Jeg er deg evig takknemlig og ønsker å gjøre ting rett igjen. Se etter de usynlige dragene og ta tak!»

Jeg kan ikke tvinge Stina til å leve et harmonisk liv sammen med meg og mitt, før hun er klar. Kanskje vi kan ta et lite steg hver dag i riktig retning, helt til vi en dag støtter på hverandre? Uten å støte hverandre. Det er en fin tanke, for jeg fikk som nevnt smake på hvordan det føles. Og det føltes så godt og naturlig å være meg nå og meg den gang. På samme tid. Men nå tør altså Stina ikke helt å tru. Ikke rart, for alltid har hun erfart at dem hun slipper til og inn, forsvinner før eller siden. Da er det best å handle alene. Men den teorien funker dårlig når du deler kropp med 10 andre. Hun var lei av å høre hvor feil hun var og hun innså nok at hun hadde gjort stor skade over tid og at det hadde gått ut over noe mer enn hva hun selv kunne forstå. For alt ble plutselig så alvorlig og det var rettet mot henne. Alltid. Hun var feil. En feilvare som måtte returneres. For slik tenker Stina ofte. Som om hun er et virus som må bekjempes for å bli kvitt. Hun ville ikke kjempe med noen. Hun var lei, sliten og i tillegg hadde hun hulkegrått foran en voksen mann. Høvdingen som ikke kjeftet på henne mer, men hun visste liksom ikke hvor hun hadde han. Når han først hadde kjeftet en gang, så kunne han fort kjefte igjen. Akkurat som en annen lærer hun hadde hatt. Som kjeftet og kalte henne dum når hun somlet med mattestykkene, der hun satt og ikke helt klarte å holde seg våken etter søvnløse netter.

Så hendte det at Stina fikk en åpning til å forsvinne. Middag ble servert på rommet på Gjøkeredet og sammen med maten ble det også levert ut våpen. Kniv og gaffel. I plast riktig nok, men det skal dere ikke kimse av for hun har klart å bruke den slik at de har måtte lappe henne sammen igjen på den andre siden. Før. Impulskontroll er noe vi må trene på, for jeg kan ikke huske å ha spist middag den dagen. Det jeg husker derimot er at jeg så røde prikker på veggen i dusjen og litt større flekker på gulvet. Som et kunstverk som egentlig bare gir deg en dårlig følelse. Så var han der igjen, en Indianerhøvding til unnsetning. Stina overgav seg til han og begynte umiddelbart å løpe. På inder bane. I en usynlig skog og jeg, jeg begynte å løpe etter. «Stina!» Ropte jeg etter henne. «Ikke løp. Vi vil bare hjelpe deg!» Lyden av føtter som traff bakken overdøvde eventuelle svar. «Stina, vær så snill!!» Ropte jeg igjen, vennlig tror jeg. Så vennlig det går an å rope. Høyt. Jeg hørte føtter som løp for harde livet og plutselig hørte jeg også noe annet. En litt mer grasiøs bevegelse og ikke så høylytt. Jeg så til siden og der løp reven sammen med oss. Som om han var den som var kjappest nok til å løpe ved vår side bare for å vise at han er der sammen med oss og for å gripe inn om ting blir farlig. Og så hendte det noe litt rart og litt fint på samme tid. Noen utstrakte greiner tok oss igjen. Voksende greiner som strakk seg ut etter Stina. Ikke for å ta henne, men for å hjelpe henne. De lange og utstrakte greinene bandasjerte armen til Stina samtidig som vi løp og i løpet av den prosessen var det som om vi løp alt vi maktet, men allikevel sto vi stille. Reven hadde stoppet opp og greinene fortsatte å strekke seg ut og rundt Stina. For å holde henne og til slutt var hun omringet av greinene som om treet det kom ifra bare ville gi henne en god klem. Det virket nok som tenkt, for Stina sluknet av utmattelse og kanskje av en aldri så liten lettelse. For treet kom ikke fra hvor som helst. Det kom ifra Høvdingtreet og før jeg våknet opp på de varme flisene på det harde gulvet på baderommet, hørte jeg greinene snakke til henne som lå i dens favn. Omringet av omsorg og en iver etter å hjelpe. Henne. Henne som løper for livet på nytt. «Dette får duge til dragene begynner å fly igjen.» Hørte jeg komme langt der innenfra. Fra selve treet til disse utstrakte greinene. Så gløttet jeg på øynene og fikk øye på både han vi kaller for indianerhøvdingen og han som før ble kalt for kildekritikkern, men som nå var en listig og lur rev. I skogen. Igjen hadde de fått til noe. Nytt. Og følelsen, den var god.

2 kommentarer om “Mens vi venter.

  1. Kjære Stina. Jeg er så stolt av deg. Uansett hva slags dusjer eller fliser du sitter i eller på, uansett hva slags plastikkbestikk som knekker eller riper, så har jeg sett smilet og hørt latteren din. Den kommer fra dypet, den kommer fra noe melodiøst, noe sant, noe sårt. Og det tror jeg på.Så glad for at du var i klassen min den gangen. Hilsen monsterlæreren med de rare kjolene.

    • Kjære, Randi. Tusen takk for alle ordene du sender oss. Denne ble spesielt mottatt av en gammel elev av deg i går kveld og det vekte til liv noen følelser som kan puttes i kategorien «Framgang». Tusen takk. Nå må vi bare få disse dragene til å fly igjen ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s