Tjærelignende gjørme av skam.

Mens jeg hørte på stemmen til monsteret i mitt hjertet og tonene som får meg til å roe ned hele mitt indre univers, satte jeg meg nok en gang på de harde flisene på baderommet. I håp om å finne Stina som var på frifot og ville veier. Jeg var oppriktig bekymret for henne og det hjalp ingenting når livvaktene uttrykte det samme etter en litt humpete vei igjennom helgen. Jeg visste at jeg var nødt til å forsøke alt jeg kunne for å komme i posisjon til å hjelpe henne ut ifra det fastlåste hun nå befant seg i. I helgen har det skjedd en hel del. En mørk skygge ifra fortiden har kommet og hjemsøkt oss i form av et språk ingen av oss kjenner til. Vi har valgt å kalle det for «Bartsk», for i Barteskogen, var det slik soldatene snakket. Den mørke skikkelsen forsto visst ikke norsk skulle det vise seg. Men Bartsk mestret det og skrev følgende ned på et ark, eller faktisk 6 ark: «Atha Sieth! Ah saven jah othie chaka». Det er en velkjent mantra jeg har hørt flere ganger før, men mer ifra flere på en gang som gjentar det i det uendelige oppi hode mitt. Denne gangen kom det ifra en skikkelse. Jeg så oppgitt på indianerhøvdingen og sa at nå, nå har jeg virkelig blitt gæren på alvor. For hvem er det som lager sitt eget språk oppi hode, som ikke eieren av det samme hode forstår en gang. Han kunne bekrefte at «Ja, NÅ var jeg gæren» etter et tappert forsøk på en oversettelse på Google translate som ikke lot seg gjøre, fordi språket ikke er kjent på denne kloden. Derfor kaller vi det for Bartsk.

Bambù skulle vise seg å vite litt om denne skikkelsen og hadde i løpet av natten som var, skrevet et brev til oss, som hun hadde brettet sammen til et papirfly av alle ting. «Det kom en beskjed flyvende». Der oppklarer hun at det var hun og Ofie som har utviklet det språket. At det er et åndespråk og at ånden eller skyggen som nå har oppsøkt oss, har adoptert det samme språket til sitt eneste. Hun skriver at «Den dere har hatt besøk av, er mørket selv. En skygge til de desperate sjelene. Det er besatt av det onde. Det er skyggen til Stina». Videre kunne hun formidle at det er litt, med strek under litt, grunn til panikk. Men bare litt. «Betryggende» sa jeg høyt og visste ikke om jeg skulle le eller grine. Det er litt slik, at når jeg ikke tror at ting kan bli mer sært, så blir det nettopp det. For dette er forbi (!!) sært og slettes ikke et liv for pyser. Hvordan i alle dager skulle vi tolke dette da? Men jeg forsøker å se på det som nye utfordringer i den nye verdenen. Vi har fortsatt kommet et langt stykke på vei med ny verden og det hele. Det betyr naturligvis også nye utfordringer. Jeg forsøkte å si til meg selv at vi kom oss igjennom verden 1 og vi skal i alle fall ikke gi opp verden 2 ved første utfordring og jeg innså at vi nok må feile en god del ganger før vi finner veien forbi denne gangen også. Jeg lurte nok en gang på hvor mange verdener som ligger der framme og venter på oss. Hvis det er som i Super Mario, er det åtte til sammen. Pluss en bonus verden. Jeg pustet og visste at jeg bare måtte innse at det ikke var noen vei utenom enn igjennom.

