En hårfin balanse mellom tilregnelighet og ikke.

Jeg gikk meg vill i skogene. Eller gjorde jeg egentlig det? Kanskje det heller var skogene som gikk seg vill i meg? Jeg tror at noen mennesker, har en alternativ måte å se verden på. Eller, det vet jeg vel ganske sikkert, uten at jeg har noen spesifikke forskningsartikler å vise til. Fru. Grå refererte ofte til en forskning som viser at mennesker med DID bruker andre og flere deler av hjernen enn «vanlige» folk. Og det kan jeg enkelt tru på, for hvordan ellers kan man klare å skape et alternativt univers i samme sinn? Med separate identitetsdeler med egne språk, væremåte og følelsesliv? Som et slags parallelt univers, bare at universene befinner seg på samme sted og har evnen til å veksle seg imellom og gi ulike utrykk. Og da snakker jeg om uttrykk med kontraster store som fjell og daler, natt og dag.

Ofte blir overgangen mellom disse to universene beskrevet som «tålbar tilstand» og «ikke tålbar tilstand». Tilregnelighet og ikke tilregnelig. Noen ganger føler jeg meg fastklemt mellom de to universene og da går jeg på en måte med en fot på hver side. Verden rundt oppleves litt rar og fremmed. Ute av stand til å forstå hva som er opp og hva som er ned går jeg rundt i denne tilstanden og undrer, mens jeg balanserer akkurat der på grensen mellom tilregnelighet og ikke. Tilstede nok til å reflektere, samtidig vipper jeg på et punkt der verden rundt virker ulogisk og fremmed og da gjelder det å ikke velte. Selv om det andre universet kan virke skremmende fristende i ulike situasjoner. På fagspråk kalles dette «derealisasjon». Det er ganske vanlig å oppleve verden som en slags drøm eller ja, fremmed, når du lider under en dissosiativ lidelse og jeg har begynt å legge spesielt merke til denne grense-tilværelsen i det siste. For som nevnt tidligere, dissosierer jeg ikke like mye lengre. Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg syntes er mest ubehagelig. Da jeg dissosierte mer, satt jeg igjen med en følelse av å miste tid. Jeg kunne liksom oppleve at en time og opp til flere dager bare ble borte uten at jeg kunne gjøre rede for hva jeg hadde gjort i det tidsrommet. Og det du ikke vet, har du jo heller ikke vondt av på mange måter. Så selv om jeg syntes det er ekkelt å ikke vite, så følte jeg jo heller ingenting ifra den tiden jeg mistet. Nå derimot, føler jeg en hel del og jeg opplever stadig å gå rundt i denne fremmede verdenen, på grensen til dissosiering. Ikke helt tilstede, men ikke helt borte heller. Usikkerheten blir til tider stor. Så stor at jeg også er i tvil på min egen eksistens og er det så rart? Når en opplever å ikke helt være tilstede i denne verden som en helhet? Når jeg i 35 år har hatt muligheten til å flykte til et parallelt univers når ting blir for skummelt eller farlig og til slutt når jeg selv ønsket det. Hva er virkelig og ikke? «Hvis jeg ser det, er det virkelig» sier noen. Ja, vel. Jeg har sett mye rart i livet mitt og for meg, oppleves det like virkelig når jeg trår over grensen til det ikke tålbare, men jeg vet at selv om jeg kan se det like tydelig, er det ikke nødvendigvis en sannhet eller virkelig. «Hvis jeg kan ta på det, er det ekte» har ander sagt. Men igjen, kan jeg oppleve også dette like ekte som det som faktisk er ekte. Jeg har gitt Adam utallige klemmer for eksempel og føler hver gang armene hans rundt meg. Nå klemmer jeg ikke Adam lengre. Ikke siden før vi kastet skammen i vannet og jeg utviklet meg til en større helhet. Om jeg savner det? Han? Ja. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Adam og resten av gjengen min der inne. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å møte dem igjen, for reisen min kan jo ikke ende her. Gjøkeredet venter på nye utfordringer. Gjøkeredet. Finnes det? Ja, det er ikke uvanlig at jeg blir i tvil om sånt, men takket være håndskrevne beskjeder i boka mi, vet jeg at det finnes. Vikingen skrev følgende før ferie. Han visste nok at spørsmål om eksistens ville dukke opp før vi skulle møtes igjen etter sommeren. «Vi snakkes til høsten. Hvis noen av dere tenker at Gjøkeredet ikke finnes, så finnes vi. Jeg har ferie og noe perm. Men er tilbake før du/dere aner». Okay, så det eksisterer og er bare satt på pause. Dette er faktisk en ganske viktig liten detalj! For uten disse nedskrevne beskjedene, ville tvilen i meg få vokse vilt og blitt en sannhet. Alt som hadde hendt siden den oktoberdagen Larve var hjemme med sykt barn, ville blitt en drøm eller en historie i en bok jeg en gang leste. Overlegen som ikke er overlegen har også skrevet, reven også. Så takket være disse enkle beskjedene, som jeg ser tydelig at ikke er skrevet av noen i meg, har jeg en overbevisning om at «jo, de eksisterer og alt som har hendt der, har hendt». Det får meg til å føle meg mindre gal, når jeg har slike bevis å vise til.

Jeg går meg stadig vill i verden, om det er i den ene eller den andre, men jeg finner alltid veien hjem igjen. På den ene eller den andre måten, med eller uten sår eller arr på kropp eller i sjel. Nå svever jeg en plass midt i mellom to verdener uten helt å kjenne meg igjen. Jeg ser på verden rundt meg som om det er noe som ikke helt stemmer. Er det jeg som ikke stemmer? Jeg har gått mye tur i det siste. Jogget, løpt, gått rolig. Jeg bruker kroppen bevisst for å få kontakt med den og opplevelsen av hvordan det hele fungerer varierer. Noen ganger føler jeg at jeg flyr, andre ganger føles det som om beina ikke tilhører meg. Noen ganger føler jeg at kroppen blir tynget ned av noe mørkt og vondt og jeg må kjempe meg igjennom, andre ganger er det som om verden passerer meg i sakte film, mens jeg selv står stille, selv når jeg løper så fort jeg kan. Det er bare noe som ikke helt stemmer. En kveld tok jeg bilder av alt jeg trodde jeg så. Jeg liker å ta bilder og bruker det aktivt for å minne meg på at ting er virkelig. Jeg satt på en liten stubbe og så utover vannet som jeg har gjort mange ganger før, mens jeg vekslet mellom å se utover i naturen og på bildene jeg hadde tatt. Jeg så en verden. Men det var ikke der jeg befant meg i øyeblikket og ikke i løpet av denne sommeren heller. Hvordan kunne jeg få dokumentert verden slik jeg ser den? Jeg grublet, myste, så nøye hver detalj. «Det er ikke her jeg befinner meg», tenkte jeg. Alt er jo snudd opp ned. Så gikk det opp et lys for meg, ja det hender at det gjør det. I meg før jeg faktisk snudde bildene på hode. Ja! Der hadde vi det! Bildene av verden ble mer gjenkjennelig for meg enn noen gang. Jeg smilte og forsøkte bare å holde balansen akkurat der. Midt mellom tilregnelighet og ikke. Og der skal jeg holde meg uten å velte. For når det først velter, er det så hardt å reise seg igjen.

2 kommentarer om “En hårfin balanse mellom tilregnelighet og ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s