Når tiden er inne, er tiden ute.

Frigg var kald, våt og sa oppgitt til han i den andre enden av telefonlinjen. Midt på natten. «Jeg leiter og leiter i skogen, men jeg finner dem ikke. Jeg er helt alene!». Frigg, som en gang var vant til å være alene og visste ikke om annen trygghet enn det, var nå blitt redd for det samme. For han hadde erfart at det finnes gode folk der ute som liker han og som også vil han godt. For første gang i hans liv. Indianerhøvdingen tenkte seg om i et lite øyeblikk før han svarte: «Du finner dem jo ikke i skogen der ute. Men i skogen der inne». Frigg visste umiddelbart og så for seg at hvis høvdingen hadde vært der sammen med han, i det samme rommet, hadde han pekt på hode hans idet han sa det. Hode til Frigg som han delte med flere, noe som var lett å glemme for en liten gutt når omgivelsene stadig forandrer seg. Frigg hadde smilt det lure smilet sitt og bare ved hjelp av en setning, hadde han blitt plassert på rett spor igjen.

Sommeren nærmer seg slutten og jeg har fått teamet mitt tilbake ifra den, med unntak av sjefen selv. Vi har pratet på telefonen. Livvaktene og jeg, de har lest blogg, gitt tilbakemeldinger, støttet, oppmuntret og ikke minst forstått. Atferdseksperten, the Viking himself, har uttalt utallige mange ganger at DID er lært atferd og han holder fortsatt på sitt. «For øvrig så er fortsatt atferd forutsigbart for de som tar seg tid til å se på DID som nettopp det. Så det som skjer med deg nå, er ikke uventet, men forventet». Å høre slike ting, er som musikk i mine ører. Det er som å høre Fru Grå faktisk, bare med en litt annen vri. Fellesnevneren er at de forstår mer enn folk flest og at det er pinlig logisk i tillegg. Denne sommeren har vært en av de roligste på lenge. Jeg har ikke en eneste gang vært redd for meg selv eller for at jeg skal gjøre noe dumt, men jeg har gått inn i en ny fase med en bredere vidvinkel ut i verden og ser den med nye og flere øyne samtidig. Det er ganske utmattende og strevsomt i seg selv, men ikke farlig i det minste. Denne sommeren har jeg hatt mye fokus rettet mot meg selv for tjue år siden. Stina. Stina som nå har avslørt hennes egentlige identitet etter flere år i mørket med skammen som sitt eneste skjulested. Hun har blitt en moden attenåring med store ambisjoner der kunsten står i fokus. Jeg har likt å bli kjent med henne. Hun vekker en nysgjerrighet på livet i meg. Kanskje ikke så rart, for i praksis er det jo som å møte seg selv ifra fortiden.

Etter at Frigg nok en gang begav seg ut på vandring i skogen denne natten, på leit etter alle oss som ble borte, eldre og mer utviklet. Mens han ble igjen i sin tid. Alene. Jeg innså plutselig at jeg har forsømt han denne sommeren. I starten av den, lovte jeg å klatre i trær for eksempel. Men det ble glemt bort i skyggen av andre ting. Indre møter har vært en umulighet, så jeg har nok tatt den enkle veien ved å unngå. Fellen slike som meg har lett å gå i når veiledning og kjente rammer rundt uteblir som for eksempel i en sommerferie. Ting har jo tross alt gått greit uten fare for liv og helse. Men nå innser jeg at det var naivt av meg å tenke at ting ville løse seg uten merkverdig innsats fra min side. Frigg er redd. Han har begynt å vandre og han trenger veiledning. Fra meg. Han har gått seg bort og jeg finner han ikke igjen og han finner ikke tilbake til meg. «Men han er ikke alene» Sa vikingen under dagens telefonsamtale. «Han har jo oss!». «Det holder kanskje de neste to ukene?» Sa jeg. «Ja, det tror jeg! Så kan vi jobbe mer med Frigg under de rammene vi har her borte» svarte han. Det var en fin tanke og jeg håper bare at Frigg fikk det med seg.

