Adjø, skam og takk for alt.

Jeg satt nede på brygga ved vannet da hun dukket opp ved siden av meg. Hun så plutselig så stor ut. Lille Frida på 7 år hadde gjort sitt første tidshopp. Fem år framover i tid og var nå 12. Snart tenåring faktisk. Jeg så på henne og smilte. Hun så på meg litt beskjedent, men nysgjerrig som før. «Så stor du har blitt!» Sa jeg og hun fniste. Det var nytt. «Frida», fortsatte jeg og tok en liten pause. Jeg ville være sikker på at jeg ordla meg rett. «Det som hendte med deg.» hun så på meg med de samme store øynene som hun hadde da hun fortsatt var sju. «Det er på ingen måte din feil! Vet du det?» Hun nikket på hode og så litt mer trist ut nå. «Pappa er en grusom mann som gjorde noe helt forferdelig, fryktelig galt mot oss!» Frida så utover vannet og fortalte at hun var glad for at den tiden var over og jeg fortalte hvor tøff hun er. «Gjør det fortsatt vondt?» spurte jeg. «Ja», svarte hun. «Ja. Jeg kan kjenne det jeg også og det er helt for jævlig!» Sa jeg og registrerte at Frida reagerte på banningen min. «Det er ingen andre enn han sin feil». Hun nikket igjen.

Så der satt jeg, sammen med meg selv som 12 åring og hadde en god prat. Vi snakket om livet, om hvordan vi to var knyttet sammen og egentlig var en, men allikevel to. Frida forsto det og var nysgjerrig på livet mitt. Og jeg fortalte, som om hun allerede visste egentlig, men det var som om hun bare ville få det bekreftet. Jeg fortalte at jeg, eller vi, fant oss en veldig snill mann som på ingen måte er som det pappa var. Jeg fortalte om de to barna vi hadde fått og at han var en fantastisk pappa. Frida smilte igjen som om hun visste det, fordi hun hadde sett det selv med egne øyne. Jeg fortalte at jeg ble sykepleier og jobber med syke mennesker som trenger hjelp og at jeg elsker det. For Frida var det nok befriende å sitte der å høre på hvordan alt ender. Eller kanskje begynner? Jeg benyttet anledningen til å takke henne for at hun er den hun er og at jeg er fryktelig glad i henne og at jeg skulle så gjerne gitt livet mitt for at det som hendte, aldri skulle hendt. Så gråt vi begge to og jeg tok Frida i hånden og forsikret henne om at vi har det godt i denne tiden, men om det nå var litt for barnslig å gå med rosa «My little pony»-tskjorte? Hun lo og sa «litt». «Men du kan godt gå med den for det» skyndte hun seg å si. Nesten som om hun egentlig fortsatt elsket den, men var litt flau over det på samme tid. Frida så på meg og spurte etter Frigg. Hun var redd for å møte han. Redd for at han skulle bli skuffet over at hun nå var større og litt mer voksen enn han. «Jeg er jo like glad i han for det», sa hun. Jeg oppfordret henne til å møte han og at det kanskje bare var henne som ville få han på lysere tanker. Vi kunne gjøre det sammen, foreslo jeg.

Da vi gikk sammen opp igjen til Gjøkeredet, tenkte jeg på at for bare to timer siden hadde jeg dykket ned i søla, funnet henne og gått henne i møte på tidslinjen vår. Hun hadde gått fem år framover og da vi møttes, måtte jeg ikke lengre sette meg på huk for å være på samme høyde som henne. Nå var hun høyere og jeg kunne stå oppreist når vi snakket. Det var rart, godt og litt vemodig på samme tid. Jeg merket hvor mye tøffere jeg hadde blitt. For et år siden hadde jeg aldri turt å tatt sats og hoppet ut i dette og jeg innså hvor latterlig enkelt det egentlig var og ble når jeg først var klar. Jeg og Frida bestemte oss for først å gå opp til det hvite huset der Fredriksen satt i hagen og nøyt en forfriskende drikk av alle ting. Den gikk rett i bakken da han fikk øye på oss. Fredriksen er en høy mann. Han reiste seg og han falt rett ned på knærne sine, før han strakk ut de like lange armene sine for å ta imot jenta som han har viet livet sitt til for å beskytte i alle disse årene. Frida løp han i møte og så hendte det enda en ny og rar ting. Da de traff hverandre og han la armene rundt henne som fortsatt så liten ut i hans favn, begynte Fredriksen å gråte han også. Han gråt mens han holdt rundt henne og sa «Jenta mi». Så gråt vi alle sammen. Så sto vi der da, alle tre som et tutekor og alle tre visste hvor rar den settingen var. Samtidig var det som om det var det mest naturlige i verden. For aller første gang, så føltes det godt å gråte. I hele mitt 35 år gamle liv, har gråt vært forbundet med noe farlig, men nå var det som om faren var over og vi kunne stå der alle tre og gråte som frie mennesker etter en årrekke i fangenskap.

Senere på kvelden, var jeg utslitt. Jeg ville legge meg tidlig, allerede før nattevaktene hadde kommet på jobb og Vikingen fortsatt var der. Men det var ikke jeg som la meg i sengen den kvelden. Vikingen kom inn i rommet, fikk øyekontakt og smilte lurt. «Hvem er du nå da?» Spurte han, for han kjenner oss best av dem alle og skjønner fort når ikke jeg er framme som den voksne jeg. Vanligvis vet han også hvem han har med å gjøre, men han var litt usikker nå. Frida smilte og sa beskjedent «Jeg er visst 12 år nå». Vikingen ble glad for å se henne og hadde som vanlig tusen spørsmål. Han spurte om hun husket han og alle gangene de to hadde vært over for å sy på den andre siden. «Hvordan kan jeg glemme det?» Hadde Frida svart og tenkte spesielt på den aller første gangen da han hadde fortalt at han var en ekte viking på ordentlig. Hun husket hvor trygg han var og fikk henne til å føle seg. Han spurte videre om Frigg og om Frida kanskje kunne klare å hjelpe han videre. Frida ønsket så inderlig å gjøre det, men hun så for seg et problem. «Du?» Sa hun og Vikingen nikket spent. «Jeg har visst vokst ut av hengehulen min». Hun så spørrende på han og fortsatte: «Du kunne ikke bygge en trehytte eller noe?». Vikingen smilte det trygge og det samme smilet han alltid har hatt og sa som den største selvfølge: «Ja! Det skal vi vel klare å få til!». Vikingen hadde som vanlig mye mer å si, men Frida var trøtt. Det så han og ønsket henne en god natt før han var på vei ut døra. «Du?» Sa Frida igjen, litt mer engstelig kanskje. «Tror du at du kan sitte her til jeg sovner?» Vikingen snudde og satte seg igjen. «Klart jeg kan det, Frida».

Neste formiddag gikk bort til litt egenpleie. Frisøren fikk bort en del av trollhåret og tryllet vekk de grå hårene som har sniket seg på meg i løpet av de siste årene. Flere i meg har ikke likt den endringen. Aldringsprosessen. Fordi for dem, har ting vært konstant og uendret i så mange år. Så det at jeg selv blir eldre og viser tegn til det i form at grå hår for eksempel, har vært en rar ting. Samtidig som enhver drastisk endring blir oppfattet som fatalt for noen. Så da jeg farget håret mitt for aller første gang denne formiddagen, til en litt lysere og sommerlig farge, ble mitt indre system satt på prøve. Selv har jeg hatt delte følelser om de små grå som har spredt seg gradvis i løpet av de siste årene. Det er liksom noe sjarmerende med den naturlige aldringsprosessen og grå hår syntes jeg egentlig har noe respektfylt over seg. Noe klokt og mennesker med grå hår, de har erfaringer i livet. Siden dette med endringer av hår ikke har vært et tema på Gjøkeredet før, forsto ikke Vikingen stort av den som returnerte fra dette. Selv følte jeg på en stor og vemodig ambivalens til endringene og hadde sagt klart ifra at jeg ikke ønsket kommentarer på det. Det løsnet allikevel litt da Overlegen som overhode ikke er overlegen kommenterte at det var fint. Også noe nytt. Jeg har alltid vært dårlig på komplimenter som handler om utseende. Men ja vel, det gikk fint. Dagen gikk også ifra oss, Vikingen gikk også og jeg innså at det var siste gang jeg skulle si «Takk for alt, for nå» til han før sommerferie. Egentlig hadde jeg litt lyst til å gi han en god klem, men vi nøyde oss med et «Frida-vink» og han ønsket meg en bedritten sommer. Også som avtalt. Som når folk ønsker meg en god helg i dårlige perioder, hater jeg også når folk ønsker meg en god sommer. For sommeren er sjelden god. Så vi bestemte oss for at om å ønske en bedritten sommer, vil sannsynligheten bli større for at vi får oss en positiv overraskelse og at om den ikke blir bedritten, kan den jo faktisk bare bli bedre enn forventet.

Vikingen dro og etterlot meg i hendene på en rev. Jeg hadde nøyaktig et døgn på meg til å få både Frigg og Stina opp fra Skammen og syntes det var litt vel optimistisk å tro at det var mulig. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde foreslått å kaste skammen i elva før jeg dro dagen etter. Men slike prosesser kan ikke presses fram. Det må skje naturlig og i det tempoet som kreves av mitt indre system. Det hadde gått overraskende lett med Frida, men både Stina og Frigg var mer kompliserte enn henne. Det første jeg og reven gjorde denne ettermiddagen, var å reise ut for å kjøpe maling til pappesken som all skammen skulle samles oppi. Siden Frida hadde gjenoppstått dagen før, brukte vi esken som Frigg hadde brukt til å legge henne i biter i. Etter vi naturligvis hadde forsikret oss om at den faktisk var tom og ikke full av beinrester og gørr. Den var så klart tom. Og vi malte den ute, slik som Fredriksen hadde laget den inne i skogen. Som en TNT blokk fra Minecraft. Rødt med glitter i for Frida sin skyld og hvit stripe på midten med teksten TNT i svart på alle sider unntatt en. På framsiden skrev vi SKAM istedenfor. Det tok ikke så lang tid før Frida satt ved siden av meg igjen og fortalte om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på hennes vegne før vi krøllet det sammen, tråkket litt på det og kastet oppi esken. Så gråt vi litt igjen.

Jeg ante ikke om jeg kom til å få det til, men jeg gav litt mer faen nå. Jeg satte meg inn på badet hvor flisene ikke var varme lengre, men iskalde. Jeg satt på Selmas sang på repeat, før jeg tok sats, uten Adam og stupte uti den svarteste gjørma. For å hente Stina. Satsen gjorde at jeg kom litt lengre ut i mørket og til min store overraskelse var det som om Stina allerede hadde funnet veien mot meg. For jeg så henne umiddelbart. Jeg så mot henne mens jeg nok en gang fikk tårer i øynene og ropte, fordi lyden ble dempet av skammen der nede, «Du er ikke nødt til å fortelle meg om alt det forferdelige du har opplevd, Stina!». Jeg visste jo allerede da hvor omfattende traumene hennes var. «Men bli med meg for å kvitte oss med denne skammen nå». Stina så på meg med blanke øyne og jeg kunne se at hun strevde. «Men jeg har gjort så mange fæle ting!» Ropte hun på en sånn måte at det hørtes ut som om hun ikke fortjente bedre enn å leve i dette mørke og i det kvelende kneblende. «Nei, Stina. Det er ikke du som har gjort fæle ting. Det er mange andre som har gjort fæle ting mot deg!» Ropte jeg tilbake før jeg slang på: «Ser du ikke det? Ingen av oss klandrer deg mer! Det er ikke du som eier den skammen! Det er alle de mennene og ikke minst pappa! Du fortjener bedre enn dette her!». Hun tok noen skritt mot meg og jeg mot henne. Til slutt sto vi ansikt til ansikt mot hverandre og som Frida, var også hun blitt eldre. Som om hun vokste bare på de sekundene vi slengte disse utropene til hverandre. «Kom nå, vi må vekk herifra før den tar knekken på oss helt», sa jeg og tok tak i handen hennes og dro hun med meg. Det var tungt. Tyngden av all skammen gjorde det nesten umulig å få henne ut av den. Men plutselig nådde vi overflaten på den andre siden og ble sittende å puste tungt begge to som om vi akkurat hadde fullført et maraton. «Ting skal bli annerledes nå» sa jeg til slutt før vi gikk mot den trygge plassen.

