Det store kretsløpet.

I 6 år har jeg hørt på Fru Grå sine ord om «indre samarbeid». Uten helt å forstå hva det innebar i praksis, forsto jeg godt teorien rundt. Som nevnt tidligere er det merkelig det med teori og praksis, for når det kommer til stykke er teorien veldig fin i teorien, men som oftest ikke i praksis. Derfor har det også vært vanskelig for meg å forstå fullt ut hvordan denne teorien kan overføres til nettopp praksis. Min praksis. For det er sjelden et felles svar for alle som lider av det samme som meg selv. Det meste må tilpasses hver og en og det kan umulig være enkelt, har jeg tenkt, når hver enkelt er sånn ca. 10 enkeltindivider i samme kropp. Men på en annen side, om vi hadde vært en, hadde det heller ikke vært behov for et indre samarbeid? Eller er det slik at alle levende til enhver tid fungerer nettopp på grunn av et godt innlært samarbeid med seg selv og et følelsesspekter som fungerer på en rasjonell måte? Sånn sett, lever vel alle i en symbiose med seg selv og sine følelser. Men for meg så fungerer det på ingen måte som en helhet som lever sammen på en god og fleksibel måte. Derfor må jeg jobbe hardt for å få til dette indre samarbeidet som Fru Grå har nevnt til det kjedsommelige i 6 år uten at jeg klarte å få helt tak på det.

Som sykepleier har jeg alltid vært veldig glad i anatomi og spesielt hjertet står veldig høyt på nerdelisten over organer som fascinerer meg. Det står så høyt, at selv trollungene mine ikke en gang tegner hjerter som vanlige barn gjør. De vet at hjertet ser annerledes ut med klaffer og med store tuneller både inn og ut av det, som de kule blodcellene frakter store sekker med O2 og Co2 rundt i kroppen. Jeg elsker å lære dem sånt. Og barn, de er så smarte at de tar slik informasjon til seg og lagrer det raskere enn jeg evnet som student på høyskolen. Det store kretsløpet krever et slags indre samarbeid, det er et ikke viljestyrt system. Som mitt på et vis. Det er slik det føles i alle fall, som at jeg lever i et kretsløp med flere feil. Men maskineriet holdes i gang, bare at jeg bruker unødvendig mye energi på å holde det gående dag etter dag fordi en og annen hjerteklaff går i stykker eller blir defekt. Stina er kanskje en slik. En hjerteklaff som vi ikke klarer å leve uten, uten å dø. For hver klaff har en viktig hensikt for at alt livet skal kunne gå videre på en smidig og ukomplisert måte. Mitt kretsløp går på ingen måte smidig og ukomplisert for seg, men heller humpete og noen ganger blir det en overbelastning på selve hovedfunksjonen. Hjertet. Men med nødløsninger og litt hjerte og lungeredning får vi allikevel denne maskinen til å gå videre. Dag etter dag etter dag osv.

Det er ingen tvil om at Stina i meg har gjort ting utfordrende for at vårt kretsløp skal leve og gå videre på en smidig og automatisk måte. Og i går ble det så tydelig at selve hjertet i kretsløpet vårt begynte å forstå at det kanskje var best og stoppe å slå. Det hele begynte da Ofie kom med et utsagn. Den nye skogen er full av skurr og støy, så det er vanskelig å få kontakt med noen og det gjør ting vanskelig i seg selv. Ting må liksom bare gå og jeg må bare håpe på at ingen av klaffene bryter sammen uten at jeg eller noen av livvaktene kan være der og fikse det på stede. Men mellom alt støyet hørte jeg Ofie si: «Så håpet hun å se at sitt eget liv var uten særlig verdi. Og hvis det var så kunne hun leve og bli fri». Teksten kjente jeg igjen umiddelbart og er hentet ut ifra en av Stinas favorittlåter «Sveve over byen» av deLillos. Den handler om å ta sitt eget liv og få muligheten til å oppdage et sted imellom levende og død, at livet hadde en verdi eller ikke. Jeg ble fylt opp av en slags sorg tror jeg, da Ofie sa det på den måten han sa det på, mens overlegen som overhode ikke er overlegen satt ovenfor oss. Jeg husker at jeg egentlig ønsket å gråte, men frykten for det trumfet nok en gang. Det var jo nettopp det som ble den store skuffelsen for Stina. Hun leitet bevisst etter mangelen på verdi og når livvaktene stadig kom med påstander om det motsatte, ble det bare feil. Det føltes som et svært smell og en slags kjemisk krasj mellom verdi og fravær av verdi. Stina ønsket så inderlig å se at hennes eget liv ikke var verdig nok til å leve og hun så det klart og tydelig, at hvis hennes liv ikke var det, så var ingen av oss andre heller. Fordi hun visste innerst inne at hun var framtiden til både Frigg og Frida og hun ønsket ikke dem så vondt. Ikke egentlig. Derfor var valget om en avslutning en god ide. Og meg selv, angår ikke i hennes liv. Ikke for henne. For hvis Stina er Frigg og Fridas framtid, så er jo jeg hennes. Problemet er at jeg har valgt et liv som Stina aldri har ønsket. Jeg lever et liv som strider imot alt det hennes drømmer handler om. Og på mange måter kan jeg kjenne meg igjen i Stinas drømmer. Hun skulle aldri gifte seg, i alle fall ikke med en mann. Hun skulle heller aldri få barn, for å få barn var egoistisk å forløse inn i denne grusomme verden. Hunder skulle hun heller aldri ha og aller helst ville hun ikke ha et fast sted å bo, men å reise rundt i verden. Så endte hun med mitt liv. Gift med en mann, har to barn, hund og bodd i samme hus i snart 10 år. Ikke reiser vi noe særlig og jeg jobber i helsevesenet, noe Stina ergrer seg over. Det er som om at for henne, har jeg overgitt meg til fienden. Helsevesenet.

