Det var en gang en Barteskog.

Det var en gang en skog jeg pleide å rømme til. Da livet ble for vanskelig å stå i. Det begynte med et eneste tre. Som tydelig vokste for hver gang hver krenkelse var et faktum. Slike ting husker jeg nå. Ting som har vært ute av min bevissthet i mange år. Treet hadde en bart øverst på stammen som var mykere enn fjær. Det kilte når jeg sto under det og barten viftet elegant over meg som om den bare ville passe på meg som en stor og myk hund med masse pels. Jeg tenkte aldri på hvor rart det var å være i en skog med et tre med en svær herrebart på. Vi sa ikke stort til hverandre, barten og jeg. Men den levde. Det følte jeg bare. Jeg husker det nå. Frida har fortalt meg om det og gitt meg tilgang på det som ble hennes liv. Hver gang pappa inviterte henne med på sofaen for enda en kosestund og lovnader om at hun selvfølgelig var for glad i han til å si nei. For om hun sa nei, ble det fryktelig synd på han som ingen ville kose med. Ingen barn vil vel være så fæle og gjøre foreldrene lei seg hvis de kan unngå det. Jeg husker barten hans. Leppene og munnen som var dekket med rester av snus og sikkel. Det luktet en blanding av snus og tiss da barten hans strøyk over ansiktet mitt. Jeg hatet den barten, den munnen og lagde derfor min egen versjon av en bart. Som var velstelt og myk og som strøyk omsorgsfullt over ansiktet mitt slik at jeg ikke skulle bli kvalm og kaste opp.

Jeg innser nå at det var slik det hele begynte. Treet med herrebarten vokste og flere Bartetrær kom til etter hvert som tiden gikk. Jeg forstår mer nå og det gjør vondt å tenke på at Barteskogen til slutt ble så stor. For hvert tre ble til for hver krenkelse, helt til det ble en svær skog med innbyggere og alt. Jeg har aldri sett noe negativt i disse bartetrærne. De ble sådd for å gi næring. Av omsorg. Til meg. For at jeg kunne overleve i en farlig verden og samtidig stå i den. Alene. Det har også gått opp for meg at all den tiden jeg tilbrakte der inne i skogen som barn, hendte det mest sannsynlig samtidig, parallelt med mine eventyr der inne, et nytt overgrep her ute. Overgrep. Det er vanskelig for meg å sette ord på dette, for når jeg setter ord på det og lager en sammenfattet tekst, er det som om jeg samtidig sier at dette hendte meg. På ordentlig. Når jeg hele livet har forsøkt å gjøre det motsatte. Å dekke over, glemme og gjemme langt bort ifra min egen bevissthet. Men det ville være dumt av meg å fortsette i samme spor. Nå som Frida har gitt meg sin historie, ville jeg ikke vært noe bedre enn dem som gjorde henne vondt, ved å ikke skrive om det og anerkjenne at, jo, dette har faktisk hendt. Med meg, mot oss. For Frida er jo meg fordi jeg ikke klarte å stå i smertene som barn. Jeg har kjent Frida i mange år. Siden før Fru Grå. Men Fru Grå hjalp meg med å se henne tydelig. Jeg har alltid vært veldig glad i Frida og innser at hvis jeg alltid har vært glad i henne, har jeg jo egentlig innerst inne alltid vært glad i meg selv også.

Jeg reiste stadig på eventyr i det som utviklet seg å bli en svær og mektig Barteskog. Jeg husker plutselig hvor trygt det var å ligge under trærne der og selv om jeg var alene, var det jo nettopp det som gjorde det trygt. Ingen voksne slapp inn dit før Fredriksen plutselig dukket opp rett etter en ekstrem hendelse hjemme på kjøkkenet. En eldre, streng og velstelt herremann. «NÅ er det nok!» Freste han og jeg kan huske hvor redd jeg var for han i starten. Han kom inn i skogen bare som en stemme i starten som sa slike ting som at det var nok. Hevnen er søt osv mens han både freste og lo hånlig. Jeg kan huske at jeg tenkte at jeg var i ferd med å bli gal og det var vel nøyaktig det lærere og helsepersonell trodde på den tiden. «Begynnende Schizofreni» står det i papirene mine fra barneskolen. Fredriksen hadde som en av flere oppgaver å holde meg unna dem, noe jeg likte for ingen av dem trodde på meg uansett. Vi satt våkene sammen, meg/Frida og Fredriksen. Natt etter natt og planla hvordan vi skulle få en slutt på det vonde. Kreativiteten var stor og jeg kan nå se for meg tegningene av utallige mordforsøk på han som satt med sine syke behov for tilfredstillelse. Alt fra blodmassakre til rottegift i spriten hans. Tiltrekningen mot blod startet da. Å tenke på rennende blod, roet meg ned. Det var kanskje også noe med den kontrollen av å selv være den som kuttet. Selvskadingen var et faktum. Jeg var vel sju eller åtte år og hadde behov for å ta en eller annen form for kontroll. Senere gikk jeg ikke en plass uten kniven min i bukselomma. «Beskyttelse kan bety så mangt» Sa Fredriksen og mente beskyttelse mot både ytre og indre faktorer. Selv husker jeg at jeg ikke forsto forskjellen. Jeg hadde allerede gått meg vill inne i skogen og ble holdt som gissel i eget sinn og skulle ikke fullstendig slippe ut igjen før mange år senere. For min egen beskyttelse. Jeg stusset aldri på da flere flyttet inn og introduserte seg som Vesener. «Fint», tenkte jeg. «Da er jeg ikke alene i det minste». Ofie kom til meg på skolen og sa at han skulle sørge for at jeg hang med der. Jeg likte Ofie. Han var alltid så glad og klok. Og overgrep var aldri et tema. Han ville lære meg ting. Kunnskap. Og takket være han, har jeg også en Bachelorgrad i sykepleie den dag i dag. Det er jeg overbevist om at jeg ikke hadde fått til uten han.

