Joggetur i blinde.

Jeg startet å løpe ifra huset der jeg bor umiddelbart etter at Bart kom hjem fra jobb. Uten forventninger, men bare for å opprettholde de gode treningsvanene mine. Jeg begynte automatisk å tenke på skogen min og hvor den hadde blitt av og akkurat da jeg kom inn i den virkelige skogen der jeg alltid jogger, dukket hun opp ved siden av meg. Vi jogget i samme tempo, men jeg merket at hun var sprekere enn meg. M.I. Superhelten som hadde kommet for å gjøre oss alle til superhelter og som skulle lære meg å fly. «Å fly, har mange betydninger» sa hun en gang da jeg antydet at mennesker ikke kan fly. Jeg trengte ikke å se meg til siden for å vite at hun var der, men jeg gjorde det allikevel og der løp hun ved min side. En svært atletisk jente som jogget på en slik måte at det faktisk nesten så ut som om hun fløy. «Du må få i deg nok væske!» Sa hun litt strengt. «Superhelter må få i seg nok mat og drikke!» Jeg tenkte meg litt om og innså at jeg nok ikke hadde klart å opprettholde et bra nok væskeinntak. «Du har bare drukket kaffe hele helgen, merker du ikke denne hodepinen?» Jeg kjente etter og jo, jeg hadde faktisk vondt i hode. Smerter er også et fenomen som jeg aldri har vært god på. Kroppslige smerter er noe jeg som regel kobler ut, slik at jeg ikke kjenner det. Alle har alltid sagt til meg at jeg må ha en enorm smerteterskel og ja, det har jeg jo når jeg besitter evnen til å koble den helt ut. Jeg husker at jeg knuste fingeren min på barneskolen en gang, gikk opp til lærerværelse og ba om plaster uten en mine idet jeg viste frem en oppsprukket finger der beinet stakk ut. Jeg tenkte aldri over at det skulle være noe å få sånn panikk over, men jeg måtte sy husker jeg. Og jeg hadde sikkert ikke trengt bedøvelse da heller.

«Jeg skal drikke mer vann» Sa jeg til M.I. «Vet du hvordan det går med alle der inne?» Spurte jeg videre og tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen i håp om å få til en indre dialog. M.I kikket på meg mens hun jogget flyvende og sa: «Lukke øynene dine så kan du se selv.» Var hun sprø? «Jeg kan ikke lukke øynene mine nå! Da snubler jeg!» Sa jeg med stor grunn til bekymring, mente jeg i alle fall selv. «Stol på meg da!» Svarte hun. Der jeg jogger, er det ganske ulendt terreng. Det er mange steiner og røtter som stikker opp og midt i veien, så å jogge der i blinde, så jeg på som en stor risikosport. Men idet jeg rundet en sving, kom jeg til en liten slette med noe mer jevnt underlag. Så jeg lukket øynene og løp. Etter noen sekunder åpnet jeg dem igjen og da var jeg plutselig der inne. Inne i Regnskogen og løp mens det eneste jeg klarte å tenke på var om kroppen min i det samme øyeblikket løp rundt i den virkelige skogen med øynene igjen. Jeg valgte å ikke bry meg, for ting løser seg jo stort sett uansett. M.I var ikke lengre med meg, så kanskje det var hun som styrte kroppen på det tidspunktet, mens jeg kunne ta en orientering der inne i Regnskogen.

Jeg løp rett ned til den trygge plassen og til Høvdingtreet som fortsatt sto der like mektig og flott. Lysene i alle fargene blendet meg idet jeg nærmet meg. Frigg var der og bare han. Han var lei seg, deppa eller såret for noe. Han lå heller ikke i hengehulen sin, men inne i den hule stammen der hvor Stina alltid sitter. Men hun var der ikke nå. Jeg hilste og gjorde han oppmerksom på at jeg var der. Han så opp på meg med de sørgmodige øynene sine og jeg spurte han om hva som var galt. Frigg fortalte at han var ensom og kjedet seg. At han var stuck der uten å bli eldre som de andre. Jeg fikk en følelse av at han følte seg litt forlatt i tiden han kommer ifra og at han nå var litt rådvill uten å ane hvordan han skulle komme seg videre i sitt liv. Jeg prøvde å forklare han at jeg var jo også hans liv og at han nok vil komme meg i møte på tidslinjen vår han også. Jeg dultet han på skulderen og smilte. «Jeg har savnet deg» sa jeg. Og Frigg så opp på meg og smilte tilbake. «Har du det?». Jeg nikket og fortalte at jeg hadde begynt å bli litt bekymret for at jeg aldri skulle få se han igjen. «Du blir nok ikke kvitt meg så lett» Svarte han lurt. Jeg fortsatte med å forklare at det nå er sommerferie og at Livvaktene på Gjøkeredet har tatt ferie. Det har vi også, forklarte jeg og benyttet sjansen til å spørre om Frigg hadde noen ønsker i sommerferien. Han tenkte seg litt om før han sa: «Jeg vil klatre mer i trær». Jeg måtte le idet jeg så for meg voksne meg klatre i trær som en liten guttunge. «Ja, men det bør vi vel få til» svarte jeg omsider og foreslo å ta med guttungen min på det. «Hvordan blir jeg eldre da?» Spurte han og jeg måtte ærlig si at jeg ikke visste helt. Men det visste tydeligvis Fredriksen for plutselig hørte vi han si uten at vi kunne se han: «Han må først få lov til å være et barn!». Og jeg innså at jeg var pent nødt til å klatre mer i trær for at han skal kunne gi litt slipp og gå veien videre med oss andre.

