Regndråper.

Tusenvis av dråper hang i trærne. Ventet på å hoppe ned og bli en del av en større helhet der nede på bakken. En etter en slapp taket og jeg kunne høre lyden idet hver og en av dem traff vanndammen som ble større for hver dråpe som hoppet ned i den. Jeg så ikke stort annet enn skygger av bladene de hang på og kunne så vidt skimte forbi dem, inn i en uendelighet som finnes og fantes på samme tid. Der ute skal det vokse nye eventyr, nye fortellinger og nye spirer med håp og en vilje større enn livet selv. Men akkurat på dette tidspunktet er jeg tilfreds med å gjemme meg her, bakom skyggene og lytte til hver eneste dråpe som faller. Dragene må ha flydd, siden det er spor av regn. Det er en tilfredsstillende tanke som jeg leker meg med. Minnes over alt som har vært, som var, som ikke lengre er. Stinas evige flukt ifra skammens skygger, Friggs uendelige ensomhet og lengsel og Fridas evige skrik. Ingen løper mer. Ingen skriker mer, men noen lengter fortsatt. Noen er fylt med et så stort savn som nesten ikke er mulig å bære. I alle fall ikke alene. Savn etter noe. Noen. En trygg havn. Omsorg? Lidenskap? Kanskje bare noen som holder rundt og sier at du er bra nok akkurat som du er. At ingen forventer at du presterer perfeksjonisme eller livet i glansbilder. Men at det holder å bare være den du er. Ble. Eller skal bli.

For jeg har levd mine dager som robot. Roboter har ikke behov for omsorg eller bekreftelser. Lever du dager som robot, gjør du kun det som er forventet og som allerede er forhåndsprogrammert. Min programmering startet allerede den dagen jeg ble født. Av mennesker med urimelige krav og forventninger. På mange måter kan man jo tenke at barn blir programmert og formet av de rundt seg. Barn har behov for veiledning i fra trygge voksne som kan lære forskjellen på rett og galt. Med hensikt om å bli et selvstendig menneske med både fri vilje, egne tanker og meninger. Disse barna blir til mennesker. Med evnen til å tenke, føle og handle ut i fra det. Selvstendige. Mens barna som til stadig blir utsatt for krenkelser, misbruk og psykisk maktkamp, blir til roboter. Der handlinger etter hvert blir styrt av et automatisk forsvarssystem for egen beskyttelse. De handler ikke ut ifra egen frie vilje, men det som er mest hensiktsmessig for egen beskyttelse. For overlevelse. I en verden som ingen har formet dem til å forstå hvordan egentlig fungerer.

Jeg forsøker med dette å holde løftet mitt til henne som fortsatt har trua på at jeg skal bli et menneske. Selv om i hennes øyne, har jeg alltid vært det. Et tenkende selvstendig menneske. Jeg lovte overlegen som overhode ikke er overlegen å forsøke å skrive. Fordi å skrive skaper ro og oversikt. Selv om jeg føler at jeg har mistet tilgang på min indre inspirasjonskilde. Slik blir følelsen av å være en robot mer levende. Tekstene mine er alt annet en robotaktig med all dens følelser og refleksjoner, sier hun. Valgene jeg har tatt i livet fram til nå, er mine, sier hun også. Ingen andres. Sant nok. Allikevel sitter jeg med en følelse av at jeg ikke egentlig har eksistert fullverdig. Jeg lovte å skrive noe om det. Og det trengte ikke å være poetisk og full av mening. Å skrive kjedelig er også en kunst. Det jeg mener er hovedgrunnen til at jeg beskriver meg selv som robot, er på grunn av oppsplittingen mellom følelser og forsvar i meg. Å føle har alltid vært forbundet med fare, så jeg har på automatikk, koblet det ut. For å klare å overleve i en hverdag jeg ikke fullstendig har forstått. Og hvordan kan man forstå en verden, man kun har sett i biter? Jeg har mange hundre timer bak meg som observatør. På busser, tog, kafeer, gatehjørnet, parken, butikker m.m. Hvordan er det jeg egentlig skal være i denne tilværelsen? Jeg har observert ansiktsuttrykk, reaksjoner, samtaler, ordvalg, samspill og kopiert det jeg har tolket som minst konfliktskapende. For siden å bruke det selv i egne møter med verden og andre mennesker. Her ville overlegen som overhode ikke er overlegen sagt at det allikevel har vært mitt valg. Hvilke verktøy og metoder jeg tok med videre, slik at det utgjorde min egen identitet som et fullverdig menneske. Og jeg ville sagt meg delvis enig i det. For valget var aldri tatt ut ifra eget ønske, men ut ifra hva andre forventet og som gav minst sjanse for å skape konflikter eller å bli lagt spesielt merke til. For er det noe jeg har blitt programmert til, er det å tilfredsstille andres behov før mine egne. Og før jeg valgte å bli en del av denne verden her ute, sto jeg timevis foran speilet for å finne det rette smilet. Den rette latteren og de andre rette uttrykkene. Uttrykk kom aldri naturlig, det måtte øves på etter seksten år som et levende objekt.