Senere på dagen la jeg meg ut på verandaen. Været i sommer har vært som livet selv. Uforutsigbart og i dag har det regnet horisontalt og det som minner om en tidlig høst la seg over oss. Slik at vi tente stearinlys under frokosten og la oss under et teppe på sofaen etter det igjen. Utover ettermiddagen tittet solen fram og det var da jeg la meg ut. Vi bor i et lite hus, midt i et boligfelt. Foran huset ser det ikke spesielt annerledes ut ifra andre helt vanlige hus, men jeg vil påstå at bak huset og bak fasaden, har vi et flott uteområdet uten innsyn og utsikten er rett ut i (…trommevirvel…) skog. Vi har to verandaer, en øvre del og en nedre. Den nedre delen bygde vi for noen år siden og vi hadde ikke samvittighet til å hugge ned det ene treet som reiste seg majestetisk opp derifra. Så vi valgte å la det stå og bygget rundt det for at det skulle få stå der videre. Det står derfor et tre tvers igjennom gulvet og kan noen ganger minne om selveste Høvdingtreet, bare uten alle fargene. Det er en helt vanlig furu som vi har hengt en huske ned ifra en av greiene. Uansett, vi er omringet av skog. Både på indre og ytre bane.

Jeg la meg ned på sofaen ute og kjente sola steke i ansiktet mitt. Det var rart for i Regnskogen er det aldri sol, bare stjerner som lyser opp. Det kom både sterke og svake vindkast som spilte musikk i trærne rundt oss. Suselyder ifra bladene og en behagelig drumming ifra uroen laget av tre som jeg kjøpte, ja, faktisk i Stinas tid. Det var kjent. Jeg lukket øynene og sa innover til Frigg at han ikke var alene. At han ikke var glemt og jeg beklaget at det ikke hadde blitt tid til å klatre i trær. Jeg aner ikke om han hørte noe av det, men jeg har erfart at om jeg bare sier ting innover slik i det ene øyeblikket, er det utrolig hva som kan skje i det neste. Jeg velger å tru at noen hører på. Selv om jeg ikke følte det i øyeblikket, så ligger ordene der og venter på å bli absorbert.

Uten selv å vite det, hjalp Indianerhøvdingen Frigg på rett vei forrige natt. Frigg innså at skogen der ute ikke var rett skog og at han heller må finne veien til skogen der inne. Om han finner den før nytt opphold på Gjøkeredet aner jeg ikke, men jeg skal forsøke å leite etter han fram til da. For innerst inne vet jeg jo, at det bare er jeg som virkelig kan hjelpe han. Eller? Vent nå litt. Jeg innså plutselig at hele denne sommeren har gått til å unngå flere enn Frigg. Det var som om jeg kunne høre Overlegen som overhode ikke er overlegen. «Hva med de andre i deg da? Hva med Fredriksen? Kan han hjelpe?». For hvor var han blitt av? Han har ikke vært i mine tanker en eneste gang i hele sommer tror jeg. Nok fikk være nok. Så jeg dro ut i skogen. Skogen der ute med hensikt om å nå inn til skogen der inne og mens jeg jogget i et greit tempo ned til tenkeplassen min, innså jeg også at jeg grdavis hadde begynt å isolere meg i løpet av de siste ukene. Enten hjemme eller i bilen. Og det er et faresignal. Jeg innså også helt ut av det blå at jeg har unngått å se meg selv i speilet i flere uker. Jeg er litt usikker på om Gjøkeredet er klar over dette, men speil kan være en vanskelig sak. For ofte kjenner jeg ikke meg selv igjen i mitt eget speilbilde og noen ganger forstår jeg ikke hvem det er som kikker tilbake på meg. De fleste tilfellene med dissosiasjon har skjedd på badet og det får meg til å tenke på Larve som var fullstendig klar over dette problemet og som alltid ba meg om å IKKE se i speilet de gangene jeg måtte på toalettet. Så jeg så alltid ned på hendene mine. De var jo bare hender. Et ansikt kan forandre seg mye og for et sju år gammelt sinn, er det skremmende å se et 35 år gammelt speilbilde tilbake. Denne sommeren har vært mindre kaotisk, men jeg har jammen meg vært flink til å unngå meg selv også. Det ser jeg plutselig nå.

