Fritt menneske.

Det har vært mye fokus på sykdom og jobben mot et bedre indre samarbeid og det er vel det som har vært hele poenget med denne bloggen også. Det har vært et rimelig tøft og innholdsrikt halvår og livet rundt det, har på en måte bare glidd langs ved veien, rett på utsiden og litt på vent, mens vi har gått der inne på Gjøkeredet. På automatikk. For livet mitt består av så mye mer enn hva jeg gir uttrykk for i denne bloggen. Vikingen har sagt det så fint langs hele veien mens vi har gått den sammen at «Livet ditt er ikke her inne, men der ute». Mens han har pekt ut vinduet og tenkt på familien min og jobben min, vennene mine og hva annet livet «der ute» har å tilby sånne som meg. Han har tenkt det for meg når jeg ikke har klart å tenke lengre enn min egen nesetipp der inne. For i perioder har jeg ikke en gang klart å se det slik som han har. For livet er jo bare livet, med dens opp og nedturer, uansett hvor jeg befinner meg. Samtidig er livet mitt såpass oppsplittet at det kanskje ikke går an å få i både pose og sekk. Slik ting har vært det siste halvåret har det jo nettopp vært slik. Enten eller. Enten har jeg vært utilregnelig gæren inne på Gjøkeredet eller så har jeg vært tilregnelig nok hjemme med dem og livet «der ute».

Nå er det sommer og jeg har tatt ferie fra galskapen. For første gang siden jeg startet behandling hos Fru Grå, går jeg sommeren i møte med lave skuldre og med en lettelse og glede over å være et eksisterende menneske og jeg kan samtidig føle på en litt mer helhet for aller første gang. På godt og vondt. For det hendte noe i meg før vi pakket sakene mine i flytteesker og jeg vendte hjem. Da jeg kastet skammen i elva, vinket til den og etter en stund snudde ryggen likegyldig bort fra den og gikk min vei. Det føltes litt som å bli satt fri fra fangenskap. Jeg har flere ganger tidligere sammenlignet dissosiasjon med en følelse av å være fanget i egen kropp. Der hode handler over kroppen utenfor min bevissthet og motsatt. Det var som om skammen styrte en del av det diktaturet der og da jeg endelig klarte å ta overtaket på den og kaste den vekk, følte jeg umiddelbart på den friheten. Og det fikk meg til å tenke på en annen. Som jeg en gang var heldig å bli kjent med, men som ikke lengre er i dette livet. Damen jeg snakker om var en gammel en. Og jeg ble kjent med henne de siste ukene hun levde. Som nattevakt på denne avdelingen, har jeg en god del fine samtaler med døende mennesker. Det er i den stille natten, tankene og hendelsene fra dagen, dagene, månedene og åra i forveien kommer snikende på deg og da er det svært givende å være nattevakt. Jeg spør alltid om de samme tingene og det åpner alltid ulike veier. Damen på 90 år, så ikke redd ut, men jeg spurte allikevel, for frykt og redsel kan være godt gjemt bak et klokt smil eller et rynkete ansikt. «Er du redd for å dø?» Spurte jeg henne som lå og ventet på den. Hun så på meg og smilte det kloke smilet sitt som fortalte meg at hun var en snill dame med masse livserfaringer. Jeg hadde i løpet av de siste ukene fått vite det meste om hennes liv. Forelskelser, mannen hun endte opp med, barna de fikk og senere barnebarn og oldebarn. Yrket hun hadde hatt og satt sånn pris på, hagearbeid og hus. Ferier. Ubehagelige hendelser, men for det meste de gode. Oppturer og nedturer. Også noen hemmeligheter. Jeg elsker det. Å sitte å lytte til historiene som snart er historie, men som allikevel vil leve evig i generasjoner og også videre i meg ved at jeg husker henne og historiene hennes. «Nei» svarte hun etter å ha tenkt seg litt om. «Men jeg håper at jeg forlater dette livet som et fritt menneske». Spørsmålet er det samme hver gang, men svarene jeg får er ulike og dette svaret, har jeg bare fått den ene gangen. Og det kom ifra henne. Og er det ikke akkurat dette det dreier seg om? Å leve fritt? Jeg glemmer aldri denne damen. Hun var full av gode refleksjoner om livet og det var nettopp henne som streifet innom tankene mine da jeg gikk sakte opp igjen til Gjøkeredet etter å ha kastet ifra meg skammen. For det var nettopp slik jeg følte meg i det øyeblikket. Som et fritt menneske.

