Sommermodus.

Jeg lovte også overlegen som overhode ikke er overlegen å skrive. Men uten evnen til å ha indre møter, er det ikke stort å skrive om. Jeg føler at jeg i all høyeste grad eksisterer, men jeg går samtidig rundt i denne verden litt sånn på automatikk eller autopilot, som jeg så mange ganger har gjort før når jeg går inn i en forsvarsmodus. Sommermodus. En modus jeg går inn i når mine trofaste hjelpere går ut i ferie og jeg står alene igjen. Ikke bare i en verden, men to. I år velger jeg allikevel å tro at det er noe annerledes. Jeg har en mye større innsikt og oversikt og faktisk også en større kontroll. Tror jeg. Jeg føler at jeg dissosierer mindre, samtidig som jeg føler at jeg ikke føler. Så mye. Som marihøna en gang sa: Jeg føler glede og fravær av glede. Hva «fravær av glede» innebærer vet jeg ikke helt. Det føles nesten som om jeg bare svever mellom eksistens og ikke eksistens. Fru. Grå sa alltid at «latter og gråt er tegn på liv». Og jeg ler. Mye. Med kidsa og gubben. Ja, også alene når jeg syntes at jeg selv er morsom. Gråt er det verre med, men jeg tenker at det er høyst unaturlig å tute over ingenting. Og siden jeg kun føler glede og «Fravær av glede», vil ikke gråt være en del av det repertoaret der. Sorgen kom allikevel til syne for to timer siden, da jeg ryddet på skrivebordet mitt og fant en gammel lapp som Fru Grå skrev til meg en gang. Jeg innså plutselig hvor mye jeg savner henne og hvor høyt jeg fortsatt ønsker å prate med henne en siste gang med visshet om at det er siste gang. Jeg leste lappen flere ganger og den tredje gangen, gråt jeg. Men bare litt og det var greit. At det var greit, var noe jeg klarte å reflektere litt rundt i farta og det er også noe nytt. At det er greit å gråte er et stort steg for meg. Fru. Grå sa også ofte at det er helt greit å tillate seg selv det. Å gråte. Og da jeg hørte henne for meg si nøyaktig det, gråt jeg litt til. Tenk om hun kunne sett meg sånn. Gråte og samtidig tåle det. Jeg tror at hun ville blitt veldig stolt og hvis hun fortsatt følger med i det skjulte, så vit at jeg er så takknemlig for alt du lærte meg, men som jeg ikke har kunnet tatt i bruk før nå. Du er som et spøkelse. Dine kloke ord flyter rundt i kretsløpet mitt og gjør nytte for seg flere år etter at de ble sagt. Vit det!

Tid er fortsatt et begrep jeg ikke helt forstår fullt ut. Nå som jeg er mer tilstede, føler jeg at dagene blir fryktelig lange. Og i forrige uke, på onsdag tror jeg, kom jeg til å tenke på livvaktene og Gjøkeredet og ble stolt over at jeg hadde hatt det så stabilt så lenge uten dem. Før jeg så på kalenderen min og innså at det ikke en gang hadde gått en uke siden jeg skrev meg ut derifra. Jeg trodde helt seriøst at det var flere uker siden. Men det er kanskje så sakte tiden er ment å gå, når man er tilstede i den stort sett hele tiden. Selv om det går litt på autopilot i en svevende modus mellom eksistens og ikke. Jeg har ingen behov for å ta kontakt med dem, men jeg må ærlig innrømme at jeg savner de gode samtalene våre. Refleksjonene og latter på kafé med Reven, snakke fag med Indianerhøvdingen og høre på Vikingens visdom komme på løpende bånd. Og sist men på ingen måte minst, veiledningen fra Overlegen som overhode ikke er overlegen. Hvordan ville hun veiledet herifra mon tro? Jeg vet at hun fortsatt ville insistert på at indre møter vil være nødvendig for å opprettholde stabiliteten. Slik at ingen skal føle seg glemt og gjemt. Det står skrevet i boken. «Husk indre møter og sovemedisin hvis det blir 2-3 netter uten søvn. Jogging er sunt året rundt Vi sees etter sommerferien, takk for alt!». Og jeg ville være helt enig i det, men indre møter virker som en umulighet akkurat nå. Og jeg er usikker på om det er et bra eller dårlig tegn. Overlegen som ikke er overlegen, ville sikkert sagt at det er et dårlig et, mens hun ville utrykket bekymring rundt konsekvensene av det. Søvn derimot funker greit så langt. Kanskje mangelen på søvn, gjør min indre verden lettere tilgjengelig? Just a thought!

