Den blå uken.

Før jeg reiste fra Gjøkeredet i forrige uke, tillot overlegen som overhode ikke er overlegen å ønske oss en god helg. Selv om hun vet at jeg misliker det, i dårlige perioder. Men vi var plutselig ikke i en dårlig periode lengre, for mørket var blitt til lys og på bare to dager hadde vi fått til et indre samarbeid vi aldri før har sett maken til. Allikevel virket ønsket om en god helg, litt truende. Som om det lå en forventning bak. Om å prestere. Hjernen min overtenker det meste og selv ønsker om god helg, kan bli til et maraton i å bevise noe. At jeg kan ha det bra jeg også uten mye dramalama rundt. Men jeg oversatte ordene hennes til ønsker om en BLÅ helg istedenfor. Jeg bruker nemlig en moodkalender, der jeg registrere dagene mine i farger. Rødt er krise, rosa er helt okay og blått er flott. Hele April måned for eksempel er prydet med nesten kun røde dager. Koronadager og overlegepermisjonsdager. Maimåned ser litt bedre ut med sånn ca. 50/50 av hver og nå har vi allerede kommet til Juni. Hvor blir all denne tiden egentlig av?

Jeg skulle uansett ut i det fri og hjem etter en intensiv og produktiv uke der inne, bak de låste dørene. Og jeg skulle være hjemme i en hel uke denne gangen. Faktisk etter eget ønske, for naturligvis så savner jeg det kjæreste jeg har. Familien min. Trollungene og pappaen dems. Det føltes mer enn rett å bruke tid sammen med dem på dette tidspunktet og jeg gledet meg mer over tiden med dem, enn tiden med kaos som kunne oppstå underveis. Jeg tar som regel alle sorger på forskudd. Ellers kan det jo hende at jeg går glipp av dem! Men denne gangen var litt annerledes, for etter at Stina brøyt sammen med meg på den 55,3 årige bursdagen vår, så var det som om hun hadde overgitt seg til min beskyttelse og mitt ansvar. Selv om jeg kunne føle hennes bunnløse sorg og fortvilelse, klarte jeg også å trygge henne godt nok på den trygge plassen hun var plassert i for å få et avbrekk. Det føltes for første gang som om det nå var jeg som holdt på kontrollen og det føltes befriende, men også litt skremmende. Det var et stort ansvar, men jeg visste at vi måtte ta litt ansvar alle mann til syvende og sist og det er det vi skal jobbe mot framover. La meg forklare, for ikke å bli misforstått. Med ansvar, mener jeg at alle vi som lever i denne kroppen, må hjelpe til for å bygge hverandre opp, istedenfor å bryte hverandre ned. Så hvis en av oss gjør noe destruktivt, vil det på sikt, være naturlig å legge ansvaret over på alle oss som burde enten grepet inn, eller jobbet forebyggende i forkant. Sammen og ikke hver for oss som vi alltid har gjort. For det har nemlig vært slik, at når deler av meg har handlet på egen hånd, så har det vært utenfor all min kontroll og da har det også vært både feil og vanskelig å ansvarliggjøre oss andre som ikke ante noen ting om handlingen som ble utført. Uansett så reiste jeg ved godt mot og med et «Frida-vink» sa jeg farvel til overlegen som overhode ikke er overlegen og vikingen som fulgte meg til bilen. Sikkert litt spent på hvordan dette skulle gå og med et lass av forsikringer om at «Det er bare å ringe hvis ting blir vanskelig» og oppfordringer om å fortsette å ha en indre dialog hjemme. For å vise at jeg mener alvor og ikke forsømmer dem som nå har vært så modige og kommet meg nær.

