En ny verden.

Jeg har et motto som jeg har hatt med meg på veien i en god stund. Det er ikke spesielt oppmuntrende egentlig, men jeg tenker helt ærlig at det er skremmende realistisk i en del tilfeller. Sitatet er som følger: «Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog». Jeg har sett det hersens lyset ganske mange ganger. Og i de aller fleste tilfellene kommer også det toget og smeller i oss og får oss spredt til alle kanter. I vinter så vi et lys på Gjøkeredet. Ting stabiliserte seg sakte, men sikkert og vi fant en god vei å gå sammen. Så kom tunnelen og lyset i enden var klarere enn noen gang. Toget i denne omgangen het Korona og overlegepermisjon. PANG! Så smalt det. Så kraftig at en hel verden ble utslettet og innbyggerne i den ble borte og jeg som har ansvaret for å styre det hele, forsvant jeg også. Kroppen gikk på autopilot, skapte flere indre identitetsdeler og vi ble en sånn svingdørspasient som gjorde at svingdøren hang seg opp, fordi hastigheten ble for stor. Før selve smellet, kan jeg huske at følelsen var god og at vi hadde kommet så langt på vei at vi hadde oppnådd nye høyder som var umulig å komme ned ifra. Vi sammenlignet det med Super Mario og at vi oppnådde en Level Up og den følelsen var skikkelig digg. Helt til det svartnet og den tykkeste tåka la seg over oss som et uggent og kløende teppe. Jeg var overbevist om at vi hadde falt igjennom og langt forbi den nye høyden som skulle være umulig å falle ned ifra. Og slik var det i åtte uker. Åtte uker i strid med seg selv og sin egen indre verden. Jeg klarer faktisk ikke å beskrive hvor vanskelig det opplevdes for meg og dem rundt meg.

Koronaen herjer fortsatt i landet, men overlegepermisjonen tok i det minste slutt og overlegen som overhode ikke er overlegen, og som nå blir sammenlignet med Mummimamma, kom tilbake og hun hadde ikke endret seg noe. Heldigvis! Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog. Toget har nå gått videre, men jeg tviler ikke på at det kommer flere. Det går alltid et tog. Men selv om togene alltid går og alltid vil treffe deg på veien, har jeg allikevel oppdaget noe nytt. En ny og annen mening. For det viste seg at det toget gikk an å overleve og at mennesker som meg kanskje har noe overnaturlig over seg allikevel. Ikke i form av overnaturlige krefter som å kunne fly eller være sterkest i verden, men å ha evnen til å se verden på en alternativ måte. Evnen til å utforske og finne veier i sitt egen sinn for å endre veien man allerede går på. Endre sinnstilstander og endre tyngdepunkter til en bedre balanse i egen bevissthet. For Super Mario fortsatte veien sammen med oss. Ubevisst i starten, men jo mer tid vi fikk med overlegen som overhode ikke er overlegen og mine indre forsvarsdeler sakte, men sikkert turte å titte fram igjen, oppdaget vi at skogen som hadde blitt borte ble erstattet av noe nytt. Først kom Høvdingtreet og den trygge plassen. Dette var det som kom sist på plass i den forrige skogen. Så kom det flere innbyggere til og bosatte seg forsiktig. Så kom trærne. Men det var ikke Bartetrær som det alltid har vært. Det var helt vanlige trær. Grantrær, furu og bjørk. Vil det si at våre to verdener begynner å nærme seg hverandre? Bli mer lik?

Uansett, det er her Super Mario kommer inn i bilde. For der satt jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen. Vi snakket, reflekterte og plutselig fikk jeg en åpenbaring (på et ikke religiøst vis). Hvis den forrige skogen endte med Level Up, måtte den ultimate utfordringen komme også. Hva om Koronaen og overlegepermisjonen var Barteskogens Boss som måtte kjempes og beseires for å komme videre i dette spillet alle kaller «livet». Og her satt vi, i live begge to og alle i oss, godt bortgjemt, men de kommer nok, bare vi fortsetter å spille videre. Vi satt der og i handa holdt jeg et helt nytt kart og tenkte høyt: «Det er jo som om vi beseiret Bossen i verden en og at vi nå har fått tilgang på verden to». Den ser helt annerledes ut, men reglene er de samme. Vanskeligere blir det nok også, men vi kom oss videre og jeg begynte å lure på hvor mange verdener vi må runde for å vinne hele spillet. Livet. Barteskogverdenen tok meg bare 25 år å runde? Men nå kan jeg i det minste spillereglene bedre enn den gangen og jeg har flere hjelpemidler å ta i bruk. Jeg har en Rev, en viking, indianerhøvding, Bat Woman, en eventyrer, en løvinne og resten av livvaktene på Gjøkeredet som er så heldige å ikke ha fått tildelt kallenavn. Jeg har Monsteret i mitt hjertet, men den viktigste av dem alle er så klart Dronninga selv. Overlegen som nå alle mest sannsynlig har fått med seg at ikke er overlegen.

