Puslespill

Denne sommeren har vært ganske annerledes enn alle somrene før den på mange måter. Jeg har flere ganger sammenlignet mitt liv og dissosiasjonen jeg strever med, med et puslespill som er tatt ifra hverandre. Ingen ser motivet før brikkene er satt på plass der de skal være og slik er det jo med dissosiasjon også. Mitt liv består av mange brikker som på ingen måte er satt sammen til en helhet. Brikkene i mitt tilfelle har navn, følelser og egne tanker som utgjør egne identiteter i en og samme kropp. Boon, Steele og Van Der Hart beskriver det så fint: «Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte.» Som i et puslespill som til sammen utgjør en helhet satt sammen av mange deler.Og det hjelper kanskje mange å forstå bedre, dette med ulike identitetsdeler, når man sier det på den måten. For jeg har full forståelse for at det kan høres litt Science fiction ut det å ha flere personer boende i en kropp, mens i virkeligheten er det egentlig en identitet som er delt opp i mange biter som ligger spredt utover og utgjør et usammenhengende og kaotisk bilde. Jeg har brukt mye tid på god litteratur og forskning om dissosiasjon og jeg kan mye om dette i teorien. Allikevel har selv jeg, strevd med å forstå fullt ut hva som skjer i meg selv. Jeg forstår teorien ganske godt, men når man selv står oppi dette kaotiske og med et bilde rett foran deg som på ingen måte er sammenhengende, er det lett å bli blind og ikke forstå logikken og sammenhengen. Alle har vel forsøkt å pusle et avansert puslespill og kjenner til hvor frustrerende det er å ikke finne de rette brikkene. Spesielt i starten da alt ligger strødd og rotete utover. Men jo flere brikker som kommer på plass, jo mer logisk blir bilde og man blir på et vis fylt med en tilfredstillelse av å forstå det du ser.

Nå befinner jeg meg på en slik plass der såpass mange brikker har falt på plass at jeg kan se en slags helhet der. Jeg kan se sammenhenger og jeg kan se hvordan hele bilde kanskje kan bli seende ut når alle brikkene er på plass. Kanskje. Mye takket være Stina og Frida som på mange måter har vært to store og vesentlige brikker i mitt puslespill. Begge de to er det vi kaller EPer (Emotional parts) og bærere av traumeminner. Når jeg nå har fått tilgang på mye av Stinas liv og blitt bedre kjent med henne, har jeg også innsett hvordan noen av ANPene har oppstått (Apparently normal parts). I teorien står det at ANP-deler oppstår ved episoder som minner om traumeminner og for å bevare det hverdagslige i livet. Så her er det ikke bare følelser og forsvar som er oppsplittet, men også selve «jeg-et» i meg som tar seg av hverdagslige ting som skole, venner, jobb, familie osv.

Stina hadde/har en kunstnersjel. Hun spilte cello og hadde store drømmer og ambisjoner om hvordan livet hennes skulle være og en dag bli. Hun var i grunnen ganske smart og drømte om livet, reiser, opplevelser, menn og andre nytelser livet har å tilby. Alt dette har jeg innsett ble overført til en ANP del som oppsto mest sannsynlig i forbindelse med krenkelsene som Stina måtte stå i. Det var noe nytt med disse nedverdigende episodene som Stina ble utsatt for, men de kunne allikevel minne om tidligere overgrep. Stina, eller meg selv for tjue år siden, klarte på et vis ikke å fortsette med disse ambisjonene og drømmene eller ferdigheten med å kunne spille cello. Så da ble hele livet og alt det Stina sto for lagt i grus for hennes del. Men det oppsto allikevel en oppbevaringsenhet om vi kan kalle det for det. Stinas ferdigheter ble overført til en ANP som heter Oda og plutselig husket jeg hvordan Oda ble Oda. Stina elsket å lese om Kristiania bohemene og spesielt om Oda Krogh og livet hennes og om Stina kunne selv velge, hadde hun villet hete Oda. Stina har fortalt meg denne sommeren, at hun syntes navnet «Stina» høres litt horete ut og det kan hende det også var hele hensikten med navnet hennes da hun oppsto. Jeg vet ikke, men det gikk i alle fall opp for meg at Oda er ikke noe annet enn en oppbevaringsenhet for Stina sine opprinnelige ferdigheter. Eller mine da. For tjue år siden. Jeg synes fortsatt at det er rart å se på dem som «meg» og ikke separate deler uavhengig av meg selv. Jeg husker også Stinas tid på Gjøkeredet og hvordan Reven var den eneste som faktisk forsto hva hun mente med at jeg ikke lever det livet som vi var ment for. Jeg må huske på å takke han fra Stina for akkurat det der, for hun ble veldig knyttet til han som var den første hun hørte ifra om nøyaktig hva hun selv hadde tenkt i en årrekke. Jeg husker hvordan hun fikk frysninger idet han satte ord på det. Og nå forstår jeg selv hva de snakket om. For nå kan jeg også kjenne på at livet mitt ikke er rett og slik det skulle være. Og det er litt trist og jeg vet fortsatt ikke løsningen på dette, men kanskje når resten av brikkene faller på plass, ser livet mitt kanskje enda tydeligere ut enn hva det er akkurat nå. For det er naturligvis fortsatt noe som mangler i helheten her.

