Regndråper fra Atlanterhavet.

Jeg ville som flere ganger før, forsøke å nå innover. Komme innover og bak portalen inn til den nye skogen. Så jeg satte meg på de varme og harde flisene på badet, for det er der jeg har erfart at de fleste i meg føler en slags tilhørighet. Frigg pleier å skru opp temperaturen på maks, slik at det blir godt og varmt og indianerhøvdingen pleier å skru den ned i frykt for at noen skal få brannskader. Men det blir aldri varmt nok for Frigg. Og flisene er kanskje harde, men rommet er akkurat passe stort eller lite nok til å føle en trygghet av rammene rundt. Ikke for åpent og ikke til å få klaustrofobi av, men akkurat passe stort og varmt nok for Frigg, men for varmt for livvaktene som av og til sitter der sammen med oss. Men de sitter der tappert mens svetten renner, bare for at vi skal føle en enda større trygghet og det setter jeg uendelig stor pris på. Denne kvelden og dette møte med meg selv i fragmenter skulle vise seg å bli et godt et. Jeg hadde absolutt ingen forventinger på grunn av de to siste ukene bestående av kaos og en konstant støy som har gjort det umulig å komme videre eller å få med seg noe som helst der inne. Men så satte jeg meg der inne, litt tilfeldig egentlig, i kveld. I mørket for å gi det et nytt forsøk etter gårsdagens bursdagsfiasko. Det skal også nevnes at jeg akkurat hadde våknet opp og kastet opp de skivene med nugatti som Frigg hadde klart å lurt til seg ifra den nye livvakten på opplæring. Så formen min kunne kanskje vært bedre, men jeg er sta og jeg gir ikke opp.

Det tok ikke mer enn få sekunder før jeg var der inne. Jeg ble litt forfjamset over hvor enkelt det plutselig var akkurat der og da og jeg kunne ikke se noen logikk i det. Men jeg ble lettet over å oppdage at støyen var borte på dette tidspunktet og jeg merket en slags mistenkelig ro rundt meg. Som om den roen bare ville fortelle at den enkelt kunne gå over i kaos igjen. Okay, jeg noterte meg det og begynte å se meg rundt. Ingen leirbål og ingen Adam var å se, men jeg oppdaget fort at jeg befant meg like utenfor den trygge plassen og Høvdingtreet blinket med alle lysen imot meg som om det ville si «Hei» eller forsikre meg om at det sto der, klar til å trygge. Noen og hvem som helst. Jeg smilte og akkurat i det smilet var halvveis oppe, så jeg en skikkelse noen meter unna. Et skygge egentlig eller en kontur, som jeg ikke kjente igjen, men som jeg så at hadde ansiktet vendt mot meg. Så sto vi der jeg og skyggen og så imot hverandre. Uten å si noe, for jeg forsøkte iherdig med å forstå hvem det var som hadde funnet veien akkurat hit jeg fant veien til. Skyggen sa ingenting, men plutselig var det som om hun sendte meg et hint, en vind som forplantet seg i meg som en enorm sorg igjen. Stina. Jeg pustet straks litt raskere og sa høyt: «Stina? Er det deg?». Skyggen eller konturen løftet hode som jeg nå innså at hadde formen til noen om ikke hadde det godt, trygt eller bra. Den var bøyd i ryggen og krøket seg sammen i en slags bunnløs skam og jeg sto der nå og følte på det samme. Jeg fortsatte å prate til henne som jeg nå var 100 % sikker på var Stina. «Stina! I går. Det gjør så vondt å kjenne på smerten din.» Sa jeg ydmykt. «Jeg kan ikke fatte at du har klart å bære dette i 20 år når jeg knapt klarer det i et døgn.» Og akkurat i det jeg sa de siste ordene i den setningen, klarte jeg ikke å holde meg lengre. Gråten kom ukontrollert mens jeg så bort på henne som så ut som hadde forsvunnet helt. Inn i all skammen. Jeg klarte å ta meg litt sammen og sa til henne at jeg har funnet henne, at jeg ser henne og at jeg nekter å slippe henne. Og at jeg mer enn gjerne vil hjelpe henne. «Stina, vær så snill». Så hendte det noe utenkelig. Stina rakte seg opp og ble litt mer synlig. Hun begynte å løpe. Ikke innover i skogen og ikke vekk, men mot meg. Meg! Og i mens hun løp, kunne jeg se at den parallelle linjen vi har fulgt hver for oss, nå flettet seg sakte men sikkert sammen som et slags DNA som tvinner seg rundt og blir til sammen en slags oppskrift. På et menneske? Eller en helhet? Jeg ble overveldet av så mye rart at jeg ikke får til å beskrive nøyaktig hva jeg følte der og da, men Stina kom altså helt opp til meg, stoppet litt, før hun omfavnet meg. Jeg ble stum, men tok armene mine og holdt rundt henne mens vi begge begynte å gråte. Sammen. Vi sto der og holdt rundt hverandre og gråt. Mest av glede tror jeg, selv om følelsen var mest vond. En tilfredsstillende sorg kanskje? Jeg trakk pusten dypt inn og det var så mye jeg ville si og fortelle henne, men jeg begynte sakte for ikke å skremme henne vekk. «Jeg er så lei meg for alt sammen og jeg er så stolt over at du løp etter meg i går. Jeg vet at ikke vikingen og høvdingen forstår helt, men det gjør jeg». Stina nikket bekreftende og sa «også Reven». «Ja, Reven også» sa jeg støttende. «Han er der nede, på den trygge plassen. Ser du?». Hun nikket på skulderen min og klamret seg fast. Jeg kunne kjenne hjerteslagene mine dunke bestemt og la merke til at hennes gjorde det samme. I takt og på likt med mine som om hjertene våre hørte sammen og egentlig var et felles et. «Kjenner du det?» Spurte hun og jeg kunne bekrefte det, for jeg trodde hun snakket om de felles hjerteslaga. Men det var noe annet på ferde, noe Stina merket før meg. Og akkurat i det jeg innså at det var noe annet, husket jeg plutselig hva Ofie hadde prøvd å si til meg igjennom alt støyet her om dagen. Han hadde forsøkt å formidle at jeg måtte følge hjertet mitt fordi hjerteslaga mine er synkronisert med skogen og dragene. For alt lever i meg og i mitt kretsløp flyr de når jeg kaller på dem. Han prøvde å fortelle at jeg ikke måtte være så redd og ha trua på meg selv, for «meg selv» i meg er den eneste som kan få til en endring.

