Sammen om skammen.

«Hopp da!» Sa Adam ivrig mens han holdt i enden av et tau. Jeg måtte forsikre meg om at jeg ikke hadde den andre enden bundet rundt halsen. For etter flere stranguleringsforsøk bak oss og Stina som nylig hadde bygget en galge, følte jeg meg ikke helt trygg på det. Men etter tiende forsikring om at enden faktisk var bundet rundt magen min og ikke rundt halsen, begynte jeg å bli sikker. «Hopp nå da!» Sa han igjen. Litt mer oppgitt denne gangen som om han ventet på tur. «Jeg lover å dra deg inn igjen i tide!» Sa han videre. Jeg så på Adam og innså at han alltid har holdt det han har lovet. Adam har vært min trofaste følgesvenn i 20 år og aldri har jeg opplevd at han har sviktet meg. Så etter ellevte forsikring om at jeg var sikret i et tau rundt magen, hoppet jeg. Mens jeg kneip igjen øynene og uten å ane hvor dette hoppet førte meg, landet jeg på noe mykt. Før jeg våget å åpne dem helt, hørte jeg Adam langt der nedenifra og ikke oppenifra som hadde vært logisk siden jeg hoppet ned i noe. Nå var det som om alt var snudd på hode, for tauet, hvor enden var bundet fast til meg, gikk ned i et hull i bakken. Det rykket rundt magen. «Ser du? Jeg er i den andre enden!» Kom det ifra hullet i bakken. Så åpnet jeg øynene fullstendig og fikk se noe nytt. Alt lignet på skogen jeg akkurat hadde kommet ifra, bare at alt var grått i alle nyanser. Og det var uggent og jeg følte umiddelbart på den kvelende kneblende følelsen. Dette var en plass jeg ikke egentlig ønsket å utforske og fikk umiddelbart litt panikk. Det var som om Adam forsto det og ropte som om han heiet på meg: «Jeg er rett her på den andre siden! Ikke vær redd! Det er dette som skal til!». Og da forsto jeg hvor jeg var. Midt i skammens dal. I den mørke skammen som Stina, Frida og kanskje også Frigg har bukket under for. Jeg følte virkelig på hele meg at jeg var i ferd med å bli kvalt. Som om denne underverdenen ikke hadde nok oksygen til alle. Det var klamt og jeg kunne kjenne at svetten piplet mens jeg måtte konsentrere meg om å puste. Mens jeg begynte å gå litt smått rundt, kunne jeg ikke la være å tenke på om det var slik Stina hadde det konstant. Den kvelende kneblende følelsen. Det gjorde vondt å kjenne på og vite at det kanskje var en sannhet i det jeg tenkte.

Det var tungt å gå, så jeg så meg for det meste rundt uten å gå så langt og det var som om jeg kunne høre Fredriksen si: «Det er farlig å gå for langt!». Var det dette han hadde vært redd for? Skammen? I så fall kan jeg forstå hvorfor, for dette var nesten ikke til å holde ut og i det jeg var i ferd med å kaste inn håndkle og gi signal til Adam om å dra meg inn igjen, så jeg dem. De kunne ikke se meg, for det var som om de ikke var helt levende også var de et godt stykke unna. De gikk rundt der på leit etter noe eller noen uten helt å vite hva, tom i blikket og litt sånn rådvill. Stina og Frida. Sammen om skammen. Sammen, men allikevel ikke på en måte. For det var som om de ikke registrerte hverandre der de gikk. Kanskje fordi de gikk i hver sin tid, men på samme tid? Var det her disse tidslinjene skulle bindes sammen og utgjøre en større helhet? Mitt komplette DNA?

Jeg vet ikke om det var fordi hjernen min hadde så stor mangel på luft eller om det var andre tilfeldigheter som slo inn, men plutselig kunne jeg høre «Selmas sang» spille av der nede. Lyden hørtes ut som lyd høres ut når du er under vann. Men sangen var ikke til å ta feil av. Den samme sangen ble spilt av da jeg så Frida på den andre siden av den store krigen i Barteskogen. Da det tydelig åpnet seg en vei mellom oss. En vei eller en reise igjennom tid. Og jeg fikk en sterk følelse av at dette er nøyaktig det som skal til for at både Stina og Frida skal komme tilbake til oss. Jeg kunne se tydelig tidslinjene trekke seg imot meg også nå, men uten helt å nå fram. Som en desperat og utmattet hånd som strakte seg ut etter hjelp. Mot meg. Og jeg tenkte at dem begge hadde en lang vei å gå. Hjem til meg. Som i den sangen. «Selmas sang». Og mens de går, tenkte jeg, skal jeg jammen meg vise at jeg kan gå sammen med dem, eller i alle fall gå dem i møte. Her i dette mørket. I skammen og sammen. Det er dette Adam og Ofie har snakket om i alle disse årene, tenkte jeg. «For å bli hel, må du bade i søla» og dette var søla. Ingen tvil om det, for en ting var synet av skammen, men jeg kunne også høre den. Lyden av barneskrik, slag, frykt og det verste var kanskje lyden av en slags utnytting av ulike kropper som lå urørlige. Ja, jeg kunne høre sånt! Og nå sto Adam på den andre siden og spilte fiskedam med meg oppi den kvalme søla. Han har funnet en måte som gjør det trygt nok for meg å bade i den og å vise at jeg ser, vet og er klar for å ta imot meg selv for både 20 og 28 år siden. Kanskje ikke 20 og 28 år fram i tid, men hvis jeg går dem i møte, så vil de allikevel komme et stykke på vei.