Jeg lot meg også provosere i slutten av forrige uke. Av en artikkel skrevet av en Psykiatrisk Sykepleier, publisert i regi av tidsskriftet sykepleien. Tittelen på artikkelen er som følger: «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?». Der skriver artikkelforfatteren i lys av mange tiår med dårlige holdninger mot diagnosen min. Hun skriver at hun mener at DID diagnosen bare er oppspinn og at det er den diagnosen som oftest simuleres. At DID nok er nåtidens «hysteri» osv. Hun skriver også at denne kunnskapen heldigvis er godt kjent blant de fleste som jobber i psykisk helsevern. Ja. Så var vi der igjen. Først ble jeg mektig provosert, så ble jeg faktisk litt redd og så ble jeg litt paranoid. Hvis dette er sant, vil det da faktisk si at jeg ikke eksisterer? For jeg vet nå med ganske stor sikkerhet at jeg hverken juger eller later som. Jeg har nemlig vært i tvil før og spurt mange ganger: «Kan det være at jeg bare finner dette opp?». Fru. Grå var alltid klar i sin tale og sa at hun slettes ikke trodde at jeg var en så god skuespiller. Og hvem vil vel frivillig ha en så omdiskutert og tabubelagt diagnose? Godt poeng. Så hang jeg meg opp i påstanden om at disse dårlige holdningene mot DID og dissosiasjon generelt var en praksis som virket som en hovedregel blant de fleste som jobber i helsevesenet. Jeg tenkte umiddelbart på overlegen som ER overlegen og hvordan han ønsket å prakke på meg en EUPF diagnose. Han er nok en av dem med disse holdningene som artikkelforfatteren skriver om. Og han er nok ikke alene. Hvem flere? Begynte jeg å tenke. Og til slutt, ønsket jeg ikke lengre å benytte meg av tilbudet på Gjøkeredet. Jeg ønsket å be fastlegen og overlegen som ikke er overlegen om å fjerne diagnosen DID ifra papirene mine. For jeg vil ikke bli møtt med slike forhistoriske holdninger igjen. Det er for ødeleggende og i verste fall kan det ende liv. Etter flere runder med kaos og krisemaksimering, valgte jeg å høre på den lille stemmen i hode som sier hvor logisk det egentlig er og at de andre bare ikke har evne eller lyst til å forstå bedre. Så jeg valgte å tørre å tru på dem som tilsynelatende har vist at de tror på den jeg er. Overlegen som overhode ikke er overlegen og Vikingen i spissen. Men at jeg ikke tør å komme til planlagt innleggelse før overlegen er tilbake fra ferie, er bestemt. Det er en altfor stor risiko å ta og fallhøyden har blitt enda høyere enn noen gang. Jeg tør rett og slett ikke å risikere å møte på disse dårlige holdningene som ikke evner å tenke nytt. Istedenfor venter jeg på overlegen min og er fast bestemt på å bevise at jeg og dem har rett. At måten vi jobber på, har vist seg å være en god en. Mest for min egen del naturligvis, men også for Livvaktene og Overlegen som ikke er overlegen sin del. Sånn at vi alle kan si «Hva var det vi sa?» til alle skeptikerne som har kritisert behandlingen underveis, men som sannsynligvis ikke kommer til å endre syn på saken uansett.

Det er fire uker til hun returnerer. Den første uken føltes som en hel sommer alene. Jeg lovte å forsøke å ha indre møter og å skrive. I skrivende stund, merker jeg den gode effekten av å skrive i det minste. Det hjelper meg som vanlig med å samle meg selv og å få oversikt. Selv om jeg føler meg ganske alene mens jeg skriver. Hvor er alle sammen? Forhåpentligvis trygt plassert ved Høvdingtreet i den trygge plassen. Jeg ser for meg Frigg og Frida klatre i det og le ukontrollert, mens Fredriksen jobber i hagen sin. Jeg ser for meg Stina sitte i stammen sin. Kanskje hun passer litt på de små mens Ofie og Bambù flyr rundt for å skape magi. Og Adam som sitter ved leirbålet sitt og vokter portalen. Jeg ser det for meg, men det er som om det kommer ifra en bok jeg en gang leste. Jeg føler det ikke så virkelig som jeg alltid har gjort og det er litt trist. Men jeg vet jo at det finnes der en plass og jeg savner dem egentlig ganske mye. Jeg vet også at jeg fortsatt har en vei å gå. Jeg vet også nå at jeg på ingen måte har noe annet enn DID og at jeg faktisk klarer å komme meg videre. Livet er for øyeblikket svevende og det er i det minste mye bedre å sveve enn å gå rådløs rundt i blinde.

3 kommentarer om “Sommermodus.

  1. Jeg ble SÅ lei meg da jeg leste den artikkelen!! – og jeg skammer meg over holdningen enkelte,( dessverre ganske mange vil jeg si), i helsevesenet har i psykiatrien generelt!! Håper inderlig at overlegen som ikke er overlegen har litt innflytelse på Gjøkeredet, – og jeg VET at du er en kjemperessurs både som menneske og faglig!! Ser frem til neste bedritne dag vi kan treffes!! ❤️❤️❤️ Du er min helt og forbilde!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s