En indianerhøvding til unnsetning.

Den første uken i ferien gikk fryktelig sakte. Så sakte at jeg følte at hver dag, var en hel uke og jeg kunne ikke forstå hvordan de neste ukene skulle gå hvis de skulle gå i samme tempo. Nå sitter jeg her ute av stand til å forstå hvor tiden ble av. Tre uker har gått og jeg begynner å bli veldig klar for vanlig hverdag igjen. Jeg har forsøkt å sammenligne denne sommeren med alle somrene før den og vet jo at ting har vært mer stabilt enn noen gang. Samtidig står jeg ovenfor helt nye utfordringer som jeg på et vis ble kastet ut i alene før sommerferie var et faktum. Men det er greit. Utfordringer takler jeg, så lenge jeg har evnen til å reflektere i behold. Med en gang den evnen forsvinner, er jeg ille ute i en svær tornado av kaos og turbulens. Denne sommeren har ikke vært kaotisk. Men jeg merker at ikke alt er helt på plass heller. Jeg går rundt og mellom mine to verdener og kjenner på et konstant trykk. Litt som om noe drar meg mot bakken slik at det blir tyngre å eksistere. Gradvis har jeg blitt mer og mer trøtt. Og på dette tidspunktet tror jeg faktisk at jeg føler meg syk. Eller er det slik det føles å bare være fryktelig sliten? For hvordan kan jeg vite det, når jeg har koblet ut følelser, bevissthet, smerter og ubehag slik at jeg har sluppet å kjenne på det selv? Gjennom et helt liv?

Da jeg fikk blindtarmbetennelse på ungdomsskolen, kjente jeg ikke en gang det. Jeg husker at jeg dro for å vaske banklokalene som jeg hadde som jobb den gangen. Uten å tenke over at jeg ikke klarte å stå helt oppreist eller at jeg følte meg kanskje litt annerledes den dagen. Men smerter hadde jeg ikke. Etterpå la jeg meg på sofaen og så på TV og jeg kan huske at jeg forsvant gradvis inn i en annen verden. Men det var ikke den verden jeg var vant til å flykte til. Jeg fikk en uggen følelse av at rommet rundt meg vokste og tingene i leiligheten krympet. Jeg var helt alene og det var som om jeg skjønte at det var noe annet gærent for jeg ringte etter hjelp. En nabo kom innom kl. 23 på kvelden og da hadde jeg høy feber og var lite kontaktbar, men jeg hadde ingen smerter. På sykehuset ble jeg operert raskt og jeg kan huske at jeg ikke ville reise hjem igjen derifra. Dette er en av flere minner jeg plutselig har fått tilgang på etter at Stina ble eldre og mer integrert i meg. Jeg kjente på en slags omsorg på sykehuset tror jeg. Noen passet på meg og da de sa at jeg skulle hjem, faket jeg at jeg ble grisedårlig, bare for at de skulle beholde meg en natt til. Uken etter ble jeg kjempe glad da jeg på nytt fikk feber og en sårinfeksjon var et faktum. Jeg husker at jeg latet som om jeg hadde vondt hele tiden. En dag kom en av sykepleierne inn til meg og sa at jeg hadde besøk. Hun sa at det var pappaen min og jeg svarte umiddelbart at det kunne det ikke være. For pappaen min hadde aldri funnet på å besøke meg på et sykehus og jeg husker at jeg tenkte at det var vel helt vanlig. Jeg husker at jeg ble redd, for hvis det var han, kom han neppe med hyggelig selskap. Det var en onkel. Jeg ble lettet og syntes det var fint for jeg likte onkelen min. Han brydde seg uten å forstå hva som egentlig var i veien hjemme hos oss. Jeg tror at jeg lå på sykehuset i ca. en uke. Ferie! Ferie, omringet av mennesker som ville meg vel døgnet rundt. Jeg følte meg tryggere enn noen gang og det sykehusoppholdet der, skulle bli det første av flere. Jeg syntes at det er trist å vite at en ungdom måtte utsette seg for farer, for å komme inn på