Månelanding.

Freden har tilsynelatende senket seg i den nye skogen. Regnskogen. Og for første gang i min historie har jeg klart å ta eierskap til den som et eget individ. Vel vitende om at jeg ikke eier den alene, men at det faktisk er jeg som må lede veien videre. I samarbeid med alle dem som bor der inne. Jeg innser først nå etter flere mislykkede forsøk på å runde det første brettet i denne verden, hvordan ting må være og hvilke regler som må følges for at vi skal kunne leve i symbiose med hverandre og til slutt runde hele spillet. Jeg har kastet vekk naiviteten min om at ting bare vil falle på plass nærmest av seg selv og står nå klar til å brette opp armene og gjøre en innsats. For oss selv. Ikke bare for meg selv, men for alle i meg som bærer med seg en barndom, ungdomstid og et tidlig voksenliv. For jeg har jo allerede fått det som jeg ønsker her i livet. Jeg har utdanning, jobb, mann og barn og er svært tilfreds med det lille livet jeg har skapt for meg selv. Men det er for meg selv nå og nå er det på tide at jeg tenker på resten av oss fra den gang også, som ikke har fått ønskene sine oppfylt og som ikke klarer å se for seg å leve det livet jeg har valgt, ikke for oss, men for meg. For bare kort tid siden var det utenkelig for meg at ikke det var en selvfølge, at alle skulle bli tilfreds med mitt liv. Men naturligvis har også de andre forventninger og ønsker om et liv, for jeg vet jo at meg selv som tenåring, aldri kunne se for seg å hverken gifte seg eller å få barn. Og jeg innser nå at det ville være urimelig av meg å forvente at alle deler av meg skal godta og gli inn i mitt liv som den største selvfølgelighet og leve lykkelige i alle våre dager. Jeg innser at jeg nok har vært litt for naiv på det punktet og litt for selvopptatt kanskje. Eller ikke. For, for sånne som oss vil det vel si at å være selvopptatt, at jeg faktisk tenker på hele meg og ikke bare deler av meg som er tilpasset her og nå. Så det er kanskje nettopp selvopptatt jeg må bli? For jeg har nok hatt en lei tendens til å la andres behov gå foran mine egne. Våre egne eller dems egne. Uten å tenke på helheten i meg, men kun jeg i presens. Og ikke dem i preteritum.

Det har vært en svært innholdsrik uke på Gjøkeredet og jeg ble her lengre enn planlagt på grunn av all støyen og utryggheten knyttet til den. Men som vanlig har støyet en tendens til å løse seg opp i noe, et språk og ord for ord gikk det an å tyde og oversette støyet over til en mening. Det er som å høre Fru Grå si det. «Jeg sa jo at selv dette skulle gå over og vise seg å ha en logisk forklaring». Jeg savner henne ikke. Ikke egentlig. For all visdommen hennes lever på et vis videre inni meg som en slags bunnsolid grunnmur. Hun er et viktig kapittel som streifet innom livet mitt, som endret det og fikk meg videre. Jeg er også glad for at jeg har kommet dit at jeg kan huske henne som den godheten hun var laget av og ikke det kaoset som endte vårt samarbeid. Og nå skulle det vise seg at denne omgangens støy også så sin ende da den tykke tåka løste seg opp. Da fikk jeg se hvor logisk det hele var igjen og at den knallharde jobben, som ikke egentlig føltes som en jobb, men mer som et humpete race i blinde. Støyet og kaoset og racet i blinde ble plutselig, ut av det blå, omgjort til starten på noe oversiktlig og overkommelig. Den nye regnskogen viste seg fra sin beste side og innbyggerne i den sto oppreist igjen. Klare for å se hva jeg var god for og hva jeg kunne få til, sammen med dem. Jeg kunne straks føle et enormt ansvar legge seg som en kappe over skuldrene mine. Som om jeg var en superhelt som skulle lede veien videre sammen med alle de andre delene av meg som også er superhelter hver og en av dem. Til sammen utgjør vi en gruppe superhelter med hver vår superkraft, klare for å løse skogens problemer. «Som The Avengers» Sa Frigg med store og forventningsfulle øyne. «Ja», sa jeg. «Akkurat som The Avengers» og smilte med han. For plutselig satt jeg der sammen med Frigg og Adam rundt leirbålet like utenfor portalen. Ofie var der også forresten. Jeg spurte om det var noe usagt i forbindelse med at vi nå skal være hjemme i en ukes tid og ikke her sammen med livvaktene på Gjøkeredet. Frigg rakte pliktoppfyllende opp handa og fikk snakke fritt. Han kunne fortelle at han gruet seg til nettene. For at Stina skulle klare å snike seg ut portalen uten at Adam merket henne og for nye runder med rumpelek. Vi tok Frigg sin bekymring på alvor og fortalte at han hadde all grunn til å bekymre seg, men at det allikevel er noe annerledes nå. Jeg forklarte at Stina og jeg har hatt en prat og at hun skulle gjøre så godt hun kunne og bedre kan det ikke bli akkurat nå. Dessuten hadde hun jo funnet veien tilbake til den trygge plassen sammen med han og det fortalte jeg at var kjempe fint. Adam lovte å ha øynene åpne og Ofie skulle også sveve litt ekstra rundt i skogen for å legge en slags magisk trygghet over den. Dessuten blir hverken livvaktene eller Gjøkeredet borte. De står her, klare med rustningen på, til å ta oss imot når vi måtte kjenne behov. Ellers prøvde jeg å friste Frigg med film og godteri. For i dag er det Fredag og da pleier vi alltid å lage pizza og spise den foran tv-en og foran en film som han kan få velge ut sammen med guttungen i huset. Vikingen hadde foreslått «Sonic», som visstnok skulle være dødsbra. Jeg kunne se at Frigg gledet seg over tanken og jeg lovte å bli flinkere til å inkludere han i familiekosen hjemme. Som overhode ikke ligner på det Frigg assosierer med «familiekos».

Følelsen jeg sitter med ved dette veiskillet mellom Gjøkeredet og hjemreise for nå, er enorm. Ja, faktisk nesten litt uoverkommelig. For jeg har aldri tatt på meg et så stort ansvar før, jeg tror rett og slett ikke at jeg har vært i stand til det før dette tidspunktet. Og selv om jeg ikke kan fortelle mer konkret hvilken følelse jeg sitter med, så er den i alle fall mest av alt god. Jeg ser for meg en stor og eventyrlig reise framover. Der jeg leder mannskapet mitt på rett spor og sammen skal vi gjøre dette til vår egen månelanding.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s