Forskjellen på meg og henne, er at jeg ikke har kort forventet levetid. Vi er alle døende, men målet mitt er å dø en naturlig død om kanskje 60 år hvis jeg er heldig og lever så lenge som henne eller min egen mormor. Jeg beundrer også henne, selv om hun ikke er en typisk mormor. Hun er ingen omsorgsperson og kaller en spade for en spade. Hun er det staeste menneske jeg kjenner og min mormor, har det aldri falt naturlig å dra til hvis ting er vanskelig. Henne må jeg dra til, når ting er lett, for det er ikke uvanlig at det kommer et par sårende kommentarer rett ifra levra som om livet er så enkelt hvis du bare gjør sånn og sånn og ikke minst hvis du tror på Gud. Mormor har brukt flere år på å overtale meg om å gå Guds vei sammen med denne Jesus fyren. Og så langt klarer ikke jeg å late som mens jeg for hundrede gang sier at jeg ikke kan tro på noe jeg bare vet at ikke er sant. Uansett, så har mormor levd livet. Hun har reist, hatt mange kjærester siden morfar døde for mange år siden. Og i ca. 10 år nå, har hun hatt et ønske om å dø. Hun har ikke vært suicidal og hun har heller ikke strevd med psyken, tvert om, men hun har hatt et ønske om å dø en naturlig død i en god stund. Nettopp fordi hun føler at livet ikke har mer å tilby henne. Mens min mor og resten av familien syntes det er helt forferdelig å tenke sånn, tenker jeg at hun er heldig. Hun har levd et 90 år gammelt liv, uten smerter og store sykdommer. Hun har et rikt innhold i det og har kommet dit at hun er fornøyd. Jeg unner den dama å dø med skoa på beina og det har jeg også sagt til henne. Jeg er den eneste hun kan snakke om døden med på den måten og det er en ting jeg har satt pris på med henne. Men om hun føler seg fri, er en annen sak. Kanskje hun tenker at hun først er fri, når hun er død? Jeg spurte henne en gang om hun trodde at hun skulle få se morfar igjen. Og da sa hun kynisk: «Nei! Det hadde hun da ikke behov for». Svaret overrasket meg veldig og jeg begynte å skjønne at jeg slettes ikke kjenner min egen mormor så godt som jeg trodde.

Men nå er det sommer og jeg begynte å tenke på alle variasjonene vi har i dette landet med alle årstidene. Sommer, høst, vinter og vår. Og jeg tenkte på hvor heldige vi er som har denne variasjonen. Litt som livet selv og det er ikke første gang noen sammenligner selve livet med nettopp årstidene som til stadig kommer igjen og igjen. Og nå er det altså sommer. Sommeren er nok den årstiden jeg alltid har likt minst. Sommeren er så upersonlig og klam og ganske lik uten de store variasjonene utenom regn og sol. Kaldt eller varmt. Dessuten er det knyttet litt for mange forventninger til den for min smak. Høsten derimot har alltid vært min favoritt. Alle fargene i den friske luften etter en klam og forventningsfull sommer. Som en stadig tilbakevendende aldringsprosess! Så klok høsten er, tenker jeg hvert år. Mens denne sommeren kanskje blir en blå en, vil høsten komme og utfolde seg med alle fargestiftene naturen og livet har å tilby. Blått er flott, men livet består jo ikke bare av blåtoner. Livet ville ikke vært fullstendig uten resten av fargespekteret. Og jeg fikk en tanke om at jeg først vil bli fri, når jeg kan mestre å bruke alle fargestiftene og fargelegge dagene innenfor dens rammer og streker som jeg setter. Slik at jeg en dag kan bla tilbake og se på livet som har gått. Som en godt oppbrukt og slitt tegneblokk og når siste side har kommet, håper jeg at jeg kan lukke boken min som et fritt menneske.