Vi gikk nedover mot byen ifra sykehuset. Vikingen og jeg. Vi skulle til byen fordi jeg hadde bursdag og hadde regnet ut at jeg ble 55,3 år hvis vi tok med hele gjengen som bor i meg. På den måten skulle ingen bli ekskludert, men inkludert i en dag som jeg trodde skulle bli en fin en. For jeg tar alltid på meg smilet denne dagen og tenker at jeg er heldig som har overlevd nok et år. Uten å sende en eneste tanke innover mot alle dem som kanskje har en helt annen opplevelse av dette med å fylle år og ha bursdag. Sannheten er nemlig at hvert år, ender det med en slags bunnløs sorg uten at jeg noen gang har klart å forklare hvorfor den kommer, men jeg har istedenfor tatt på det smilet og børstet den bunnløse sorgen vekk. Fordi bursdager er noe som forventes at er fint, så jeg har alltid tatt imot gratulasjoner på løpende bånd. Jeg og det smilet som jeg nå forstår bare er falskt og uærlig.

Den muggene følelsen forsvant litt da sola traff meg på vei ut døra av Gjøkeredet. En klassisk mai stemning speilet seg i oss og jeg hadde en god følelse akkurat i det øyeblikket. Men vi skulle ikke komme så langt før noe tok oss igjen. En kraft eller en mørk sky. Det var som om Stina kom løpende etter oss. Etter meg, for å fortelle meg noe. For der gikk jeg i all min naivitet og tenkte at bursdager er gøy og fint, som jeg alltid har gitt uttrykk for før denne, uten å tenke på henne. Eller noen av de andre. For selv om jeg ikke har et eneste dårlig minne ifra en bursdag, vil jo ikke det si at noen av de andre ikke har det, innså jeg akkurat i det øyeblikket da Stina tok oss igjen og forplantet seg i kretsløpet mitt. Vårt. Jeg stoppet umiddelbart, følelsen ble overveldende og jeg ønsket ikke lengre å gå ned til byen for å «feire» at jeg har overlevd nok et år. Så jeg tok en kjapp vending og vi gikk med raske skritt tilbake til Gjøkeredet med en viking hakk i hel. Og Stina, hun skulle få være en del av det store kretsløpet resten av den dagen. Sammen med meg. Jeg vet at den følelsen på ingen måte var god og jeg ante ingenting om hva jeg skulle gjøre med den. Å føle på Stinas bunnløse fortvilelse ble til en slags samlet forståelse for at livet er faktisk noe ordentlig dritt og at denne dagen bare var en påminnelse om at vi absolutt ikke burde være til i utgangspunktet. Og der sto vi, smeltet sammen, og hun henvendte seg til meg fordi hun hadde gitt opp alle de andre. Stina ønsket å bryte tidslinjen og leitet stadig etter bevis på sin manglende verdi. Og det var nettopp det jeg følte. Eller ikke følte. Verdi. For da vi gikk mot byen og den kafeen, ble jeg overlesset med en dominerende følelse av at den lunsjen er på ingen måte meg fortjent og jeg er en idiot som trodde noe annet. Hvem var det jeg trodde at jeg var egentlig? For en tullete greie å skulle feire meg, idet jeg går inn i et nytt tragisk år. Slike tanker fikk jeg og jeg forsto på et nivå at det egentlig var Stinas. Men de var ekte. Hun er ekte og hun lever som en hjerteklaff i det store kretsløpet vårt. Jeg skylder henne og både se og føle henne.