Frigg lå der. Fortsatt i sort og med en sorg hengende over seg. Han hørte at vi kom, så Stina og til min store overraskelse hoppet han raskt ned på bakken. Det var som om han ikke helt trodde det han så, for det gikk litt tid før han plutselig lettet på smilebåndet og sa: «Stina! Er du tilbake?». Han gikk imot oss og så på henne mens han rynket litt på pannen. «Du har også vokst!» Sa han. «Ja, Frigg. Jeg er 18 år nå» Sa Stina og jeg kunne merke at hun var mer voksen. Stina og Frigg snakket en liten stund og Stina trøstet han med å si at Frida fortsatt var Frida, bare eldre og selv om Frigg hadde mistet sin aller beste venn, så var hun sikker på at Frida på 12 år kunne bli en like god venn. Kanskje til og med en slags søster. Frigg var tydelig glad for å se Stina igjen og la seg litt lettere til sinns tilbake i hengehulen sin, mens jeg og Stina satt oss inn i den hule stammen på Høvdingtreet. Jeg måtte spørre henne om noe. Om hun forsto at vi var samme person. Stina bekreftet det, men at hun opplever å være et eget individ med egne tanker og følelser. Det kunne jeg forstå godt, for det er jo nettopp slik vi har levd i alle år. Stina kunne også fortelle at hun ikke var så sikker lengre på om hun bare likte jenter. Jeg måtte smile og sa at det slettes ikke var så rart om hun ikke likte menn. Etter alle de forferdelige erfaringene hun har med dem. Men at vårt liv i dag, innebærer å være gift med en mann. Jeg forsikret henne om at hun på ingen måte trenger å være involvert i det, men at han ikke er som de mennene Stina har vært med. Hun kunne innrømme at hun hadde forstått det og etter en liten pause utbrøyt jeg: «Men herregud, Stina. Du er jo 18 år nå! Da kan vi jo kose oss med litt vin sammen på sene sommerkvelder!» Hun smilte og likte tanken på det og det var godt å se. Det var som om hun hadde mistet litt av den bitterheten over livet sitt. Og vi kom nærmere hverandre. Stina fortalte meg, som Frida hadde gjort dagen før, om de tingene hun skammet seg over. Jeg skrev det ned på papir, krøllet det sammen og kastet oppi esken som var i ferd med å fylles opp med Skam.

Senere på kvelden måtte vi lufte oss litt. Reven og meg. Alle mine livvakter har hver sine egenskaper. Reven er nysgjerrig og snakker rett fra levra. Han er ikke redd for å si nøyaktig det han mener og han viser det med hele seg. Det er godt, fordi han gir meg bekreftelse gang på gang at det jeg føler, er rett. Eller ikke. Fordi han er så tydelig og konkret. Vikingen er mer lik og jevn konstant og det gir en stor trygghet alene. Indianerhøvdingen er rett på sak og uredd for følelser. Han er den mest følsomme av dem alle og selv om han egentlig er eldst av de tre, er han egentlig yngst. Frigg har uttalt at Høvdingen egentlig aldri ble voksen. Vikingen som egentlig er yngst, er eldst. Uansett, så var det Reven og meg som satt igjen på tampen før sommeren. Vi gikk oss en tur ned til vannet. Jeg trengte en tenkepause og håpet kanskje at Frigg ville komme oss i møte. Og pussig nok, var det akkurat det som hendte. Reven beskrev senere en mørk gutt som ønsket skalpeller å kutte seg med. Men jeg forsvant inn i skogen og kom ut igjen med en helt annen versjon.

Stina og Frigg var inne i den trygge plassen, sammen, da hele gjengen plutselig bestemte seg for å samles der. Alle EP-ene i alle fall. Fredriksen og Frida kom inn sammen og for første gang på kanskje for alltid, var vi fem samlet på samme sted samtidig. Jeg ble en observatør i det som hendte derifra. Frida gikk til Frigg som knapt turte å se på henne. Men hun så på han og satte seg på huk, for hun var plutselig høyere enn han. «Hei» sa hun. Han så fortsatt ikke på henne men mumlet et svakt «hei» tilbake. Frida visste nøyaktig hva han tenkte og la til: «Jeg har kanskje blitt større enn deg, men du er fortsatt smartere enn meg.» Det fikk Frigg til å løse seg opp. Han smilte nå, på automatikk og sa at hun nok ikke fikk plass i hengehulen nå som hun var blitt så høy. Frida sa at hun hadde spurt om Vikingen kunne bygge en trehytte til dem noe han hadde sagt ja til. «Klarer du å klatre i trær fortsatt da?» Spurte Frigg. Begge to så oppover treet og så på hverandre. «Førstemann opp!» Ropte Frida og før vi visste ordet av det, forsvant begge to på vei opp Høvdingtreet. De gav seg ikke før de var på toppen og der oppe hadde de aldri vært før. De så ut over hele skogen og de lo. Høyt og ukontrollert akkurat som før. Frida sa at ting trengte ikke å være så annerledes selv om hun var litt eldre, for hun hadde tross alt lovet på mill drill å aldri bli helt voksen uansett. Frigg var smart og hadde allerede fått med seg hva de andre hadde gjort med esken og uten at noen egentlig hadde lagt merke til det, så hadde også Frigg blitt klar til å kvitte seg med sin egen skam. Den hadde nok allerede forsvunnet en del, men han ville bli med på den formelle biten uansett.

Jeg vet ikke om det var lyden av sjøen og bølgeskvulp som gjorde det, for mens jeg opplevde dette, lå jeg på brygga ved vannet. Med reven som livvakt. Frida og Frigg så det først. Oppe på himmelen kom dragene tilbake med nok en regnskur fra Atlanterhavet. De fløy majestetisk over dem og vasket skogen ren med dråper av krystall. Lyden fra dem var enestående vakker og stjernehimmelen ble nok en gang full av et dansende lys som var vakrere enn de vakreste naturbildene du noen sinne har sett. Vi alle løftet blikkene våre og tok imot hver eneste dråpe som smakte salt. «Som tårer», sa Frigg som igjen hadde hørt det ifra Indianerhøvdingen. Regndråpene skylte vekk alt støvet som hadde samlet seg i løpet av de siste ukene. Skogen ble ren igjen og jeg var overveldet av hvor enkelt det viste seg å være å samle sammen skammen.

Til slutt var det min tur. Ikke bare hadde jeg tatt og følt på alle mine indre forsvarsdeler sin skam, men nå var det på tide å skrive ned min egen skam og slenge det oppi esken. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å hindre alt det som har hendt oss. Men jeg vet jo nå at jeg ikke kunne gjort noe som helst anderledes og at det i alle fall ikke er min skyld. Jeg skammet meg også over kroppen min, men som M.I sa, så kommer superhelter i alle slags former og fasonger! Så bort med dem og opp i esken.

Så ble det Fredag og jeg skal hjem. I skrivende stund sitter jeg fortsatt på rommet mitt på Gjøkeredet i håp om å få ned en samlet tekst om denne reisen på tampen før sommerferien. Reven har vært med meg i hele dag og allerede fra morgenen av, ble det bestemt at esken som på det tidspunktet var fylt med Skam fra både Frida, Frigg, Stina og meg selv, skulle kastes i elva kl. 12. Det var da overlegen som overhode ikke er overlegen hadde tid til å bli med, for hun ville så klart bli med på dette. Klokken ble fort 12. Vi pratet litt først, planla sommeren og oppfølging etter den. Greit. Så var tiden inne for å bære skammen ned til elva. Vi sneik oss ut bakveien. Til tross for at vi ikke lengre skammer oss over skammen, så fant vi ut at vi ikke trengte å veive med den i gangene blant resten av Gjøkene som bor her. Det var tross alt snakk om en eske hvor det sto TNT på med svære bokstaver. Så gikk vi da. Reven, Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv med alle mine. Bærende på en eske av skam, klare for å bli kvitt dritten en gang for alle. Den lille brygga vi sto på, lå litt for seg og skjult bak et lite rødt båthus. Vi så strømmen i vannet gå i alle retninger, så vi var litt spente på hvor den ville ta skammen med seg. «Så lenge den ikke kommer tilbake» Sa jeg før vi lo. Vi ler ganske mye og det er digg. Jeg gikk ut på kanten og så utover vannet. Jeg kunne kjenne hele reisefølget mitt bak meg. Alle var med. Øyeblikket var her og tiden var på alle mulige måter inne. Så kastet jeg skammen så langt jeg kunne og så den ville strømmen ta den med seg i full fart utover, litt i sirkler, så litt den ene veien før den snudde og dro den andre veien. Bort fra bryggekanten og bort fra oss tre med mine som sto som tente lys og fulgte spent med. Bortvisning av skam, minutt for minutt. Det var spenning der også, for esken brukte mye lengre tid på å synke enn det vi hadde sett for oss. Og ikke nok med det, men det kom plutselig noen ungdommer i kano fra ingen steder som rodde imot esken langt der ute. Heldigvis snudde de da de kom bort til den uten å ta den med seg. De merket kanskje den uggene følelsen av den de også. Jeg vet ikke. Jeg er bare glad for at de lot den være. Etter ca. en time hadde den fortsatt ikke sunket på «havets bunn» der skammen fortjener å være, men den hadde kommet så langt vekk at vi knapt kunne se den lengre. Det ville blitt for dumt å følge etter den, så vi bestemte oss for at nå var den ikke lengre vårt ansvar og det som hender med den er ikke lengre mitt problem. Så lenge jeg ikke leser i avisen i morgen om et mystisk funn av en TNT eske flytende på vannet full av grufulle påstander, er jeg fornøyd. Den synker nok. Eller går i oppløsning før noen rekker å finne den. Vi gikk rolig tilbake til Gjøkeredet. Jeg følte en lettelse mer enn noe annet. Jeg gledet meg til sommer. Tid med kidsa og mannen. Kanskje dette faktisk blir en blå sommer. Overlegen som overhode ikke er overlegen ønsket meg også en bedritten sommer, før hun gikk til neste overlegeoppgave. Å kaste skam i elva er bare en av mange ting hun gjør. For mange. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg er som møtte denne gjengen her. Så tilfeldig og så flaks. Hadde ikke Larven vært hjemme med sykt barn den Oktoberdagen, så hadde jeg kanskje aldri møtt dem.

Til slutt vil jeg rett og slett bare skrive noen ord til dem som har gjort denne reisen mulig. Livvaktene på Gjøkeredet. Teamet mitt startet med mange og endte med fire. Overlegen som overhode ikke er overlegen: du er unik på alle punkt! Jeg har aldri møtt en overlege som er så åpen og inkluderende som deg. Og som snakker om drager og vesener og magi som det mest naturlige i verden og den største selvfølgelighet. Du er jo som Mummimamma. Du gjorde oss synlig igjen. Vikingen: du er den kuleste vikingen jeg noen sinne har møtt. Den eneste riktig nok, men uansett, så er du ganske kul. Du satt med oss nesten 24/7 i starten og fikk oss til å tro på noe igjen. Din superkraft er at du klarer å holde deg helt lik, konstant! Ingen andre klarer det. Du står der stødig som fjell og tåler alt. Du har også lært meg en hel del om ditt spesialfelt. Nemlig adferd. Takk! Indianerhøvdingen: Du har en unik evne til å bevare barnet i deg! Du har lært meg at følelser på ingen måte er farlige ved å vise dem selv og selv om du har blitt ganske frustrert underveis, så har du også allikevel kommet tilbake gang på gang. Og Reven: Du kom inn fra sidelinjen litt senere enn de andre og du sa ikke stort i starten. Men når du første ikke klarte å holde deg lengre, viste det seg at du var full av engasjement, nysgjerrighet og aldri har jeg ledd mer her inne, enn når vi to har vært sammen. Du fikk raskt innpass i systemet mitt og superkraften din, er at du er uredd. Og fra nå av skal jeg alltid bestille meg en Schmoothie og ikke en Smoothie som alle andre gjør. Og til resten av Livvaktene: Fortelleren, Mørkets fyrste, Marihøna, Politimester Bastian, Løvinnen og alle dere andre som har vært heldige og blitt spart for kallenavn: Aldri har jeg møtt et helsepersonell med et så stort engasjement og ydmykhet. Alle dere som har hatt med oss gjøre, har heiet og støttet på en sånn måte som jeg aldri før har sett maken til. TAKK til dere alle sammen. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag uten dere. Vi sees plutselig igjen. Takk for alt. For nå.

Sammen om skammen.