Nå som disse murene er i ferd med å falle, murene som har holdt følelser og forsvar adskilt ifra det skallet jeg har levd i, kan jeg føle litt mer på det å være et menneske. Tror jeg. Ifølge Psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen, er følelsene våre livsviktige og de fargelegger opplevelser og forsterker minnene våre i hukommelsen. De organiserer oss innvendig, binder sammen opplevelser og hendelser og skaper mening. Slik at vi kan forstå og tenke om oss selv og andre. Følelsene hjelper oss å vite hva vi liker og ikke liker, ta valg og gir oss retning for handlingene våre. Og når jeg leser dette, får jeg egentlig bare bekreftet min robotteori nok en gang. For når følelsene mine har vært adskilt ifra mitt hoved «jeg» i så mange år, hvordan da har «jeg-et» i meg klart å ta avgjørelser? Jo, basert på andres reaksjoner og følelser. Ikke mine. Nå som murene er på vei til å rase, kjenner jeg på en enorm sårbarhet. Valgene jeg må ta, kan ikke lengre tas på bakgrunn av andres reaksjoner og meninger. For jeg føler noe og det gir meg muligheten til å få ta selvstendige valg. Å fargelegge opplevelsene som skjer med følelser jeg ikke en gang ante fantes. Det er som om jeg har fått utdelt en rekke verktøy jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke, med forventning om å lage en retning. En vei. Som bare er min.

Tusenvis av regndråper hadde sluppet taket og lyden da de traff bakken var som musikk for mine ører. Jeg kunne se utover noe uendelig og åpent bak bladene på trærne da jeg hørte ekte musikk bli spilt av, ikke i skogen der inne, men fra Gjøkeredet der ute. Så begynte jeg å fly. Fly med lyden av vinden som suste i ørene. Jeg flydde mellom skyene og stjernene på den vakre nattehimmelen som aldri blir dag. Jeg så ned på skogen min der den lå så øde. Så forlatt. Jeg kunne kjenne på den lengselen som hang igjen som et ekko ifra en fjern fortid. Jeg kunne se Høvdingtreet der nede med alle lysene og jeg kunne skimte en av dragene på nattehimmelen. Jeg kunne se at skogen gradvis reiste seg igjen og at trærne sprengte viltvoksende opp ifra bakken. Så falt jeg ned i et svært mørkt hull. Helt plutselig.

Jeg lå der litt og lyttet etter noe. Jeg kunne høre små vinger flakse entusiastisk rundt meg og jeg forsto fort at det var ei marihøne. For ingen flakser på en sånn måte annet enn henne. Hun kalte på flere livvakter som bar kroppen min et lite stykke og la den på en myk seng av løv. En kjent livvakt som passer på ifra sidelinjen holdt hånden min hele tiden. Han er som en sidekick. Like viktig som hovedpersonen, men holder seg litt i bakgrunnen. Som Robin er for Batman. Sengen jeg lå på, befant seg midt i den trygge plassen. Jeg så opp og der lå Frigg. Gutten som lengter. Han hadde nettopp hatt Frida der, men bare i et kort øyeblikk, sa han. Hun hadde lagt seg ved siden av han og holdt rundt han mens hun hadde hvisket: «Hvis jeg ligger her. Bare legger meg litt her, så kan vi glemme verden. Glemme alt de har sagt, før vi blir for gamle». Frigg gråt og jeg ønsket meg opp til han, så før jeg visste ordet av det lå jeg i Frida sin hengehule. Pussig, tenkte jeg så Frigg også kunne høre det. «Jeg trodde aldri at jeg skulle få plass inni her». Frigg så ikke på meg, men svarte at hengehuler tilpasser seg. Jeg strakte ut handa mi og presset den imot stammen på treet. «Kjenn, Frigg!» Sa jeg. «Treet lever!». Frigg kjente det samme og det fikk han endelig til å smile litt igjen. Så rettet han blikket sitt mot meg og spurte med de sultne øynene hans: «Tror du at Høvdingtreet har et hjerte?» Jeg tenkte nøye etter, samtidig som jeg tenkte på Indianerhøvdingen som på akkurat det tidspunktet satt i den virkelige verden, rett ved siden av kroppen vi var utstyrt med der. «Ja, Frigg. Et stort et».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s