Skyggefanger.

«VI må fange skyggen og oppbevare den», hadde Bambù sagt og i løpet av nok en givende og spennende refleksjon sammen med overlegen som overhode ikke er overlegen, kom vi fram til at det kanskje ikke var en dum ide å fange den, pakke den ned i en gaveeske og sende den til rett adresse. For hvis den skyggen heter SKAM med store bokstaver, hører den strengt talt ikke hjemme hos Stina eller hos noen av oss som bor i denne kroppen. Jeg så for meg en gave neddynget av en kvalmende stank. Jeg så faktisk for meg en gave som stinket sånn at du kunne skimte en grønn røyk komme ifra den. Og følelsen «Skam» var nettopp det. Stinkende og kneblende kvelende. Jeg hadde selv fått føle et snev av det da jeg så Stina synke ned i den. Skammen. Som ikke egentlig tilhører henne, men alle dem som har påført henne smerte, frykt og frarøvet henne selve livet uten å ta det ifra henne helt. Som om skammen har holdt henne til fange i alle disse årene og hindret henne i å utvikle seg i takt med meg selv. For det er jo slik at for den som bærer på traumer, bærer også ofte på en skam som hører til hos noen andre. Skam skulle altså vise seg å være en vesentlig følelse for å komme videre i spillet om livet og det er kanskje den vanskeligste følelsen av dem alle. Jeg kan fortsatt kjenne den ekle og uggene følelsen i kroppen mens jeg så Stina synke ned i den. Det var fælt, men jeg trøster meg med at hun i det minste ikke var alene i øyeblikket og jeg kan bare håpe at hun hørte alt jeg sa til henne før hun forsvant helt. At hun kjente hvordan hånden min klamret seg fast til hennes og at jeg virkelig ikke ønsket å gi slipp på henne.

Det nærmer seg sommerferie. Noe som alltid har vært vanskelig, da jeg har blitt etterlatt til meg selv i flere uker som mange andre i lik situasjon som meg selv. Allikevel er det noe annerledes denne gangen. Gjøkene på Gjøkeredet blir ikke borte. Eller livvaktene om du vil. I alle fall ikke alle på en gang. Jeg kan både ringe og banke på døra om behovet melder seg. Slik har det aldri vært før. Så jeg går imot en sommer som jeg virkelig tror at blir en god en. Kanskje til og med en blå en? Men det er noen ting som bør på plass før vi kan si takk for alt for nå før den tid. Så jeg tok meg en orienteringstur inn i Regnskogen i går ettermiddag. Det opplevdes noe mer vanskelig enn de siste gangene, men jeg kom meg omsider innenfor portalen. Der satt Adam som vanlig, men jeg følte ikke umiddelbart en tilknytning. Så jeg ventet, satt meg ned og ventet litt til. Vi sa ikke stort, men vi var i det minste sammen. Til slutt ble det naturlig å spørre om hva han hadde for tanker og om han hadde oversikt i skogen. Det kunne han bekrefte, men han hadde ikke sett den skyggen. Stinas Skygge. Skammen som flyr rundt og som vi skal forsøke å fange. «Husker du da Ofie sa at vi må bade i søla for å bli hel igjen?» Spurte jeg og som vanlig smilte Adam. Han nikket og vi tenkte nok på det samme. At Stina befinner seg i den tjærelignende søla av skam. Og vi snakket litt om muligheten for at hun kom opp igjen derifra som en mer utviklet versjon av seg selv. Kanskje til og med som en eldre en? Jeg syntes det er gøy å leke med tanken og teorier rundt dette. Og det er jo nettopp det som er så fantastisk med det hele. At jeg står her og kan i stor grad påvirke det som skjer, bare jeg finner de rette verktøyene. Adam fortsatte bare å smile som om han signaliserte bekreftende at jeg var på rett spor. Og det er en god følelse. Å ha han med på laget. For Adam har stått ved min side i 20 år. Ja, faktisk siden Stina ble til. Han var min beste venn helt til han ikke klarte å holde følge mer og dukket ikke opp igjen før 10 år senere. På Fru Grå sitt kontor og da hadde jeg for lengst glemt han. Jeg husket knapt hvem jeg var selv.

Jeg reiste meg og gikk videre for å orientere meg i skogen før helgen og før den siste uken på Gjøkeredet før sommerferie. «Sommeravslutning», sa jeg. «Bare ikke tenk avslutning», sa overlegen som over hode ikke er overlegen før Reven overtok og sa lettere oppgitt: «Ikke gi henne noen tanker om det da!». Vi lo. Vi ler mye og det setter jeg stor pris på. Jeg får ikke fortalt nok om den enorme innsatsen disse hjelperne har gjort og gjør. For meg og oss. Jeg har aldri opplevd maken til et helsepersonell som har vært villig til å tilpasse seg, lære, utforske og samtidig være ydmyke nok til å være ærlige. Disse menneskene fortjener ros. Virkelig! Bare det at mine blogginnlegg ivrig leses av denne gruppen for å forstå mer og for å forsøke å henge med i min verden, er unikt. Jeg tenkte mye på dem, mens jeg gikk langs en sti bortover mot den trygge plassen igjen. Jeg ville se til Frigg først, for han overså jeg dagen før. Han lå på sin faste plass minst 5 meter over bakken. I hengehulen og så opp på himmelen. Han hadde tydeligvis sett at jeg kom. «Tror du at dragene kommer igjen snart?» Sa han litt vemodig. «Ja!» Svarte jeg. «Men selv drager må hvile litt innimellom». Han var enig i det og fortalte videre at han savnet Frida. Jeg fortalte at hun også ville komme tilbake igjen. Jeg visste bare ikke helt når. Så fikk jeg en ide. «Du, Frigg?» sa jeg og han satte seg ivrig og nysgjerrig opp med håret til alle kanter. Smilet gikk fra det ene øret til det andre og han så forventningsfylt ned på meg. «Jeg trenger noe som jeg kanskje tenkte at du kunne hjelpe meg med» fortsatte jeg og Frigg ble enda mer ivrig. «Du skjønner det, at det er en skygge som flyr fritt her inne i skogen som vi trenger å få tak i». Vi så på hverandre i noen sekunder. Frigg forsto mer enn jeg forventet. «Vil du at jeg skal få tak i den?» «Ja!» Svarte jeg. «Men jeg aner ikke hvordan». Frigg foreslo å bruke en hov med nett som man fanger sommerfugler med. «En Skyggefanger!» sa han entusiastisk. «Lurt» sa jeg og spurte om han trodde det kunne være en artig oppgave. Det kunne han bekrefte med den største glede. Jeg fortalte også at jeg kom til å spørre både Fredriksen og Frida om det samme og at det på ingen måte var et nederlag om han ikke fikk det til. Det forsto han. Jeg forklarte også at det var viktig å få lagt denne skyggen i en eske eller en kiste. Eller hvor som helst, bare den ikke kom seg unna. Frigg tok dette som en lek og jeg tenkte at det hadde nok han bare godt av. Å få en oppgave. En hensikt.

