Når tiden er inne, er tiden ute.

Frigg var kald, våt og sa oppgitt til han i den andre enden av telefonlinjen. Midt på natten. «Jeg leiter og leiter i skogen, men jeg finner dem ikke. Jeg er helt alene!». Frigg, som en gang var vant til å være alene og visste ikke om annen trygghet enn det, var nå blitt redd for det samme. For han hadde erfart at det finnes gode folk der ute som liker han og som også vil han godt. For første gang i hans liv. Indianerhøvdingen tenkte seg om i et lite øyeblikk før han svarte: «Du finner dem jo ikke i skogen der ute. Men i skogen der inne». Frigg visste umiddelbart og så for seg at hvis høvdingen hadde vært der sammen med han, i det samme rommet, hadde han pekt på hode hans idet han sa det. Hode til Frigg som han delte med flere, noe som var lett å glemme for en liten gutt når omgivelsene stadig forandrer seg. Frigg hadde smilt det lure smilet sitt og bare ved hjelp av en setning, hadde han blitt plassert på rett spor igjen.

Sommeren nærmer seg slutten og jeg har fått teamet mitt tilbake ifra den, med unntak av sjefen selv. Vi har pratet på telefonen. Livvaktene og jeg, de har lest blogg, gitt tilbakemeldinger, støttet, oppmuntret og ikke minst forstått. Atferdseksperten, the Viking himself, har uttalt utallige mange ganger at DID er lært atferd og han holder fortsatt på sitt. «For øvrig så er fortsatt atferd forutsigbart for de som tar seg tid til å se på DID som nettopp det. Så det som skjer med deg nå, er ikke uventet, men forventet». Å høre slike ting, er som musikk i mine ører. Det er som å høre Fru Grå faktisk, bare med en litt annen vri. Fellesnevneren er at de forstår mer enn folk flest og at det er pinlig logisk i tillegg. Denne sommeren har vært en av de roligste på lenge. Jeg har ikke en eneste gang vært redd for meg selv eller for at jeg skal gjøre noe dumt, men jeg har gått inn i en ny fase med en bredere vidvinkel ut i verden og ser den med nye og flere øyne samtidig. Det er ganske utmattende og strevsomt i seg selv, men ikke farlig i det minste. Denne sommeren har jeg hatt mye fokus rettet mot meg selv for tjue år siden. Stina. Stina som nå har avslørt hennes egentlige identitet etter flere år i mørket med skammen som sitt eneste skjulested. Hun har blitt en moden attenåring med store ambisjoner der kunsten står i fokus. Jeg har likt å bli kjent med henne. Hun vekker en nysgjerrighet på livet i meg. Kanskje ikke så rart, for i praksis er det jo som å møte seg selv ifra fortiden.

Etter at Frigg nok en gang begav seg ut på vandring i skogen denne natten, på leit etter alle oss som ble borte, eldre og mer utviklet. Mens han ble igjen i sin tid. Alene. Jeg innså plutselig at jeg har forsømt han denne sommeren. I starten av den, lovte jeg å klatre i trær for eksempel. Men det ble glemt bort i skyggen av andre ting. Indre møter har vært en umulighet, så jeg har nok tatt den enkle veien ved å unngå. Fellen slike som meg har lett å gå i når veiledning og kjente rammer rundt uteblir som for eksempel i en sommerferie. Ting har jo tross alt gått greit uten fare for liv og helse. Men nå innser jeg at det var naivt av meg å tenke at ting ville løse seg uten merkverdig innsats fra min side. Frigg er redd. Han har begynt å vandre og han trenger veiledning. Fra meg. Han har gått seg bort og jeg finner han ikke igjen og han finner ikke tilbake til meg. «Men han er ikke alene» Sa vikingen under dagens telefonsamtale. «Han har jo oss!». «Det holder kanskje de neste to ukene?» Sa jeg. «Ja, det tror jeg! Så kan vi jobbe mer med Frigg under de rammene vi har her borte» svarte han. Det var en fin tanke og jeg håper bare at Frigg fikk det med seg.

Senere på dagen la jeg meg ut på verandaen. Været i sommer har vært som livet selv. Uforutsigbart og i dag har det regnet horisontalt og det som minner om en tidlig høst la seg over oss. Slik at vi tente stearinlys under frokosten og la oss under et teppe på sofaen etter det igjen. Utover ettermiddagen tittet solen fram og det var da jeg la meg ut. Vi bor i et lite hus, midt i et boligfelt. Foran huset ser det ikke spesielt annerledes ut ifra andre helt vanlige hus, men jeg vil påstå at bak huset og bak fasaden, har vi et flott uteområdet uten innsyn og utsikten er rett ut i (…trommevirvel…) skog. Vi har to verandaer, en øvre del og en nedre. Den nedre delen bygde vi for noen år siden og vi hadde ikke samvittighet til å hugge ned det ene treet som reiste seg majestetisk opp derifra. Så vi valgte å la det stå og bygget rundt det for at det skulle få stå der videre. Det står derfor et tre tvers igjennom gulvet og kan noen ganger minne om selveste Høvdingtreet, bare uten alle fargene. Det er en helt vanlig furu som vi har hengt en huske ned ifra en av greiene. Uansett, vi er omringet av skog. Både på indre og ytre bane.

Jeg la meg ned på sofaen ute og kjente sola steke i ansiktet mitt. Det var rart for i Regnskogen er det aldri sol, bare stjerner som lyser opp. Det kom både sterke og svake vindkast som spilte musikk i trærne rundt oss. Suselyder ifra bladene og en behagelig drumming ifra uroen laget av tre som jeg kjøpte, ja, faktisk i Stinas tid. Det var kjent. Jeg lukket øynene og sa innover til Frigg at han ikke var alene. At han ikke var glemt og jeg beklaget at det ikke hadde blitt tid til å klatre i trær. Jeg aner ikke om han hørte noe av det, men jeg har erfart at om jeg bare sier ting innover slik i det ene øyeblikket, er det utrolig hva som kan skje i det neste. Jeg velger å tru at noen hører på. Selv om jeg ikke følte det i øyeblikket, så ligger ordene der og venter på å bli absorbert.

Uten selv å vite det, hjalp Indianerhøvdingen Frigg på rett vei forrige natt. Frigg innså at skogen der ute ikke var rett skog og at han heller må finne veien til skogen der inne. Om han finner den før nytt opphold på Gjøkeredet aner jeg ikke, men jeg skal forsøke å leite etter han fram til da. For innerst inne vet jeg jo, at det bare er jeg som virkelig kan hjelpe han. Eller? Vent nå litt. Jeg innså plutselig at hele denne sommeren har gått til å unngå flere enn Frigg. Det var som om jeg kunne høre Overlegen som overhode ikke er overlegen. «Hva med de andre i deg da? Hva med Fredriksen? Kan han hjelpe?». For hvor var han blitt av? Han har ikke vært i mine tanker en eneste gang i hele sommer tror jeg. Nok fikk være nok. Så jeg dro ut i skogen. Skogen der ute med hensikt om å nå inn til skogen der inne og mens jeg jogget i et greit tempo ned til tenkeplassen min, innså jeg også at jeg grdavis hadde begynt å isolere meg i løpet av de siste ukene. Enten hjemme eller i bilen. Og det er et faresignal. Jeg innså også helt ut av det blå at jeg har unngått å se meg selv i speilet i flere uker. Jeg er litt usikker på om Gjøkeredet er klar over dette, men speil kan være en vanskelig sak. For ofte kjenner jeg ikke meg selv igjen i mitt eget speilbilde og noen ganger forstår jeg ikke hvem det er som kikker tilbake på meg. De fleste tilfellene med dissosiasjon har skjedd på badet og det får meg til å tenke på Larve som var fullstendig klar over dette problemet og som alltid ba meg om å IKKE se i speilet de gangene jeg måtte på toalettet. Så jeg så alltid ned på hendene mine. De var jo bare hender. Et ansikt kan forandre seg mye og for et sju år gammelt sinn, er det skremmende å se et 35 år gammelt speilbilde tilbake. Denne sommeren har vært mindre kaotisk, men jeg har jammen meg vært flink til å unngå meg selv også. Det ser jeg plutselig nå.

Jeg satte meg ned på den bøyde stammen på treet som strakte seg høyt opp mot den blå himmelen. Jeg satt der og pustet, hørte etter alle lydene. Vann som skvulpet, fugler som kvitret, vind som spilte musikken i bladene på trærne. Jeg kjente sola varme i ansiktet mitt mens jeg lukket øynene og bare lyttet. Etter en stund begynte jeg å si noe. «Fredriksen». Det var stille i skogen der inne, i motsetning til skogen der ute. «Fredriksen, er du der?» Jeg kjente på en ro mens jeg pustet og ventet. Så sto han der. Fredriksen kom og nå sto han der og så på meg med et sørgmodig blikk. Jeg ble glad for å se han og ikke redd som jeg mange ganger har blitt før. «Hei» sa jeg. Han nikket bestemt tilbake. «Jeg må få be deg om en tjeneste», Sa jeg mens han bare sto der og ventet på fortsettelsen. «Frigg er så alene og redd. Kan du være så snill å ta litt vare på han? Som du gjorde med Frida». Fredriksen sa fortsatt ingenting. Det var som om han visste noe som jeg ikke visste og forsøkte å finne den rette formuleringen. Så smilte han litt sånn halvveis og sa: «Du. Tiden min er snart ute». Det føltes som et slag rett i magen. «Hæ? Hva snakker du om?» Utbrøyt jeg småfrustrert. «Det er ikke lengre noen reell fare og min tid er snart ute». Jeg kjente at frustrasjonen bygde seg raskt opp på dette tidspunktet. Jeg så han rett inn i øynene, «Har du tenkt til å stikke fra oss?» Stemmen min brast. Han så vekk uten å svare. «Fredriksen??» Sa jeg og innså at det var jeg som var den strenge av oss nå. Ingen svar. «Fredriksen!!» Sa jeg på nytt og enda mer bestemt. «Du kan ikke bare dra!» fortsatte jeg og innså at Fredriksen var i ferd med å forlate oss. «Jeg har bare noe uoppgjort med Vikingen». Hva faen! Tenkte jeg. «Vikingen? Hva har du tenkt til å gjøre? Sloss? Du vet at han er over to meter høy?» Sa jeg og visste at Fredriksen var minst like høy, men vi tenkte samtidig begge to at om han skulle sloss, var det med min kropp og den er bare 170. «Jeg er ferdig med å sloss. Skjønner du ikke? Du trenger meg ikke mer». Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på og rant som en vill foss ned kinnene mine. «Men du kan ikke bare dra! Du har jo oppdratt meg! Oss!». Jeg skjønte virkelig ingenting. «Det er jo nå hele livet begynner for oss!» Han så på meg igjen og sa «Ja, nettopp. Det er nå livet ditt begynner». Sa han med et tydelig trykk på «ditt». «Livet har alltid vært ditt og vi har bare lånt det. Nå er tiden inne for deg å ta det tilbake». «Ikke uten deg!!» Hulket jeg i hans retning. «Hva pleier Ofie å si?» Jeg tenkte desperat etter det rette svaret. «Tiden er inne, når tiden er ute». Fredriksen ba meg vri litt på den: «Når tiden er inne, er tiden ute». Pokker.

