Orientering i Regnskogen.

Den nye skogen bar preg av regnskuren ifra dragene som kom langveis ifra. Det luktet friskt av blomster og vått gress som om hele skogen var i ferd med å våkne opp ifra en evig lang tørke. Regndråpene ifra Atlanterhavet gav skogen liv og plantene vokste seg store og mektige, frodige og flere av trærne hadde til og med frukt på seg. I Barteskogen var det ikke annet å spise enn sopp og mose, så dette var rene paradis i forhold. Før jeg visste ordet av det, befant jeg meg midt i dette nye. Klar for eventyr og nye oppdagelser, fant jeg meg selv joggende igjennom og mellom en vegetasjon så variert og fargerik at det nesten ikke så ekte ut. Men jeg kjente føttene mine plante seg med et godt grep i bakken, steg for steg og i et passende tempo slik at jeg rakk å se meg rundt samtidig som jeg løp. Jeg så på alle fargene og all frukten som jeg ikke kjente igjen, men som så veldig fristende ut. Det var vel ikke en felle? Undret jeg i farta. Som Eplene i edens hage, eller eple som Snehvit fikk av sin onde stemor? Jeg klarte ikke å la være å tenke at det kunne jo hende at det lå en slags baktanke med alt dette flotte. For som oftest så er det jo slik at hvis ting virker for godt til å være sant, så er det jo nettopp slik. Enda hadde det ikke dukket opp hverken soldater eller andre demoner opp i den formen de hadde i Barteskogen. Kanskje den fristende frukten var dens nye form? Det gjenstår å se, men akkurat i dette øyeblikket valgte jeg å bare nyte synet av alt det friske og ferske og nyskapende. Jeg løp og ante ikke hvor jeg var på vei, men jeg visste at dette var en verden jeg var nødt til å utforske og bli bedre kjent med. For denne verden skal jeg en dag få kontroll over i samarbeid med alle dem som bor i den. Imens jeg løp kunne jeg høre lyden av en kjent vind eller ånd. Ofie kom som et vindkast og gav meg en medvind bare for å si at han støtter meg på denne veien og i denne nye verdenen.

Skogen som fortsatt drypte litt vann ned på meg etter den store regnskuren som kanskje skylte alt det gamle vekk, åpnet seg litt og jeg kunne skimte en liten topp forut. På den toppen var det et hvitt, lite hus med et frodig tre i hagen. I en av greinene hang det en huske som avslørte umiddelbart hvem som bodde der. Fredriksen og Frida. Jeg løp opp bakken og så at hun satt på husken sin og så utover landskapet som hadde endret seg på kort tid. Frida oppdaget meg og hoppet umiddelbart av husken og kom meg i møte med en så stor iver som bare et barn kan ha. Jeg lukket øynene og klemte henne så hardt jeg kunne uten å knuse den spinkle kroppen. Så skjedde det igjen, jeg gråt. Og igjen av en slags glede og sorg blandet sammen til en tilfredsstillende sorg. Frida gråt ikke, for det var tross alt forbudt og jeg tenkte inni meg at en dag skal Frida få oppleve at å gråte, det er helt okay. At ingen kommer til å gjøre henne vondt av den grunn. Men alt til sin tid, som Ofie pleier å si. Også denne gangen i denne verdenen. I denne omgangen ville jeg bare orientere meg og finne Stina i all hovedsak for å sikre at hun er sikker. Jeg satte meg på huk for å se nærmere på Frida. Hun var en søt jente, men mager, som om hun ikke fikk nok å spise. Hun hadde langt og krøllete, mørkt hår som ikke var blitt børstet på en stund for det var fullt av floker. Hun så nesten ut som et lite troll der hun sto og smilte det bredeste smilet jeg noen sinne har sett. Vi sa ikke så mye, men vi følte begge to en tilhørighet til hverandre og det var godt. Hun hvisket i øret mitt og fortalte at hun elsket den nye rosa t-skjorta med ponnytrykk på. Jeg tørket bort litt av tårene mens jeg smilte tappert til den lille jenta som jeg visste at hadde vært mye mer tapper enn en sjuåring skal behøve å være.

Etter kort tid kunne jeg høre tunge skritt bak meg og det ante meg at det var Herr. Fredriksen som var på vei. Det fikk jeg bekreftet da jeg snudde meg i hans retning. Han kom meg i møte iført sin svarte dress som han alltid går i. Det er en svært velstelt mann som liker å ha orden på sakene. Jeg takket han for at han kom og da svarte han kjapt at det var jo jeg som kom. Sant nok. Så da takket jeg for at jeg fikk komme og da svarte han at han ikke kunne huske å ha sendt ut en innbydelse. Sant igjen, men jeg oppfattet han ikke som hverken sur eller sint. Kanskje mer oppgitt? Sliten? Han var jo tross alt en gammel mann. Jeg smilte til han også og spurte høflig om hvorfor ikke Frida fikk lov til å gå så langt ute av hans syne. «Det er farlig å gå for langt!» Svarte han litt krass i stemmen og jeg fikk en følelse av at han ikke bare snakket om Frida, men også Stina som faktisk har gått litt for langt. Ikke fordi hun er vrang eller dum, men fordi hun ikke har hatt noen som har satt grenser på en hensiktsmessig måte. Og det var nettopp dette jeg ville ta opp med Fredriksen.