Jeg gikk videre opp en snarvei, opp dit Fredriksen og Frida bodde og tenkte at det må ha vært her Frida løp for å komme i sikkerhet den natten som farene truet. Fredriksen hadde bedt henne om å løpe ned til hengehulen og legge seg der da faren ble høylytt. Og hun løp, kom fram og sovnet endelig i hengehulen ved siden av Frigg som hadde sovnet for lengst. Frida ville ikke vekke han, men hun var så glad for å se han og hadde så lyst til å takke for sjokoladen han hadde spart til henne. Sjokoladen med enhjørning på. Men før han rakk å våkne, hadde vikingen og hæren hans båret henne ned derifra og lagt henne tilbake i sengen sin. Slik var det for Frida. Vikingen hadde en annen versjon. Han hadde kommet inn på rommet midt på natten og funnet henne sovende oppe på det over 2 meter høye klesskapet. Fått lettere panikk for at hun skulle falle ned og fått henne i det som var hans syn på trygghet.

Fredriksen kom meg i møte. Det var også noe nytt. Han virket plutselig så samarbeidsvillig og imøtekommende. Jeg takket han for hjelpen han har vist i det siste. Både med å redde Stina fra en sikker død og for å la Frida løpe ned til den trygge plassen. Jeg ba han om at hun kunne få henge (bokstavelig talt) mer der sammen med Frigg. Han spør så mye etter henne. Fredriksen så litt trist ut faktisk og innrømmet at han sleit med å gi slipp, men at han samtidig så at ungene hadde det bedre og det har jo vært hans hensikt og ønske hele tiden. Jeg fortalte at jeg egentlig har visst det, men at det har vært vanskelig når han har valgt så strenge og befalende løsninger. Vi gikk sammen opp til huset der jeg fortalte det samme som jeg hadde fortalt til Frigg. Om skyggen som måtte fanges og oppbevares og at vi sammen burde få til en prosess med å sende den av gårde til de rette menneskene. Frida, som Frigg, oppfattet dette som en slags lek hun også og som en slags konkurranse om hvem som klarte å fange den først. Hun håpet bare at hun vant over Frigg. Og jeg er sikker på at Frigg tenkte akkurat det samme, bare motsatt. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvor harmonisk alt plutselig var og jeg kunne ikke la være å tenke på ulike grunner til det. Enten var ting mer harmonisk rett og slett fordi vi har klart å oppnå et større indre samarbeid. Eller så var det bare stille før en storm som lå og ventet der framme. Litt begge deler kanskje? Jeg gikk uansett mot det jeg tenkte var siste oppgave på orienteringsrunden min. Jeg gikk ned til grensen til den døde skogen og så rett inn i den. Der inne lå Stina. Jeg ble igjen omfavnet av den kvelende kneblende følelsen. Jeg gikk ikke inn. Jeg bare sto der og følte, lukket øynene og sa i håp om at hun kunne høre meg: «Stina, jeg skal få deg ut derifra og sammen skal vi fikse dette. Jeg lover!» Jeg gråt litt igjen, noe jeg syntes jeg har fått litt mer dreisen på nå. Før jeg dro videre sa jeg at jeg brydde meg veldig og at jeg aldri skulle gi meg.

Jeg gikk mot Adam igjen og tenkte å avtale videre med han om å passe godt på de andre i skogen. Men før jeg rakk fram var det noe eller noen som tok meg igjen i en rasende fart. Jeg rakk ikke å snu meg en gang før den banket inn i ryggen min. Det føltes som en svær knyttneve som lammet meg fra hode og ned. Også pustemuskulaturen som gjorde at jeg ikke fikk puste og panikken tok overtaket. Før jeg mistet bevisstheten helt, begynte jeg å sparke og riste fra meg. Løpe klarte jeg ikke, for jeg var totalt fastlåst som om noen holdt meg nede og ville tvinge meg til å adlyde ett eller annet. Men jeg klarte å sparke helt til skyggen slapp taket og fløy videre. Jeg skimtet den så vidt mens jeg gispet etter luft og forsto at den mørke skyggen, med sitt eget språk kanskje ikke var så enkel å fange, men at jeg aldri skal gi meg. For jeg har gitt mitt løfte til henne som har ofret hele livet sitt for meg. Og nå var det på tide at jeg gav noe tilbake til henne. Livet vårt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s