Fredriksen gikk sin vei og jeg ble sittende på stammen min i en times tid. Jeg hadde lyst til å ringe Gjøkeredet for å høre om noen kjente var der, men lot det være. De har andre ting å tenke på om de ikke skal bli innblandet i mine indre intriger i tillegg. Ti dager og tjue timer til jeg er der igjen. Jeg lurte fælt på hva Fredriksen mente med det han sa om at han hadde noe uoppgjort med Vikingen. Jeg gikk hjem igjen. Ikke jogget, men gikk. Uten musikk og hørte alt rundt meg. Hvert skritt mot bakken minte meg om lyden fra Stinas uendelige race igjennom skogen der inne. Sola blinket mot meg igjennom trærne i det jeg gikk. Jeg fikk med meg alt og fikk litt panikk over om det var slik livet skulle bli? Stuck i denne verden her? Alene? Uten dem? For sjelden har jeg gått i samme tempo uten å forsvinne inn i skogen der inne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve i denne verden, tenkte jeg idet jeg gikk og ble litt redd. Uten Fredriksen, kommer jeg til å stå ganske alene igjen. Litt mindre eller færre i den store verden som jeg egentlig ikke føler tilhørighet til. Hva er det som skjer nå egentlig?

Puslespill

Denne sommeren har vært ganske annerledes enn alle somrene før den på mange måter. Jeg har flere ganger sammenlignet mitt liv og dissosiasjonen jeg strever med, med et puslespill som er tatt ifra hverandre. Ingen ser motivet før brikkene er satt på plass der de skal være og slik er det jo med dissosiasjon også. Mitt liv består av mange brikker som på ingen måte er satt sammen til en helhet. Brikkene i mitt tilfelle har navn, følelser og egne tanker som utgjør egne identiteter i en og samme kropp. Boon, Steele og Van Der Hart beskriver det så fint: «Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte.» Som i et puslespill som til sammen utgjør en helhet satt sammen av mange deler.Og det hjelper kanskje mange å forstå bedre, dette med ulike identitetsdeler, når man sier det på den måten. For jeg har full forståelse for at det kan høres litt Science fiction ut det å ha flere personer boende i en kropp, mens i virkeligheten er det egentlig en identitet som er delt opp i mange biter som ligger spredt utover og utgjør et usammenhengende og kaotisk bilde. Jeg har brukt mye tid på god litteratur og forskning om dissosiasjon og jeg kan mye om dette i teorien. Allikevel har selv jeg, strevd med å forstå fullt ut hva som skjer i meg selv. Jeg forstår teorien ganske godt, men når man selv står oppi dette kaotiske og med et bilde rett foran deg som på ingen måte er sammenhengende, er det lett å bli blind og ikke forstå logikken og sammenhengen. Alle har vel forsøkt å pusle et avansert puslespill og kjenner til hvor frustrerende det er å ikke finne de rette brikkene. Spesielt i starten da alt ligger strødd og rotete utover. Men jo flere brikker som kommer på plass, jo mer logisk blir bilde og man blir på et vis fylt med en tilfredstillelse av å forstå det du ser.

Nå befinner jeg meg på en slik plass der såpass mange brikker har falt på plass at jeg kan se en slags helhet der. Jeg kan se sammenhenger og jeg kan se hvordan hele bilde kanskje kan bli seende ut når alle brikkene er på plass. Kanskje. Mye takket være Stina og Frida som på mange måter har vært to store og vesentlige brikker i mitt puslespill. Begge de to er det vi kaller EPer (Emotional parts) og bærere av traumeminner. Når jeg nå har fått tilgang på mye av Stinas liv og blitt bedre kjent med henne, har jeg også innsett hvordan noen av ANPene har oppstått (Apparently normal parts). I teorien står det at ANP-deler oppstår ved episoder som minner om traumeminner og for å bevare det hverdagslige i livet. Så her er det ikke bare følelser og forsvar som er oppsplittet, men også selve «jeg-et» i meg som tar seg av hverdagslige ting som skole, venner, jobb, familie osv.

Stina hadde/har en kunstnersjel. Hun spilte cello og hadde store drømmer og ambisjoner om hvordan livet hennes skulle være og en dag bli. Hun var i grunnen ganske smart og drømte om livet, reiser, opplevelser, menn og andre nytelser livet har å tilby. Alt dette har jeg innsett ble overført til en ANP del som oppsto mest sannsynlig i forbindelse med krenkelsene som Stina måtte stå i. Det var noe nytt med disse nedverdigende episodene som Stina ble utsatt for, men de kunne allikevel minne om tidligere overgrep. Stina, eller meg selv for tjue år siden, klarte på et vis ikke å fortsette med disse ambisjonene og drømmene eller ferdigheten med å kunne spille cello. Så da ble hele livet og alt det Stina sto for lagt i grus for hennes del. Men det oppsto allikevel en oppbevaringsenhet om vi kan kalle det for det. Stinas ferdigheter ble overført til en ANP som heter Oda og plutselig husket jeg hvordan Oda ble Oda. Stina elsket å lese om Kristiania bohemene og spesielt om Oda Krogh og livet hennes og om Stina kunne selv velge, hadde hun villet hete Oda. Stina har fortalt meg denne sommeren, at hun syntes navnet «Stina» høres litt horete ut og det kan hende det også var hele hensikten med navnet hennes da hun oppsto. Jeg vet ikke, men det gikk i alle fall opp for meg at Oda er ikke noe annet enn en oppbevaringsenhet for Stina sine opprinnelige ferdigheter. Eller mine da. For tjue år siden. Jeg synes fortsatt at det er rart å se på dem som «meg» og ikke separate deler uavhengig av meg selv. Jeg husker også Stinas tid på Gjøkeredet og hvordan Reven var den eneste som faktisk forsto hva hun mente med at jeg ikke lever det livet som vi var ment for. Jeg må huske på å takke han fra Stina for akkurat det der, for hun ble veldig knyttet til han som var den første hun hørte ifra om nøyaktig hva hun selv hadde tenkt i en årrekke. Jeg husker hvordan hun fikk frysninger idet han satte ord på det. Og nå forstår jeg selv hva de snakket om. For nå kan jeg også kjenne på at livet mitt ikke er rett og slik det skulle være. Og det er litt trist og jeg vet fortsatt ikke løsningen på dette, men kanskje når resten av brikkene faller på plass, ser livet mitt kanskje enda tydeligere ut enn hva det er akkurat nå. For det er naturligvis fortsatt noe som mangler i helheten her.

I går tok jeg og trollungene mine bussen til byen. Vi spiste verdens beste milkshake i sola og koste oss som vi alltid gjør når vi finner på slike små eventyr i lokalsamfunnet. Etter den verdens beste milkshaken, tuslet vi ned til en lekeplass i nærheten som er det beste trollungene vet om. Hvis vi har den for oss selv, er jeg ofte med dem og klatrer til topps på klatrestativet, hopper sammen med dem på trampolinen og gjør alt det de gjør. Men i går var det mange folk, så da valgte jeg å sette meg ned på en ledig benk med sekkene våre og lot dem leke med hverandre. Det er også fint. Å sitte slik og observere folk. Men spesielt å se de to som er et resultat av meg selv og han jeg falt for, for 11 år siden. Se at dem er lykkelige. Jeg har ofte Stina nære meg nå. Også i går på lekeplassen. «Se på dem» sa jeg innover. Til henne. «Tenk at de er våre», sa jeg videre i stor beundring. Stina som fortsatt ikke er henrykt over barn, himlet litt med øynene (jeg kunne føle det) og sa ikke fullt så henrykt «Jada». «Du trenger ikke å være en stor del av deres liv hvis du ikke vil» sa jeg tilbake, for jeg kunne huske hvordan det var å ikke like barn. Men nå har det seg sånn at disse to har kommet for å bli, så akkurat når det gjelder trollungene, må vi finne en løsning. Også for Stina. Vi satt der på benken. Sammen. Så gråt jeg litt igjen over livet som aldri ble. Men jeg hadde solbriller på, så ingen la merke til det. Det å gråte har visst blitt en del av hverdagen min nå. Jeg tuter liksom for ingenting, men det er i grunn helt greit. Det er plutselig noe forløsende ved det og det er veldig uvant å bare la det komme uten å få noen indre reaksjoner på det. Igjen går mine tanker videre til Fru. Grå, som mest sannsynlig ikke hadde trudd på et ord av dette om noen fortalte henne at jeg nå kan sitte på en offentlig benk og gråte. Helt naturlig er det definitivt ikke, for jeg har aldri sett andre grine sånn ute blant folk. Men jeg har nok bare mange år og ta igjen og lurer samtidig på hvor mange liter det tilsvarer. I tårer.

Stina bare så på meg og himlet nok en gang med øynene og jeg følte meg som den overfølsomme mammaen til en ungdom uten en bekymring i verden. For Stina er litt slik nå, bekymringsløs og klar for livet foran henne og jeg innser at hun ikke kommer noen vei uten meg, men samtidig som at hun ikke kommer seg noen vei med meg. Hun er så langt stuck til vi finner en løsning for oss begge sammen. Hva det innebærer har jeg ikke funnet ut av enda, men jeg er sikker på at det finnes en løsning som passer oss begge.

Vi ble hentet i byen og da vi kom hjem, var jeg så mett på indre inntrykk at jeg så meg nødt til å sette meg i bilen. Og der ble jeg sittende. Alene og samtidig ikke. Det gikk rundt i hode mitt og verden utenfor var så ugjenkjennelig som om jeg ikke egentlig hørte til i den. Det føles litt som om jeg har sovet i 20 år og plutselig våknet opp i framtiden. Det er den samme verdenen, men den er annerledes enn slik jeg kjenner eller kjente den. Jeg så på kalenderen min. Halvannen uke til hun er tilbake. Overlegen som overhode ikke er overlegen. To og en halv uke til jeg er på plass der igjen. Ingen gode råd fram til da, men ting er jevnt over stabilt. Det er bare nytt, rart og utmattende å leve dagene som menneske og ikke en robot. Puslespillet mitt begynner å ta form og selv om jeg ser motivet bedre, så er jeg fortsatt usikker på hva jeg ser og hvordan jeg skal tolke det. Kanskje helheten er abstrakt? Kanskje når alle brikkene er på plass, vil det fortsatt være rom for tolkning uten at det finnes et fasitsvar? Ifølge Haikerens guide til galaksen er svaret på livet, universet og alt, 42. Men at det ikke er svaret som er vesentlig, men spørsmålet. Det vil vel si det da, at jeg ikke skal bruke så mye energi på å finne et svar på meningen med alt, men heller fokusere på å finne ut hva som egentlig er problemstillingene og lage veien i livet ut ifra det. For hvilket liv er spennende å leve om man har svaret på alt? Uten å feile og å finne nye løsninger underveis når utfordringene kommer på løpende bånd? Det er ingen tvil om at jeg har mye å finne ut av i dette livet. Og selv om jeg er gørrsliten for øyeblikket, er det for det meste spennende og jeg er nysgjerrig av natur. Jeg kan nesten ikke vente med å møte teamet mitt igjen på Gjøkeredet for å utforske livet videre under trygge rammer. Fram til da, forsøker jeg å leve mest mulig tålbart der jeg befinner meg balanserende akkurat midt i mellom det tålbare og ikke. I en verden jeg knapt kjenner meg igjen i, men som jeg vet at jeg må orientere meg fram til på sikt. Men igjen; Hva er det som er så galt med å leve litt slik på grensen til det uvirkelige?