Jeg satte meg ned på den bøyde stammen på treet som strakte seg høyt opp mot den blå himmelen. Jeg satt der og pustet, hørte etter alle lydene. Vann som skvulpet, fugler som kvitret, vind som spilte musikken i bladene på trærne. Jeg kjente sola varme i ansiktet mitt mens jeg lukket øynene og bare lyttet. Etter en stund begynte jeg å si noe. «Fredriksen». Det var stille i skogen der inne, i motsetning til skogen der ute. «Fredriksen, er du der?» Jeg kjente på en ro mens jeg pustet og ventet. Så sto han der. Fredriksen kom og nå sto han der og så på meg med et sørgmodig blikk. Jeg ble glad for å se han og ikke redd som jeg mange ganger har blitt før. «Hei» sa jeg. Han nikket bestemt tilbake. «Jeg må få be deg om en tjeneste», Sa jeg mens han bare sto der og ventet på fortsettelsen. «Frigg er så alene og redd. Kan du være så snill å ta litt vare på han? Som du gjorde med Frida». Fredriksen sa fortsatt ingenting. Det var som om han visste noe som jeg ikke visste og forsøkte å finne den rette formuleringen. Så smilte han litt sånn halvveis og sa: «Du. Tiden min er snart ute». Det føltes som et slag rett i magen. «Hæ? Hva snakker du om?» Utbrøyt jeg småfrustrert. «Det er ikke lengre noen reell fare og min tid er snart ute». Jeg kjente at frustrasjonen bygde seg raskt opp på dette tidspunktet. Jeg så han rett inn i øynene, «Har du tenkt til å stikke fra oss?» Stemmen min brast. Han så vekk uten å svare. «Fredriksen??» Sa jeg og innså at det var jeg som var den strenge av oss nå. Ingen svar. «Fredriksen!!» Sa jeg på nytt og enda mer bestemt. «Du kan ikke bare dra!» fortsatte jeg og innså at Fredriksen var i ferd med å forlate oss. «Jeg har bare noe uoppgjort med Vikingen». Hva faen! Tenkte jeg. «Vikingen? Hva har du tenkt til å gjøre? Sloss? Du vet at han er over to meter høy?» Sa jeg og visste at Fredriksen var minst like høy, men vi tenkte samtidig begge to at om han skulle sloss, var det med min kropp og den er bare 170. «Jeg er ferdig med å sloss. Skjønner du ikke? Du trenger meg ikke mer». Da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Tårene presset på og rant som en vill foss ned kinnene mine. «Men du kan ikke bare dra! Du har jo oppdratt meg! Oss!». Jeg skjønte virkelig ingenting. «Det er jo nå hele livet begynner for oss!» Han så på meg igjen og sa «Ja, nettopp. Det er nå livet ditt begynner». Sa han med et tydelig trykk på «ditt». «Livet har alltid vært ditt og vi har bare lånt det. Nå er tiden inne for deg å ta det tilbake». «Ikke uten deg!!» Hulket jeg i hans retning. «Hva pleier Ofie å si?» Jeg tenkte desperat etter det rette svaret. «Tiden er inne, når tiden er ute». Fredriksen ba meg vri litt på den: «Når tiden er inne, er tiden ute». Pokker.

Fredriksen gikk sin vei og jeg ble sittende på stammen min i en times tid. Jeg hadde lyst til å ringe Gjøkeredet for å høre om noen kjente var der, men lot det være. De har andre ting å tenke på om de ikke skal bli innblandet i mine indre intriger i tillegg. Ti dager og tjue timer til jeg er der igjen. Jeg lurte fælt på hva Fredriksen mente med det han sa om at han hadde noe uoppgjort med Vikingen. Jeg gikk hjem igjen. Ikke jogget, men gikk. Uten musikk og hørte alt rundt meg. Hvert skritt mot bakken minte meg om lyden fra Stinas uendelige race igjennom skogen der inne. Sola blinket mot meg igjennom trærne i det jeg gikk. Jeg fikk med meg alt og fikk litt panikk over om det var slik livet skulle bli? Stuck i denne verden her? Alene? Uten dem? For sjelden har jeg gått i samme tempo uten å forsvinne inn i skogen der inne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve i denne verden, tenkte jeg idet jeg gikk og ble litt redd. Uten Fredriksen, kommer jeg til å stå ganske alene igjen. Litt mindre eller færre i den store verden som jeg egentlig ikke føler tilhørighet til. Hva er det som skjer nå egentlig?

3 kommentarer om “Når tiden er inne, er tiden ute.

  1. Bildene er varme, balanserte, fargesterke og estetiske. Klare. Kunstneriske. ⭐️
    Skogene er fulle av stier. Innover der kan din måte å se verden på gi nye visuelle perspektiv i ei linse. Feks. Eller skrifta di. Du har tilgang, som vi sier i litteraturen. Tilgang til et register som vil gjøre verden mer interessant for de som lytter eller ser. Gi Stina fler kunstneriske verktøy. Les Szymborska «livet er eneste måten». Les om skyene som er sakte karavaner himmelen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s