et sykehus for å få oppleve omsorg. «Hun er bare ute etter oppmerksomhet» er et utsagn jeg har hørt altfor mange ganger. Og når jeg hører det i dag, blir jeg mektig provosert og etter at Stina gav meg tilgang til alt hun har forsøkt på, i håp om å bli sett, ble det ikke mindre provoserende. Det blir alltid sagt med en nedlatende tone og oppmerksomhet er det siste denne gruppen som skriker etter det, skal få. Har de aldri tenkt på at grunnen til at sånne som meg eller Stina «skrek» etter «oppmerksomhet», gjorde det nettopp fordi vi kanskje aldri har fått den grunnleggende omsorgen barn trenger for å utvikle seg? Det er alltid en grunn til denne adferden, tenker jeg og det må og bør man ta på alvor. Ingen søker oppmerksomhet for moro skyld. Selv ante jeg ingenting om omfanget av Stinas rop om hjelp, før denne sommeren. 20 år etter. Men jeg ser det tydelig i dag, etter at minnene om det kom til meg som en ukontrollert strøm. Alle sykehusinnleggelsene på den tiden til jeg en dag hørte «Det er hun igjen», med den nedlatende tonen. Da forsto jeg at de ikke brydde seg egentlig de heller og angsten for sykehus og fastleger vokste, for det var jo aldri noe som feilte meg sånn egentlig. Uansett om jeg faktisk trodde det eller ikke. Ikke en gang da rare og uforklarlige symptomer kom på løpende bånd i offentligheten.

Ferien nærmer seg slutt og jeg føler meg syk for første gang på, ja, for alltid? Eller så er jeg sliten. Jeg skjønner ikke forskjellen og det er kanskje det som er neste steg for meg å finne ut av. For jeg har levd mine dager som robot. Forhåndsprogrammert til å ikke føle. Nå begynner jeg å bli forvandlet til et menneske og jeg forstår at det innebærer et bredt spekter i følelser av alle slag. Jeg må lære meg å sortere og forstå hva som er hva. Det gikk opp for meg at å være menneske, er fryktelig slitsomt. Fra å sprette opp om morgenen og ha energi til det meste dag ut og dag inn, selv uten søvn i flere døgn. Til å knapt klare å stå opp om morgenen og kjenne hver detalj som skjer i kroppen og i hode. Så jeg føler meg syk. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Å være menneske er ikke for pyser visstnok. Den siste uken har jeg også følt meg veldig alene. Så lenge Gjøkeredet har ferie, så har jeg ikke hatt noen å snakke med om dette. Det er også noe nytt. Jeg har aldri hatt behov for å snakke med noen. Ikke egentlig. Aldri har jeg fått det til heller, men nå. Nå er behovet for å snakke høyt tilstede. Så jeg ringte Gjøkeredet med en gang jeg visste at Indianerhøvdingen var ferdig med ferien. Men han var ikke der da jeg ringte. Greit nok. Jeg fikk prøve igjen en annen dag. En annen dag ringte jeg igjen. Han var der ikke da heller, men en annen var. Og jeg tenkte at det var bedre enn ingen. Denne livvakten kjente til meg, selv om han ikke hadde vært involvert på en stund. Men språket hans var utydelig og jeg forsto ikke helt hva som ble sagt. Men jeg vet at han gjorde sitt beste og jeg gjentok det til meg selv etterpå. «Det var nok ikke sånn han mente det» sa jeg til meg selv da feiltolkningene kom på løpende bånd og usikkerheten vokste vilt. Er det noe som er viktig i kommunikasjon med DID pasienten, så er det å være tydelig med store bokstaver. De fleste er nok veldig usikre på hvordan de skal ordlegge seg og det merker jeg fort. Spesielt etter vi erfarte at det oppsto en helt ny identitetsdel i løpet av en telefonsamtale under korona-tiden. Så å ringe for å skravle med tilfeldige livvakter, er en risikosport alene.