Hjemme ble jeg omfavnet av to nydelige trollbarn som syntes det var godt å få mammaen sin hjem igjen. Igjen. Og både jeg og de to ble fylt av en stor glede når jeg kunne fortelle dem at jeg skulle være hjemme i hele uken som ventet oss. En liten risikosport å love det, tenkte jeg umiddelbart, men det føltes naturlig og jeg mente hvert ord i stor tru på at det skulle bli slik. Dessverre litt utenksom ovenfor Stina i meg som overhode ikke ønsker å leve sammen med oss. Jeg var ikke helt forberedt på det som ventet meg der foran i den nære framtiden, men for å avsløre enden på historien, så sitter jeg i skrivende stund fortsatt hjemme i min egen stue. I min lille skrivekrok og det er torsdag. Jeg reiste hjem med ønsker om en blå helg, forrige fredag. Og helgen, den ble blå. Jeg ser at jeg hadde en blå helg i midten av maimåned, men før det, har det ikke vært noen fullverdige blå helger i år. Så dette syntes jeg lovet bra for den kommende uken.

Som vanlig klarer jeg ikke helt å si hvilken dag de ulike hendelsene hendte, men jeg vet hvilken rekkefølge det hendte i. Dessuten har jeg vært så klar i toppen at jeg har fått skrevet noen ord for dagen i kalanderen min. Som en slags dagbok med fargekoder. Jeg kan se at jeg har følt på en indre uro gjennom hele perioden. Jeg ser også at jeg har forsøkt i beste evne å finne løsninger. Som den første helgen da jeg og ungene gravde oss ned i sofaen med Pizza, film og senere godteri. Da sa jeg stille innover til Frigg, at han måtte få ta del i denne kosen sammen med oss. Selv om ikke valget havnet på «Sonic» i denne omgangen, men Frost 2, sa jeg til han at vi kunne se på Sonic sammen senere. Nettene har vært noe mer uoversiktlig, men jeg har i det minste holdt meg hjemme. Stadig har jeg våknet i sofaen, sittende å se på film eller vandrende rundt i huset. Litt sånn rådvill. Jeg kan også se at det har blitt ringt til Gjøkeredet i løpet av en natt eller to.

Så har jeg jogget, men heldigvis ikke på natten. Det var vel mandag morgen at jeg kom meg tidlig ut, før den overveldende varmen skulle slå meg ned. Det var den dagen jeg merket at noe var galt. Mens jeg jogget, hendte det underveis at jeg mistet følelsen og kontakten til beina mine. Dette er ikke så uvanlig, det skjer støtt og stadig, men ikke så ofte når jeg jogger. Det er derfor jeg foretrekker å jogge framfor å gå rolig. Sjansene er størst for at jeg kommer i mål uten lange omveier ute av min kontroll underveis. Jeg kjente at beina ikke var helt med og da forsto jeg fort at hode og kropp ikke hang helt sammen og at jeg befant meg i en plass mellom to verdener. Eller i en tredje en, midt i overgangen mellom dem. Men jeg fortsatte å løpe og hørte på en slags suselyd i hode som om jeg, ja, var litt stuck i den mellomverdenen. Som om to motpoler forsøkte å trekke seg til meg fra hver sin kant. Så hørte jeg en hvisking som kom fra alle kanter. Noe som ropte på meg som en slags nøkken eller en ånd som prøvde å lokke meg innover i skogen og ut av den faste og kjente stien jeg forsøkte å holde meg til. Stemmen hvisket navnet mitt og den ble høyere idet jeg forsøkte å holde fokus på rett terreng. 

Dette har hendt mange ganger før. Og jeg har stort sett alltid endt med å forsvinne og våkne opp igjen midt i skogen, langt ifra den planlagte ruten. Den stemmen har alltid skremt meg fordi jeg har aldri klart å kontrollere den eller komme forbi den uten å bli mongo. Men i dag, istedenfor å bli borte, dukket det plutselig opp en skikkelse midt oppi og innimellom blåbærlyngen som dekket et svært området rundt stien jeg løp på. Og uten å føle at det var jeg som løp, fortsatte kroppen å løpe der den skulle. Og den stemmen som har lokket på meg i alle disse årene kom plutselig til syne i den blåbærlyngen som et lite vesen jeg aldri før har sett. Et vesen som har trollbundet meg i en årrekke uten at jeg har visst hva eller hvem det var. 

