Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

Larve er nå et tilbakelagt kapittel. I teorien i alle fall. Hovedårsaken til det, er at han gapte over for mye og tok på seg en rolle som han umulig kunne fylle. Helt til det hele endte med den ene mistolkningen etter den andre og kaoset eskalerte nok en gang til nye høyder. Plutselig måtte han være hjemme med sykt barn og som alene «beskytter» for meg, klarte han ikke lengre å «beskytte meg». Sannheten var at jeg aldri helt var beskyttet, for den reelle faren lå hos meg selv hele tiden. Og vi hadde ingen sikkerhetsnett som kunne ta meg imot når jeg falt gang på gang. Det var som om vi gikk rundt oss selv i en evig runddans og gravde oss lengre og lengre ned i noe vi trodde var en trygghet, men som viste seg å være det mest utrygge av det alle. Larve. Han har alltid ment godt. Som Fru. Grå, men i motsetning til henne evnet han ikke å se når det gikk galt og hvordan. I tide. Så i etterkant har jeg tenkt at det kanskje var litt flaks at han var hjemme med sykt barn den dagen jeg møtte gjengen på Gjøkeredet for aller første gang sist høst. For hadde ikke jeg begynt å få tanker om at innleggelse faktisk må være det tryggeste for meg på det øyeblikket? Jo, men takket være et vell etablert og strukturert forsvarssystem fikk jeg ikke til å frivillig gå med på en og ingen våget å bruke tvang på meg med min forhistorie. Så da var jeg stuck der da, i en slags limbo fylt av seigpining og tortur. Resten av veien kjenner dere som leser flittig om mine eventyr her. For i skrivende stund sitter jeg inne på rommet mitt på Gjøkeredet, et halvt år etterpå og etter den blå uken som brått endte med en rød fredag da vi skulle møte den nye fastlegen som nå står oppført i mine papirer. Dr. Phil. Og med det fjottete navnet med de assosiasjonene som følger med, var det ikke vanskelig for han å gi et godt første inntrykk. Men det er en kjent sak at jeg ikke får til det samme. Møter på tvers av faggrupper, har jeg aldri fått til og det skulle heller ikke gå plettfritt for seg denne gangen heller. Enda jeg hadde alle rammene på plass for at det ikke egentlig burde gå slik.

Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut. Men det gjør jeg sjelden. Jeg kan huske Larve, men det er bare fordi han pleide å sende bilder av seg selv for å avvæpne seg selv. Sært? Ja. Forholdet vi utviklet ble til slutt sært. For sært. Jeg kan så vidt huske Fru. Grå, men bare fordi jeg så vidt turte å se på henne etter de 4 første åra. Før det måtte jeg ta til takke med skoa hennes. Hva er det som er så skremmende med å se folk inn i øynene?

I forkant av møte, skulle jeg ha mitt eget et inne på de harde flisene på badet. For å forsikre alle om at det neste møte ikke var farlig og be pent om at alle kunne høre på, komme med innspill, men via meg. Jeg satte derfor opp 7 stubber foran portalen som om det skulle foregå en forestilling der framme. Jeg fikk ikke helt tak på responsen, men jeg skjønte at dette ikke var helt greit, på en måte som jeg ikke klarer å forklare helt. Det var mer en følelse enn konkrete ord. Så forsvant jeg litt, tiden ble borte, også våknet jeg litt igjen. Fram til tiden ble inne og da forsvant jeg for alvor og skulle ikke våkne til igjen før en stund etterpå. Og da jeg kviknet til, sa jeg til indianerhøvdingen som satt i rommet sammen med meg: «Det møte. Det gikk ikke så bra det». «Nei!» Svarte han kort og bestemt. Det var Stina som hadde overtatt showet og angitt seg for å være meg. Men både Indianerhøvdingen og overlegen som overhode ikke er overlegen kjenner oss bedre og visste bedre. Det gjorde nok ikke Dr. Phil som må ha sittet der som et stort spørsmålstegn. For jeg hadde nesten ikke sagt noen ting og det jeg sa var nok ikke hyggelig. Umiddelbart etterpå leitet hun desperat etter en ny en og om hun fant noen, vet jeg faktisk ikke, men høvdingen sier at Stina ikke har myndighet til å bytte fastlege, så det kunne vi endre tilbake til eventuelt. Vi oppdaget også at hun hadde sendt SMS og fått svar fra den gamle Larven i den tiden hun utgav for å være meg. Han avviste henne og oppfordret henne til å bytte. Det er kanskje det klokeste han har sagt på en ganske lang stund, men Stina tok det nok tungt for like etter hadde hun et «uhell» inne i dusjen for å sette kretsløpet vårt på spill. Igjen. Det gjør vondt etterpå. Etter et stranguleringsforsøk. Hode føles som at skal sprekke og øynene som om de presses ut av den. Dessuten får jeg slike fine røde fregner i hele ansiktet etterpå. Sjarmerende og passende for en Gjøk.