«Hopp da!» Sa Adam ivrig mens han holdt i enden av et tau. Jeg måtte forsikre meg om at jeg ikke hadde den andre enden bundet rundt halsen. For etter flere stranguleringsforsøk bak oss og Stina som nylig hadde bygget en galge, følte jeg meg ikke helt trygg på det. Men etter tiende forsikring om at enden faktisk var bundet rundt magen min og ikke rundt halsen, begynte jeg å bli sikker. «Hopp nå da!» Sa han igjen. Litt mer oppgitt denne gangen som om han ventet på tur. «Jeg lover å dra deg inn igjen i tide!» Sa han videre. Jeg så på Adam og innså at han alltid har holdt det han har lovet. Adam har vært min trofaste følgesvenn i 20 år og aldri har jeg opplevd at han har sviktet meg. Så etter ellevte forsikring om at jeg var sikret i et tau rundt magen, hoppet jeg. Mens jeg kneip igjen øynene og uten å ane hvor dette hoppet førte meg, landet jeg på noe mykt. Før jeg våget å åpne dem helt, hørte jeg Adam langt der nedenifra og ikke oppenifra som hadde vært logisk siden jeg hoppet ned i noe. Nå var det som om alt var snudd på hode, for tauet, hvor enden var bundet fast til meg, gikk ned i et hull i bakken. Det rykket rundt magen. «Ser du? Jeg er i den andre enden!» Kom det ifra hullet i bakken. Så åpnet jeg øynene fullstendig og fikk se noe nytt. Alt lignet på skogen jeg akkurat hadde kommet ifra, bare at alt var grått i alle nyanser. Og det var uggent og jeg følte umiddelbart på den kvelende kneblende følelsen. Dette var en plass jeg ikke egentlig ønsket å utforske og fikk umiddelbart litt panikk. Det var som om Adam forsto det og ropte som om han heiet på meg: «Jeg er rett her på den andre siden! Ikke vær redd! Det er dette som skal til!». Og da forsto jeg hvor jeg var. Midt i skammens dal. I den mørke skammen som Stina, Frida og kanskje også Frigg har bukket under for. Jeg følte virkelig på hele meg at jeg var i ferd med å bli kvalt. Som om denne underverdenen ikke hadde nok oksygen til alle. Det var klamt og jeg kunne kjenne at svetten piplet mens jeg måtte konsentrere meg om å puste. Mens jeg begynte å gå litt smått rundt, kunne jeg ikke la være å tenke på om det var slik Stina hadde det konstant. Den kvelende kneblende følelsen. Det gjorde vondt å kjenne på og vite at det kanskje var en sannhet i det jeg tenkte.

Det var tungt å gå, så jeg så meg for det meste rundt uten å gå så langt og det var som om jeg kunne høre Fredriksen si: «Det er farlig å gå for langt!». Var det dette han hadde vært redd for? Skammen? I så fall kan jeg forstå hvorfor, for dette var nesten ikke til å holde ut og i det jeg var i ferd med å kaste inn håndkle og gi signal til Adam om å dra meg inn igjen, så jeg dem. De kunne ikke se meg, for det var som om de ikke var helt levende også var de et godt stykke unna. De gikk rundt der på leit etter noe eller noen uten helt å vite hva, tom i blikket og litt sånn rådvill. Stina og Frida. Sammen om skammen. Sammen, men allikevel ikke på en måte. For det var som om de ikke registrerte hverandre der de gikk. Kanskje fordi de gikk i hver sin tid, men på samme tid? Var det her disse tidslinjene skulle bindes sammen og utgjøre en større helhet? Mitt komplette DNA?

Jeg vet ikke om det var fordi hjernen min hadde så stor mangel på luft eller om det var andre tilfeldigheter som slo inn, men plutselig kunne jeg høre «Selmas sang» spille av der nede. Lyden hørtes ut som lyd høres ut når du er under vann. Men sangen var ikke til å ta feil av. Den samme sangen ble spilt av da jeg så Frida på den andre siden av den store krigen i Barteskogen. Da det tydelig åpnet seg en vei mellom oss. En vei eller en reise igjennom tid. Og jeg fikk en sterk følelse av at dette er nøyaktig det som skal til for at både Stina og Frida skal komme tilbake til oss. Jeg kunne se tydelig tidslinjene trekke seg imot meg også nå, men uten helt å nå fram. Som en desperat og utmattet hånd som strakte seg ut etter hjelp. Mot meg. Og jeg tenkte at dem begge hadde en lang vei å gå. Hjem til meg. Som i den sangen. «Selmas sang». Og mens de går, tenkte jeg, skal jeg jammen meg vise at jeg kan gå sammen med dem, eller i alle fall gå dem i møte. Her i dette mørket. I skammen og sammen. Det er dette Adam og Ofie har snakket om i alle disse årene, tenkte jeg. «For å bli hel, må du bade i søla» og dette var søla. Ingen tvil om det, for en ting var synet av skammen, men jeg kunne også høre den. Lyden av barneskrik, slag, frykt og det verste var kanskje lyden av en slags utnytting av ulike kropper som lå urørlige. Ja, jeg kunne høre sånt! Og nå sto Adam på den andre siden og spilte fiskedam med meg oppi den kvalme søla. Han har funnet en måte som gjør det trygt nok for meg å bade i den og å vise at jeg ser, vet og er klar for å ta imot meg selv for både 20 og 28 år siden. Kanskje ikke 20 og 28 år fram i tid, men hvis jeg går dem i møte, så vil de allikevel komme et stykke på vei.

«Lengter du vekk fra det store og tomme og grå
Veien er lang men jeg veit at du orker å gå
Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

Fly som en fugl
Lag deg en vei
Så du kan komme hjem til meg
Du kan gå mange mil
Men hvor hører du til
Hvor hører du til

Regndråper faller og fallet tar fargene bort
Du er uendelig liten men håpet er stort
Jeg hører til deg og sånn vil det alltid bli
Jeg drømmer at snart er du her og legger handa di trygt i mi.»

Eva Weel Skram.

Låta gikk på repeat og den kunne virkelig ikke passet bedre. Det er rart det der hvordan sanger og tekster kan påvirke ens humør og sinnstilstand. Eller i mitt tilfelle, et helt univers inni mitt eget hode. Jeg forsto fort at det ville kreve en del av meg i nær framtid og jeg var usikker på om dette er en prosess som kan eller bør framskyves. Dette må bli rett og da kan jeg ikke gjøre en halvveis jobb. Før sommerferie har jeg 3 dager igjen med trygge rammer på Gjøkeredet. Var det nok? For jeg vil neppe etterlate noen i den skammen for en hel sommer.

Rett før jeg havnet i denne søla, hadde jeg og Vikingen gått inn for å jobbe med nettopp skam og hadde tatt utgangspunkt i Piagets skjemaer om tillært adferd og endringer av dem underveis. Jeg satt og kunne snakke, kanskje for første gang om traumeminner og følelser uten å bli totalt handlingslammet. Det var kanskje tegnet og klarsignalet om at jeg var klar for reisen ned dit. Og jeg innså at jeg kanskje ikke trengte å si så mye, så lenge jeg kunne føle det og akseptere det og ikke minst endre det. For da vi gravde dypt ned i skammens kjerne og Selmas sang dukket helt ubevisst opp på høyttaleren, så var jeg der og følte på den kvelende kneblende skammen og hadde muligheter til å endre noe.

Før jeg dro tilbake igjen, sa jeg med de siste kreftene jeg hadde at denne følelsen tilhører ikke oss. Til eller mot dem som vandrer rådløst rundt. Men at vi må bade litt i den før vi finner en måte å fange den på og få sendt den av gårde. At vi skal stå i denne skammen sammen og at jeg pokker meg ikke skal gi meg før jeg får meg selv den gang tilbake. Om jeg så må vasse i skam opp til halsen. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde spurt om vi faktisk skulle sende den stinkende pakken fra det lokale postkontoret på ekte. Hvem vet. Jeg håper ikke at det er nødvendig, for da må vi gå igjennom et helt kjøpesenter med en svær eske som ser ut som en TNT blokk og som kommer til stinke høgg. Men er man en Gjøk på Gjøkeredet, så er visst ingenting unormalt og om det er det som skal til, så gjør vi det sånn.

Jeg rykket i tauet og kunne kjenne at Adam begynte å dra meg innover og mens jeg svakt fulgte etter, kunne jeg så vidt kimte Frigg også. Men han var ikke så tydelig som hverken Stina eller Frida og han bare lå der som en skygge av seg selv i den ekte skogen. Han gikk ikke og det så ikke ut som om han leitet etter noe som de to andre. Nesten som om han egentlig ikke var der fullt ut. Til han ville jeg gjerne si at livet skal bli bedre også for han og at Frida vil komme igjen. At alt det dem har tatt imot på mine vegne, er riv ruskende galt! Også ville jeg holdt rundt han på en sånn måte at han følte seg trygg igjen. Så forsvant jeg tilbake og ned eller opp i det svarte hullet før jeg befant meg igjen ved hans side. Adam. Jeg higet etter pusten og kjente på lettelsen over den friske luften. Han holdt et fast grep på skulderen min og smilte som han alltid gjør og har gjort: «Ser du? Jeg sa jo at jeg var her». Jeg så på han tilbake og smilte selv. Litt vemodig og kanskje litt stolt mens jeg tenkte på hvor mange slike hopp som skal til for at både Frida og Stina vil komme hjem. Til meg.

På gjensyn, Frida.

Etter at Frida og Frigg hadde fått utstyrt hver sin hov med oppgave om å fange denne skyggen av skam, forsto jeg nok ikke fullverdig hva jeg hadde satt i gang og hvilke konsekvenser det skulle vise seg å komme oss i møte. Eller rettere sagt, bli kastet over oss som et sky av sotstøv. Sottroll som de sier i den asiatiske animerte filmen Totoro. Eller som vi kjenner den som, en skygge. Skamskyggen som egentlig ikke tilhører oss, men alle dem som ikke har evnen til å se sin egen ydmykhet på det viset. Jeg tror neppe at min far sitter og skammer seg. Jeg er ganske sikker på at han sitter der, i huset jeg en gang bodde i, og syntes fryktelig synd på seg selv. Kanskje ved å sende denne pakken full av skam og en stank verre enn kloakk og med den kvelende kneblende følelsen, vil bli en vinn/vinn situasjon? For det er jo nettopp han som bør skamme seg. Som om han har levd et liv og holdt skammen på lang avstand, ja faktisk som om han sendte den med oss da vi flyttet hjemmefra og sa «Hade og lykke til på reisen». Siden da, sluttet han å ta kontakt, samtidig som han la skylden over på meg. Alltid. I mangel av skam? Noen vesentlige mangler er det i alle fall, uten at jeg skal gå i detalj rundt det.

En nær slektning til skammen er kontrollen. Behovet for kontroll vil en dag ta overtaket på deg om du lar skammen flytte inn. Og kontroll har jeg. Jeg har et veldig strukturert liv. Jeg er et klassisk vanemenneske som liker å ha oversikt. Det er en fin ting helt til det går ut av kontroll. Jeg har i perioder hatt økende behov for kontroll rundt matvanene mine. Jeg var overvektig en gang og strevde mye med det. Med selvbilde og selvtilliten min. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen i den tjukke kroppen og klarte heller aldri å venne meg til den. Jeg kan kanskje til og med si at jeg faktisk skammet meg en god del for at jeg var tjukk uten å få til å bli tynn. Jeg hadde vært plaget med mobbende stemmer i hode en god stund. Stemmer som stadig brøyt meg ned med ord som: «Du er så tjukk!!» «Du er så stygg og ekkel» «IKKE spis!!» osv og da Fru. Grå ble borte fra oss, kom dem enda sterkere tilbake. «Se det, du er så feit at ikke en gang Grå klarte å se på deg mer» osv igjen. Jeg ble så desperat til slutt at jeg valgte å operere meg på et privat sykehus. Det var ikke noe problem og jeg fikk dato for operasjon etter kort tid. Ingen spørsmål. Litt skremmende å tenke på egentlig at det er så enkelt å få tatt et såpass stort inngrep som Gastric Sleeve, som innebærer at de tar bort 80-90 % av magesekken. Jeg ble raskt slankere samtidig som det flyttet inn en superhelt i meg. M.I som holdt i gang treningen for denne kroppen og som sørget for at alt av mat og mosjon gikk rett for seg. 50 kg av meg forsvant i løpet av det første året sammen med stemmene. For en befrielse det var. Jeg så endelig bra ut for dem og derfor maste de ikke lengre heller. Før 3 år senere.

«Du har gått opp 3 kilo!!» Hørte jeg dem si i kor og like nedtrykkende som jeg husket dem. Først forsøkte jeg å ignorere dem, men de bare vokste i meg og før jeg visste ordet av det og uten helt å merke det selv engang, begynte jeg å spise mindre. Og til slutt til ikke spise i det hele tatt. «Skjerp deg!! Du er så stygg og feit at du fortjener ikke noe mat». Det er fem stemmer som snakker samtidig og det oppleves svært truende og for å unngå mer bråk, er det enklest å gjøre som de sier. Å adlyde. Det var jo bare noen få dager til nok et opphold på Gjøkeredet. Men da jeg først kom meg til Gjøkeredet var det allerede litt for sent. Jeg var under stemmenes makt. Også ute av stand til å fortelle livvaktene og overlegen som overhode ikke er overlegen om dem. For om jeg fortalte noe, ville det bli straffet. Høvdingen reagerte først. «Hvorfor spiser du ikke?» «Jeg er ikke sulten» Svarte jeg og visste at den påstanden ikke ville gå i lengden. Livvaktene har øyne overalt. Neste måltid kom. «Hvorfor spiser du ikke?» Spurte han igjen. Til slutt brøyt lille Frida ut og fortalte alt sammen. At vi ikke får lov til å hverken spise eller drikke og at vi blir straffet om vi gjør det. De sier at vi har blitt tjukke, men de gir seg nok etter hvert. Høvdingen lovte i mill drill og ikke si det til noen. Men det trengte han ikke heller for blodprøvene jugde ikke. Så overlegen som overhode ikke er overlegen hadde gjennomskuet meg kjapt. Så brakte det løs. Vi var avslørt og det var totalt uakseptabelt for disse mobberne jeg hadde latt få overtaket.