Vesenet introduserte seg som Bambù, mens hun fløy ved siden av meg og kroppen. Bambù er en slektning av Ofie. Altså ikke et menneske, men et slags vesen. Hun lignet slettes ikke på Ofie, for han så faktisk ut som et menneskebarn.  Bambù så mer ut som en sky med øyne. Det er vanskelig å beskrive tilstrekkelig, men hun var som en slags overengasjert virvelvind. Vi suste av gårde begge to. Det var som om jeg svevde med henne og vi snakket sammen for aller første gang. Jeg innså at den stemmen jeg alltid har vært redd for ikke egentlig var noe å være redd for i det hele tatt! Hun ville bare hjelpe meg hun og. For en verden! Bambù fortalte meg om Stina, at hun ikke sover på nettene fordi hun er så fryktelig ensom, men ikke direkte redd, for det hadde hun blitt herdet for. Bunnløs ensomhet var det rette ordet. Videre fortalte hun om den bunnløse ensomheten og mangelen på tilhørighet. Det var Stina som hadde ringt til Gjøkeredet midt på natten, i håp om at Reven var tilgjengelig. Hun hadde lovet han å ikke oppsøke farer i natten, men hun ante samtidig ikke hva annet hun skulle gjøre med disse overveldende følelsene av å ikke høre til. Dessuten hatet hun å sove i samme seng med en mann. Da Bambù fortalte det, gikk det opp et lys i meg. For hadde ikke jeg, helt ubevisst, holdt mer avstand til min mann etter jeg kom hjem igjen? Jo. Han hadde til og med spurt om det var noe galt. Og jeg hadde svar på automatikk og som den største selvfølgelighet at «Nei. Det er ikke noe galt» og smilt. Selv har jeg alltid hatt et behov for nærhet. Til han. Men nå innså jeg at jeg heller trakk meg unna han. Det gjorde meg trist, men samtidig innså jeg at det ble naturligvis slik når Stina var så nære. Jeg kunne føle på en slags fortvilelse jeg også, for jeg er naturligvis ikke villig til å reise ifra familien min til fordel for noen, ikke en gang for meg selv for 20 år siden.

Etter to våkenetter til, ringte jeg selv til Gjøkeredet der overlegen som overhode ikke er overlegen var overraskende tilgjengelig. Hun var tilhenger av søvn og jeg fikk en resept. Da hun spurte meg om hvordan det gikk, merket jeg umiddelbart at jeg knotet med ordene og gjorde det jeg alltid gjør på automatikk. Igjen. «Det går veldig fint!» Fortalte jeg og glemte helt de utfordringene med Stina. Som om fasaden bare overtok språket for ikke å avsløre hvordan tilstanden egentlig var. Men sannheten var jo også, at ting gikk mye bedre enn før og selv om det var noen utfordringer knyttet til det nye, så var det i alle fall ikke noe kaos. Ting var rett og slett overkommelig, så fasaden var ikke helt på villspor. Da vi la på, kom jeg plutselig på alt det jeg egentlig ville fortelle om, men som ble glemt i de få minuttene vi snakket sammen, av den automatiske, påsatte og tillærte fasaden. Jeg kunne også høre eller føle en form for skuffelse og en enda større sorg der innenifra rett etter vi sa «hade». Og jeg tror det kom ifra henne som oppfattet at hun skulle dopes ned om natten for ikke å eksistere. Jeg forsøkte å si innover at det ikke handlet om å få noen til å forsvinne eller opphøre, men heller at alle i oss trenger å sove og søvn skal foregå på natten. Jeg kunne så vidt høre et sukk og det var det. Det som skulle få oss til å sove om natten, funket bedre enn forventet. Ifølge klokken min hadde jeg aldri sovet bedre og den fortalte meg at den var meget fornøyd. Polar klokken min, er faktisk et nyttig verktøy for meg. Spesielt med tanke på nettene. Den forteller meg enkelt hvor mye jeg har vært våken og i bevegelse. Hvor høy puls jeg har hatt i løpet av den og når pulsen har vært høyest og lavest. Hvor urolig jeg har vært og hvor lenge jeg har hatt både dyp og lett søvn. Etter vi fikk resepten som skulle sikre vår søvn, har klokken vist GRØNT på søvnanalysen. Den pleier alltid å vise rødt.