Jeg tror frihet handlet mye om de forventningene og kravene jeg setter til meg selv. Jeg ser på samfunnet som vi lever i og tenker at det må være fryktelig vanskelig å vokse opp i denne hektiske og forventningsfulle tiden. Det stilles så høye krav til alt og alle syntes jeg. Når var det ikke lengre bra nok, bare å ha tak over hodet og nok til at livet gikk rundt? I går kveld satt jeg i sofaen sammen med min mann etter at ungene hadde lagt seg. Vi så på tv og jeg bare så på han og tenkte på hvor heldig jeg er, som har nettopp han. Vi har vært kjærester i elleve år og fortsatt oppdager jeg nye ting ved den fyren og fortsatt kan jeg kjenne at jeg er forelsket. Samtidig som at jeg vet nøyaktig hvor jeg har han fordi jeg har studert han i elleve år. Jeg vet at det er en klisje, men han er faktisk min aller beste venn. Vi lever livet sammen og selv om vi er kjempe forskjellige, han er en typisk introvert og jeg ekstrovert, har vi noen vesentlige ting til felles som gjør det mulig for oss å holde ut sammen. Verdier. Vi begge har alltid satt familie høyt. Hverandre og etter hvert da ungene kom, ble vår lille familie det som var første prioritet. Ingen av oss har behov for noe annet enn et trygt hjem. Vi har samme syn på verden og en felles tanke om menneskeverd. Alle er like mye verdt og vi er slike mennesker som river oss i håret over alle som lever som flyktninger og i krig, mens vi sitter her blant et klagekor av nordmenn som er misfornøyd med for eksempel helsevesenet. Dessuten har min mann en særdeles imponerende tålmodighet og vi respekterer hverandre akkurat for den vi er og lar hverandre få lov til å være den vi er uten at vi blander oss for mye. Et ordtak jeg liker godt er: «Du elsker bare den du ikke eier helt» og vi er litt der. Vi vet ikke alt om hverandre og det bidrar kanskje til at følelsen av en sårbarheten av å ikke vite 100 % hvem vi er som person, at vi tar litt ekstra godt vare på hverandre? Jeg føler meg heldig og jeg tror at det er en viktig grunn til at jeg får livet til å funke. Jeg krever ikke mer av det, enn en trygg havn å komme hjem til. Og trygghet for meg er han. At vi fikk to barn, er en stor bonus. Å være mamma gir meg en mulighet til å se at det går an å vokse opp under trygge omgivelser. Det er nesten som om jeg fikk en ny sjanse til å selv være et barn, sammen med dem. Samtidig som jeg kan innta rollen som en trygg voksen. Jeg har lenge sagt at barn er smartere enn voksne. Jeg forstår barn mye bedre også og de gir meg så mye kjærlighet her i livet som jeg knapt ante fantes. Så jeg er heldig. Livet er ikke så aller verst når skammen er fraværende og jeg bare håper at når jeg selv ligger der og venter på døden, at jeg kan se tilbake på alt dette og føle meg tilfreds med hvordan jeg valgte å løse det. At jeg kan dø som et fritt menneske.