Jeg tar først opp Fredriksens oppgave i den nye skogen. Han bekreftet at han er fornøyd med å vokte minnene på trygt og forsvarlig vis. Fint. Men hva med Stina? Kunne han klare å ta noen steg tilbake og gi henne litt pusterom? Kanskje følge litt med og heller melde ifra til meg eller Adam eller Ofie om han har mistanke om at hun er i ferd med å ta farlige valg? Fredriksen tenkte grundig på det og avfeide det ikke i det minste. Så jeg anså det som starten på noe og vinket til Frida som satt oppå huska igjen, før jeg jogget videre. Idet jeg passerte henne, hvisket jeg at Frigg ventet på henne i hengehulen sin og smilet hennes ble enda bredere enn det allerede var da hun løp imot meg.

Turen videre gikk nedover langs en elv som gav ifra seg en myk og rennende lyd av vannet som glitret under alle stjernene på himmelen. Jeg har til gode å se sola der inne, for det er alltid stjernehimmel, men de lyser så sterkt at det aldri blir helt mørkt. Jeg kunne høre hjerteslaga mine slå der inne i takt med dragen som fløy under stjernehimmelen og flere regndråper omfavnet meg for hvert vingeslag. Var dette kanskje en regnskog? Tenkte jeg idet jeg kom fram til en liten åpning sånn ca. midt i skogen tror jeg. Jeg kunne se lysene ifra Høvdingtreet allerede før jeg så selve treet. Da jeg nådde kanten, kunne jeg se rett ned på det. Den trygge plassen og der så jeg Frigg, ikke i hengehulen sin, men høyt oppe i treet med alle lysene og han speidet utover og veivet med handa si. Ikke mot meg, men mot Frida. Jeg gikk forsiktig ned dit og følte meg litt vektløs på en måte. Det var noe stort respektfullt over den plassen rundt Høvdingtreet. Som om det var litt hellig og jeg satt med en følelse av at jeg skulle gå inn for en månelanding. Et lite steg for mennesket, et stort steg for menneskeheten. Eller Skogen i dette tilfelle og det store kretsløpet vi alle er en del av for å kunne leve. Sammen. Jeg trakk pusten og tok steget for første gang inn dit. Frigg ropte «Jeg sitter her oppe!» og jeg kunne ikke la være å smile til han også, men jeg gråt heldigvis ikke også. «Jeg ser Frida!» Fortsatte han, men jeg kom ikke for å snakke med Frigg. Han var dessuten opptatt med å klatre høyest mulig og jeg kunne også se at Høvdingtreet passet godt på han. Greinene sto klare til å ta han imot om han skulle falle.

Stina satt inne i den hule stammen. Det var mørkt, men mykt og jeg ble umiddelbart fylt med hennes skam idet jeg kom inn i den. Jeg sa forsiktig «Hei» uten å smile for mye, for dette var jo litt alvor og vi har erfart at for mye positivitet vil skremme henne bort. Stina så bare på meg uten så mye mimikk i ansiktet, men hun så på meg i det minste. Som om hun visste hvorfor jeg kom. «Jeg har snakket litt med Fredriksen» sa jeg. «Jeg har bedt han om å la deg være i fred og heller hjelpe til i fellesskap om å beskytte deg». Stina rikket ikke på en eneste muskel. Jeg spurte om verktøyet hun bruker når hun utsetter seg for farene sine. Den ble ødelagt fikk jeg bekreftet, men det finnes annet verktøy, fortsatte hun. «Tør du å stå imot fristelsen for farene tror du, Stina»? Spurte jeg og forsørget henne om at jeg, her og nå, kun tenkte på hennes sikkerhet og at det var den eneste betydningen akkurat nå. Stina visste ikke om det var mulig, men hun kunne kanskje klare å gi signaler igjen hvis ting ble vanskelig. Som å gjøre «vondt i fingeren». Jeg lovte å ta det på alvor. Ellers kunne Stina si at hun hadde det bra der inne i Høvdingtreet. Bra! Jeg takket henne igjen før jeg dro videre mot portalen. For nå hadde jeg orientert meg og åpnet en dialog mellom ulike deler av meg. Og det er nytt. Veldig nytt. Så nytt at det faktisk aldri har skjedd før noen sinne i skogens historie.

Ved portalen satt Adam og voktet den. Jeg spurte også han om hjelp til å sørge for Stinas trygghet. Siden han vokter portalen, må det være mulig å registrere hvem som går ut og inn av den og at han kanskje kan gi meg et hint om Stina, eller noen andre for den sak skyld, går ut av den etter sengetid. «Men hun er ekspert på å liste seg ut» svarte han. Jeg ba han allikevel om å gjøre et forsøk og det skulle han. Jeg snudde meg en siste gang og spurte: «Adam? Tror du at dette er en regnskog?» Adam løftet blikket og smilte lurt, som bare han klarer. «Jeg tror ikke» Svarte han. «Jeg vet.»

Kartet over den nye skogen. Regnskogen.

En kommentar om “Orientering i Regnskogen.

  1. Det finnes soler i regnskogen, en for hver vanndråpe. De finnes, bare lytt til suset. Det finnes monsterskygger i regnskogen, lytt etter suset. Fra inne i bringa på dragehjertet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s