Det var en gang en Barteskog.

Det var en gang en skog jeg pleide å rømme til. Da livet ble for vanskelig å stå i. Det begynte med et eneste tre. Som tydelig vokste for hver gang hver krenkelse var et faktum. Slike ting husker jeg nå. Ting som har vært ute av min bevissthet i mange år. Treet hadde en bart øverst på stammen som var mykere enn fjær. Det kilte når jeg sto under det og barten viftet elegant over meg som om den bare ville passe på meg som en stor og myk hund med masse pels. Jeg tenkte aldri på hvor rart det var å være i en skog med et tre med en svær herrebart på. Vi sa ikke stort til hverandre, barten og jeg. Men den levde. Det følte jeg bare. Jeg husker det nå. Frida har fortalt meg om det og gitt meg tilgang på det som ble hennes liv. Hver gang pappa inviterte henne med på sofaen for enda en kosestund og lovnader om at hun selvfølgelig var for glad i han til å si nei. For om hun sa nei, ble det fryktelig synd på han som ingen ville kose med. Ingen barn vil vel være så fæle og gjøre foreldrene lei seg hvis de kan unngå det. Jeg husker barten hans. Leppene og munnen som var dekket med rester av snus og sikkel. Det luktet en blanding av snus og tiss da barten hans strøyk over ansiktet mitt. Jeg hatet den barten, den munnen og lagde derfor min egen versjon av en bart. Som var velstelt og myk og som strøyk omsorgsfullt over ansiktet mitt slik at jeg ikke skulle bli kvalm og kaste opp.

Jeg innser nå at det var slik det hele begynte. Treet med herrebarten vokste og flere Bartetrær kom til etter hvert som tiden gikk. Jeg forstår mer nå og det gjør vondt å tenke på at Barteskogen til slutt ble så stor. For hvert tre ble til for hver krenkelse, helt til det ble en svær skog med innbyggere og alt. Jeg har aldri sett noe negativt i disse bartetrærne. De ble sådd for å gi næring. Av omsorg. Til meg. For at jeg kunne overleve i en farlig verden og samtidig stå i den. Alene. Det har også gått opp for meg at all den tiden jeg tilbrakte der inne i skogen som barn, hendte det mest sannsynlig samtidig, parallelt med mine eventyr der inne, et nytt overgrep her ute. Overgrep. Det er vanskelig for meg å sette ord på dette, for når jeg setter ord på det og lager en sammenfattet tekst, er det som om jeg samtidig sier at dette hendte meg. På ordentlig. Når jeg hele livet har forsøkt å gjøre det motsatte. Å dekke over, glemme og gjemme langt bort ifra min egen bevissthet. Men det ville være dumt av meg å fortsette i samme spor. Nå som Frida har gitt meg sin historie, ville jeg ikke vært noe bedre enn dem som gjorde henne vondt, ved å ikke skrive om det og anerkjenne at, jo, dette har faktisk hendt. Med meg, mot oss. For Frida er jo meg fordi jeg ikke klarte å stå i smertene som barn. Jeg har kjent Frida i mange år. Siden før Fru Grå. Men Fru Grå hjalp meg med å se henne tydelig. Jeg har alltid vært veldig glad i Frida og innser at hvis jeg alltid har vært glad i henne, har jeg jo egentlig innerst inne alltid vært glad i meg selv også.

Jeg reiste stadig på eventyr i det som utviklet seg å bli en svær og mektig Barteskog. Jeg husker plutselig hvor trygt det var å ligge under trærne der og selv om jeg var alene, var det jo nettopp det som gjorde det trygt. Ingen voksne slapp inn dit før Fredriksen plutselig dukket opp rett etter en ekstrem hendelse hjemme på kjøkkenet. En eldre, streng og velstelt herremann. «NÅ er det nok!» Freste han og jeg kan huske hvor redd jeg var for han i starten. Han kom inn i skogen bare som en stemme i starten som sa slike ting som at det var nok. Hevnen er søt osv mens han både freste og lo hånlig. Jeg kan huske at jeg tenkte at jeg var i ferd med å bli gal og det var vel nøyaktig det lærere og helsepersonell trodde på den tiden. «Begynnende Schizofreni» står det i papirene mine fra barneskolen. Fredriksen hadde som en av flere oppgaver å holde meg unna dem, noe jeg likte for ingen av dem trodde på meg uansett. Vi satt våkene sammen, meg/Frida og Fredriksen. Natt etter natt og planla hvordan vi skulle få en slutt på det vonde. Kreativiteten var stor og jeg kan nå se for meg tegningene av utallige mordforsøk på han som satt med sine syke behov for tilfredstillelse. Alt fra blodmassakre til rottegift i spriten hans. Tiltrekningen mot blod startet da. Å tenke på rennende blod, roet meg ned. Det var kanskje også noe med den kontrollen av å selv være den som kuttet. Selvskadingen var et faktum. Jeg var vel sju eller åtte år og hadde behov for å ta en eller annen form for kontroll. Senere gikk jeg ikke en plass uten kniven min i bukselomma. «Beskyttelse kan bety så mangt» Sa Fredriksen og mente beskyttelse mot både ytre og indre faktorer. Selv husker jeg at jeg ikke forsto forskjellen. Jeg hadde allerede gått meg vill inne i skogen og ble holdt som gissel i eget sinn og skulle ikke fullstendig slippe ut igjen før mange år senere. For min egen beskyttelse. Jeg stusset aldri på da flere flyttet inn og introduserte seg som Vesener. «Fint», tenkte jeg. «Da er jeg ikke alene i det minste». Ofie kom til meg på skolen og sa at han skulle sørge for at jeg hang med der. Jeg likte Ofie. Han var alltid så glad og klok. Og overgrep var aldri et tema. Han ville lære meg ting. Kunnskap. Og takket være han, har jeg også en Bachelorgrad i sykepleie den dag i dag. Det er jeg overbevist om at jeg ikke hadde fått til uten han.

Adam dukket også plutselig opp etterhvert. Jeg ble ikke inkludert i den avtalen han og Fredriksen inngikk, men det brydde jeg meg ikke noe om. Jeg husker at jeg overhørte en samtale dem imellom, om ei jente som het Stina som måtte dyttes i front. Stina. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg forsto mer den gangen. Istedenfor ble jeg og Adam bestevenner og jeg hadde ingen behov for andre enn han. På skolen hadde jeg Ofie og hjemme hadde jeg Adam i min alternative verden som jeg ikke helt forsto ikke var virkelig. Frida hadde gjemt seg og jeg kjente ikke til henne. Det samme med Stina som på den tiden ble dyttet ut i frontlinjen. Noen ganger kunne jeg skimte henne gå ut idet jeg gikk inn. I skogen, men jeg tenkte aldri over hvem hun var eller hva hun skulle. Skogen hadde jo liksom alltid bare vært der og hvordan kunne jeg vite at det ikke var vanlig å ha det slik? Det var jo helt vanlig for meg.

Nå har jeg også tilgang på en del av livet til Stina, som jeg bare møtte i forbifarten på vei inn i skogen den gang, mens hun gikk ut og tok imot den ene krenkelsen etter den andre. For meg. Denne sommeren har jeg blitt bedre kjent med den jenta. Hun som nå er 18 år og som har hoppet litt unna det livet som hun en gang levde alene og forlatt i leiligheten hun bodde i, sammen med hennes mor, som aldri var hjemme. Jeg har kommer ganske nær Stina denne sommeren egentlig. Litt uten å forstå det selv, for det har skjedd på automatikk og på en slik naturlig måte som har gjort at jeg ikke har tenkt over at det faktisk er det som har skjedd. Stina som jeg har forstått minst av oss alle, viser seg å være en flott jente med store drømmer og ambisjoner. Hun er en romantiker, musiker, kunstner og har en fantastisk evne til å drømme. Plutselig tok jeg meg i å høre på musikk som hun likte den gangen. Helt uten å tenke over det. Klassisk musikk, Kjetil Bjørnstad og operetter/opera. Hennes verden har blitt tilgjengelig for meg og jeg forsøker å omfavne alt det gode i den. Jeg fikk plutselig en trang til å spille på instrumentet vårt igjen, for når jeg hører på musikken hennes og det kommer partier med nydelige cellostrøk, hører jeg ivrig der innenifra: «Jeg spilte det der jeg også altså!». Også husker jeg det som om det var i går og da begynner jeg å gråte litt. Fordi dette er et liv som egentlig er mitt. Og jeg husker det! Etter så mange år, husker jeg plutselig hvordan jeg egentlig var som tenåring. Stina har dessuten hatt rett hele tiden. Hadde jeg ikke gått glipp av min egen ungdomstid, hadde jeg aldri blitt sykepleier som voksen. Det er jeg overbevist om og når jeg trer inn i Stinas verden, er det som om jeg går inn i en slags sorg over alt som ikke fikk utvikle seg. Som musikken og kunsten. Det kreative. Stina hadde så mange ambisjoner. Hva hendte? Jo, det ble tråkket på av alle dem som utnyttet henne og på det viset ble drømmene hennes pakket inn i en liten ball som ble gravd langt ned under bakken. For å overleve. Og det som skjer nå, er at jeg pakker ballen opp igjen. Som et stykke papir som har blitt behandlet røft og tøft. Jeg bretter ut det arket og ser alle krøllene som jeg umulig kan klare å styrke ut og gjøre rett og glatt igjen og jeg tenker. Dette er mitt liv. Arket med alle skrukkene som ingen kan rette ut uansett hvor mye de forsøker. Jeg sørger rett og slett over alt som kunne blitt, men som aldri ble fordi livet ble styrt av ytre faktorer i form av krenkelser og ikke indre faktorer som i en fri vilje. Slik føles det. Jeg ble ikke den jeg ville bli, men en annen. Spørsmålet er om jeg klarer å tilføre den jeg ble, alle egenskapene som dem sitter med eller satt med den gangen jeg ikke klarte å eksistere. Det var en gang en Barteskog. Den samme skogen ble slettet ved jorden og ble til en ny. Noe nytt. Bartene er borte. Bartene som jeg nå forstår har en sammenheng med min far som startet det hele. Den nye skogen er starten på en ny begynnelse. Bartene er borte og livet mitt blir ikke styrt av krenkelser lengre, men av min egen frie vilje.

En indianerhøvding til unnsetning.