I dag reiste jeg inn i den nye verden. Jeg måtte finne ut mer og det sto ikke på engasjementet fra min side i alle fall. For jeg er nysgjerrig av natur. Der møtte jeg Adam som hadde fulgt rådet mitt om å plante noen trær rundt leirbålet for at det ikke skulle føles så åpent. Jeg satte meg ned ved siden av han og begynte å pirke i bålet med en pinne. Vi sa ikke så mye med en gang for jeg ville orientere meg litt først. Jeg kunne ikke se stort lengre enn noen få meter rundt oss, men jeg så at Adam hadde laget en slags inngang til selve skogen og at leirbålet nå var en slags tydeligere overgang mellom skogen og det virkelige virkelige. På motsatt side så jeg portalen ut av det hele og det slo meg plutselig at den var oval som et øye og hvis jeg myste litt, kunne jeg kimte en uklar og tynn hinne som dekket åpningen som tydeligvis ikke alltid var åpen, men også lukket. Jeg tenkte grundig på nøyaktig det før jeg snudde meg mot Adam. «Er det..» pause. Tenkte litt til før jeg fortsatte: «Er det øynene mine?». Adam smilte som han alltid smilte i den forrige skogen. «Ja.». Og i det øyeblikket forsto jeg plutselig en hel del. Min indre verden ligger naturligvis bak mine øyne, inne i hjernen. Min! Portalen inn og ut av min indre verden er altså ikke noe annet enn mine egne øyne. Og jeg tenkte på alle de gangene jeg har hørt stemmene til både Vikingen og Høvdingen uten å kunne se dem. Nettopp fordi øynene mine eller portalen om du vil, er lukket og det jeg ser er fortsatt skog og en annen virkelighet. Min opplevelse er jo at jeg har hatt øynene åpne hele tiden og blitt frustrert over at jeg ikke har sett dem som kaller på meg der utenfra. Så veien mellom det virkelige og skogen er rett og slett avhengig av om jeg klarer å åpne øynene mine eller ikke. Kanskje?

Tiden for slike dissosiative susehuer som meg, går innmari fort, men den kan også stoppe opp. Uansett, så er det vanskelig å skille de ulike dagene ifra hverandre. Jeg kan derimot skille ulike hendelser fra hverandre, men uten å ane hva slags dag det var, eller når på døgnet det var. Derfor står det på listen min over jordingsøvelser, dette med orientering for tid og sted. Det må jeg bli flinkere til innser jeg akkurat nå. I dag er det Fredag og vi skal hjem. Ikke på perm, for det er ikke lov lengre på grunn av Koronatoget, men vi returnerer plutselig og planlagt akutt. Denne uken har vært innholdsrik på godt og vondt. Jo vondere det oppleves, jo bedre er det. Etterpå. For det er når alt det som tilsynelatende ser svært kaotisk og ulogisk ut fra utsiden, at de virkelige gode oppdagelsene skjer. Litt i etterkant, men det er kaoset som får meg videre slik ting er nå. Som jeg sa til den lure og listige Reven, så er det ingen poeng å ha som mål og ha finest mulige dager her, men å la kaoset komme, tåle det og bare slik kan vi lære nye ting og komme oss videre i spillet. Og det fine med Gjøkeredet, er jo nettopp det at kaoset bare kan komme og jeg, jeg vil være trygg her med disse rammene og alle egenskapene til de ulike livvaktene som står klare til å utforske min indre verden, sammen med meg. For meg. Og nå som Overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake, vet jeg at vi skal klare å runde alle verdenene som venter oss der framme. Brett for brett og ekstralivet som jeg har tatovert på armen, blir stadig fylt opp underveis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s