Det ble plutselig mørkt. Der inne en plass. I skogen. Jeg kunne knapt se noen ting i all den mørke sot-lignende tåka som hadde lagt seg utover det hele. Det var skammen som vokste seg stor og som sakte men sikkert tok over makten over alt. Jeg kunne høre Frida gråte rett ved siden av og da jeg snudde meg, så jeg henne også. Hun var redd og så på meg som om det var for siste gang. Jeg kunne føle hva som var på ferde. Frida hadde sladret til Høvdingen og nå var skyggen av skam ute etter å ta henne. Straffe henne og jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å be henne om å løpe. «Løp, Frida!» hvisket jeg så høyt jeg kunne for at hun skulle forstå alvoret. «Fort deg! Løp alt du kan ned til Frigg og legg deg i hengehulen der!» Jeg måtte dytte henne i gang mens jeg nok en gang, litt høyere, ba henne om å løpe. De små barneføttene hennes trampet i bakken og jeg fortsatte å rope at hun måtte løpe. Hun løp ut av mitt synsfelt som var svært begrenset. Så stoppet hun plutselig å løpe, noe dyrisk hadde tatt henne igjen og hun skrek. Det samme konstante, skarpe og desperate skriket jeg har hørt mange ganger før. Jeg forsøkte å gå nedover den stien jeg befant meg på og innså at det var snarveien ned til den trygge plassen og til Frigg. Og selv den korte turen ned dit, var ikke kort nok for at Frida nådde fram i tide. Hun hadde sladret og nå fikk hun straff. Det var mørkt, men det åpnet seg plutselig en lysning som en lyskaster som kastet lys over hendelsen som fant sted de neste minuttene. Som om stemmene, mobberne eller skyggen av skam ville at vi skulle se konsekvensene av å ikke adlyde. Det jeg så var brutalt. Skyggen hadde delt seg i fire. Skyggen hadde tatt form. Fire skygger sto på hver sin kant og grafset seg til denne lille jenta på bare 7 år. Og de ville at jeg skulle se på. Og hun skrek konstant. Jeg ble totalt handlingslammet, men begynte å hviske utover. «Det var ikke hennes feil. Ikke gjør det» Om og om igjen i håp om at de skulle stoppe. Men de stoppet ikke. De dro og sleit i henne på en så brutal måte at armene ble revet av før beina like etter. Til slutt knuste de hode og resten av kroppen tilsynelatende uten styrke.

Jeg gråt, en vill og ensom og fortvilet gråt. Jeg hulkegråt faktisk mens jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Og før jeg visste ordet av det hørte jeg noe. Eller noen. Noen som egentlig ikke tilhørte skogen, men som kom som en ekstern stemme utenifra. En sang. En mannsstemme som sang, mens jeg sto der og så rett ned på denne lille jenta som nå lå der fragmentert i sitt eget blodbad. Sangstemmen roet ned situasjonen for det var noe beroligende med den. Som om den som sang, ikke ante hva han kunne si godt, men som allikevel forsto alvoret og begynte å synge. Til oss eller for oss som befant oss midt i denne tragedien. Jeg kjente at pusten ble roligere og jeg forsto at det satt en kjent livvakt rett på utsiden og at det var han som sang. Så ble jeg litt borte i ingenting.

Da jeg våknet sto jeg fortsatt på samme plassen og Frida lå fortsatt i biter der nede. Frigg var der også og overlegen som overhode ikke er overlegen sammen med Høvdingen. Det var ikke han som hadde sunget. Jeg kjente fortvilelsen til Frigg lang vei. Han gråt mens han skrapte opp det som var igjen av bestevennen sin og la henne opp i en eske. Han rakk ikke så mye mer før han fikk et stikk i skinka som skulle hjelpe han med å få det bedre, sa de to ifra Gjøkeredet. Han gjorde motstand, men bare fordi han ikke ville ende opp i flere biter som Frida. Dessverre gikk det ikke som planlagt for etter at han fikk det litt bedre, kom skyggende igjen. «Du gjorde ikke nok motstand!!» Skrek de inn i øret hans der han lå i sengen som sakte ble heiset så høyt som sengen gikk. Stemmene så sin anledning til å knuse en av lampene i taket, fraktet Frigg på badet for å bade i den røde sjøen som han ikke har svømt i på flere uker. Selv Høvdingen ble satt ut og kaos var et faktum. Igjen. Vikingen sa senere på kvelden at det var han og resten av livvaktene som bestemte videre. At ingen kan straffe Frigg for noe Vikingen og resten av hjelperne selv bestemmer før han fikk et stikk til før natten. Uten motstand og med et snev av lettelse denne gangen.

Så var det plutselig morgen igjen og jeg våknet inne på rommet mitt på Gjøkeredet. Som meg selv og hadde friskt i minne hva som hadde hendt med Frida kvelden før. Esken som Frigg tilsynelatende hadde puttet restene av henne oppi, lå i hjørnet på gulvet. Det sto «Frida 7 år. R.I.P» på den. Og Frigg hadde plassert bamsen han hadde kjøpt til henne oppå. Det så ut som en slags grav på ordentlig og jeg ble umiddelbart fylt av en motløshet. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde oppfordret meg til å ta en tur inn i skogen for å sjekke tilstanden etter gårsdagens massakre. Jeg trodde ikke at jeg skulle få det til, det var for vondt og jeg var fortsatt slapp etter fasten. Men plutselig var jeg der allikevel. Helt uten å gjøre en innsats for å komme meg dit. Det var som om jeg gikk inn en slags bakvei eller en hemmelig inngang, for jeg sto ikke ved leirbålet til Adam like innenfor portalen som jeg pleier. Jeg befant meg rett ved Høvdingtreet. Inne i den trygge plassen der Frigg lå oppe i hengehulen sin, kledd i sort og han gråt lydløse tårer uten å bevege seg en millimeter. Han var til og med svart rundt øynene. Frida lå i biten i esken rett under. Jeg så opp på denne fortvilte gutten og sa: «Vi trenger ikke å begrave henne. For vi lever jo og da kan hun fortsatt komme tilbake». Jeg forsøkte å smile, mens jeg fortsatt kunne høre skrikene hennes fra dagen før. «Ting er annerledes nå!» utbrøt jeg med en litt fortvilelse i stemmen. «Ting skjer og ting vil bli bedre. Jeg vet bare ikke når.» Frigg reagerte ikke på noe av det. Han bare lå der i den sorte skammen som hadde overtaket på han og på oss i øyeblikket. Jeg forsøkte å få liv i han. «Bli med å plukk blomster da! Det ville Frida likt. Blomster i alle slags farger som kan ligge oppå esken.» Ingen reaksjon, men jeg kunne høre et voldsomt rabalder komme nedover snarveien fra det hvite huset. Fredriksen kom rasende inn til oss, så på esken med Frida i biter på og freste: «Hvorfor sendte du henne ned hit??». Jeg ble irritert tilbake fordi jeg følte ikke at jeg fortjente å få skylden for dette. «Hvor var du?» Sa jeg litt spydig tilbake. Han svarte ikke, sikkert fordi han også strevde med skyldfølelse. «Hun skulle ikke gå så langt!!» Freste han igjen, men med en litt mer sorg i tonefallet. Så gråt jeg. Igjen. «Unnskyld, Fredriksen» sa jeg. «Jeg vet hvor mye Frida har betydd for deg. Hun har betydd mye for oss alle!» Jeg sleit med å snakke for det hele var virkelig en så stor tragedie. Men jeg klarte å fortsette litt til. «Men vi lever jo? Og det vil også si at Frida kan bli levende igjen». Denne gangen snudde Frigg på seg. «Hvordan bli levende igjen etter det der!» Mens han kastet et blikk ned på esken med Frida i biter. Jeg klarte ikke å smile, men fikk sagt noe om at kanskje Frida ville returnere i en nyere og mer utviklet utgave av seg selv. «Jeg likte Frida akkurat som hun var jeg», Sa han før han la seg til i hengehulen sin igjen. Plutselig hadde Fredriksen endret stemningsleie, tilsynelatende for å oppmuntre Frigg. «Jeg har laget den pakken, Frigg og jeg tror at du vil like den» Var det et spor av entusiasme i stemmen til Fredriksen? Ja, men Frigg lå like ubrydd. Fredriksen dro plutselig fram esken han hadde lagt av tre. Den var svært godt forseggjort. Den var kvadratisk og utenpå hadde han malt den slik at den så ut som en TNT blokk fra Minecraft. Jeg ble litt overrasket og tenkte at Fredriksen virkelig har begynt å vise seg fra sin beste side. For der sto selveste Fredriksen med en skjult beskjed. Og det var at vi skulle jobbe for å hjelpe Frigg med å løsrive seg fra den skammen, legge den i en eske med eksplosiver og sende den dit den hører hjemme. Flott, tenkte jeg. For et samspill oppi all denne tragedien. Endelig sto vi der samlet som en slags familie som stiller opp for hverandre uansett hva. Jeg klarte endelig å trekke litt på smilebåndet og før jeg våknet igjen i det virkelige virkelige på Gjøkeredet, «Du Frigg? Skal vi plukke de blomstene?»

Tid er som vanlig svært vanskelig for meg å forholde meg til når det gjelder de tingene jeg opplever i min indre verden. Og det jeg opplever føles ofte kaotisk og uoversiktlig til å begynne med, men gradvis klarner det opp for meg og gir mening. Litt senere kom overlegen som overhode ikke er overlegen for dagens alvorsprat som, som oftest ender med mye latter og gode spøker full av galgenhumor og ironi. Så beskrivelsen «alvorsprat» kunne ikke vært mer ironisk i seg selv. Men på vår lille forskrudde måte, er det en god dryss med alvor oppi alt fjaset også. Som da hun foreslo å innkalle alle innbyggerne i skogen til et møte for å drøfte situasjonen. Hun skrev derfor en svært formell innkalling i notatboken min som fungerer som en korrespondanse mellom alle parter som er involvert i dette behandlingsforløpet. Innkallingen var som følger:

«Møteinnkalling

Vi ønsker å innkalle til et møte med skogens innbyggere for å drøfte situasjonen rundt mat og drikkeinntak. Fint om så mange som mulig kan delta! Alle må registrere seg ved ankomst. HUSK rom 86. Mvh Overlegen og meg selv»

Bare det at hun velger å presisere romnummer, sier mye om hennes gode sans for humor. Jeg bor nemlig på et annet rom enn tidligere og vi ble litt småbekymret for at jeg plutselig skulle sette meg inn på de harde flisene på det gamle rommet som nå var bebodd av en annen.