Da jeg åpne øynene var jeg der igjen. Rett innenfor portalen og Adam satt på sin faste plass og voktet den med stor alvor. Jeg hadde fått noen instrukser ifra overlegen som overhode ikke er overlegen tidligere på dagen om å finne mer ut om Stina og hvordan vi kan hjelpe henne. Så jeg satte meg som vanlig ved siden av Adam og spurte om han hadde sett henne. «Neeei» svarte han. «Men hun er bortkommen». «Kan du kalle på Ofie og Bambù? Kanskje de kan hjelpe?» Sa jeg videre. Når jeg tenker etter, så tror jeg ikke at jeg har bedt Adam om å tilkalle dem før. For plutselig satt han der med en grein ifra et grantre og sendte opp røyksignaler ifra bålet sitt. Jeg satt der med undrende øyne og like fascinert over at jeg fortsatt opplever nye ting ved dem. Det tok ikke så lang tid før jeg kunne høre en susing på himmelen. Det kom ifra hver sin kant. Ofie fra vest og Bambù ifra øst. De satte seg ikke ned, men de svevde som vanlig litt over oss. Jeg satt fortsatt med de undrende øynene mine mens jeg henvendte meg spørrende til dem begge om hvordan vi kunne hjelpe Stina? Det var Bambù som svarte mest. Som om det var hun som visste mest. Det var litt rart, for jeg har alltid forholdt meg til Ofie og sett på han som om det ikke er en ting han ikke visste. Men det viser seg at Bambù er minst like klok. Hun fortalte at Stina er skyggens fange og at den er i ferd med å fylle hele henne. Og det vil vi ikke, for «Skammens skygge vil ingen levende klare å bære alene», sa hun. «Flott» tenkte jeg. Hvordan fikser vi det? Fortsatte jeg i håp om å få et mindre kryptisk svar denne gangen. For å hjelpe Stina, må vi fange skyggen og oppbevare den. Men hvis den rekker å fylle hele henne, vil det være for sent. «Så lenge hun holder seg levende, er det håp», avsluttet hun. Jeg sukket ganske oppgitt og spurte om noen visste hvor Stina befant seg for øyeblikket. De svarte at hun oppholdt seg i den døde skogen. Den døde skogen skulle være vest for Regnskogen og ikke egentlig en del av denne verden, men en slags underverden for tapte sjeler. Flott, tenkte jeg igjen idet jeg vendte nesa vestover for å finne min tapte sjel. Stina.

Jeg så Frigg ligge i hengehulen sin idet jeg gikk forbi den trygge plassen og Høvdingtreet. Han så ikke meg. Jeg så Frida oppe på husken sin i det grønne og frodige treet ved siden av det hvite huset oppe på åsen. Der var også Fredriksen som pussig nok hadde på seg en stråhatt og hagehansker. Jeg måtte stoppe opp litt, for aldri har jeg noen sinne sett Fredriksen uten den stilfulle, svarte dressen sin. Han satt på alle fire og rotet i et blomsterbed av alle ting. Det var et svært uvanlig syn. Hadde Fredriksen begynt å løsne opp litt? Eller hadde han rett og slett tredd inn i en slags pensjonisttilværelse? Jeg måtte smile litt idet jeg vinket i hans retning og han vinket tilbake på en bestemt måte i den grad det er mulig å vinke bestemt. Så kom jeg til slutt til enden av Regnskogen. På vestsiden og det var det et tydelig skille mellom de to verdenene Bambù hadde snakket om. Fra en frodig, lys og grønn skog, til en mørk en med bare døde trær og tåke. Jeg ble umiddelbart fylt av en kvalmende følelse idet jeg trådde inn i den. Det luktet faktisk død. Det fristet aller mest å snu og gå tilbake inn i det lyse igjen, men jeg kunne ikke svikte henne mer nå. Stina. Eller meg selv. For 20 år siden. Slik har jeg begynt å tenke mer i det siste. For det er jo nettopp sånn det er, at mine identitetsdeler representerer tidsepoker i mitt liv. En barndom, ungdomstid og tidlig voksenliv. Tidslinjen er i bruddstykker og jeg forsøker alt jeg kan å sy den sammen igjen til en hel og sammenhengende tidslinje. Et DNA som skal utgjøre min eneste identitet.