Så innså jeg plutselig at jeg også har vært sosial utenom familien min denne uken. Jeg fikk nemlig besøk av min aller beste venn i dette livet. I mitt eget hjem og ikke i et bevoktet besøksrom på Gjøkeredet. Nok en helt vanlig ting som jeg nå setter uendelig pris på. Noen gaver betyr mer enn andre og hun er en av dem. Hun er en sånn som jeg kan fortelle alt mulig rart og sært til, uten at hun tenker at det er hverken rart eller sært. Men mer normalen. For hvem er det egentlig som har bestemt at jeg og det jeg opplever er sykt og «galt»? Det er normalen for meg og det er normalen for de få jeg slipper inn, innerst i kroken i kretsløpet mitt. Det er dem som ser på meg og ser fordelene framfor ulempene og de menneskene vokser ikke akkurat på trær. Derfor er min venn helt unik, sammen med noen andre. Så vi satt sammen i mitt eget hjem, begge var fri og tiden gikk som vanlig så altfor fort for alt det vi ville prate om.

I dag så jeg på moodkalenderen min og innså at jeg virkelig var inne i en god periode. Jeg var inne i den blå uken faktisk. For helt siden jeg kom hjem sist uke, har hver dag blitt farget blå mot slutten av den. Og selv om vi har hatt noen utfordringer, så har jeg allikevel følt at det er jeg som har hatt kontrollen i hverdagen. Det er utrolig hvor takknemlig og glad en blir for helt vanlige hverdager når livet stritter så imot deg og skaper kaos og et bunnløst mørke. Å kunne tenke klare tanker og til og med ha det så rolig i topplokket at jeg har kunnet lese bøker, er ikke en selvfølge. Så jeg har virkelig benyttet hvert sekund av det rolige, til å bare leve, lese, spise, leke med unger og ta hverdagen som den kommer. Det er dette som er livet, tenkte jeg plutselig og innså at dragene hadde kommet og skyldt vekk alt det gamle rasket med regnet ifra vingene sine. Det var som om hele mitt indre system hadde fått en grundig opprydding og vask og sto igjen med kun det vi trenger å ha med videre. I verden 2.0. Regnskogen med all dens magi. Jeg har fått til det jeg alltid har trodd var en umulig oppgave, starten på et indre samarbeid og vi har rykket forbi og over til neste brett i spillet. Å finne mening for alle i oss, slik at vi alle kan leve sammen og ha det helt okay. Det er som om jeg kan høre Vikingen si det han har gjentatt til det kjedsommelige igjennom hele vinteren og som jeg knapt har forstått innholdet av: «Du vet det at livet ditt er ikke her inne. Det er der ute. Og vi skal hjelpe deg med å få det til.»

Den blå uken.

8 kommentarer om “Den blå uken.

  1. Jeg blir så rørt av historiene dine. Dette gjør meg tvers igjennom glad av å lese. For en jobb du har gjort! Du burde være stolt av deg selv. Klemmer sender ifra vest ❤

  2. Hallo du. Jeg har lest hvert eneste innlegg du har skrevet og fulgt deg igjennom godt og vondt. Men dette innlegget brøyt min taushet. Tårene renner og jeg kan føle lettelsen sammen med deg mens jeg leser om hva du har klart å oppnå. Etter alt sammen! Epoken med Fru. Grå var episk! Og jeg reiv meg i håret da den brått tok slutt og var vel nesten sikker på at bloggen din også ville ende der. Men neida. Du viser gang på gang din enorme pågangsmot og vilje til å skape et bedre liv for deg selv. Du gir aldri opp og nå får du belønning for alt strevet! Og jeg unner deg det med hele mitt hjertet. Jeg kunne ønske at jeg kjente deg personlig slik at jeg kunne få gitt deg en god klem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s