Adam dukket også plutselig opp etterhvert. Jeg ble ikke inkludert i den avtalen han og Fredriksen inngikk, men det brydde jeg meg ikke noe om. Jeg husker at jeg overhørte en samtale dem imellom, om ei jente som het Stina som måtte dyttes i front. Stina. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg forsto mer den gangen. Istedenfor ble jeg og Adam bestevenner og jeg hadde ingen behov for andre enn han. På skolen hadde jeg Ofie og hjemme hadde jeg Adam i min alternative verden som jeg ikke helt forsto ikke var virkelig. Frida hadde gjemt seg og jeg kjente ikke til henne. Det samme med Stina som på den tiden ble dyttet ut i frontlinjen. Noen ganger kunne jeg skimte henne gå ut idet jeg gikk inn. I skogen, men jeg tenkte aldri over hvem hun var eller hva hun skulle. Skogen hadde jo liksom alltid bare vært der og hvordan kunne jeg vite at det ikke var vanlig å ha det slik? Det var jo helt vanlig for meg.

Nå har jeg også tilgang på en del av livet til Stina, som jeg bare møtte i forbifarten på vei inn i skogen den gang, mens hun gikk ut og tok imot den ene krenkelsen etter den andre. For meg. Denne sommeren har jeg blitt bedre kjent med den jenta. Hun som nå er 18 år og som har hoppet litt unna det livet som hun en gang levde alene og forlatt i leiligheten hun bodde i, sammen med hennes mor, som aldri var hjemme. Jeg har kommer ganske nær Stina denne sommeren egentlig. Litt uten å forstå det selv, for det har skjedd på automatikk og på en slik naturlig måte som har gjort at jeg ikke har tenkt over at det faktisk er det som har skjedd. Stina som jeg har forstått minst av oss alle, viser seg å være en flott jente med store drømmer og ambisjoner. Hun er en romantiker, musiker, kunstner og har en fantastisk evne til å drømme. Plutselig tok jeg meg i å høre på musikk som hun likte den gangen. Helt uten å tenke over det. Klassisk musikk, Kjetil Bjørnstad og operetter/opera. Hennes verden har blitt tilgjengelig for meg og jeg forsøker å omfavne alt det gode i den. Jeg fikk plutselig en trang til å spille på instrumentet vårt igjen, for når jeg hører på musikken hennes og det kommer partier med nydelige cellostrøk, hører jeg ivrig der innenifra: «Jeg spilte det der jeg også altså!». Også husker jeg det som om det var i går og da begynner jeg å gråte litt. Fordi dette er et liv som egentlig er mitt. Og jeg husker det! Etter så mange år, husker jeg plutselig hvordan jeg egentlig var som tenåring. Stina har dessuten hatt rett hele tiden. Hadde jeg ikke gått glipp av min egen ungdomstid, hadde jeg aldri blitt sykepleier som voksen. Det er jeg overbevist om og når jeg trer inn i Stinas verden, er det som om jeg går inn i en slags sorg over alt som ikke fikk utvikle seg. Som musikken og kunsten. Det kreative. Stina hadde så mange ambisjoner. Hva hendte? Jo, det ble tråkket på av alle dem som utnyttet henne og på det viset ble drømmene hennes pakket inn i en liten ball som ble gravd langt ned under bakken. For å overleve. Og det som skjer nå, er at jeg pakker ballen opp igjen. Som et stykke papir som har blitt behandlet røft og tøft. Jeg bretter ut det arket og ser alle krøllene som jeg umulig kan klare å styrke ut og gjøre rett og glatt igjen og jeg tenker. Dette er mitt liv. Arket med alle skrukkene som ingen kan rette ut uansett hvor mye de forsøker. Jeg sørger rett og slett over alt som kunne blitt, men som aldri ble fordi livet ble styrt av ytre faktorer i form av krenkelser og ikke indre faktorer som i en fri vilje. Slik føles det. Jeg ble ikke den jeg ville bli, men en annen. Spørsmålet er om jeg klarer å tilføre den jeg ble, alle egenskapene som dem sitter med eller satt med den gangen jeg ikke klarte å eksistere. Det var en gang en Barteskog. Den samme skogen ble slettet ved jorden og ble til en ny. Noe nytt. Bartene er borte. Bartene som jeg nå forstår har en sammenheng med min far som startet det hele. Den nye skogen er starten på en ny begynnelse. Bartene er borte og livet mitt blir ikke styrt av krenkelser lengre, men av min egen frie vilje.

En kommentar om “Det var en gang en Barteskog.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s