Den første uken i ferien gikk fryktelig sakte. Så sakte at jeg følte at hver dag, var en hel uke og jeg kunne ikke forstå hvordan de neste ukene skulle gå hvis de skulle gå i samme tempo. Nå sitter jeg her ute av stand til å forstå hvor tiden ble av. Tre uker har gått og jeg begynner å bli veldig klar for vanlig hverdag igjen. Jeg har forsøkt å sammenligne denne sommeren med alle somrene før den og vet jo at ting har vært mer stabilt enn noen gang. Samtidig står jeg ovenfor helt nye utfordringer som jeg på et vis ble kastet ut i alene før sommerferie var et faktum. Men det er greit. Utfordringer takler jeg, så lenge jeg har evnen til å reflektere i behold. Med en gang den evnen forsvinner, er jeg ille ute i en svær tornado av kaos og turbulens. Denne sommeren har ikke vært kaotisk. Men jeg merker at ikke alt er helt på plass heller. Jeg går rundt og mellom mine to verdener og kjenner på et konstant trykk. Litt som om noe drar meg mot bakken slik at det blir tyngre å eksistere. Gradvis har jeg blitt mer og mer trøtt. Og på dette tidspunktet tror jeg faktisk at jeg føler meg syk. Eller er det slik det føles å bare være fryktelig sliten? For hvordan kan jeg vite det, når jeg har koblet ut følelser, bevissthet, smerter og ubehag slik at jeg har sluppet å kjenne på det selv? Gjennom et helt liv?

Da jeg fikk blindtarmbetennelse på ungdomsskolen, kjente jeg ikke en gang det. Jeg husker at jeg dro for å vaske banklokalene som jeg hadde som jobb den gangen. Uten å tenke over at jeg ikke klarte å stå helt oppreist eller at jeg følte meg kanskje litt annerledes den dagen. Men smerter hadde jeg ikke. Etterpå la jeg meg på sofaen og så på TV og jeg kan huske at jeg forsvant gradvis inn i en annen verden. Men det var ikke den verden jeg var vant til å flykte til. Jeg fikk en uggen følelse av at rommet rundt meg vokste og tingene i leiligheten krympet. Jeg var helt alene og det var som om jeg skjønte at det var noe annet gærent for jeg ringte etter hjelp. En nabo kom innom kl. 23 på kvelden og da hadde jeg høy feber og var lite kontaktbar, men jeg hadde ingen smerter. På sykehuset ble jeg operert raskt og jeg kan huske at jeg ikke ville reise hjem igjen derifra. Dette er en av flere minner jeg plutselig har fått tilgang på etter at Stina ble eldre og mer integrert i meg. Jeg kjente på en slags omsorg på sykehuset tror jeg. Noen passet på meg og da de sa at jeg skulle hjem, faket jeg at jeg ble grisedårlig, bare for at de skulle beholde meg en natt til. Uken etter ble jeg kjempe glad da jeg på nytt fikk feber og en sårinfeksjon var et faktum. Jeg husker at jeg latet som om jeg hadde vondt hele tiden. En dag kom en av sykepleierne inn til meg og sa at jeg hadde besøk. Hun sa at det var pappaen min og jeg svarte umiddelbart at det kunne det ikke være. For pappaen min hadde aldri funnet på å besøke meg på et sykehus og jeg husker at jeg tenkte at det var vel helt vanlig. Jeg husker at jeg ble redd, for hvis det var han, kom han neppe med hyggelig selskap. Det var en onkel. Jeg ble lettet og syntes det var fint for jeg likte onkelen min. Han brydde seg uten å forstå hva som egentlig var i veien hjemme hos oss. Jeg tror at jeg lå på sykehuset i ca. en uke. Ferie! Ferie, omringet av mennesker som ville meg vel døgnet rundt. Jeg følte meg tryggere enn noen gang og det sykehusoppholdet der, skulle bli det første av flere. Jeg syntes at det er trist å vite at en ungdom måtte utsette seg for farer, for å komme inn på et sykehus for å få oppleve omsorg. «Hun er bare ute etter oppmerksomhet» er et utsagn jeg har hørt altfor mange ganger. Og når jeg hører det i dag, blir jeg mektig provosert og etter at Stina gav meg tilgang til alt hun har forsøkt på, i håp om å bli sett, ble det ikke mindre provoserende. Det blir alltid sagt med en nedlatende tone og oppmerksomhet er det siste denne gruppen som skriker etter det, skal få. Har de aldri tenkt på at grunnen til at sånne som meg eller Stina «skrek» etter «oppmerksomhet», gjorde det nettopp fordi vi kanskje aldri har fått den grunnleggende omsorgen barn trenger for å utvikle seg? Det er alltid en grunn til denne adferden, tenker jeg og det må og bør man ta på alvor. Ingen søker oppmerksomhet for moro skyld. Selv ante jeg ingenting om omfanget av Stinas rop om hjelp, før denne sommeren. 20 år etter. Men jeg ser det tydelig i dag, etter at minnene om det kom til meg som en ukontrollert strøm. Alle sykehusinnleggelsene på den tiden til jeg en dag hørte «Det er hun igjen», med den nedlatende tonen. Da forsto jeg at de ikke brydde seg egentlig de heller og angsten for sykehus og fastleger vokste, for det var jo aldri noe som feilte meg sånn egentlig. Uansett om jeg faktisk trodde det eller ikke. Ikke en gang da rare og uforklarlige symptomer kom på løpende bånd i offentligheten.

Ferien nærmer seg slutt og jeg føler meg syk for første gang på, ja, for alltid? Eller så er jeg sliten. Jeg skjønner ikke forskjellen og det er kanskje det som er neste steg for meg å finne ut av. For jeg har levd mine dager som robot. Forhåndsprogrammert til å ikke føle. Nå begynner jeg å bli forvandlet til et menneske og jeg forstår at det innebærer et bredt spekter i følelser av alle slag. Jeg må lære meg å sortere og forstå hva som er hva. Det gikk opp for meg at å være menneske, er fryktelig slitsomt. Fra å sprette opp om morgenen og ha energi til det meste dag ut og dag inn, selv uten søvn i flere døgn. Til å knapt klare å stå opp om morgenen og kjenne hver detalj som skjer i kroppen og i hode. Så jeg føler meg syk. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Å være menneske er ikke for pyser visstnok. Den siste uken har jeg også følt meg veldig alene. Så lenge Gjøkeredet har ferie, så har jeg ikke hatt noen å snakke med om dette. Det er også noe nytt. Jeg har aldri hatt behov for å snakke med noen. Ikke egentlig. Aldri har jeg fått det til heller, men nå. Nå er behovet for å snakke høyt tilstede. Så jeg ringte Gjøkeredet med en gang jeg visste at Indianerhøvdingen var ferdig med ferien. Men han var ikke der da jeg ringte. Greit nok. Jeg fikk prøve igjen en annen dag. En annen dag ringte jeg igjen. Han var der ikke da heller, men en annen var. Og jeg tenkte at det var bedre enn ingen. Denne livvakten kjente til meg, selv om han ikke hadde vært involvert på en stund. Men språket hans var utydelig og jeg forsto ikke helt hva som ble sagt. Men jeg vet at han gjorde sitt beste og jeg gjentok det til meg selv etterpå. «Det var nok ikke sånn han mente det» sa jeg til meg selv da feiltolkningene kom på løpende bånd og usikkerheten vokste vilt. Er det noe som er viktig i kommunikasjon med DID pasienten, så er det å være tydelig med store bokstaver. De fleste er nok veldig usikre på hvordan de skal ordlegge seg og det merker jeg fort. Spesielt etter vi erfarte at det oppsto en helt ny identitetsdel i løpet av en telefonsamtale under korona-tiden. Så å ringe for å skravle med tilfeldige livvakter, er en risikosport alene.

Jeg ble derfor ekstremt lettet den morgenen det tikket inn en SMS på telefonen min. Indianerhøvdingen skrev kort og konkret når han var på jobb de nærmeste dagene og forsikret meg om at jeg kunne ringe hvis jeg ønsket. Jeg hadde ikke behov for å ringe umiddelbart. Men bare å vite at han var tilgjengelig, var nok til å roe ned hele systemet. I vinter hadde jeg nok ringt umiddelbart. Nå kunne jeg enkelt planlegge og gjøre de tingene jeg hadde tenkt først og samtidig vite at Høvdingen min ikke går noen sted før kl. 20. Jeg ringte i 17 tiden og en ukjent sykepleier, sikkert en vikar, tok telefonen og introduserte seg som «sykepleier». Ja vel, tenkte jeg og vurderte å introdusere meg som det samme. Eller om jeg skulle introdusere meg som «Pasient»? Jeg er jo tross alt begge deler, men endte opp med å bare spørre etter Høvdingen selv og hvis hun etterspurte hva jeg het, ville jeg etterspørre hennes navn først. Men det skjedde ikke. Jeg ble bare bedt om å vente litt og det var greit. Jeg ventet litt og hørte den tryggeste og kjente stemmen i den andre enden. Jeg ble så glad og lettet og sa vel noe sånt som at jeg aldri hadde blitt så glad for å høre stemmen hans igjen. Han finnes! Ting begynner å falle på plass og vanlig hverdag er på vei. Spesielt koselig var det å prate med akkurat han, som gikk ut i ferie midt i min koma-tilstand etter det brutale «drapet» på Frida.

Mens vi snakket, kunne jeg kjenne at Frigg var tilstedeværende. Sist Frigg så Høvdingen, hadde han kuttet og gjort han frustrert og kanskje litt sint. Han ville bare høre om han fortsatt var sint. Jeg sa ingenting om det til Høvdingen, men jeg lot Frigg høre på den vennlige og trygge tonen. Vi snakket så vidt om de nye utfordringene og at jeg følte meg syk. Vi ble enige om at vi nå står ovenfor helt nye utfordringer og at så lenge ting er stabilt, var han helt enig i at det nok var lurt å vente til overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake. For jeg sa også til han, at jeg ikke lengre ønsket å komme før hun er tilbake. Og det spesielt etter å ha lest den artikkelen som stilte seg spørrende til om DID pasienter er skuespillere. Indianerhøvdingen var så klar i sin tale som overhode mulig. Han forsikret meg om at ingen i teamet vårt hadde noen gang stilt de samme spørsmålene vedrørende meg og min DID. Han kunne bare håpe på at jeg ikke gikk rundt med slike tanker. Og det kunne jeg jo faktisk også bekrefte at jeg ikke hadde. Ikke om dem. Men jeg var ikke sikker på om tilfeldige vikar-behandlere ikke sto inne med slike holdninger. Istedenfor å forsøke å si noe sånt som at «nei, nei. Her tenker ingen slik», var Høvdingen min ærlig og sa at han forsto det og han kunne heller ikke garantere for vikarers holdninger. Og det er akkurat det der som gjør at jeg klarer å ha en så stor tillit til både han og de andre i teamet. De er dønn ærlige. Jeg trenger ikke å like alt de sier, men så lenge jeg vet at de er ærlige, så vet jeg også hvor jeg har dem. Og det forebygger store stormer med usikkerhet og kaos.