Livvaktene ble litt forfjamset tror jeg, for de ble vitne til noe nytt. Noe annerledes som de ikke har sett før. Og jeg klarte på ingen måte å håndtere disse følelsene som kom, men jeg forsto på et vis at de var av høy verdi. Ironisk nok skulle følelsen av fravær av verdi ha stor verdi. Jeg sto der helt bortkommen uten å forstå hvordan jeg skulle gå veien videre derifra, mens den ene gratulasjonen etter en andre tikket inn. Hvor hver og en av dem ble nok en påminnelse om hvor tåpelig, ironisk og verdiløst det hele var. Det kom på løpende bånd, telefoner, sanger, hilsener personlig på avdelingen, på SMS, sosiale medier og alt ble en stor avsløring for meg hvor påtatt og uekte livet mitt har blitt. For jeg lever i et skuespill hvor sufflørene mine på ingen måte har fått slippe til. Selv ikke når de skriker etter å få inn en rett replikk.

Senere på dagen skulle min mann og trollungene våre ta meg med ut fra avdelingen for å fortsette feiringen. Det var noe jeg som meg naturligvis gledet meg til og knyttet ingen bekymring opp mot det, selv om jeg var vel vitende om at andre ikke var like begeistret. Stina. Hjerteklaffen som sto i fare for å falle sammen. Gleden over å se trollungene var like stor og like ekte som alltid. For meg. Samtidig, siden Stina plutselig hadde tatt plass ved min side, følte jeg også på hennes frykt. Frykt? Jeg ble ganske overrasket egentlig, for Stina har alltid uttrykket at hun hater barn. Men dette var ikke en type frykt over at selve barna var skumle for henne. Men mer en frykt over at Stina visste noe som ingen andre visste. Og der og da forsto jeg alt og jeg sleit med å ikke grine. Stina så på mine to trollbarn, en gutt på 9 og ei jente på 4. Hun så på dem og hun så ikke dem slik jeg gjør, men hun så Frida og Frigg og visste med 100 % sikkerhet at hun var dems framtid og den framtiden unnet ikke Stina noen. Derfor var ønske om å bryte tidslinjen vår før det var for sent, stor. For dem. Ikke for henne, men for dem. For å beskytte og sørge for å ende all framtidig lidelse. Nok en gang beviser Stina at hun ikke gjør ting for egen vinning, men for andres. Og det er litt fint og litt trist på samme tid for Stina har liksom alltid blitt sett på som både egoistisk og utenksom.  

Vi returnerte Gjøkeredet som to halve og to svært utslåtte. Stina tok mer plass og sammen med hennes følelser, ble valget hennes det eneste rette. Så klart barna må beskyttes! Rasjonelle tanker var totalt fraværende da vi satt oss ned på de harde flisene i dusjen og håpet at denne dagen snart var over og at det kanskje ikke skulle komme en ny. Jeg i meg, forsøkte å leite etter noe å holde fast i oppi alt det vonde, men jeg hadde ikke sjans. Og gratulasjonene og det uekte fortsatte å komme. Til slutt i form av en kake som ble bakt kun til oss på vår 55,3 års bursdag. Eplekake med et lys. Da ble det for mye av det verdiløse og jeg i meg begynte å gråte. Det er fortsatt ikke godt å gråte, men jeg gråt. Mest for henne, men også litt for meg selv. I dusjen med kaka som lyste opp det mørke rommet og tenkte at jeg på ingen måte fortjente å spise den. Lyset i enden av tunnelen er alltid et møtende tog, men denne gangen gikk vi på toget istedenfor å bli truffet av det. Og der satt vi til siste stoppested. Det ble mørkt. Dessverre ikke for alltid. Livvaktene vekte oss og vi er igjen fanget i et kretsløp som fortsatt trenger noen runder med livredning for at selve hjerte skal kunne fortsette å slå. Og det slår ikke bare for meg, men for alle dem i meg som virkelig gjør så godt de kan med de verktøyene de har tilgjengelig. I øyeblikket.  

2 kommentarer om “Det store kretsløpet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s