Jeg lovte overlegen som overhode ikke er overlegen å fortsette å ha indre møter igjennom sommeren. Jeg lovte ikke på mill drill, men jeg lovte at jeg skulle gjøre mitt beste. Det viste seg raskt at hverdagen har blitt annerledes. Jeg dissosierer ikke i like stor grad som før og jeg har mer kontroll på et vis. Men indre møter har vært vanskelig å oppnå. Det har alltid vært vanskelig her hjemme, men ute i skogen har det pleid å gå bedre. Så jeg har tatt med M.I på løpeturer. Og hun har vært svært tilstedeværende og fornøyd med skogsturene våre. Og når vi først snakker om frihet, føles løping nøyaktig slik. Å kjenne været imot deg mens du løper kontrollert igjennom, rundt, over og forbi busker og kratt. Å løpe gir meg så mye. Mestring, frihet, alenetid (i den grad sånne som meg kan bli alene) og bare tid. Tid til å tenke eller ikke tenke. Kontakt med kroppen. Kanskje mangelen på kontakt innover i min indre skog er et tegn på at noe nytt venter der framme? Utenfor min bevissthet? Jeg vet ikke, men det jeg vet, er at livet mitt ikke er over. Jeg er, om ikke helt fri, så mye friere enn da jeg ble fraktet til Gjøkeredet med politieskorte i oktober. Jeg legger merke til flere detaljer rundt meg og gleder meg over de små tingene. Jeg kan også merke at jeg er en bredere utgave av meg selv nå som både Stina og Frida har kommet meg nærmere. Jeg hadde aldri klart å se for meg at veien mot integrering skulle føles som dette. For jeg har vært livredd for å miste dem eller at de bare skulle opphøre når det ikke lengre var bruk for dem. Men sannheten er at jeg kjenner på en større tilstedeværelse av dem. Som om de har smeltet mer sammen med meg og at vi sammen utgjør en mer helhetlig og ja, en bredere versjon av meg selv. Og da er det kanskje ikke så rart at indre møter er vanskeligere? Fordi gruppen som jeg har hatt møter med igjennom det siste halvåret i min indre verden, er meg. Meg og ikke meg og dem. Det er uansett en fortsettelse der som jeg er nysgjerrig på. Hvordan leve en hverdag i en bredere versjon av seg selv og hvordan takle nye utfordringer som kommer på løpende bånd? For det er ikke bare gode ting som har kommet ut av dette. Jeg husker mer. Jeg vet mer og jeg unngår mer, nettopp fordi jeg husker. Det gjør vondere enn før fordi jeg vet at minnene er mine og ingen andres. Jeg skammer meg ikke over det, men minnene er både ekle og fæle med eller uten skam. De gjør noen viktige ting i mitt liv vanskeligere enn før og jeg ser fram til et videre samarbeid med ny psykologspesialist og Gjøkeredet fra høsten av. Fram til da, skal jeg nyte sommeren, selv om den ikke er en favorittårstid. Jeg skal leke med ungene mine som jeg forguder og jeg skal være kjæreste for mannen min. Vi skal holde oss i nærmiljøet fordi vi har ikke noe behov for store eventyr ute i verden. Det er jo her hjemme vi hører til.

God sommer til alle dere, fra alle oss i den dypeste skogen

4 kommentarer om “Fritt menneske.

  1. Ved det vannet, i skogen, ved furua, der som sola skinner, der som himmelen skimtes i blått i bakgrunnen, der hvor mosen er en løpevei og skogen er et eventyr, der ser jeg deg løpe, springe som i å trene, jeg ser deg gå sakte langs ei sti med ungene, eller ser deg og mannen din sitte på en av steinene. Du er der i sommeren. Sommeren som er blå, lyseblå, oransje, hvit, grønn, purpur, gull, oker og sølv. Og alle de andre fargene. Dette blogginnlegget er så fint å lese, jeg kom til å tenke på frihet. Hva er det, egentlig? Frihet? Er kanskje å vite at vi trenger andre, at vi er avhengige av andre for å bli eller være oss selv. Så vanskelig, så lett, så fritt.
    Foran meg på pulten her jeg skriver, så har jeg ei plante. Den kalles pryd. Den har røde blomster og lange lianer som klatrer i persienna. På pulten ligger en bok. Den heter Samlede Tristesser i Utvalg. Den har jeg kjøpt til meg selv. Jeg lærer så mye av deg, Ida. Det er bra å lese skrifta di. Du har vært viktig også for min livsreise. Når er jeg fri? Jeg vet ikke. Kanskje når jeg ikke lenger lurer på akkurat det.Ønsker deg sommer, høst, vinter og vår. Hilser deg fra røde blomster, en hvitmalt veranda og en lyseblå sommerhimmel med litt tåke i fjella.

    • Kjære Randi. Monsteret i mitt hjerte. Takk for din stemme. Dine ord er så poetiske og helbredende for en oppsplittet sjel som drømmer om frihet. Gode minner er mange i den skogen. Sammen med barna og mannen, akkurat sånn du ser for deg. Og bare for å sitere bibelen vår, Tristesser i utvalg: «Menneskets frihet er grenseløs i smug.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s