Jeg ble derfor ekstremt lettet den morgenen det tikket inn en SMS på telefonen min. Indianerhøvdingen skrev kort og konkret når han var på jobb de nærmeste dagene og forsikret meg om at jeg kunne ringe hvis jeg ønsket. Jeg hadde ikke behov for å ringe umiddelbart. Men bare å vite at han var tilgjengelig, var nok til å roe ned hele systemet. I vinter hadde jeg nok ringt umiddelbart. Nå kunne jeg enkelt planlegge og gjøre de tingene jeg hadde tenkt først og samtidig vite at Høvdingen min ikke går noen sted før kl. 20. Jeg ringte i 17 tiden og en ukjent sykepleier, sikkert en vikar, tok telefonen og introduserte seg som «sykepleier». Ja vel, tenkte jeg og vurderte å introdusere meg som det samme. Eller om jeg skulle introdusere meg som «Pasient»? Jeg er jo tross alt begge deler, men endte opp med å bare spørre etter Høvdingen selv og hvis hun etterspurte hva jeg het, ville jeg etterspørre hennes navn først. Men det skjedde ikke. Jeg ble bare bedt om å vente litt og det var greit. Jeg ventet litt og hørte den tryggeste og kjente stemmen i den andre enden. Jeg ble så glad og lettet og sa vel noe sånt som at jeg aldri hadde blitt så glad for å høre stemmen hans igjen. Han finnes! Ting begynner å falle på plass og vanlig hverdag er på vei. Spesielt koselig var det å prate med akkurat han, som gikk ut i ferie midt i min koma-tilstand etter det brutale «drapet» på Frida.

Mens vi snakket, kunne jeg kjenne at Frigg var tilstedeværende. Sist Frigg så Høvdingen, hadde han kuttet og gjort han frustrert og kanskje litt sint. Han ville bare høre om han fortsatt var sint. Jeg sa ingenting om det til Høvdingen, men jeg lot Frigg høre på den vennlige og trygge tonen. Vi snakket så vidt om de nye utfordringene og at jeg følte meg syk. Vi ble enige om at vi nå står ovenfor helt nye utfordringer og at så lenge ting er stabilt, var han helt enig i at det nok var lurt å vente til overlegen som overhode ikke er overlegen er tilbake. For jeg sa også til han, at jeg ikke lengre ønsket å komme før hun er tilbake. Og det spesielt etter å ha lest den artikkelen som stilte seg spørrende til om DID pasienter er skuespillere. Indianerhøvdingen var så klar i sin tale som overhode mulig. Han forsikret meg om at ingen i teamet vårt hadde noen gang stilt de samme spørsmålene vedrørende meg og min DID. Han kunne bare håpe på at jeg ikke gikk rundt med slike tanker. Og det kunne jeg jo faktisk også bekrefte at jeg ikke hadde. Ikke om dem. Men jeg var ikke sikker på om tilfeldige vikar-behandlere ikke sto inne med slike holdninger. Istedenfor å forsøke å si noe sånt som at «nei, nei. Her tenker ingen slik», var Høvdingen min ærlig og sa at han forsto det og han kunne heller ikke garantere for vikarers holdninger. Og det er akkurat det der som gjør at jeg klarer å ha en så stor tillit til både han og de andre i teamet. De er dønn ærlige. Jeg trenger ikke å like alt de sier, men så lenge jeg vet at de er ærlige, så vet jeg også hvor jeg har dem. Og det forebygger store stormer med usikkerhet og kaos.