«Lengter du vekk fra det store og tomme og grå
Veien er lang men jeg veit at du orker å gå
Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

Fly som en fugl
Lag deg en vei
Så du kan komme hjem til meg
Du kan gå mange mil
Men hvor hører du til
Hvor hører du til

Regndråper faller og fallet tar fargene bort
Du er uendelig liten men håpet er stort
Jeg hører til deg og sånn vil det alltid bli
Jeg drømmer at snart er du her og legger handa di trygt i mi.»

Eva Weel Skram.

Låta gikk på repeat og den kunne virkelig ikke passet bedre. Det er rart det der hvordan sanger og tekster kan påvirke ens humør og sinnstilstand. Eller i mitt tilfelle, et helt univers inni mitt eget hode. Jeg forsto fort at det ville kreve en del av meg i nær framtid og jeg var usikker på om dette er en prosess som kan eller bør framskyves. Dette må bli rett og da kan jeg ikke gjøre en halvveis jobb. Før sommerferie har jeg 3 dager igjen med trygge rammer på Gjøkeredet. Var det nok? For jeg vil neppe etterlate noen i den skammen for en hel sommer.

Rett før jeg havnet i denne søla, hadde jeg og Vikingen gått inn for å jobbe med nettopp skam og hadde tatt utgangspunkt i Piagets skjemaer om tillært adferd og endringer av dem underveis. Jeg satt og kunne snakke, kanskje for første gang om traumeminner og følelser uten å bli totalt handlingslammet. Det var kanskje tegnet og klarsignalet om at jeg var klar for reisen ned dit. Og jeg innså at jeg kanskje ikke trengte å si så mye, så lenge jeg kunne føle det og akseptere det og ikke minst endre det. For da vi gravde dypt ned i skammens kjerne og Selmas sang dukket helt ubevisst opp på høyttaleren, så var jeg der og følte på den kvelende kneblende skammen og hadde muligheter til å endre noe.

Før jeg dro tilbake igjen, sa jeg med de siste kreftene jeg hadde at denne følelsen tilhører ikke oss. Til eller mot dem som vandrer rådløst rundt. Men at vi må bade litt i den før vi finner en måte å fange den på og få sendt den av gårde. At vi skal stå i denne skammen sammen og at jeg pokker meg ikke skal gi meg før jeg får meg selv den gang tilbake. Om jeg så må vasse i skam opp til halsen. Overlegen som overhode ikke er overlegen hadde spurt om vi faktisk skulle sende den stinkende pakken fra det lokale postkontoret på ekte. Hvem vet. Jeg håper ikke at det er nødvendig, for da må vi gå igjennom et helt kjøpesenter med en svær eske som ser ut som en TNT blokk og som kommer til stinke høgg. Men er man en Gjøk på Gjøkeredet, så er visst ingenting unormalt og om det er det som skal til, så gjør vi det sånn.

Jeg rykket i tauet og kunne kjenne at Adam begynte å dra meg innover og mens jeg svakt fulgte etter, kunne jeg så vidt kimte Frigg også. Men han var ikke så tydelig som hverken Stina eller Frida og han bare lå der som en skygge av seg selv i den ekte skogen. Han gikk ikke og det så ikke ut som om han leitet etter noe som de to andre. Nesten som om han egentlig ikke var der fullt ut. Til han ville jeg gjerne si at livet skal bli bedre også for han og at Frida vil komme igjen. At alt det dem har tatt imot på mine vegne, er riv ruskende galt! Også ville jeg holdt rundt han på en sånn måte at han følte seg trygg igjen. Så forsvant jeg tilbake og ned eller opp i det svarte hullet før jeg befant meg igjen ved hans side. Adam. Jeg higet etter pusten og kjente på lettelsen over den friske luften. Han holdt et fast grep på skulderen min og smilte som han alltid gjør og har gjort: «Ser du? Jeg sa jo at jeg var her». Jeg så på han tilbake og smilte selv. Litt vemodig og kanskje litt stolt mens jeg tenkte på hvor mange slike hopp som skal til for at både Frida og Stina vil komme hjem. Til meg.

2 kommentarer om “Sammen om skammen.

  1. Spennende, skummelt, vakkert, vilt, sårt og fascinerende på samme tid! Du flotte menneske med all din godhet, kjærlighet og varme! Livet er så jævlig urettferdig!! Du fortjener det aller beste!!!!! ❤️

    • Tusen takk, Lise. Ja, dette eventyret jeg lever i har alle aspekter av følelser og beskrivelser tror jeg, men dette er bra! Det skjer en endring og jeg vil komme ut av det som en større sammenheng enn noen gang ❤.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s