Da jeg våknet til meg selv igjen hadde jeg gått langt utenfor den utvalgte ruten jeg hadde planer om å jogge. M.I hadde løpt ned til plassen som jeg ikke hadde løpt til på lenge. Plassen er en liten odde ved et tjern. Jeg har alltid pleid å dra dit for å tenke og for få litt ro. Det var nok ikke uten hensikt at hun hadde tatt meg med dit. Lyden av bølgeskvulp og regndråper som treffer vannet. Bare der, kan jeg tenke klart og få ro, tenkte jeg og så på klokka mi. Til min store forbløffelse oppdaget jeg at M.I hadde løpt ned dit på fem minutter kortere tid enn min egen rekord. Hun ER altså kjappere enn meg. Jeg satte meg ned og så utover vannet. Temperaturen var perfekt og det regnet smått. Akkurat slik jeg liker det. Jeg tenkte på Frigg og at jeg fikk vondt av han som var så nedfor og forlatt i sin tid. Og mens jeg satt der og hørte på den milde vinden og bølgeskvulpet, sa jeg innover at jeg visst skal få klatret i noen trær denne sommeren. Jeg sa at ingen der inne var glemt og at jeg savner dem alle, at jeg så fram til å gå veien videre. Sammen med dem.

På veien hjemover igjen jogget jeg i et passe bra tempo mens jeg hørte på låter ifra Disney. Disney er kanskje ment for barn, men de har jammen meg svaret på det meste og har noen av de mest motiverende låtene å jogge til. «La den gå» ifra Frost. «Immortals» ifra Big Hero 6 og «Try everything» ifra Zootropolis, bare for å nevne noen. Jeg følte nesten som om at jeg fløy langs stien. Forbi alle trærne og alle røttene som stakk opp. Livet kjentes godt og jeg undret meg over om det kanskje fantes noen superkrefter i meg allikevel.

5 kommentarer om “Joggetur i blinde.

    • Tusen takk! Jeg/vi har jobbet hardt for å få dette til kan du si 🙌. I flere år har jeg gått i et svært virvar av et kaos, men når jeg først knakk koden, ble ting enklere å forstå ❤.

      • Ja det skjønner jeg, det tar som regel ganske lang tid å komme så langt som du har, og få til en så bra indre dialog, godt jobba!! Det er når man får til den indre dialogen og greier å komme dit at man kan ta vare på de indre delene at de kan få rom for å vokse ut av traumetiden og hele en selv kan bli mer integrert og hel ❤ det er iallefall sånn jeg erfarte det.

      • Det mest overraskende for meg, var at det hendte så plutselig. Etter å ha vaset rundt, tilsynelatende i blinde i mange år, gikk overgangen fra tilsynelatende null kontroll til kontroll på bare få timer 😳. Mye takket være en lukket psyk post her jeg bor. Uten dem og lukkede dører, hadde jeg nok heller aldri turt å ta de nødvendige skritta ❤. Traumebehandling er ikke for pyser!

      • ja det opplevde i grunn jeg også,men jeg merket det indre samarbeidet løsnet litt etter litt først (etter mange år i behandling) og så skøyt det plutselig fart, og det var mye takket være fantastisk personal som skjønte og så hva jeg og delene trengte. Og psykologen jeg hadde i alle år da. (og traumeenheten jeg var innlagt på en del ganger). Nei traumebehandling er jaggu ikke for pyser nei, det er tøft ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s