Dagen etter hørte jeg plutselig noe. En liten og beskjeden stemme som mest sannsynlig hadde blitt trigget fram av stemmen til indianerhøvdingen dagen før. Den lille gutten hadde sittet på lur og hørt alt som hadde blitt sagt. Han hadde også følt en enorm trygghet over stemmen til høvdingen og hørt at han slettes ikke var sint. Ikke denne gangen heller. «Jeg vil ha ballen min tilbake.» Hørte jeg noen hviske uten at jeg forsto helt. «Ballen?» Hvisket jeg undrende tilbake. «Ja, ballen.». Så gikk det opp et lys for meg. «Kjell Vemod?». Jeg fikk ikke mer svar ifra Frigg, men jeg kjente på hele meg at det var ballen, Kjell Vemod han mente. Den hadde jeg valgt å pakke ned i «flytteesken» som oppbevares på Gjøkeredet til jeg kommer igjen. Jeg tvilte litt på om jeg skulle igjen ringe og forstyrre Høvdingen som tross alt var på jobb og hadde faktiske innlagte pasienter å ta seg av. Men av hensyn til Frigg, ringte jeg. På nytt. Selvfølgelig forsto Indianerhøvdingen at Frigg ville ha Kjell Vemod tilbake. Den har vært en viktig del av Frigg sin tilværelse der inne og nå våknet han litt mer til liv etter å ha fått bekreftet at Høvdingen og Co fortsatt er der. Så jeg tok han med meg og kjørte til nabokommunen og dit Gjøkeredet angivelig skulle finnes. Det var litt rart å parkere på utsiden og se bygningen igjen. Selve bygget heter jo ikke Gjøkeredet, men alle byggene på området har hvert sitt nummer i en helt ekstremt ulogisk rekkefølge. Det rette nummeret sto med stor hvit skrift på en svær blå plate. Ingen tvil om at bygningen eksisterte i alle fall. Jeg tenkte litt på hvor mange ganger jeg har strevd med å gå ut av bilen og opp dit. Stort sett hver gang, har jeg måtte bli hentet der ute som om en stor del av meg har protestert mot å gå inn frivillig. Så løsningen har vært en plass midt i mellom frivillighet og tvang: Frivillig tvang. Denne gangen så jeg på bygget uten å føle på den skremmende følelsen av å skulle gå imot den. Den bygningen var ikke lengre ute etter å «ta meg» eller «fange meg». Bygningen som jeg alltid så for meg som et høyt og mørkt bygg som liksom nesten veltet seg over meg i det jeg gikk imot den, var i grunnen ganske avvæpnende og et ganske lavt ett med bare dens ene etasje. Pussig, tenkte jeg og sa innover til Frigg, at jeg ikke kunne huske at bygningen var så lav. Han var enig og så plutselig det samme som meg. Vi ringte på, ventet litt, hørte lyden av låsen som gikk opp like før den svære, tunge jerndøra som faktisk var like tung og fengselsaktig som jeg hadde husket den. Ut av den kom Høvdingen i egen person og jeg merket umiddelbart Friggs lettelse før jeg utbrøt: «Du finnes jo!». Vi dreit i korona-regler og vi fikk en god dose og et svært lass med omsorg i den ene klemmen. Han var akkurat som vi husket han. Han var seg selv og hverken noe mer eller mindre enn det. Forutsigbar og trygg. For første gang har jeg hatt et behov for å prate. Jeg merket at tankene gikk litt i surr i starten, men det løsnet fort opp. Vi snakket om de nye utfordringene som har dukket opp i løpet av sommeren og selv om vi ikke kom fram til noen løsninger, så fikk vi i det minste gjort det jeg liker aller best. Å reflektere rundt det og sette i gang en prosess i meg. Det skal virkelig ikke stå på motivasjonen fra denne kanten, for jeg syntes, til tross for hvor hardt og fælt og krevende veien hit har vært, at dette er uhyre spennende. Hvem er det som får sjansen til å bli kjent med seg selv på nytt? Jeg føler nesten at jeg jobber for å finne en tvillingsøster jeg aldri før har møtt. Bare at denne søsteren, egentlig er meg selv med innhold jeg ikke ante jeg var utstyrt med. Høvdingen gav meg påfyll av motivasjon og håp for videre samarbeid før nok en omsorgsfull klem. Jeg gikk derifra som litt mindre robot og litt mer menneske mens jeg kastet Kjell Vemod fra den ene hånden til den andre. Jeg smilte. De finnes. Jeg finnes. Og verden rundt venter på at jeg skal oppdage den. På nytt.

En hårfin balanse mellom tilregnelighet og ikke.

Jeg gikk meg vill i skogene. Eller gjorde jeg egentlig det? Kanskje det heller var skogene som gikk seg vill i meg? Jeg tror at noen mennesker, har en alternativ måte å se verden på. Eller, det vet jeg vel ganske sikkert, uten at jeg har noen spesifikke forskningsartikler å vise til. Fru. Grå refererte ofte til en forskning som viser at mennesker med DID bruker andre og flere deler av hjernen enn «vanlige» folk. Og det kan jeg enkelt tru på, for hvordan ellers kan man klare å skape et alternativt univers i samme sinn? Med separate identitetsdeler med egne språk, væremåte og følelsesliv? Som et slags parallelt univers, bare at universene befinner seg på samme sted og har evnen til å veksle seg imellom og gi ulike utrykk. Og da snakker jeg om uttrykk med kontraster store som fjell og daler, natt og dag.

Ofte blir overgangen mellom disse to universene beskrevet som «tålbar tilstand» og «ikke tålbar tilstand». Tilregnelighet og ikke tilregnelig. Noen ganger føler jeg meg fastklemt mellom de to universene og da går jeg på en måte med en fot på hver side. Verden rundt oppleves litt rar og fremmed. Ute av stand til å forstå hva som er opp og hva som er ned går jeg rundt i denne tilstanden og undrer, mens jeg balanserer akkurat der på grensen mellom tilregnelighet og ikke. Tilstede nok til å reflektere, samtidig vipper jeg på et punkt der verden rundt virker ulogisk og fremmed og da gjelder det å ikke velte. Selv om det andre universet kan virke skremmende fristende i ulike situasjoner. På fagspråk kalles dette «derealisasjon». Det er ganske vanlig å oppleve verden som en slags drøm eller ja, fremmed, når du lider under en dissosiativ lidelse og jeg har begynt å legge spesielt merke til denne grense-tilværelsen i det siste. For som nevnt tidligere, dissosierer jeg ikke like mye lengre. Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg syntes er mest ubehagelig. Da jeg dissosierte mer, satt jeg igjen med en følelse av å miste tid. Jeg kunne liksom oppleve at en time og opp til flere dager bare ble borte uten at jeg kunne gjøre rede for hva jeg hadde gjort i det tidsrommet. Og det du ikke vet, har du jo heller ikke vondt av på mange måter. Så selv om jeg syntes det er ekkelt å ikke vite, så følte jeg jo heller ingenting ifra den tiden jeg mistet. Nå derimot, føler jeg en hel del og jeg opplever stadig å gå rundt i denne fremmede verdenen, på grensen til dissosiering. Ikke helt tilstede, men ikke helt borte heller. Usikkerheten blir til tider stor. Så stor at jeg også er i tvil på min egen eksistens og er det så rart? Når en opplever å ikke helt være tilstede i denne verden som en helhet? Når jeg i 35 år har hatt muligheten til å flykte til et parallelt univers når ting blir for skummelt eller farlig og til slutt når jeg selv ønsket det. Hva er virkelig og ikke? «Hvis jeg ser det, er det virkelig» sier noen. Ja, vel. Jeg har sett mye rart i livet mitt og for meg, oppleves det like virkelig når jeg trår over grensen til det ikke tålbare, men jeg vet at selv om jeg kan se det like tydelig, er det ikke nødvendigvis en sannhet eller virkelig. «Hvis jeg kan ta på det, er det ekte» har ander sagt. Men igjen, kan jeg oppleve også dette like ekte som det som faktisk er ekte. Jeg har gitt Adam utallige klemmer for eksempel og føler hver gang armene hans rundt meg. Nå klemmer jeg ikke Adam lengre. Ikke siden før vi kastet skammen i vannet og jeg utviklet meg til en større helhet. Om jeg savner det? Han? Ja. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Adam og resten av gjengen min der inne. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å møte dem igjen, for reisen min kan jo ikke ende her. Gjøkeredet venter på nye utfordringer. Gjøkeredet. Finnes det? Ja, det er ikke uvanlig at jeg blir i tvil om sånt, men takket være håndskrevne beskjeder i boka mi, vet jeg at det finnes. Vikingen skrev følgende før ferie. Han visste nok at spørsmål om eksistens ville dukke opp før vi skulle møtes igjen etter sommeren. «Vi snakkes til høsten. Hvis noen av dere tenker at Gjøkeredet ikke finnes, så finnes vi. Jeg har ferie og noe perm. Men er tilbake før du/dere aner». Okay, så det eksisterer og er bare satt på pause. Dette er faktisk en ganske viktig liten detalj! For uten disse nedskrevne beskjedene, ville tvilen i meg få vokse vilt og blitt en sannhet. Alt som hadde hendt siden den oktoberdagen Larve var hjemme med sykt barn, ville blitt en drøm eller en historie i en bok jeg en gang leste. Overlegen som ikke er overlegen har også skrevet, reven også. Så takket være disse enkle beskjedene, som jeg ser tydelig at ikke er skrevet av noen i meg, har jeg en overbevisning om at «jo, de eksisterer og alt som har hendt der, har hendt». Det får meg til å føle meg mindre gal, når jeg har slike bevis å vise til.

Jeg går meg stadig vill i verden, om det er i den ene eller den andre, men jeg finner alltid veien hjem igjen. På den ene eller den andre måten, med eller uten sår eller arr på kropp eller i sjel. Nå svever jeg en plass midt i mellom to verdener uten helt å kjenne meg igjen. Jeg ser på verden rundt meg som om det er noe som ikke helt stemmer. Er det jeg som ikke stemmer? Jeg har gått mye tur i det siste. Jogget, løpt, gått rolig. Jeg bruker kroppen bevisst for å få kontakt med den og opplevelsen av hvordan det hele fungerer varierer. Noen ganger føler jeg at jeg flyr, andre ganger føles det som om beina ikke tilhører meg. Noen ganger føler jeg at kroppen blir tynget ned av noe mørkt og vondt og jeg må kjempe meg igjennom, andre ganger er det som om verden passerer meg i sakte film, mens jeg selv står stille, selv når jeg løper så fort jeg kan. Det er bare noe som ikke helt stemmer. En kveld tok jeg bilder av alt jeg trodde jeg så. Jeg liker å ta bilder og bruker det aktivt for å minne meg på at ting er virkelig. Jeg satt på en liten stubbe og så utover vannet som jeg har gjort mange ganger før, mens jeg vekslet mellom å se utover i naturen og på bildene jeg hadde tatt. Jeg så en verden. Men det var ikke der jeg befant meg i øyeblikket og ikke i løpet av denne sommeren heller. Hvordan kunne jeg få dokumentert verden slik jeg ser den? Jeg grublet, myste, så nøye hver detalj. «Det er ikke her jeg befinner meg», tenkte jeg. Alt er jo snudd opp ned. Så gikk det opp et lys for meg, ja det hender at det gjør det. I meg før jeg faktisk snudde bildene på hode. Ja! Der hadde vi det! Bildene av verden ble mer gjenkjennelig for meg enn noen gang. Jeg smilte og forsøkte bare å holde balansen akkurat der. Midt mellom tilregnelighet og ikke. Og der skal jeg holde meg uten å velte. For når det først velter, er det så hardt å reise seg igjen.