Jeg satt ute da jeg plutselig sto, igjen uten å gjøre innsats for å komme inn, rett innenfor portalen. Adam satt der han alltid sitter og jeg kunne se at det plutselig sto et slags stativ med en innskrivningsbok oppå. Adam hadde allerede meldt sin ankomst og jeg kunne ikke gjøre en dårligere innsats. Så jeg gikk imot boken for å skrive meg inn i manntall, men før jeg rakk å ta pennen, så jeg at både Ofie og Bambù skrev seg inn på tur. Uten penn, for de hadde naturligvis magisk blekk som skrev at seg selv. De svevde bort til bålplassen mens jeg skrev mitt eget navn på. «Er vi alle nå?» Spurte jeg og Ofie ristet på hode og ba meg vente i nøyaktig ett minutt til. På slaget kom Fredriksen ut av buskene, skrev seg inn og satte seg blant oss. «Nå er vi alle» Sa Ofie. Jeg spurte om ikke Frigg ville komme. «Frigg sitter fast i skammen, han ser vi ikke igjen før vi får overtaket over den» svarte han tilbake. Jeg sukket oppgitt. Det var som om alle visste hva temaet var for Bambù begynte å snakke om disse skyggene og stemmene som nå hadde kommandoen. Hun visste at jeg ikke forsto og forsøkte å forklare på den måten ånder forklarer. Kryptisk og åpent for tolkninger i alle retninger. Hun fortalte at stemmene ikke har noen direkte tilknytning til overgripere, men til min egen selvfølelse. De er et ekko ifra nære, kvinnelige slektninger som alltid var veldig opptatt av at ting skulle se bra ut. Jeg forsto umiddelbart hvordan det hang sammen og ønsket ikke å gå videre på den. Hvem kan være sterk nok til å få oss ut av stemmenes makt da? Spurte jeg videre. Og denne gangen svarte Ofie. «Det er nok bare M.I som kan ta opp den kamper der, men hun er langt unna». Bambù skulle forsøke å sende signaler til henne med tankekraft. Vi snakket også litt om den sotete tåka som lå utover skogen. Adam skulle tilkalle dragene med røyksignaler for å se om de kan komme med et regnskur igjen. «Det trengs en real vask her» sa han. Og kanskje han har rett, kanskje regnet vil samle støvet av skam til en klump slik at vi får lagt den i den esken som Fredriksen har laget. Noe Fredriksen også påpekte og bekreftet at TNT esken var trygt oppbevart på hans eiendom. Jeg spurte videre om Frida. Om hun noen gang ville komme tilbake igjen etter det brutale angrepet på henne. «Jada», svarte Bambù og smilte, noe som var litt irriterende etter disse voldsomme hendelsene. «Og hun kommer nok tilbake som en litt eldre versjon». Jeg så opp på henne som et spørsmålstegn og hun fortsatte fort; «Ja, hvorfor ellers tror du at hun revnet opp? Den voksende sjelen ble for stor for den lille kroppen». Jeg så for meg øyeblikket i det kroppen hennes ble revet opp på brutalt vis. Var det virkelig en bra ting? Ja vel. Er det sånn det skal bli, tenkte jeg. For i øyeblikket ligger Stina nedgravd i tjærelignende gjørme av skam, Frigg er fanget av det samme i hengehulen sin og Frida ble revet i stykker av den. Hvem blir den neste? Eller er alle de mest sårbare tatt? Hvor mye skam må vi føle på før vi kan sende den bort på en eviglang ferie i hjemlandet sitt? Jeg så bort på Fredriksen og takket han for å ha laget en så fin eske. Jeg spurte han samtidig om han kunne gå ned til den trygge plassen, ned til Frigg for å passe på han. Jeg likte ikke tanken på at han skulle ligge der og skamme seg sånn alene. Fredriksen nikket bekreftende før han gikk i den retningen. Til tross for alt kaoset og de brutale hendelsene, har aldri samarbeidet oss imellom vært bedre. Og før jeg dro ut av skogen og igjennom portalen, forsto så jeg plutselig en sammenheng. Den røde tråden her var garantert SKAM. Systemet har blitt overveldet av den og sånn må det kanskje være for at vi noen sinne kan komme videre. Er skam en av bossene i Regnskogverdenen? Det vil tiden vise. Fram til dragene kommer og eventuelt superhelten vår, må vi bare stå i den skammen sammen, før vi kommer i posisjon til å fange den og ta tilbake kontrollen over den og ikke den over oss.

Like etter møte gikk jeg og Reven ut. Vi plukket blomster på Frigg sine vegne og la oppå esken med Frida i biter i. Vi tok en tusj og skrev: «På gjensyn, Frida. Vi sees igjen».  

Skyggefanger.

«VI må fange skyggen og oppbevare den», hadde Bambù sagt og i løpet av nok en givende og spennende refleksjon sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen, kom vi fram til at det kanskje ikke var en dum ide å fange den, pakke den ned i en gaveeske og sende den til rett adresse. For hvis den skyggen heter SKAM med store bokstaver, hører den strengt talt ikke hjemme hos Stina eller hos noen av oss som bor i denne kroppen. Jeg så for meg en gave neddynget av en kvalmende stank. Jeg så faktisk for meg en gave som stinket sånn at du kunne skimte en grønn røyk komme ifra den. Og følelsen «Skam» var nettopp det. Stinkende og kneblende kvelende. Jeg hadde selv fått føle et snev av det da jeg så Stina synke ned i den. Skammen. Som ikke egentlig tilhører henne, men alle dem som har påført henne smerte, frykt og frarøvet henne selve livet uten å ta det ifra henne helt. Som om skammen har holdt henne til fange i alle disse årene og hindret henne i å utvikle seg i takt med meg selv. For det er jo slik at for den som bærer på traumer, bærer også ofte på en skam som hører til hos noen andre. Skam skulle altså vise seg å være en vesentlig følelse for å komme videre i spillet om livet og det er kanskje den vanskeligste følelsen av dem alle. Jeg kan fortsatt kjenne den ekle og uggene følelsen i kroppen mens jeg så Stina synke ned i den. Det var fælt, men jeg trøster meg med at hun i det minste ikke var alene i øyeblikket og jeg kan bare håpe at hun hørte alt jeg sa til henne før hun forsvant helt. At hun kjente hvordan hånden min klamret seg fast til hennes og at jeg virkelig ikke ønsket å gi slipp på henne.

Det nærmer seg sommerferie. Noe som alltid har vært vanskelig, da jeg har blitt etterlatt til meg selv i flere uker som mange andre i lik situasjon som meg selv. Allikevel er det noe annerledes denne gangen. Gjøkene på Gjøkeredet blir ikke borte. Eller livvaktene om du vil. I alle fall ikke alle på en gang. Jeg kan både ringe og banke på døra om behovet melder seg. Slik har det aldri vært før. Så jeg går imot en sommer som jeg virkelig tror at blir en god en. Kanskje til og med en blå en? Men det er noen ting som bør på plass før vi kan si takk for alt for nå før den tid. Så jeg tok meg en orienteringstur inn i Regnskogen i går ettermiddag. Det opplevdes noe mer vanskelig enn de siste gangene, men jeg kom meg omsider innenfor portalen. Der satt Adam som vanlig, men jeg følte ikke umiddelbart en tilknytning. Så jeg ventet, satt meg ned og ventet litt til. Vi sa ikke stort, men vi var i det minste sammen. Til slutt ble det naturlig å spørre om hva han hadde for tanker og om han hadde oversikt i skogen. Det kunne han bekrefte, men han hadde ikke sett den skyggen. Stinas Skygge. Skammen som flyr rundt og som vi skal forsøke å fange. «Husker du da Ofie sa at vi må bade i søla for å bli hel igjen?» Spurte jeg og som vanlig smilte Adam. Han nikket og vi tenkte nok på det samme. At Stina befinner seg i den tjærelignende søla av skam. Og vi snakket litt om muligheten for at hun kom opp igjen derifra som en mer utviklet versjon av seg selv. Kanskje til og med som en eldre en? Jeg syntes det er gøy å leke med tanken og teorier rundt dette. Og det er jo nettopp det som er så fantastisk med det hele. At jeg står her og kan i stor grad påvirke det som skjer, bare jeg finner de rette verktøyene. Adam fortsatte bare å smile som om han signaliserte bekreftende at jeg var på rett spor. Og det er en god følelse. Å ha han med på laget. For Adam har stått ved min side i 20 år. Ja, faktisk siden Stina ble til. Han var min beste venn helt til han ikke klarte å holde følge mer og dukket ikke opp igjen før 10 år senere. På Fru Grå sitt kontor og da hadde jeg for lengst glemt han. Jeg husket knapt hvem jeg var selv.

Jeg reiste meg og gikk videre for å orientere meg i skogen før helgen og før den siste uken på Gjøkeredet før sommerferie. «Sommeravslutning», sa jeg. «Bare ikke tenk avslutning», sa overlegen som over hode ikke er overlegen før Reven overtok og sa lettere oppgitt: «Ikke gi henne noen tanker om det da!». Vi lo. Vi ler mye og det setter jeg stor pris på. Jeg får ikke fortalt nok om den enorme innsatsen disse hjelperne har gjort og gjør. For meg og oss. Jeg har aldri opplevd maken til et helsepersonell som har vært villig til å tilpasse seg, lære, utforske og samtidig være ydmyke nok til å være ærlige. Disse menneskene fortjener ros. Virkelig! Bare det at mine blogginnlegg ivrig leses av denne gruppen for å forstå mer og for å forsøke å henge med i min verden, er unikt. Jeg tenkte mye på dem, mens jeg gikk langs en sti bortover mot den trygge plassen igjen. Jeg ville se til Frigg først, for han overså jeg dagen før. Han lå på sin faste plass minst 5 meter over bakken. I hengehulen og så opp på himmelen. Han hadde tydeligvis sett at jeg kom. «Tror du at dragene kommer igjen snart?» Sa han litt vemodig. «Ja!» Svarte jeg. «Men selv drager må hvile litt innimellom». Han var enig i det og fortalte videre at han savnet Frida. Jeg fortalte at hun også ville komme tilbake igjen. Jeg visste bare ikke helt når. Så fikk jeg en ide. «Du, Frigg?» sa jeg og han satte seg ivrig og nysgjerrig opp med håret til alle kanter. Smilet gikk fra det ene øret til det andre og han så forventningsfylt ned på meg. «Jeg trenger noe som jeg kanskje tenkte at du kunne hjelpe meg med» fortsatte jeg og Frigg ble enda mer ivrig. «Du skjønner det, at det er en skygge som flyr fritt her inne i skogen som vi trenger å få tak i». Vi så på hverandre i noen sekunder. Frigg forsto mer enn jeg forventet. «Vil du at jeg skal få tak i den?» «Ja!» Svarte jeg. «Men jeg aner ikke hvordan». Frigg foreslo å bruke en hov med nett som man fanger sommerfugler med. «En Skyggefanger!» sa han entusiastisk. «Lurt» sa jeg og spurte om han trodde det kunne være en artig oppgave. Det kunne han bekrefte med den største glede. Jeg fortalte også at jeg kom til å spørre både Fredriksen og Frida om det samme og at det på ingen måte var et nederlag om han ikke fikk det til. Det forsto han. Jeg forklarte også at det var viktig å få lagt denne skyggen i en eske eller en kiste. Eller hvor som helst, bare den ikke kom seg unna. Frigg tok dette som en lek og jeg tenkte at det hadde nok han bare godt av. Å få en oppgave. En hensikt.

Jeg gikk videre opp en snarvei, opp dit Fredriksen og Frida bodde og tenkte at det må ha vært her Frida løp for å komme i sikkerhet den natten som farene truet. Fredriksen hadde bedt henne om å løpe ned til hengehulen og legge seg der da faren ble høylytt. Og hun løp, kom fram og sovnet endelig i hengehulen ved siden av Frigg som hadde sovnet for lengst. Frida ville ikke vekke han, men hun var så glad for å se han og hadde så lyst til å takke for sjokoladen han hadde spart til henne. Sjokoladen med enhjørning på. Men før han rakk å våkne, hadde vikingen og hæren hans båret henne ned derifra og lagt henne tilbake i sengen sin. Slik var det for Frida. Vikingen hadde en annen versjon. Han hadde kommet inn på rommet midt på natten og funnet henne sovende oppe på det over 2 meter høye klesskapet. Fått lettere panikk for at hun skulle falle ned og fått henne i det som var hans syn på trygghet.

Fredriksen kom meg i møte. Det var også noe nytt. Han virket plutselig så samarbeidsvillig og imøtekommende. Jeg takket han for hjelpen han har vist i det siste. Både med å redde Stina fra en sikker død og for å la Frida løpe ned til den trygge plassen. Jeg ba han om at hun kunne få henge (bokstavelig talt) mer der sammen med Frigg. Han spør så mye etter henne. Fredriksen så litt trist ut faktisk og innrømmet at han sleit med å gi slipp, men at han samtidig så at ungene hadde det bedre og det har jo vært hans hensikt og ønske hele tiden. Jeg fortalte at jeg egentlig har visst det, men at det har vært vanskelig når han har valgt så strenge og befalende løsninger. Vi gikk sammen opp til huset der jeg fortalte det samme som jeg hadde fortalt til Frigg. Om skyggen som måtte fanges og oppbevares og at vi sammen burde få til en prosess med å sende den av gårde til de rette menneskene. Frida, som Frigg, oppfattet dette som en slags lek hun også og som en slags konkurranse om hvem som klarte å fange den først. Hun håpet bare at hun vant over Frigg. Og jeg er sikker på at Frigg tenkte akkurat det samme, bare motsatt. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvor harmonisk alt plutselig var og jeg kunne ikke la være å tenke på ulike grunner til det. Enten var ting mer harmonisk rett og slett fordi vi har klart å oppnå et større indre samarbeid. Eller så var det bare stille før en storm som lå og ventet der framme. Litt begge deler kanskje? Jeg gikk uansett mot det jeg tenkte var siste oppgave på orienteringsrunden min. Jeg gikk ned til grensen til den døde skogen og så rett inn i den. Der inne lå Stina. Jeg ble igjen omfavnet av den kvelende kneblende følelsen. Jeg gikk ikke inn. Jeg bare sto der og følte, lukket øynene og sa i håp om at hun kunne høre meg: «Stina, jeg skal få deg ut derifra og sammen skal vi fikse dette. Jeg lover!» Jeg gråt litt igjen, noe jeg syntes jeg har fått litt mer dreisen på nå. Før jeg dro videre sa jeg at jeg brydde meg veldig og at jeg aldri skulle gi meg.