Etter litt rådvill leiting i den døde skogen, fikk jeg omsider øye på noe som kunne minne om et lik. Stina satt der med knærne opp til haka og armene rundt beina. Jeg fikk ikke blikk-kontakt, men hun hadde øyne åpne. De var blanke som glassøyne og hun så utover med et tomt blikk. Jeg nok tak i hånden hennes, den var iskald. «Stina?» Sa jeg varsomt. «Kom, Stina. Bli med meg inn til den trygge plassen igjen», jeg forsøkte å smile, men det gikk liksom ikke. Hun svarte ikke og jeg merket at jeg ble mer og mer desperat. «Vær så snill, Stina!». «Bli med meg! Jeg bryr meg ikke om hva du har gjort eller noe av det der. Jeg vil bare at du skal ha det bra du også.» Jeg ventet litt for å se om det kom en reaksjon, men jeg fikk ingen respons. «Kom da. Vær så snill!!» Jeg dro henne i armen for å se om jeg kunne klare å dra hun opp, men nei. Istedenfor merket jeg at hun begynte å synke og da jeg vendte blikket ned, så jeg at hun satt i en slags dam av tjære. Seig og tjukk. Selv sto jeg på vanlig underlag og forsøkte å dra hun opp derifra, men det virket som jo mer jeg dro, jo raskere sank hun. Da hun var over halvveis borte i tjæra, begynte jeg å bli redd. Jeg ropte «Nei, Stina!! Ikke forlat meg nå!!». «Vi kan fikse dette! Jeg lover! I mill drill!». Nå dekket gjørmen nesen hennes og jeg så bare så vidt det tomme blikket hennes idet hele henne forsvant og jeg klamret meg fast til hånden hennes og gråt. Jeg gråt i en bunnløs fortvilelse mens jeg gjentok «Unnskyld! Unnskyld! Jeg er så lei for det!». Så lukket jeg øynene og slapp taket i hånden som nå var det eneste å se av Stina. Og sekundet etter var hun borte. Jeg falt sammen og forsto ingenting. Var hun død? Borte? Fortapt? Var det for sent? Hun kunne ikke være død. For om Stina dør, dør jeg. Og jeg puster fortsatt så vidt jeg vet. Så begynte jeg å løpe. «Hjemover» mot Regnskogen. Øynene mine var våte og røde idet jeg så Fredriksen oppe på åsen igjen. Han sto oppreist nå og så alvorlig ut som om han sørget over noe. «Hun er ikke død!!» Ropte jeg. «Vi lever jo fortsatt!». Fredriksen nikket bare bekreftende tilbake før han fortsatte med hagearbeidet sitt. Frida satt ikke lengre på husken sin. Hun må ha gått inn i huset, tenkte jeg idet jeg løp videre, forbi den trygge plassen tilbake til leirbålet. Til Adam og de to åndevesenene, Ofie og Bambù. De så alvorlige ut. Ikke spørrende, for de visste nok allerede hva som hadde hendt. Jeg ventet litt til jeg fikk pusten tilbake. «Er hun død??» Sa jeg fortvilet til Bambù. Hun så meg rett inn i øynene med et mykt og bekymringsløst blikk. «Neeei, hun ligger heller i en slags dvale. Skammen tok henne». Skammen. Den tjukke tjærelignende gjørma. Er det sånn skam kjennes ut? Kvelende og kneblene? «Men får hun puste der da?» Spurte jeg og følte meg helt kvalt selv. Jeg er usikker på om det var på grunn av all gråten eller om jeg kunne fysisk kjenne på opplevelsen av å drukne i tjærelignende gjørme. Av skam. Bambù smilte lurt og sa før hun og Ofie dro igjen: «Du puster jo!». Jeg puster, derfor må jeg også være i livet. Det betyr at også Stina lever og selv om hun nå kanskje er i ferd med å drukne i sin egen skam, eller vår skam, har resten av oss en jobb å gjøre. Vi må fange den skyggen hennes og legge i boksen som er bevoktet av Fredriksen. Monsterstemmen kunne jeg høre i det fjerne, lyden blir liksom litt polstret av portalhinnen som dekker den. Men stemmen hennes ledet meg tilbake til de harde flisene på badet. Inne på Gjøkeredet. Jeg tok umiddelbart hendene til ansiktet og gråt lydløst, mens jeg tenkte på hvor flaks det er at jeg fortsatt faktisk lever.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s