Rådvill.

Jeg har gått meg vill. Inne i skogene. Eller kanskje at jeg bare har mistet meg selv der inne. Jeg kjenner ikke lengre igjen hvem jeg er eller hva jeg skal. Kroppen beveger seg rådvilt rundt i denne verden, sammen med alle andre som lever tilsynelatende enkle liv. Mens denne kroppen går solo uten eieren av den, ser det ut til at alle som lever rundt oss vet nøyaktig hvem de er og hva de holder på med. Og slik lever jeg dagene som robot. Alt jeg gjør er forhåndsprogrammert og sikrer overlevelse for kroppen min. Alt virker så svevende rundt meg, hjemmet mitt går liksom i ett med noe annet jeg ikke får helt taket på. Menneskene som hører til i dette livet, virker så uklare. Hvem er jeg og hvem er dem? Eksisterer jeg? Eksisterer dem? Mens jeg ser ut og innser at det er sommer, glir liksom tankene over i en slags utydelig sky. En uforutsigbar regnsky som kan starte opp et rabalder av torden og lyn når som helst. Slik føles tankene ut. Som noe ustyrlig og viltvoksende og jeg forsøker å finne ut av hvem det er som tenker. Det kan ikke være meg, for et «jeg» i meg eksisterer ikke. Men hvem er det da som velger å snakke usant? Hvem er det som startet den krangelen? Og hvem er det som styrer skuta over havet som snart vil vise seg å bli slukt ned i det mørke og tunge vannet? Det kan ikke være meg, for jeg er ikke mer. Jeg har gått meg vill. Inne i skogene og jeg vet helt ærlig talt ikke om jeg ønsker å bli funnet heller. Livet er som været. Skiftende.

Joggetur i blinde.

Jeg startet å løpe ifra huset der jeg bor umiddelbart etter at Bart kom hjem fra jobb. Uten forventninger, men bare for å opprettholde de gode treningsvanene mine. Jeg begynte automatisk å tenke på skogen min og hvor den hadde blitt av og akkurat da jeg kom inn i den virkelige skogen der jeg alltid jogger, dukket hun opp ved siden av meg. Vi jogget i samme tempo, men jeg merket at hun var sprekere enn meg. M.I. Superhelten som hadde kommet for å gjøre oss alle til superhelter og som skulle lære meg å fly. «Å fly, har mange betydninger» sa hun en gang da jeg antydet at mennesker ikke kan fly. Jeg trengte ikke å se meg til siden for å vite at hun var der, men jeg gjorde det allikevel og der løp hun ved min side. En svært atletisk jente som jogget på en slik måte at det faktisk nesten så ut som om hun fløy. «Du må få i deg nok væske!» Sa hun litt strengt. «Superhelter må få i seg nok mat og drikke!» Jeg tenkte meg litt om og innså at jeg nok ikke hadde klart å opprettholde et bra nok væskeinntak. «Du har bare drukket kaffe hele helgen, merker du ikke denne hodepinen?» Jeg kjente etter og jo, jeg hadde faktisk vondt i hode. Smerter er også et fenomen som jeg aldri har vært god på. Kroppslige smerter er noe jeg som regel kobler ut, slik at jeg ikke kjenner det. Alle har alltid sagt til meg at jeg må ha en enorm smerteterskel og ja, det har jeg jo når jeg besitter evnen til å koble den helt ut. Jeg husker at jeg knuste fingeren min på barneskolen en gang, gikk opp til lærerværelse og ba om plaster uten en mine idet jeg viste frem en oppsprukket finger der beinet stakk ut. Jeg tenkte aldri over at det skulle være noe å få sånn panikk over, men jeg måtte sy husker jeg. Og jeg hadde sikkert ikke trengt bedøvelse da heller.

«Jeg skal drikke mer vann» Sa jeg til M.I. «Vet du hvordan det går med alle der inne?» Spurte jeg videre og tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen i håp om å få til en indre dialog. M.I kikket på meg mens hun jogget flyvende og sa: «Lukke øynene dine så kan du se selv.» Var hun sprø? «Jeg kan ikke lukke øynene mine nå! Da snubler jeg!» Sa jeg med stor grunn til bekymring, mente jeg i alle fall selv. «Stol på meg da!» Svarte hun. Der jeg jogger, er det ganske ulendt terreng. Det er mange steiner og røtter som stikker opp og midt i veien, så å jogge der i blinde, så jeg på som en stor risikosport. Men idet jeg rundet en sving, kom jeg til en liten slette med noe mer jevnt underlag. Så jeg lukket øynene og løp. Etter noen sekunder åpnet jeg dem igjen og da var jeg plutselig der inne. Inne i Regnskogen og løp mens det eneste jeg klarte å tenke på var om kroppen min i det samme øyeblikket løp rundt i den virkelige skogen med øynene igjen. Jeg valgte å ikke bry meg, for ting løser seg jo stort sett uansett. M.I var ikke lengre med meg, så kanskje det var hun som styrte kroppen på det tidspunktet, mens jeg kunne ta en orientering der inne i Regnskogen.

Jeg løp rett ned til den trygge plassen og til Høvdingtreet som fortsatt sto der like mektig og flott. Lysene i alle fargene blendet meg idet jeg nærmet meg. Frigg var der og bare han. Han var lei seg, deppa eller såret for noe. Han lå heller ikke i hengehulen sin, men inne i den hule stammen der hvor Stina alltid sitter. Men hun var der ikke nå. Jeg hilste og gjorde han oppmerksom på at jeg var der. Han så opp på meg med de sørgmodige øynene sine og jeg spurte han om hva som var galt. Frigg fortalte at han var ensom og kjedet seg. At han var stuck der uten å bli eldre som de andre. Jeg fikk en følelse av at han følte seg litt forlatt i tiden han kommer ifra og at han nå var litt rådvill uten å ane hvordan han skulle komme seg videre i sitt liv. Jeg prøvde å forklare han at jeg var jo også hans liv og at han nok vil komme meg i møte på tidslinjen vår han også. Jeg dultet han på skulderen og smilte. «Jeg har savnet deg» sa jeg. Og Frigg så opp på meg og smilte tilbake. «Har du det?». Jeg nikket og fortalte at jeg hadde begynt å bli litt bekymret for at jeg aldri skulle få se han igjen. «Du blir nok ikke kvitt meg så lett» Svarte han lurt. Jeg fortsatte med å forklare at det nå er sommerferie og at Livvaktene på Gjøkeredet har tatt ferie. Det har vi også, forklarte jeg og benyttet sjansen til å spørre om Frigg hadde noen ønsker i sommerferien. Han tenkte seg litt om før han sa: «Jeg vil klatre mer i trær». Jeg måtte le idet jeg så for meg voksne meg klatre i trær som en liten guttunge. «Ja, men det bør vi vel få til» svarte jeg omsider og foreslo å ta med guttungen min på det. «Hvordan blir jeg eldre da?» Spurte han og jeg måtte ærlig si at jeg ikke visste helt. Men det visste tydeligvis Fredriksen for plutselig hørte vi han si uten at vi kunne se han: «Han må først få lov til å være et barn!». Og jeg innså at jeg var pent nødt til å klatre mer i trær for at han skal kunne gi litt slipp og gå veien videre med oss andre.

Da jeg våknet til meg selv igjen hadde jeg gått langt utenfor den utvalgte ruten jeg hadde planer om å jogge. M.I hadde løpt ned til plassen som jeg ikke hadde løpt til på lenge. Plassen er en liten odde ved et tjern. Jeg har alltid pleid å dra dit for å tenke og for få litt ro. Det var nok ikke uten hensikt at hun hadde tatt meg med dit. Lyden av bølgeskvulp og regndråper som treffer vannet. Bare der, kan jeg tenke klart og få ro, tenkte jeg og så på klokka mi. Til min store forbløffelse oppdaget jeg at M.I hadde løpt ned dit på fem minutter kortere tid enn min egen rekord. Hun ER altså kjappere enn meg. Jeg satte meg ned og så utover vannet. Temperaturen var perfekt og det regnet smått. Akkurat slik jeg liker det. Jeg tenkte på Frigg og at jeg fikk vondt av han som var så nedfor og forlatt i sin tid. Og mens jeg satt der og hørte på den milde vinden og bølgeskvulpet, sa jeg innover at jeg visst skal få klatret i noen trær denne sommeren. Jeg sa at ingen der inne var glemt og at jeg savner dem alle, at jeg så fram til å gå veien videre. Sammen med dem.

På veien hjemover igjen jogget jeg i et passe bra tempo mens jeg hørte på låter ifra Disney. Disney er kanskje ment for barn, men de har jammen meg svaret på det meste og har noen av de mest motiverende låtene å jogge til. «La den gå» ifra Frost. «Immortals» ifra Big Hero 6 og «Try everything» ifra Zootropolis, bare for å nevne noen. Jeg følte nesten som om at jeg fløy langs stien. Forbi alle trærne og alle røttene som stakk opp. Livet kjentes godt og jeg undret meg over om det kanskje fantes noen superkrefter i meg allikevel.

Sommermodus.

Jeg lovte også overlegen som overhode ikke er overlegen å skrive. Men uten evnen til å ha indre møter, er det ikke stort å skrive om. Jeg føler at jeg i all høyeste grad eksisterer, men jeg går samtidig rundt i denne verden litt sånn på automatikk eller autopilot, som jeg så mange ganger har gjort før når jeg går inn i en forsvarsmodus. Sommermodus. En modus jeg går inn i når mine trofaste hjelpere går ut i ferie og jeg står alene igjen. Ikke bare i en verden, men to. I år velger jeg allikevel å tro at det er noe annerledes. Jeg har en mye større innsikt og oversikt og faktisk også en større kontroll. Tror jeg. Jeg føler at jeg dissosierer mindre, samtidig som jeg føler at jeg ikke føler. Så mye. Som marihøna en gang sa: Jeg føler glede og fravær av glede. Hva «fravær av glede» innebærer vet jeg ikke helt. Det føles nesten som om jeg bare svever mellom eksistens og ikke eksistens. Fru. Grå sa alltid at «latter og gråt er tegn på liv». Og jeg ler. Mye. Med kidsa og gubben. Ja, også alene når jeg syntes at jeg selv er morsom. Gråt er det verre med, men jeg tenker at det er høyst unaturlig å tute over ingenting. Og siden jeg kun føler glede og «Fravær av glede», vil ikke gråt være en del av det repertoaret der. Sorgen kom allikevel til syne for to timer siden, da jeg ryddet på skrivebordet mitt og fant en gammel lapp som Fru Grå skrev til meg en gang. Jeg innså plutselig hvor mye jeg savner henne og hvor høyt jeg fortsatt ønsker å prate med henne en siste gang med visshet om at det er siste gang. Jeg leste lappen flere ganger og den tredje gangen, gråt jeg. Men bare litt og det var greit. At det var greit, var noe jeg klarte å reflektere litt rundt i farta og det er også noe nytt. At det er greit å gråte er et stort steg for meg. Fru. Grå sa også ofte at det er helt greit å tillate seg selv det. Å gråte. Og da jeg hørte henne for meg si nøyaktig det, gråt jeg litt til. Tenk om hun kunne sett meg sånn. Gråte og samtidig tåle det. Jeg tror at hun ville blitt veldig stolt og hvis hun fortsatt følger med i det skjulte, så vit at jeg er så takknemlig for alt du lærte meg, men som jeg ikke har kunnet tatt i bruk før nå. Du er som et spøkelse. Dine kloke ord flyter rundt i kretsløpet mitt og gjør nytte for seg flere år etter at de ble sagt. Vit det!