Før jeg visste ordet av det, sto jeg som en tilskuer inne i Regnskogen. Det hadde gått en tid og jeg mistenkte at jeg hadde vært borte ifra virkeligheten i noen timer. Det var som om noen ville vise meg en film der inne av noe som allerede hadde hendt. Det var litt frustrerende for det betydde også at det som ble vist, kunne jeg ikke gjøre noe med på det tidspunktet jeg fikk se det. Jeg ville juge om jeg fortalte at det ikke skremte meg. Jeg satt oppe i Høvdingtreet og så ned på det hele. Frigg som slappet av i hengehulen sin og Stina som hadde listet seg ut, like utenfor den trygge plassen. Hun holdt på å bygge noe, men jeg så ikke umiddelbart hva. Det jeg kunne derimot, var å føle på noe. En skikkelig uggen stemning og jeg forsto raskt at dette luktet mugg. Det var som om hele kroppen min visnet gradvis og var døende på en måte. Alle mennesker er vel døende, men jeg fikk allikevel en følelse av at kroppen min forsøkte å framskyve den prosessen med en del år. Er det slik aldringsprosessen kjennes ut? Tenkte jeg i det jeg ble mer og mer sliten og mett av dager. Jeg måtte konsentrere meg med å holde meg våken og tilstede. Hva var det Stina holdt på med der nede? Hun hamret lydløst og ordnet med noen planker ved et annet tre like utenfor. Hun virket ikke redd eller desperat, men mer målbevisst og sikker på noe. Hun flyttet seg litt og jeg kunne skimte reisverket hun hadde skapt. Jeg myste for å kunne se det klart og jeg ville være sikker på at det jeg så var rett. Var det? Hæ? Jeg fikk hentet fram de siste kreftene i meg til å grine litt. For der satt jeg oppe i Høvdingtreet og så ned på henne, jenta som ikke lengre så noe mening i noe. Hun hadde bygget seg en galge i det treet og med det fulgte det på ingen måte noen galgenhumor med. Med tau og greier. Jeg kunne se løkken som skulle smykke halsen hennes om kort tid. Jeg følte meg plutselig kvalt selv, som om hode mitt skulle sprenge og jeg gispet etter luft. Jeg å at Frigg våknet der han lå og sov i hengehulen sin. Han så først bort på den tomme hulen ved siden av og spanderte en tanke på Frida som han alltid gjør når han ser den tomme hulen. Det hadde blitt en vane nå og nesten som et ritual hver gang han våknet i håp om at hun skulle ligge der hun også. Han gnei seg i øynene og snudde seg i Stinas retning. Han ble redd, noe han sjelden blir. For som meg, ble også Frigg fylt av følelsen av at livet snart skulle ta en ende. Idet Stina trekker pusten og gjør seg klar, reagerer Frigg på automatikk. Han roper desperat på hjelp. Også lydløst, for det virket ikke som om Stina hørte det. Eller så var hun bare så inne i hennes verden at hun ikke enset det som foregikk rundt henne. Frigg ropte, gråt og ropte igjen. Mens han roper, kunne jeg skimte en skikkelse i mørket uten å se hva eller hvem det var. Skikkelsen var godt kamuflert og jeg aner ikke hvor lenge det hadde stått akkurat der. Hadde det fulgt med på samme måte som meg selv? Eller hadde han brått kommet da han hørte Frigg sine rop om hjelp. For akkurat idet Stina var på vei til å tre opp på tronen sin, dødstronen, sneik han seg opp bak henne og dro hun ned derifra. Han tok tak i beinet hennes i siste liten og hun falt rett ned på bakken. Hun ble litt forfjamset, før hun reiste seg igjen og så rett på denne mørke skikkelsen som jeg enda ikke hadde klart å identifisere. De sa noe til hverandre, men jeg hørte ikke hva. Stina ble sint og sikkert veldig frustrert før hun sprang sin vei. Inn i skogen. Igjen. Frigg lå vettskremt igjen og fikk ikke ut en eneste lyd. Den mørke skikkelsen, snudde seg sakte og så opp på meg. Rett inn i øynene boret blikket hans seg inn i mitt og jeg tenkte at det er sånn man ser folk inn i øynene. Jeg fikk litt frysninger og kunne kjenne at hårene reiste seg på armene mine. Den raske aldringsprosessen resignerte og jeg følte meg bedre idet jeg så han gå varsomt tilbake til der han holdt til. Oppe på åsen sammen med Frida. Fredriksen. Jeg satt igjen litt forvirret og lettet på samme tid. Hadde virkelig Fredriksen reddet Stina fra den ultimate unngåelse? Han som alltid har jobbet for det motsatte? Eller er han virkelig bare misforstått som Frida alltid sier. Frigg fikk ikke sove videre, han var redd på ekte nå og han var helt alene. Plutselig dukket Vikingen opp og fikk han ut ifra gjemmestedet der han hadde krøket seg sammen. Frigg spratt opp og tok imot den vennlige stemmen som om det var en god klem. Han sprang imot han og omfavnet han og da klarte han ikke å holde tårene tilbake mer. Han gråt, hulkegråt på magen til en viking som er så høy at han ikke rekker høyere opp enn det. Så gikk alt litt bedre, han fikk fortalt om bekymringen hans for Stina og at hun hadde begynt å løpe igjen. At hun hadde skadet seg og at Fredriksen hindret henne i å gå for langt. For det er farlig å gå for langt, hadde han sagt. Vikingen plasserte Frigg tilbake i hengehulen, høyt der oppe i treet. Det er bare Vikingen som er høy nok til å rekke opp dit. Han lovte i mill drill å passe på i natten før Frigg sovnet oppå den myke mosen, hengende trygt der oppe i Høvdingtreet.

En kommentar om “Dr. Phil, Stina og en framskyndet aldringsprosess.

  1. Sender varme tanker og håper at du har det bedre! Heier på deg!! ❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s