Jeg sto der med Stina, nære. Så nære at jeg kjente hjerteslagene våre dunke i takt og sammen hadde vi også klart å få til noe jeg har ventet på at skal skje, men som ikke har skjedd siden før koronatoget. Vi kunne høre dragevingene slå med en så stor kraft at de kastet en vind mot oss. Dragene var på vei og de kom langveis ifra. De kom helt ifra Amazonas og Atlanterhavet. De hadde flydd rett over vannkanten og dyppet vingene i den mektige sjøen på veien hit. Til oss, for oss. «Se der!» Ropte Stina så stille hun kunne. Jeg så. Vi så. Opp. Og der under stjernehimmelen kom det flyvende to drager ifra det fjerne. En mørkeblå og en rosa drage til unnsetning. For hvert vingespenn rant det vanndråper fra Atlanterhavet over oss som en regnskur. Og i alle disse årene jeg har rømt inn i skogene, har jeg aldri i mitt liv opplevd regnvær der inne. Både jeg og Stina hevet hodene våre og tok imot hver magiske dråpe og kjente på vannet renne nedover ansiktet mens vi så på hverandre og lo. Ja, vi lo! En ukontrollert og viltvoksende latter som ikke fortalte noe annet enn at vi lever. Her i dette øyeblikket og vi er sammen og ikke alene. Det var virkelig magisk og det skulle ikke ende der helt enda, for plutselig dukket det opp en liten gutt bak en busk. Frigg. Han gikk imot oss, smilte han også, tok Stina i handa og sa at han var glad for at han hadde funnet henne. Så gråt jeg litt til (fortsatt ekstremt upraktisk og ubehagelig) før jeg prøvde å fortelle Stina at både Frigg og Frida har det bedre og at de er trygge. At det er jeg som er den ultimate framtiden og selv om ikke framtiden er det hun ønsket, så er den i det minste trygg og fri for krenkelser. Frigg så på Stina; «Ja, jeg har ikke funnet Frida enda, men jeg fant deg. Jeg tror at det beste er at vi finner oss en plass, så kan heller Frida finne oss.» Sa han og jeg tenkte på hvor smart Frigg egentlig var til å bare være 9 år. Jeg nikket mens regndråpene fra Atlanterhavet og Amazonas fortsatte å vanne skogen ifra dragevingene. Kanskje det vil gjøre slik at skogen vokser seg stor og frodig. Jeg sa det ikke høyt, men tenkte; «Ta tak». Så sto jeg plutselig alene igjen på toppen av åsen og så hvordan dragene elegant fraktet både Frigg og Stina ned til den trygge plassen med de usynlige trådene sine. Og over dem, voktet stjernene og sammen med regnet dannet det seg et slags dansende lys i alle farger på nattehimmelen. Jeg pustet og hørte på hjertet mitt slå, det slår for meg og det slår for dem. For dragene og regndråpene, stjernene og det dansende lyset. Det slår i det store kretsløpet vårt som skal leve videre i noe nytt. Sammen.

En kommentar om “Regndråper fra Atlanterhavet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s