Jeg gikk mot Adam igjen og tenkte å avtale videre med han om å passe godt på de andre i skogen. Men før jeg rakk fram var det noe eller noen som tok meg igjen i en rasende fart. Jeg rakk ikke å snu meg en gang før den banket inn i ryggen min. Det føltes som en svær knyttneve som lammet meg fra hode og ned. Også pustemuskulaturen som gjorde at jeg ikke fikk puste og panikken tok overtaket. Før jeg mistet bevisstheten helt, begynte jeg å sparke og riste fra meg. Løpe klarte jeg ikke, for jeg var totalt fastlåst som om noen holdt meg nede og ville tvinge meg til å adlyde ett eller annet. Men jeg klarte å sparke helt til skyggen slapp taket og fløy videre. Jeg skimtet den så vidt mens jeg gispet etter luft og forsto at den mørke skyggen, med sitt eget språk kanskje ikke var så enkel å fange, men at jeg aldri skal gi meg. For jeg har gitt mitt løfte til henne som har ofret hele livet sitt for meg. Og nå var det på tide at jeg gav noe tilbake til henne. Livet vårt.

Tjærelignende gjørme av skam.

Mens jeg hørte på stemmen til monsteret i mitt hjertet og tonene som får meg til å roe ned hele mitt indre univers, satte jeg meg nok en gang på de harde flisene på baderommet. I håp om å finne Stina som var på frifot og ville veier. Jeg var oppriktig bekymret for henne og det hjalp ingenting når livvaktene uttrykte det samme etter en litt humpete vei igjennom helgen. Jeg visste at jeg var nødt til å forsøke alt jeg kunne for å komme i posisjon til å hjelpe henne ut ifra det fastlåste hun nå befant seg i. I helgen har det skjedd en hel del. En mørk skygge ifra fortiden har kommet og hjemsøkt oss i form av et språk ingen av oss kjenner til. Vi har valgt å kalle det for «Bartsk», for i Barteskogen, var det slik soldatene snakket. Den mørke skikkelsen forsto visst ikke norsk skulle det vise seg. Men Bartsk mestret det og skrev følgende ned på et ark, eller faktisk 6 ark: «Atha Sieth! Ah saven jah othie chaka». Det er en velkjent mantra jeg har hørt flere ganger før, men mer ifra flere på en gang som gjentar det i det uendelige oppi hode mitt. Denne gangen kom det ifra en skikkelse. Jeg så oppgitt på indianerhøvdingen og sa at nå, nå har jeg virkelig blitt gæren på alvor. For hvem er det som lager sitt eget språk oppi hode, som ikke eieren av det samme hode forstår en gang. Han kunne bekrefte at «Ja, NÅ var jeg gæren» etter et tappert forsøk på en oversettelse på Google translate som ikke lot seg gjøre, fordi språket ikke er kjent på denne kloden. Derfor kaller vi det for Bartsk.

Bambù skulle vise seg å vite litt om denne skikkelsen og hadde i løpet av natten som var, skrevet et brev til oss, som hun hadde brettet sammen til et papirfly av alle ting. «Det kom en beskjed flyvende». Der oppklarer hun at det var hun og Ofie som har utviklet det språket. At det er et åndespråk og at ånden eller skyggen som nå har oppsøkt oss, har adoptert det samme språket til sitt eneste. Hun skriver at «Den dere har hatt besøk av, er mørket selv. En skygge til de desperate sjelene. Det er besatt av det onde. Det er skyggen til Stina». Videre kunne hun formidle at det er litt, med strek under litt, grunn til panikk. Men bare litt. «Betryggende» sa jeg høyt og visste ikke om jeg skulle le eller grine. Det er litt slik, at når jeg ikke tror at ting kan bli mer sært, så blir det nettopp det. For dette er forbi (!!) sært og slettes ikke et liv for pyser. Hvordan i alle dager skulle vi tolke dette da? Men jeg forsøker å se på det som nye utfordringer i den nye verdenen. Vi har fortsatt kommet et langt stykke på vei med ny verden og det hele. Det betyr naturligvis også nye utfordringer. Jeg forsøkte å si til meg selv at vi kom oss igjennom verden 1 og vi skal i alle fall ikke gi opp verden 2 ved første utfordring og jeg innså at vi nok må feile en god del ganger før vi finner veien forbi denne gangen også. Jeg lurte nok en gang på hvor mange verdener som ligger der framme og venter på oss. Hvis det er som i Super Mario, er det åtte til sammen. Pluss en bonus verden. Jeg pustet og visste at jeg bare måtte innse at det ikke var noen vei utenom enn igjennom.

Da jeg åpne øynene var jeg der igjen. Rett innenfor portalen og Adam satt på sin faste plass og voktet den med stor alvor. Jeg hadde fått noen instrukser ifra overlegen som overhode ikke er overlegen tidligere på dagen om å finne mer ut om Stina og hvordan vi kan hjelpe henne. Så jeg satte meg som vanlig ved siden av Adam og spurte om han hadde sett henne. «Neeei» svarte han. «Men hun er bortkommen». «Kan du kalle på Ofie og Bambù? Kanskje de kan hjelpe?» Sa jeg videre. Når jeg tenker etter, så tror jeg ikke at jeg har bedt Adam om å tilkalle dem før. For plutselig satt han der med en grein ifra et grantre og sendte opp røyksignaler ifra bålet sitt. Jeg satt der med undrende øyne og like fascinert over at jeg fortsatt opplever nye ting ved dem. Det tok ikke så lang tid før jeg kunne høre en susing på himmelen. Det kom ifra hver sin kant. Ofie fra vest og Bambù ifra øst. De satte seg ikke ned, men de svevde som vanlig litt over oss. Jeg satt fortsatt med de undrende øynene mine mens jeg henvendte meg spørrende til dem begge om hvordan vi kunne hjelpe Stina? Det var Bambù som svarte mest. Som om det var hun som visste mest. Det var litt rart, for jeg har alltid forholdt meg til Ofie og sett på han som om det ikke er en ting han ikke visste. Men det viser seg at Bambù er minst like klok. Hun fortalte at Stina er skyggens fange og at den er i ferd med å fylle hele henne. Og det vil vi ikke, for «Skammens skygge vil ingen levende klare å bære alene», sa hun. «Flott» tenkte jeg. Hvordan fikser vi det? Fortsatte jeg i håp om å få et mindre kryptisk svar denne gangen. For å hjelpe Stina, må vi fange skyggen og oppbevare den. Men hvis den rekker å fylle hele henne, vil det være for sent. «Så lenge hun holder seg levende, er det håp», avsluttet hun. Jeg sukket ganske oppgitt og spurte om noen visste hvor Stina befant seg for øyeblikket. De svarte at hun oppholdt seg i den døde skogen. Den døde skogen skulle være vest for Regnskogen og ikke egentlig en del av denne verden, men en slags underverden for tapte sjeler. Flott, tenkte jeg igjen idet jeg vendte nesa vestover for å finne min tapte sjel. Stina.

Jeg så Frigg ligge i hengehulen sin idet jeg gikk forbi den trygge plassen og Høvdingtreet. Han så ikke meg. Jeg så Frida oppe på husken sin i det grønne og frodige treet ved siden av det hvite huset oppe på åsen. Der var også Fredriksen som pussig nok hadde på seg en stråhatt og hagehansker. Jeg måtte stoppe opp litt, for aldri har jeg noen sinne sett Fredriksen uten den stilfulle, svarte dressen sin. Han satt på alle fire og rotet i et blomsterbed av alle ting. Det var et svært uvanlig syn. Hadde Fredriksen begynt å løsne opp litt? Eller hadde han rett og slett tredd inn i en slags pensjonisttilværelse? Jeg måtte smile litt idet jeg vinket i hans retning og han vinket tilbake på en bestemt måte i den grad det er mulig å vinke bestemt. Så kom jeg til slutt til enden av Regnskogen. På vestsiden og det var det et tydelig skille mellom de to verdenene Bambù hadde snakket om. Fra en frodig, lys og grønn skog, til en mørk en med bare døde trær og tåke. Jeg ble umiddelbart fylt av en kvalmende følelse idet jeg trådde inn i den. Det luktet faktisk død. Det fristet aller mest å snu og gå tilbake inn i det lyse igjen, men jeg kunne ikke svikte henne mer nå. Stina. Eller meg selv. For 20 år siden. Slik har jeg begynt å tenke mer i det siste. For det er jo nettopp sånn det er, at mine identitetsdeler representerer tidsepoker i mitt liv. En barndom, ungdomstid og tidlig voksenliv. Tidslinjen er i bruddstykker og jeg forsøker alt jeg kan å sy den sammen igjen til en hel og sammenhengende tidslinje. Et DNA som skal utgjøre min eneste identitet.

Etter litt rådvill leiting i den døde skogen, fikk jeg omsider øye på noe som kunne minne om et lik. Stina satt der med knærne opp til haka og armene rundt beina. Jeg fikk ikke blikk-kontakt, men hun hadde øyne åpne. De var blanke som glassøyne og hun så utover med et tomt blikk. Jeg nok tak i hånden hennes, den var iskald. «Stina?» Sa jeg varsomt. «Kom, Stina. Bli med meg inn til den trygge plassen igjen», jeg forsøkte å smile, men det gikk liksom ikke. Hun svarte ikke og jeg merket at jeg ble mer og mer desperat. «Vær så snill, Stina!». «Bli med meg! Jeg bryr meg ikke om hva du har gjort eller noe av det der. Jeg vil bare at du skal ha det bra du også.» Jeg ventet litt for å se om det kom en reaksjon, men jeg fikk ingen respons. «Kom da. Vær så snill!!» Jeg dro henne i armen for å se om jeg kunne klare å dra hun opp, men nei. Istedenfor merket jeg at hun begynte å synke og da jeg vendte blikket ned, så jeg at hun satt i en slags dam av tjære. Seig og tjukk. Selv sto jeg på vanlig underlag og forsøkte å dra hun opp derifra, men det virket som jo mer jeg dro, jo raskere sank hun. Da hun var over halvveis borte i tjæra, begynte jeg å bli redd. Jeg ropte «Nei, Stina!! Ikke forlat meg nå!!». «Vi kan fikse dette! Jeg lover! I mill drill!». Nå dekket gjørmen nesen hennes og jeg så bare så vidt det tomme blikket hennes idet hele henne forsvant og jeg klamret meg fast til hånden hennes og gråt. Jeg gråt i en bunnløs fortvilelse mens jeg gjentok «Unnskyld! Unnskyld! Jeg er så lei for det!». Så lukket jeg øynene og slapp taket i hånden som nå var det eneste å se av Stina. Og sekundet etter var hun borte. Jeg falt sammen og forsto ingenting. Var hun død? Borte? Fortapt? Var det for sent? Hun kunne ikke være død. For om Stina dør, dør jeg. Og jeg puster fortsatt så vidt jeg vet. Så begynte jeg å løpe. «Hjemover» mot Regnskogen. Øynene mine var våte og røde idet jeg så Fredriksen oppe på åsen igjen. Han sto oppreist nå og så alvorlig ut som om han sørget over noe. «Hun er ikke død!!» Ropte jeg. «Vi lever jo fortsatt!». Fredriksen nikket bare bekreftende tilbake før han fortsatte med hagearbeidet sitt. Frida satt ikke lengre på husken sin. Hun må ha gått inn i huset, tenkte jeg idet jeg løp videre, forbi den trygge plassen tilbake til leirbålet. Til Adam og de to åndevesenene, Ofie og Bambù. De så alvorlige ut. Ikke spørrende, for de visste nok allerede hva som hadde hendt. Jeg ventet litt til jeg fikk pusten tilbake. «Er hun død??» Sa jeg fortvilet til Bambù. Hun så meg rett inn i øynene med et mykt og bekymringsløst blikk. «Neeei, hun ligger heller i en slags dvale. Skammen tok henne». Skammen. Den tjukke tjærelignende gjørma. Er det sånn skam kjennes ut? Kvelende og kneblene? «Men får hun puste der da?» Spurte jeg og følte meg helt kvalt selv. Jeg er usikker på om det var på grunn av all gråten eller om jeg kunne fysisk kjenne på opplevelsen av å drukne i tjærelignende gjørme. Av skam. Bambù smilte lurt og sa før hun og Ofie dro igjen: «Du puster jo!». Jeg puster, derfor må jeg også være i livet. Det betyr at også Stina lever og selv om hun nå kanskje er i ferd med å drukne i sin egen skam, eller vår skam, har resten av oss en jobb å gjøre. Vi må fange den skyggen hennes og legge i boksen som er bevoktet av Fredriksen. Monsterstemmen kunne jeg høre i det fjerne, lyden blir liksom litt polstret av portalhinnen som dekker den. Men stemmen hennes ledet meg tilbake til de harde flisene på badet. Inne på Gjøkeredet. Jeg tok umiddelbart hendene til ansiktet og gråt lydløst, mens jeg tenkte på hvor flaks det er at jeg fortsatt faktisk lever.

Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

Larve er nå et tilbakelagt kapittel. I teorien i alle fall. Hovedårsaken til det, er at han gapte over for mye og tok på seg en rolle som han umulig kunne fylle. Helt til det hele endte med den ene mistolkningen etter den andre og kaoset eskalerte nok en gang til nye høyder. Plutselig måtte han være hjemme med sykt barn og som alene «beskytter» for meg, klarte han ikke lengre å «beskytte meg». Sannheten var at jeg aldri helt var beskyttet, for den reelle faren lå hos meg selv hele tiden. Og vi hadde ingen sikkerhetsnett som kunne ta meg imot når jeg falt gang på gang. Det var som om vi gikk rundt oss selv i en evig runddans og gravde oss lengre og lengre ned i noe vi trodde var en trygghet, men som viste seg å være det mest utrygge av det alle. Larve. Han har alltid ment godt. Som Fru. Grå, men i motsetning til henne evnet han ikke å se når det gikk galt og hvordan. I tide. Så i etterkant har jeg tenkt at det kanskje var litt flaks at han var hjemme med sykt barn den dagen jeg møtte gjengen på Gjøkeredet for aller første gang sist høst. For hadde ikke jeg begynt å få tanker om at innleggelse faktisk må være det tryggeste for meg på det øyeblikket? Jo, men takket være et vell etablert og strukturert forsvarssystem fikk jeg ikke til å frivillig gå med på en og ingen våget å bruke tvang på meg med min forhistorie. Så da var jeg stuck der da, i en slags limbo fylt av seigpining og tortur. Resten av veien kjenner dere som leser flittig om mine eventyr her. For i skrivende stund sitter jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, et halvt år etterpå og etter den blå uken som brått endte med en rød fredag da vi skulle møte den nye fastlegen som nå står oppført i mine papirer. Dr. Phil. Og med det fjottete navnet med de assosiasjonene som følger med, var det ikke vanskelig for han å gi et godt første inntrykk. Men det er en kjent sak at jeg ikke får til det samme. Møter på tvers av faggrupper, har jeg aldri fått til og det skulle heller ikke gå plettfritt for seg denne gangen heller. Enda jeg hadde alle rammene på plass for at det ikke egentlig burde gå slik.

Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut. Men det gjør jeg sjelden. Jeg kan huske Larve, men det er bare fordi han pleide å sende bilder av seg selv for å avvæpne seg selv. Sært? Ja. Forholdet vi utviklet ble til slutt sært. For sært. Jeg kan så vidt huske Fru. Grå, men bare fordi jeg så vidt turte å se på henne etter de 4 første åra. Før det måtte jeg ta til takke med skoa hennes. Hva er det som er så skremmende med å se folk inn i øynene?

I forkant av møte, skulle jeg ha mitt eget et inne på de harde flisene på badet. For å forsikre alle om at det neste møte ikke var farlig og be pent om at alle kunne høre på, komme med innspill, men via meg. Jeg satte derfor opp 7 stubber foran portalen som om det skulle foregå en forestilling der framme. Jeg fikk ikke helt tak på responsen, men jeg skjønte at dette ikke var helt greit, på en måte som jeg ikke klarer å forklare helt. Det var mer en følelse enn konkrete ord. Så forsvant jeg litt, tiden ble borte, også våknet jeg litt igjen. Fram til tiden ble inne og da forsvant jeg for alvor og skulle ikke våkne til igjen før en stund etterpå. Og da jeg kviknet til, sa jeg til indianerhøvdingen som satt i rommet sammen med meg: «Det møte. Det gikk ikke så bra det». «Nei!» Svarte han kort og bestemt. Det var Stina som hadde overtatt showet og angitt seg for å være meg. Men både Indianerhøvdingen og overlegen som overhode ikke er overlegen kjenner oss bedre og visste bedre. Det gjorde nok ikke Dr. Phil som må ha sittet der som et stort spørsmålstegn. For jeg hadde nesten ikke sagt noen ting og det jeg sa var nok ikke hyggelig. Umiddelbart etterpå leitet hun desperat etter en ny en og om hun fant noen, vet jeg faktisk ikke, men høvdingen sier at Stina ikke har myndighet til å bytte fastlege, så det kunne vi endre tilbake til eventuelt. Vi oppdaget også at hun hadde sendt SMS og fått svar fra den gamle Larven i den tiden hun utgav for å være meg. Han avviste henne og oppfordret henne til å bytte. Det er kanskje det klokeste han har sagt på en ganske lang stund, men Stina tok det nok tungt for like etter hadde hun et «uhell» inne i dusjen for å sette kretsløpet vårt på spill. Igjen. Det gjør vondt etterpå. Etter et stranguleringsforsøk. Hode føles som at skal sprekke og øynene som om de presses ut av den. Dessuten får jeg slike fine røde fregner i hele ansiktet etterpå. Sjarmerende og passende for en Gjøk.

Før jeg visste ordet av det, sto jeg som en tilskuer inne i Regnskogen. Det hadde gått en tid og jeg mistenkte at jeg hadde vært borte ifra virkeligheten i noen timer. Det var som om noen ville vise meg en film der inne av noe som allerede hadde hendt. Det var litt frustrerende for det betydde også at det som ble vist, kunne jeg ikke gjøre noe med på det tidspunktet jeg fikk se det. Jeg ville juge om jeg fortalte at det ikke skremte meg. Jeg satt oppe i Høvdingtreet og så ned på det hele. Frigg som slappet av i hengehulen sin og Stina som hadde listet seg ut, like utenfor den trygge plassen. Hun holdt på å bygge noe, men jeg så ikke umiddelbart hva. Det jeg kunne derimot, var å føle på noe. En skikkelig uggen stemning og jeg forsto raskt at dette luktet mugg. Det var som om hele kroppen min visnet gradvis og var døende på en måte. Alle mennesker er vel døende, men jeg fikk allikevel en følelse av at kroppen min forsøkte å framskyve den prosessen med en del år. Er det slik aldringsprosessen kjennes ut? Tenkte jeg i det jeg ble mer og mer sliten og mett av dager. Jeg måtte konsentrere meg med å holde meg våken og tilstede. Hva var det Stina holdt på med der nede? Hun hamret lydløst og ordnet med noen planker ved et annet tre like utenfor. Hun virket ikke redd eller desperat, men mer målbevisst og sikker på noe. Hun flyttet seg litt og jeg kunne skimte reisverket hun hadde skapt. Jeg myste for å kunne se det klart og jeg ville være sikker på at det jeg så var rett. Var det? Hæ? Jeg fikk hentet fram de siste kreftene i meg til å grine litt. For der satt jeg oppe i Høvdingtreet og så ned på henne, jenta som ikke lengre så noe mening i noe. Hun hadde bygget seg en galge i det treet og med det fulgte det på ingen måte noen galgenhumor med. Med tau og greier. Jeg kunne se løkken som skulle smykke halsen hennes om kort tid. Jeg følte meg plutselig kvalt selv, som om hode mitt skulle sprenge og jeg gispet etter luft. Jeg å at Frigg våknet der han lå og sov i hengehulen sin. Han så først bort på den tomme hulen ved siden av og spanderte en tanke på Frida som han alltid gjør når han ser den tomme hulen. Det hadde blitt en vane nå og nesten som et ritual hver gang han våknet i håp om at hun skulle ligge der hun også. Han gnei seg i øynene og snudde seg i Stinas retning. Han ble redd, noe han sjelden blir. For som meg, ble også Frigg fylt av følelsen av at livet snart skulle ta en ende. Idet Stina trekker pusten og gjør seg klar, reagerer Frigg på automatikk. Han roper desperat på hjelp. Også lydløst, for det virket ikke som om Stina hørte det. Eller så var hun bare så inne i hennes verden at hun ikke enset det som foregikk rundt henne. Frigg ropte, gråt og ropte igjen. Mens han roper, kunne jeg skimte en skikkelse i mørket uten å se hva eller hvem det var. Skikkelsen var godt kamuflert og jeg aner ikke hvor lenge det hadde stått akkurat der. Hadde det fulgt med på samme måte som meg selv? Eller hadde han brått kommet da han hørte Frigg sine rop om hjelp. For akkurat idet Stina var på vei til å tre opp på tronen sin, dødstronen, sneik han seg opp bak henne og dro hun ned derifra. Han tok tak i beinet hennes i siste liten og hun falt rett ned på bakken. Hun ble litt forfjamset, før hun reiste seg igjen og så rett på denne mørke skikkelsen som jeg enda ikke hadde klart å identifisere. De sa noe til hverandre, men jeg hørte ikke hva. Stina ble sint og sikkert veldig frustrert før hun sprang sin vei. Inn i skogen. Igjen. Frigg lå vettskremt igjen og fikk ikke ut en eneste lyd. Den mørke skikkelsen, snudde seg sakte og så opp på meg. Rett inn i øynene boret blikket hans seg inn i mitt og jeg tenkte at det er sånn man ser folk inn i øynene. Jeg fikk litt frysninger og kunne kjenne at hårene reiste seg på armene mine. Den raske aldringsprosessen resignerte og jeg følte meg bedre idet jeg så han gå varsomt tilbake til der han holdt til. Oppe på åsen sammen med Frida. Fredriksen. Jeg satt igjen litt forvirret og lettet på samme tid. Hadde virkelig Fredriksen reddet Stina fra den ultimate unngåelse? Han som alltid har jobbet for det motsatte? Eller er han virkelig bare misforstått som Frida alltid sier. Frigg fikk ikke sove videre, han var redd på ekte nå og han var helt alene. Plutselig dukket Vikingen opp og fikk han ut ifra gjemmestedet der han hadde krøket seg sammen. Frigg spratt opp og tok imot den vennlige stemmen som om det var en god klem. Han sprang imot han og omfavnet han og da klarte han ikke å holde tårene tilbake mer. Han gråt, hulkegråt på magen til en viking som er så høy at han ikke rekker høyere opp enn det. Så gikk alt litt bedre, han fikk fortalt om bekymringen hans for Stina og at hun hadde begynt å løpe igjen. At hun hadde skadet seg og at Fredriksen hindret henne i å gå for langt. For det er farlig å gå for langt, hadde han sagt. Vikingen plasserte Frigg tilbake i hengehulen, høyt der oppe i treet. Det er bare Vikingen som er høy nok til å rekke opp dit. Han lovte i mill drill å passe på i natten før Frigg sovnet oppå den myke mosen, hengende trygt der oppe i Høvdingtreet.

Den blå uken.

Før jeg reiste fra Gjøkeredet i forrige uke, tillot overlegen som overhode ikke er overlegen å ønske oss en god helg. Selv om hun vet at jeg misliker det, i dårlige perioder. Men vi var plutselig ikke i en dårlig periode lengre, for mørket var blitt til lys og på bare to dager hadde vi fått til et indre samarbeid vi aldri før har sett maken til. Allikevel virket ønsket om en god helg, litt truende. Som om det lå en forventning bak. Om å prestere. Hjernen min overtenker det meste og selv ønsker om god helg, kan bli til et maraton i å bevise noe. At jeg kan ha det bra jeg også uten mye dramalama rundt. Men jeg oversatte ordene hennes til ønsker om en BLÅ helg istedenfor. Jeg bruker nemlig en moodkalender, der jeg registrere dagene mine i farger. Rødt er krise, rosa er helt okay og blått er flott. Hele April måned for eksempel er prydet med nesten kun røde dager. Koronadager og overlegepermisjonsdager. Maimåned ser litt bedre ut med sånn ca. 50/50 av hver og nå har vi allerede kommet til Juni. Hvor blir all denne tiden egentlig av?