Dagen etter hørte jeg plutselig noe. En liten og beskjeden stemme som mest sannsynlig hadde blitt trigget fram av stemmen til indianerhøvdingen dagen før. Den lille gutten hadde sittet på lur og hørt alt som hadde blitt sagt. Han hadde også følt en enorm trygghet over stemmen til høvdingen og hørt at han slettes ikke var sint. Ikke denne gangen heller. «Jeg vil ha ballen min tilbake.» Hørte jeg noen hviske uten at jeg forsto helt. «Ballen?» Hvisket jeg undrende tilbake. «Ja, ballen.». Så gikk det opp et lys for meg. «Kjell Vemod?». Jeg fikk ikke mer svar ifra Frigg, men jeg kjente på hele meg at det var ballen, Kjell Vemod han mente. Den hadde jeg valgt å pakke ned i «flytteesken» som oppbevares på Gjøkeredet til jeg kommer igjen. Jeg tvilte litt på om jeg skulle igjen ringe og forstyrre Høvdingen som tross alt var på jobb og hadde faktiske innlagte pasienter å ta seg av. Men av hensyn til Frigg, ringte jeg. På nytt. Selvfølgelig forsto Indianerhøvdingen at Frigg ville ha Kjell Vemod tilbake. Den har vært en viktig del av Frigg sin tilværelse der inne og nå våknet han litt mer til liv etter å ha fått bekreftet at Høvdingen og Co fortsatt er der. Så jeg tok han med meg og kjørte til nabokommunen og dit Gjøkeredet angivelig skulle finnes. Det var litt rart å parkere på utsiden og se bygningen igjen. Selve bygget heter jo ikke Gjøkeredet, men alle byggene på området har hvert sitt nummer i en helt ekstremt ulogisk rekkefølge. Det rette nummeret sto med stor hvit skrift på en svær blå plate. Ingen tvil om at bygningen eksisterte i alle fall. Jeg tenkte litt på hvor mange ganger jeg har strevd med å gå ut av bilen og opp dit. Stort sett hver gang, har jeg måtte bli hentet der ute som om en stor del av meg har protestert mot å gå inn frivillig. Så løsningen har vært en plass midt i mellom frivillighet og tvang: Frivillig tvang. Denne gangen så jeg på bygget uten å føle på den skremmende følelsen av å skulle gå imot den. Den bygningen var ikke lengre ute etter å «ta meg» eller «fange meg». Bygningen som jeg alltid så for meg som et høyt og mørkt bygg som liksom nesten veltet seg over meg i det jeg gikk imot den, var i grunnen ganske avvæpnende og et ganske lavt ett med bare dens ene etasje. Pussig, tenkte jeg og sa innover til Frigg, at jeg ikke kunne huske at bygningen var så lav. Han var enig og så plutselig det samme som meg. Vi ringte på, ventet litt, hørte lyden av låsen som gikk opp like før den svære, tunge jerndøra som faktisk var like tung og fengselsaktig som jeg hadde husket den. Ut av den kom Høvdingen i egen person og jeg merket umiddelbart Friggs lettelse før jeg utbrøt: «Du finnes jo!». Vi dreit i korona-regler og vi fikk en god dose og et svært lass med omsorg i den ene klemmen. Han var akkurat som vi husket han. Han var seg selv og hverken noe mer eller mindre enn det. Forutsigbar og trygg. For første gang har jeg hatt et behov for å prate. Jeg merket at tankene gikk litt i surr i starten, men det løsnet fort opp. Vi snakket om de nye utfordringene som har dukket opp i løpet av sommeren og selv om vi ikke kom fram til noen løsninger, så fikk vi i det minste gjort det jeg liker aller best. Å reflektere rundt det og sette i gang en prosess i meg. Det skal virkelig ikke stå på motivasjonen fra denne kanten, for jeg syntes, til tross for hvor hardt og fælt og krevende veien hit har vært, at dette er uhyre spennende. Hvem er det som får sjansen til å bli kjent med seg selv på nytt? Jeg føler nesten at jeg jobber for å finne en tvillingsøster jeg aldri før har møtt. Bare at denne søsteren, egentlig er meg selv med innhold jeg ikke ante jeg var utstyrt med. Høvdingen gav meg påfyll av motivasjon og håp for videre samarbeid før nok en omsorgsfull klem. Jeg gikk derifra som litt mindre robot og litt mer menneske mens jeg kastet Kjell Vemod fra den ene hånden til den andre. Jeg smilte. De finnes. Jeg finnes. Og verden rundt venter på at jeg skal oppdage den. På nytt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s