Tid er fortsatt et begrep jeg ikke helt forstår fullt ut. Nå som jeg er mer tilstede, føler jeg at dagene blir fryktelig lange. Og i forrige uke, på onsdag tror jeg, kom jeg til å tenke på livvaktene og Gjøkeredet og ble stolt over at jeg hadde hatt det så stabilt så lenge uten dem. Før jeg så på kalenderen min og innså at det ikke en gang hadde gått en uke siden jeg skrev meg ut derifra. Jeg trodde helt seriøst at det var flere uker siden. Men det er kanskje så sakte tiden er ment å gå, når man er tilstede i den stort sett hele tiden. Selv om det går litt på autopilot i en svevende modus mellom eksistens og ikke. Jeg har ingen behov for å ta kontakt med dem, men jeg må ærlig innrømme at jeg savner de gode samtalene våre. Refleksjonene og latter på kafé med Reven, snakke fag med Indianerhøvdingen og høre på Vikingens visdom komme på løpende bånd. Og sist men på ingen måte minst, veiledningen fra Overlegen som overhode ikke er overlegen. Hvordan ville hun veiledet herifra mon tro? Jeg vet at hun fortsatt ville insistert på at indre møter vil være nødvendig for å opprettholde stabiliteten. Slik at ingen skal føle seg glemt og gjemt. Det står skrevet i boken. «Husk indre møter og sovemedisin hvis det blir 2-3 netter uten søvn. Jogging er sunt året rundt Vi sees etter sommerferien, takk for alt!». Og jeg ville være helt enig i det, men indre møter virker som en umulighet akkurat nå. Og jeg er usikker på om det er et bra eller dårlig tegn. Overlegen som ikke er overlegen, ville sikkert sagt at det er et dårlig et, mens hun ville utrykket bekymring rundt konsekvensene av det. Søvn derimot funker greit så langt. Kanskje mangelen på søvn, gjør min indre verden lettere tilgjengelig? Just a thought!

Jeg lot meg også provosere i slutten av forrige uke. Av en artikkel skrevet av en Psykiatrisk Sykepleier, publisert i regi av tidsskriftet sykepleien. Tittelen på artikkelen er som følger: «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?». Der skriver artikkelforfatteren i lys av mange tiår med dårlige holdninger mot diagnosen min. Hun skriver at hun mener at DID diagnosen bare er oppspinn og at det er den diagnosen som oftest simuleres. At DID nok er nåtidens «hysteri» osv. Hun skriver også at denne kunnskapen heldigvis er godt kjent blant de fleste som jobber i psykisk helsevern. Ja. Så var vi der igjen. Først ble jeg mektig provosert, så ble jeg faktisk litt redd og så ble jeg litt paranoid. Hvis dette er sant, vil det da faktisk si at jeg ikke eksisterer? For jeg vet nå med ganske stor sikkerhet at jeg hverken juger eller later som. Jeg har nemlig vært i tvil før og spurt mange ganger: «Kan det være at jeg bare finner dette opp?». Fru. Grå var alltid klar i sin tale og sa at hun slettes ikke trodde at jeg var en så god skuespiller. Og hvem vil vel frivillig ha en så omdiskutert og tabubelagt diagnose? Godt poeng. Så hang jeg meg opp i påstanden om at disse dårlige holdningene mot DID og dissosiasjon generelt var en praksis som virket som en hovedregel blant de fleste som jobber i helsevesenet. Jeg tenkte umiddelbart på overlegen som ER overlegen og hvordan han ønsket å prakke på meg en EUPF diagnose. Han er nok en av dem med disse holdningene som artikkelforfatteren skriver om. Og han er nok ikke alene. Hvem flere? Begynte jeg å tenke. Og til slutt, ønsket jeg ikke lengre å benytte meg av tilbudet på Gjøkeredet. Jeg ønsket å be fastlegen og overlegen som ikke er overlegen om å fjerne diagnosen DID ifra papirene mine. For jeg vil ikke bli møtt med slike forhistoriske holdninger igjen. Det er for ødeleggende og i verste fall kan det ende liv. Etter flere runder med kaos og krisemaksimering, valgte jeg å høre på den lille stemmen i hode som sier hvor logisk det egentlig er og at de andre bare ikke har evne eller lyst til å forstå bedre. Så jeg valgte å tørre å tru på dem som tilsynelatende har vist at de tror på den jeg er. Overlegen som overhode ikke er overlegen og Vikingen i spissen. Men at jeg ikke tør å komme til planlagt innleggelse før overlegen er tilbake fra ferie, er bestemt. Det er en altfor stor risiko å ta og fallhøyden har blitt enda høyere enn noen gang. Jeg tør rett og slett ikke å risikere å møte på disse dårlige holdningene som ikke evner å tenke nytt. Istedenfor venter jeg på overlegen min og er fast bestemt på å bevise at jeg og dem har rett. At måten vi jobber på, har vist seg å være en god en. Mest for min egen del naturligvis, men også for Livvaktene og Overlegen som ikke er overlegen sin del. Sånn at vi alle kan si «Hva var det vi sa?» til alle skeptikerne som har kritisert behandlingen underveis, men som sannsynligvis ikke kommer til å endre syn på saken uansett.

Det er fire uker til hun returnerer. Den første uken føltes som en hel sommer alene. Jeg lovte å forsøke å ha indre møter og å skrive. I skrivende stund, merker jeg den gode effekten av å skrive i det minste. Det hjelper meg som vanlig med å samle meg selv og å få oversikt. Selv om jeg føler meg ganske alene mens jeg skriver. Hvor er alle sammen? Forhåpentligvis trygt plassert ved Høvdingtreet i den trygge plassen. Jeg ser for meg Frigg og Frida klatre i det og le ukontrollert, mens Fredriksen jobber i hagen sin. Jeg ser for meg Stina sitte i stammen sin. Kanskje hun passer litt på de små mens Ofie og Bambù flyr rundt for å skape magi. Og Adam som sitter ved leirbålet sitt og vokter portalen. Jeg ser det for meg, men det er som om det kommer ifra en bok jeg en gang leste. Jeg føler det ikke så virkelig som jeg alltid har gjort og det er litt trist. Men jeg vet jo at det finnes der en plass og jeg savner dem egentlig ganske mye. Jeg vet også at jeg fortsatt har en vei å gå. Jeg vet også nå at jeg på ingen måte har noe annet enn DID og at jeg faktisk klarer å komme meg videre. Livet er for øyeblikket svevende og det er i det minste mye bedre å sveve enn å gå rådløs rundt i blinde.

Fritt menneske.

Det har vært mye fokus på sykdom og jobben mot et bedre indre samarbeid og det er vel det som har vært hele poenget med denne bloggen også. Det har vært et rimelig tøft og innholdsrikt halvår og livet rundt det, har på en måte bare glidd langs ved veien, rett på utsiden og litt på vent, mens vi har gått der inne på Gjøkeredet. På automatikk. For livet mitt består av så mye mer enn hva jeg gir uttrykk for i denne bloggen. Vikingen har sagt det så fint langs hele veien mens vi har gått den sammen at «Livet ditt er ikke her inne, men der ute». Mens han har pekt ut vinduet og tenkt på familien min og jobben min, vennene mine og hva annet livet «der ute» har å tilby sånne som meg. Han har tenkt det for meg når jeg ikke har klart å tenke lengre enn min egen nesetipp der inne. For i perioder har jeg ikke en gang klart å se det slik som han har. For livet er jo bare livet, med dens opp og nedturer, uansett hvor jeg befinner meg. Samtidig er livet mitt såpass oppsplittet at det kanskje ikke går an å få i både pose og sekk. Slik ting har vært det siste halvåret har det jo nettopp vært slik. Enten eller. Enten har jeg vært utilregnelig gæren inne på Gjøkeredet eller så har jeg vært tilregnelig nok hjemme med dem og livet «der ute».

Nå er det sommer og jeg har tatt ferie fra galskapen. For første gang siden jeg startet behandling hos Fru Grå, går jeg sommeren i møte med lave skuldre og med en lettelse og glede over å være et eksisterende menneske og jeg kan samtidig føle på en litt mer helhet for aller første gang. På godt og vondt. For det hendte noe i meg før vi pakket sakene mine i flytteesker og jeg vendte hjem. Da jeg kastet skammen i elva, vinket til den og etter en stund snudde ryggen likegyldig bort fra den og gikk min vei. Det føltes litt som å bli satt fri fra fangenskap. Jeg har flere ganger tidligere sammenlignet dissosiasjon med en følelse av å være fanget i egen kropp. Der hode handler over kroppen utenfor min bevissthet og motsatt. Det var som om skammen styrte en del av det diktaturet der og da jeg endelig klarte å ta overtaket på den og kaste den vekk, følte jeg umiddelbart på den friheten. Og det fikk meg til å tenke på en annen. Som jeg en gang var heldig å bli kjent med, men som ikke lengre er i dette livet. Damen jeg snakker om var en gammel en. Og jeg ble kjent med henne de siste ukene hun levde. Som nattevakt på denne avdelingen, har jeg en god del fine samtaler med døende mennesker. Det er i den stille natten, tankene og hendelsene fra dagen, dagene, månedene og åra i forveien kommer snikende på deg og da er det svært givende å være nattevakt. Jeg spør alltid om de samme tingene og det åpner alltid ulike veier. Damen på 90 år, så ikke redd ut, men jeg spurte allikevel, for frykt og redsel kan være godt gjemt bak et klokt smil eller et rynkete ansikt. «Er du redd for å dø?» Spurte jeg henne som lå og ventet på den. Hun så på meg og smilte det kloke smilet sitt som fortalte meg at hun var en snill dame med masse livserfaringer. Jeg hadde i løpet av de siste ukene fått vite det meste om hennes liv. Forelskelser, mannen hun endte opp med, barna de fikk og senere barnebarn og oldebarn. Yrket hun hadde hatt og satt sånn pris på, hagearbeid og hus. Ferier. Ubehagelige hendelser, men for det meste de gode. Oppturer og nedturer. Også noen hemmeligheter. Jeg elsker det. Å sitte å lytte til historiene som snart er historie, men som allikevel vil leve evig i generasjoner og også videre i meg ved at jeg husker henne og historiene hennes. «Nei» svarte hun etter å ha tenkt seg litt om. «Men jeg håper at jeg forlater dette livet som et fritt menneske». Spørsmålet er det samme hver gang, men svarene jeg får er ulike og dette svaret, har jeg bare fått den ene gangen. Og det kom ifra henne. Og er det ikke akkurat dette det dreier seg om? Å leve fritt? Jeg glemmer aldri denne damen. Hun var full av gode refleksjoner om livet og det var nettopp henne som streifet innom tankene mine da jeg gikk sakte opp igjen til Gjøkeredet etter å ha kastet ifra meg skammen. For det var nettopp slik jeg følte meg i det øyeblikket. Som et fritt menneske.