I går tok jeg og trollungene mine bussen til byen. Vi spiste verdens beste milkshake i sola og koste oss som vi alltid gjør når vi finner på slike små eventyr i lokalsamfunnet. Etter den verdens beste milkshaken, tuslet vi ned til en lekeplass i nærheten som er det beste trollungene vet om. Hvis vi har den for oss selv, er jeg ofte med dem og klatrer til topps på klatrestativet, hopper sammen med dem på trampolinen og gjør alt det de gjør. Men i går var det mange folk, så da valgte jeg å sette meg ned på en ledig benk med sekkene våre og lot dem leke med hverandre. Det er også fint. Å sitte slik og observere folk. Men spesielt å se de to som er et resultat av meg selv og han jeg falt for, for 11 år siden. Se at dem er lykkelige. Jeg har ofte Stina nære meg nå. Også i går på lekeplassen. «Se på dem» sa jeg innover. Til henne. «Tenk at de er våre», sa jeg videre i stor beundring. Stina som fortsatt ikke er henrykt over barn, himlet litt med øynene (jeg kunne føle det) og sa ikke fullt så henrykt «Jada». «Du trenger ikke å være en stor del av deres liv hvis du ikke vil» sa jeg tilbake, for jeg kunne huske hvordan det var å ikke like barn. Men nå har det seg sånn at disse to har kommet for å bli, så akkurat når det gjelder trollungene, må vi finne en løsning. Også for Stina. Vi satt der på benken. Sammen. Så gråt jeg litt igjen over livet som aldri ble. Men jeg hadde solbriller på, så ingen la merke til det. Det å gråte har visst blitt en del av hverdagen min nå. Jeg tuter liksom for ingenting, men det er i grunn helt greit. Det er plutselig noe forløsende ved det og det er veldig uvant å bare la det komme uten å få noen indre reaksjoner på det. Igjen går mine tanker videre til Fru. Grå, som mest sannsynlig ikke hadde trudd på et ord av dette om noen fortalte henne at jeg nå kan sitte på en offentlig benk og gråte. Helt naturlig er det definitivt ikke, for jeg har aldri sett andre grine sånn ute blant folk. Men jeg har nok bare mange år og ta igjen og lurer samtidig på hvor mange liter det tilsvarer. I tårer.

Stina bare så på meg og himlet nok en gang med øynene og jeg følte meg som den overfølsomme mammaen til en ungdom uten en bekymring i verden. For Stina er litt slik nå, bekymringsløs og klar for livet foran henne og jeg innser at hun ikke kommer noen vei uten meg, men samtidig som at hun ikke kommer seg noen vei med meg. Hun er så langt stuck til vi finner en løsning for oss begge sammen. Hva det innebærer har jeg ikke funnet ut av enda, men jeg er sikker på at det finnes en løsning som passer oss begge.

Vi ble hentet i byen og da vi kom hjem, var jeg så mett på indre inntrykk at jeg så meg nødt til å sette meg i bilen. Og der ble jeg sittende. Alene og samtidig ikke. Det gikk rundt i hode mitt og verden utenfor var så ugjenkjennelig som om jeg ikke egentlig hørte til i den. Det føles litt som om jeg har sovet i 20 år og plutselig våknet opp i framtiden. Det er den samme verdenen, men den er annerledes enn slik jeg kjenner eller kjente den. Jeg så på kalenderen min. Halvannen uke til hun er tilbake. Overlegen som overhode ikke er overlegen. To og en halv uke til jeg er på plass der igjen. Ingen gode råd fram til da, men ting er jevnt over stabilt. Det er bare nytt, rart og utmattende å leve dagene som menneske og ikke en robot. Puslespillet mitt begynner å ta form og selv om jeg ser motivet bedre, så er jeg fortsatt usikker på hva jeg ser og hvordan jeg skal tolke det. Kanskje helheten er abstrakt? Kanskje når alle brikkene er på plass, vil det fortsatt være rom for tolkning uten at det finnes et fasitsvar? Ifølge Haikerens guide til galaksen er svaret på livet, universet og alt, 42. Men at det ikke er svaret som er vesentlig, men spørsmålet. Det vil vel si det da, at jeg ikke skal bruke så mye energi på å finne et svar på meningen med alt, men heller fokusere på å finne ut hva som egentlig er problemstillingene og lage veien i livet ut ifra det. For hvilket liv er spennende å leve om man har svaret på alt? Uten å feile og å finne nye løsninger underveis når utfordringene kommer på løpende bånd? Det er ingen tvil om at jeg har mye å finne ut av i dette livet. Og selv om jeg er gørrsliten for øyeblikket, er det for det meste spennende og jeg er nysgjerrig av natur. Jeg kan nesten ikke vente med å møte teamet mitt igjen på Gjøkeredet for å utforske livet videre under trygge rammer. Fram til da, forsøker jeg å leve mest mulig tålbart der jeg befinner meg balanserende akkurat midt i mellom det tålbare og ikke. I en verden jeg knapt kjenner meg igjen i, men som jeg vet at jeg må orientere meg fram til på sikt. Men igjen; Hva er det som er så galt med å leve litt slik på grensen til det uvirkelige?

2 kommentarer om “Puslespill

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s