Jeg skulle uansett ut i det fri og hjem etter en intensiv og produktiv uke der inne, bak de låste dørene. Og jeg skulle være hjemme i en hel uke denne gangen. Faktisk etter eget ønske, for naturligvis så savner jeg det kjæreste jeg har. Familien min. Trollungene og pappaen dems. Det føltes mer enn rett å bruke tid sammen med dem på dette tidspunktet og jeg gledet meg mer over tiden med dem, enn tiden med kaos som kunne oppstå underveis. Jeg tar som regel alle sorger på forskudd. Ellers kan det jo hende at jeg går glipp av dem! Men denne gangen var litt annerledes, for etter at Stina brøyt sammen med meg på den 55,3 årige bursdagen vår, så var det som om hun hadde overgitt seg til min beskyttelse og mitt ansvar. Selv om jeg kunne føle hennes bunnløse sorg og fortvilelse, klarte jeg også å trygge henne godt nok på den trygge plassen hun var plassert i for å få et avbrekk. Det føltes for første gang som om det nå var jeg som holdt på kontrollen og det føltes befriende, men også litt skremmende. Det var et stort ansvar, men jeg visste at vi måtte ta litt ansvar alle mann til syvende og sist og det er det vi skal jobbe mot framover. La meg forklare, for ikke å bli misforstått. Med ansvar, mener jeg at alle vi som lever i denne kroppen, må hjelpe til for å bygge hverandre opp, istedenfor å bryte hverandre ned. Så hvis en av oss gjør noe destruktivt, vil det på sikt, være naturlig å legge ansvaret over på alle oss som burde enten grepet inn, eller jobbet forebyggende i forkant. Sammen og ikke hver for oss som vi alltid har gjort. For det har nemlig vært slik, at når deler av meg har handlet på egen hånd, så har det vært utenfor all min kontroll og da har det også vært både feil og vanskelig å ansvarliggjøre oss andre som ikke ante noen ting om handlingen som ble utført. Uansett så reiste jeg ved godt mot og med et «Frida-vink» sa jeg farvel til overlegen som overhode ikke er overlegen og vikingen som fulgte meg til bilen. Sikkert litt spent på hvordan dette skulle gå og med et lass av forsikringer om at «Det er bare å ringe hvis ting blir vanskelig» og oppfordringer om å fortsette å ha en indre dialog hjemme. For å vise at jeg mener alvor og ikke forsømmer dem som nå har vært så modige og kommet meg nær.

Hjemme ble jeg omfavnet av to nydelige trollbarn som syntes det var godt å få mammaen sin hjem igjen. Igjen. Og både jeg og de to ble fylt av en stor glede når jeg kunne fortelle dem at jeg skulle være hjemme i hele uken som ventet oss. En liten risikosport å love det, tenkte jeg umiddelbart, men det føltes naturlig og jeg mente hvert ord i stor tru på at det skulle bli slik. Dessverre litt utenksom ovenfor Stina i meg som overhode ikke ønsker å leve sammen med oss. Jeg var ikke helt forberedt på det som ventet meg der foran i den nære framtiden, men for å avsløre enden på historien, så sitter jeg i skrivende stund fortsatt hjemme i min egen stue. I min lille skrivekrok og det er torsdag. Jeg reiste hjem med ønsker om en blå helg, forrige fredag. Og helgen, den ble blå. Jeg ser at jeg hadde en blå helg i midten av maimåned, men før det, har det ikke vært noen fullverdige blå helger i år. Så dette syntes jeg lovet bra for den kommende uken.

Som vanlig klarer jeg ikke helt å si hvilken dag de ulike hendelsene hendte, men jeg vet hvilken rekkefølge det hendte i. Dessuten har jeg vært så klar i toppen at jeg har fått skrevet noen ord for dagen i kalanderen min. Som en slags dagbok med fargekoder. Jeg kan se at jeg har følt på en indre uro gjennom hele perioden. Jeg ser også at jeg har forsøkt i beste evne å finne løsninger. Som den første helgen da jeg og ungene gravde oss ned i sofaen med Pizza, film og senere godteri. Da sa jeg stille innover til Frigg, at han måtte få ta del i denne kosen sammen med oss. Selv om ikke valget havnet på «Sonic» i denne omgangen, men Frost 2, sa jeg til han at vi kunne se på Sonic sammen senere. Nettene har vært noe mer uoversiktlig, men jeg har i det minste holdt meg hjemme. Stadig har jeg våknet i sofaen, sittende å se på film eller vandrende rundt i huset. Litt sånn rådvill. Jeg kan også se at det har blitt ringt til Gjøkeredet i løpet av en natt eller to.

Så har jeg jogget, men heldigvis ikke på natten. Det var vel mandag morgen at jeg kom meg tidlig ut, før den overveldende varmen skulle slå meg ned. Det var den dagen jeg merket at noe var galt. Mens jeg jogget, hendte det underveis at jeg mistet følelsen og kontakten til beina mine. Dette er ikke så uvanlig, det skjer støtt og stadig, men ikke så ofte når jeg jogger. Det er derfor jeg foretrekker å jogge framfor å gå rolig. Sjansene er størst for at jeg kommer i mål uten lange omveier ute av min kontroll underveis. Jeg kjente at beina ikke var helt med og da forsto jeg fort at hode og kropp ikke hang helt sammen og at jeg befant meg i en plass mellom to verdener. Eller i en tredje en, midt i overgangen mellom dem. Men jeg fortsatte å løpe og hørte på en slags suselyd i hode som om jeg, ja, var litt stuck i den mellomverdenen. Som om to motpoler forsøkte å trekke seg til meg fra hver sin kant. Så hørte jeg en hvisking som kom fra alle kanter. Noe som ropte på meg som en slags nøkken eller en ånd som prøvde å lokke meg innover i skogen og ut av den faste og kjente stien jeg forsøkte å holde meg til. Stemmen hvisket navnet mitt og den ble høyere idet jeg forsøkte å holde fokus på rett terreng. 

Dette har hendt mange ganger før. Og jeg har stort sett alltid endt med å forsvinne og våkne opp igjen midt i skogen, langt ifra den planlagte ruten. Den stemmen har alltid skremt meg fordi jeg har aldri klart å kontrollere den eller komme forbi den uten å bli mongo. Men i dag, istedenfor å bli borte, dukket det plutselig opp en skikkelse midt oppi og innimellom blåbærlyngen som dekket et svært området rundt stien jeg løp på. Og uten å føle at det var jeg som løp, fortsatte kroppen å løpe der den skulle. Og den stemmen som har lokket på meg i alle disse årene kom plutselig til syne i den blåbærlyngen som et lite vesen jeg aldri før har sett. Et vesen som har trollbundet meg i en årrekke uten at jeg har visst hva eller hvem det var. 

Vesenet introduserte seg som Bambù, mens hun fløy ved siden av meg og kroppen. Bambù er en slektning av Ofie. Altså ikke et menneske, men et slags vesen. Hun lignet slettes ikke på Ofie, for han så faktisk ut som et menneskebarn.  Bambù så mer ut som en sky med øyne. Det er vanskelig å beskrive tilstrekkelig, men hun var som en slags overengasjert virvelvind. Vi suste av gårde begge to. Det var som om jeg svevde med henne og vi snakket sammen for aller første gang. Jeg innså at den stemmen jeg alltid har vært redd for ikke egentlig var noe å være redd for i det hele tatt! Hun ville bare hjelpe meg hun og. For en verden! Bambù fortalte meg om Stina, at hun ikke sover på nettene fordi hun er så fryktelig ensom, men ikke direkte redd, for det hadde hun blitt herdet for. Bunnløs ensomhet var det rette ordet. Videre fortalte hun om den bunnløse ensomheten og mangelen på tilhørighet. Det var Stina som hadde ringt til Gjøkeredet midt på natten, i håp om at Reven var tilgjengelig. Hun hadde lovet han å ikke oppsøke farer i natten, men hun ante samtidig ikke hva annet hun skulle gjøre med disse overveldende følelsene av å ikke høre til. Dessuten hatet hun å sove i samme seng med en mann. Da Bambù fortalte det, gikk det opp et lys i meg. For hadde ikke jeg, helt ubevisst, holdt mer avstand til min mann etter jeg kom hjem igjen? Jo. Han hadde til og med spurt om det var noe galt. Og jeg hadde svar på automatikk og som den største selvfølgelighet at «Nei. Det er ikke noe galt» og smilt. Selv har jeg alltid hatt et behov for nærhet. Til han. Men nå innså jeg at jeg heller trakk meg unna han. Det gjorde meg trist, men samtidig innså jeg at det ble naturligvis slik når Stina var så nære. Jeg kunne føle på en slags fortvilelse jeg også, for jeg er naturligvis ikke villig til å reise ifra familien min til fordel for noen, ikke en gang for meg selv for 20 år siden.

Etter to våkenetter til, ringte jeg selv til Gjøkeredet der overlegen som overhode ikke er overlegen var overraskende tilgjengelig. Hun var tilhenger av søvn og jeg fikk en resept. Da hun spurte meg om hvordan det gikk, merket jeg umiddelbart at jeg knotet med ordene og gjorde det jeg alltid gjør på automatikk. Igjen. «Det går veldig fint!» Fortalte jeg og glemte helt de utfordringene med Stina. Som om fasaden bare overtok språket for ikke å avsløre hvordan tilstanden egentlig var. Men sannheten var jo også, at ting gikk mye bedre enn før og selv om det var noen utfordringer knyttet til det nye, så var det i alle fall ikke noe kaos. Ting var rett og slett overkommelig, så fasaden var ikke helt på villspor. Da vi la på, kom jeg plutselig på alt det jeg egentlig ville fortelle om, men som ble glemt i de få minuttene vi snakket sammen, av den automatiske, påsatte og tillærte fasaden. Jeg kunne også høre eller føle en form for skuffelse og en enda større sorg der innenifra rett etter vi sa «hade». Og jeg tror det kom ifra henne som oppfattet at hun skulle dopes ned om natten for ikke å eksistere. Jeg forsøkte å si innover at det ikke handlet om å få noen til å forsvinne eller opphøre, men heller at alle i oss trenger å sove og søvn skal foregå på natten. Jeg kunne så vidt høre et sukk og det var det. Det som skulle få oss til å sove om natten, funket bedre enn forventet. Ifølge klokken min hadde jeg aldri sovet bedre og den fortalte meg at den var meget fornøyd. Polar klokken min, er faktisk et nyttig verktøy for meg. Spesielt med tanke på nettene. Den forteller meg enkelt hvor mye jeg har vært våken og i bevegelse. Hvor høy puls jeg har hatt i løpet av den og når pulsen har vært høyest og lavest. Hvor urolig jeg har vært og hvor lenge jeg har hatt både dyp og lett søvn. Etter vi fikk resepten som skulle sikre vår søvn, har klokken vist GRØNT på søvnanalysen. Den pleier alltid å vise rødt.

Så innså jeg plutselig at jeg også har vært sosial utenom familien min denne uken. Jeg fikk nemlig besøk av min aller beste venn i dette livet. I mitt eget hjem og ikke i et bevoktet besøksrom på Gjøkeredet. Nok en helt vanlig ting som jeg nå setter uendelig pris på. Noen gaver betyr mer enn andre og hun er en av dem. Hun er en sånn som jeg kan fortelle alt mulig rart og sært til, uten at hun tenker at det er hverken rart eller sært. Men mer normalen. For hvem er det egentlig som har bestemt at jeg og det jeg opplever er sykt og «galt»? Det er normalen for meg og det er normalen for de få jeg slipper inn, innerst i kroken i kretsløpet mitt. Det er dem som ser på meg og ser fordelene framfor ulempene og de menneskene vokser ikke akkurat på trær. Derfor er min venn helt unik, sammen med noen andre. Så vi satt sammen i mitt eget hjem, begge var fri og tiden gikk som vanlig så altfor fort for alt det vi ville prate om.

I dag så jeg på moodkalenderen min og innså at jeg virkelig var inne i en god periode. Jeg var inne i den blå uken faktisk. For helt siden jeg kom hjem sist uke, har hver dag blitt farget blå mot slutten av den. Og selv om vi har hatt noen utfordringer, så har jeg allikevel følt at det er jeg som har hatt kontrollen i hverdagen. Det er utrolig hvor takknemlig og glad en blir for helt vanlige hverdager når livet stritter så imot deg og skaper kaos og et bunnløst mørke. Å kunne tenke klare tanker og til og med ha det så rolig i topplokket at jeg har kunnet lese bøker, er ikke en selvfølge. Så jeg har virkelig benyttet hvert sekund av det rolige, til å bare leve, lese, spise, leke med unger og ta hverdagen som den kommer. Det er dette som er livet, tenkte jeg plutselig og innså at dragene hadde kommet og skyldt vekk alt det gamle rasket med regnet ifra vingene sine. Det var som om hele mitt indre system hadde fått en grundig opprydding og vask og sto igjen med kun det vi trenger å ha med videre. I verden 2.0. Regnskogen med all dens magi. Jeg har fått til det jeg alltid har trodd var en umulig oppgave, starten på et indre samarbeid og vi har rykket forbi og over til neste brett i spillet. Å finne mening for alle i oss, slik at vi alle kan leve sammen og ha det helt okay. Det er som om jeg kan høre Vikingen si det han har gjentatt til det kjedsommelige igjennom hele vinteren og som jeg knapt har forstått innholdet av: «Du vet det at livet ditt er ikke her inne. Det er der ute. Og vi skal hjelpe deg med å få det til.»

Den blå uken.