Forskjellen på meg og henne, er at jeg ikke har kort forventet levetid. Vi er alle døende, men målet mitt er å dø en naturlig død om kanskje 60 år hvis jeg er heldig og lever så lenge som henne eller min egen mormor. Jeg beundrer også henne, selv om hun ikke er en typisk mormor. Hun er ingen omsorgsperson og kaller en spade for en spade. Hun er det staeste menneske jeg kjenner og min mormor, har det aldri falt naturlig å dra til hvis ting er vanskelig. Henne må jeg dra til, når ting er lett, for det er ikke uvanlig at det kommer et par sårende kommentarer rett ifra levra som om livet er så enkelt hvis du bare gjør sånn og sånn og ikke minst hvis du tror på Gud. Mormor har brukt flere år på å overtale meg om å gå Guds vei sammen med denne Jesus fyren. Og så langt klarer ikke jeg å late som mens jeg for hundrede gang sier at jeg ikke kan tro på noe jeg bare vet at ikke er sant. Uansett, så har mormor levd livet. Hun har reist, hatt mange kjærester siden morfar døde for mange år siden. Og i ca. 10 år nå, har hun hatt et ønske om å dø. Hun har ikke vært suicidal og hun har heller ikke strevd med psyken, tvert om, men hun har hatt et ønske om å dø en naturlig død i en god stund. Nettopp fordi hun føler at livet ikke har mer å tilby henne. Mens min mor og resten av familien syntes det er helt forferdelig å tenke sånn, tenker jeg at hun er heldig. Hun har levd et 90 år gammelt liv, uten smerter og store sykdommer. Hun har et rikt innhold i det og har kommet dit at hun er fornøyd. Jeg unner den dama å dø med skoa på beina og det har jeg også sagt til henne. Jeg er den eneste hun kan snakke om døden med på den måten og det er en ting jeg har satt pris på med henne. Men om hun føler seg fri, er en annen sak. Kanskje hun tenker at hun først er fri, når hun er død? Jeg spurte henne en gang om hun trodde at hun skulle få se morfar igjen. Og da sa hun kynisk: «Nei! Det hadde hun da ikke behov for». Svaret overrasket meg veldig og jeg begynte å skjønne at jeg slettes ikke kjenner min egen mormor så godt som jeg trodde.

Men nå er det sommer og jeg begynte å tenke på alle variasjonene vi har i dette landet med alle årstidene. Sommer, høst, vinter og vår. Og jeg tenkte på hvor heldige vi er som har denne variasjonen. Litt som livet selv og det er ikke første gang noen sammenligner selve livet med nettopp årstidene som til stadig kommer igjen og igjen. Og nå er det altså sommer. Sommeren er nok den årstiden jeg alltid har likt minst. Sommeren er så upersonlig og klam og ganske lik uten de store variasjonene utenom regn og sol. Kaldt eller varmt. Dessuten er det knyttet litt for mange forventninger til den for min smak. Høsten derimot har alltid vært min favoritt. Alle fargene i den friske luften etter en klam og forventningsfull sommer. Som en stadig tilbakevendende aldringsprosess! Så klok høsten er, tenker jeg hvert år. Mens denne sommeren kanskje blir en blå en, vil høsten komme og utfolde seg med alle fargestiftene naturen og livet har å tilby. Blått er flott, men livet består jo ikke bare av blåtoner. Livet ville ikke vært fullstendig uten resten av fargespekteret. Og jeg fikk en tanke om at jeg først vil bli fri, når jeg kan mestre å bruke alle fargestiftene og fargelegge dagene innenfor dens rammer og streker som jeg setter. Slik at jeg en dag kan bla tilbake og se på livet som har gått. Som en godt oppbrukt og slitt tegneblokk og når siste side har kommet, håper jeg at jeg kan lukke boken min som et fritt menneske.

Jeg tror frihet handlet mye om de forventningene og kravene jeg setter til meg selv. Jeg ser på samfunnet som vi lever i og tenker at det må være fryktelig vanskelig å vokse opp i denne hektiske og forventningsfulle tiden. Det stilles så høye krav til alt og alle syntes jeg. Når var det ikke lengre bra nok, bare å ha tak over hodet og nok til at livet gikk rundt? I går kveld satt jeg i sofaen sammen med min mann etter at ungene hadde lagt seg. Vi så på tv og jeg bare så på han og tenkte på hvor heldig jeg er, som har nettopp han. Vi har vært kjærester i elleve år og fortsatt oppdager jeg nye ting ved den fyren og fortsatt kan jeg kjenne at jeg er forelsket. Samtidig som at jeg vet nøyaktig hvor jeg har han fordi jeg har studert han i elleve år. Jeg vet at det er en klisje, men han er faktisk min aller beste venn. Vi lever livet sammen og selv om vi er kjempe forskjellige, han er en typisk introvert og jeg ekstrovert, har vi noen vesentlige ting til felles som gjør det mulig for oss å holde ut sammen. Verdier. Vi begge har alltid satt familie høyt. Hverandre og etter hvert da ungene kom, ble vår lille familie det som var første prioritet. Ingen av oss har behov for noe annet enn et trygt hjem. Vi har samme syn på verden og en felles tanke om menneskeverd. Alle er like mye verdt og vi er slike mennesker som river oss i håret over alle som lever som flyktninger og i krig, mens vi sitter her blant et klagekor av nordmenn som er misfornøyd med for eksempel helsevesenet. Dessuten har min mann en særdeles imponerende tålmodighet og vi respekterer hverandre akkurat for den vi er og lar hverandre få lov til å være den vi er uten at vi blander oss for mye. Et ordtak jeg liker godt er: «Du elsker bare den du ikke eier helt» og vi er litt der. Vi vet ikke alt om hverandre og det bidrar kanskje til at følelsen av en sårbarheten av å ikke vite 100 % hvem vi er som person, at vi tar litt ekstra godt vare på hverandre? Jeg føler meg heldig og jeg tror at det er en viktig grunn til at jeg får livet til å funke. Jeg krever ikke mer av det, enn en trygg havn å komme hjem til. Og trygghet for meg er han. At vi fikk to barn, er en stor bonus. Å være mamma gir meg en mulighet til å se at det går an å vokse opp under trygge omgivelser. Det er nesten som om jeg fikk en ny sjanse til å selv være et barn, sammen med dem. Samtidig som jeg kan innta rollen som en trygg voksen. Jeg har lenge sagt at barn er smartere enn voksne. Jeg forstår barn mye bedre også og de gir meg så mye kjærlighet her i livet som jeg knapt ante fantes. Så jeg er heldig. Livet er ikke så aller verst når skammen er fraværende og jeg bare håper at når jeg selv ligger der og venter på døden, at jeg kan se tilbake på alt dette og føle meg tilfreds med hvordan jeg valgte å løse det. At jeg kan dø som et fritt menneske.

Jeg lovte overlegen som overhode ikke er overlegen å fortsette å ha indre møter igjennom sommeren. Jeg lovte ikke på mill drill, men jeg lovte at jeg skulle gjøre mitt beste. Det viste seg raskt at hverdagen har blitt annerledes. Jeg dissosierer ikke i like stor grad som før og jeg har mer kontroll på et vis. Men indre møter har vært vanskelig å oppnå. Det har alltid vært vanskelig her hjemme, men ute i skogen har det pleid å gå bedre. Så jeg har tatt med M.I på løpeturer. Og hun har vært svært tilstedeværende og fornøyd med skogsturene våre. Og når vi først snakker om frihet, føles løping nøyaktig slik. Å kjenne været imot deg mens du løper kontrollert igjennom, rundt, over og forbi busker og kratt. Å løpe gir meg så mye. Mestring, frihet, alenetid (i den grad sånne som meg kan bli alene) og bare tid. Tid til å tenke eller ikke tenke. Kontakt med kroppen. Kanskje mangelen på kontakt innover i min indre skog er et tegn på at noe nytt venter der framme? Utenfor min bevissthet? Jeg vet ikke, men det jeg vet, er at livet mitt ikke er over. Jeg er, om ikke helt fri, så mye friere enn da jeg ble fraktet til Gjøkeredet med politieskorte i oktober. Jeg legger merke til flere detaljer rundt meg og gleder meg over de små tingene. Jeg kan også merke at jeg er en bredere utgave av meg selv nå som både Stina og Frida har kommet meg nærmere. Jeg hadde aldri klart å se for meg at veien mot integrering skulle føles som dette. For jeg har vært livredd for å miste dem eller at de bare skulle opphøre når det ikke lengre var bruk for dem. Men sannheten er at jeg kjenner på en større tilstedeværelse av dem. Som om de har smeltet mer sammen med meg og at vi sammen utgjør en mer helhetlig og ja, en bredere versjon av meg selv. Og da er det kanskje ikke så rart at indre møter er vanskeligere? Fordi gruppen som jeg har hatt møter med igjennom det siste halvåret i min indre verden, er meg. Meg og ikke meg og dem. Det er uansett en fortsettelse der som jeg er nysgjerrig på. Hvordan leve en hverdag i en bredere versjon av seg selv og hvordan takle nye utfordringer som kommer på løpende bånd? For det er ikke bare gode ting som har kommet ut av dette. Jeg husker mer. Jeg vet mer og jeg unngår mer, nettopp fordi jeg husker. Det gjør vondere enn før fordi jeg vet at minnene er mine og ingen andres. Jeg skammer meg ikke over det, men minnene er både ekle og fæle med eller uten skam. De gjør noen viktige ting i mitt liv vanskeligere enn før og jeg ser fram til et videre samarbeid med ny psykologspesialist og Gjøkeredet fra høsten av. Fram til da, skal jeg nyte sommeren, selv om den ikke er en favorittårstid. Jeg skal leke med ungene mine som jeg forguder og jeg skal være kjæreste for mannen min. Vi skal holde oss i nærmiljøet fordi vi har ikke noe behov for store eventyr ute i verden. Det er jo her hjemme vi hører til.

God sommer til alle dere, fra alle oss i den dypeste skogen