Kokt hue.

«Dette er jo dobbelt risiko», sa vikingen mens han forklarte hvor logisk det hele er. Dette med at adferd er tillært og motstanden som kom brått og brutalt kastende på meg etter forrige time med Bjørnen. «Hos Fru. Grå OG hos Larve erfarte du jo at å gå ifra timene var farlig OG at de «onde» sto i fare med å bli avslørt». Han så på meg med de snille øynene sine og snakket så sakte som bare han får til. Så sakte at jeg tror alle i meg faktisk får det med seg. Akkurat som Bjørnen som bruker få ord, men som treffer godt med de ordene han bruker. Enkelt. «Så da er det jo ikke rart, at du går i full beredskap nå». Jeg innså hvor pinlig enkelt det hele var. I teorien. Å endre tillært adferd tar tid, det kan også Vikingen skrive under på. Men teorien er enkel i det minste. Jeg tenkte meg en god del om. På dagen før, som var så kaotisk at jeg ønsket å avslutte alt av behandling på dagen. Jeg hadde brukt hele formiddagen på å krangle med Høvdingen bare fordi mitt indre forsvarsverk slo alarm og da spytter vi ut et svært virvar av ulike følelser og meninger. En Storm. Epoststorm og sms-storm har jeg lang erfaring med, men en live-streamet storm på Gjøkeredet, er noe nytt. I alle fall for meg som ble budbringeren oppi alt og sa ting som jeg absolutt ikke kan stå innafor. Kroppen var min, men flere andre brukte den i forsøk på å skyve han unna for å bevise at hjelpen alltid svikter. At overlegen som overhode ikke er overlegen var syk den dagen, gjorde ikke saken bedre. Og da Vikingen heller ikke kom påfølgende kveld og et helt ukjent menneske med en skremmende autoritær holdning skulle være med meg istedenfor, hadde alle i meg en overbevisning om at hjelpen alltid svikter. Og sånn går den evige runddansen i meg. Denne motstanden. Motstandsbevegelsen som bor og får dyrke sin tro i meg kan bli enorm og ta over alt i hverdagen min. De kan bli så store at jeg ikke klarer å se klart. Det blir tåke, mørke skyer og svære orkaner i sinnet mitt som jeg aldri har mestret og tatt overtaket på. Så bestemte jeg meg for at ny behandler bare er tull og at jeg ikke turte å fortsette der. For jeg husker fortsatt hvordan ting ble og endte med Fru. Grå. Hun gav oss opp nettopp på grunn av denne mostransbevegelsen som gjorde at poliklinisk behandling sendte meg i den evige runddansen med destruktive handlinger og ord. Og det nektet hun til slutt å være vitne til. Forståelig. Det er vår erfaring og jeg tenkte plutselig at jeg ikke orker en ny runde med kaos og motstand. Alene. En time i uken hos Bjørnen forså å bli sendt ut. Alene. «Men du er jo ikke helt alene. Vi er jo her. Vi var ikke her i Grå sin tid.» Sier Gjøkene på Gjøkeredet. Sikkerhetsnett. «Unngåelsen er med på å mate kaoset» Sa Vikingen. «Unngåelsen er med på å holde DIDen og motstanden i live» Sa han også. Det var ord jeg forsto. Hvis jeg unngår behandling, vil det si at de onde vinner. «Og da vil det til slutt bli så mye at du blir helt kokt i hue» fortsatte han. Enda et nytt faguttrykk, tenkte jeg. Kokt i hue. Jeg legger det til i ordboka for Gjøker, sammen med Akutt mongo, avmongolisering, sirkus og fucka i hue.

«Jeg burde visst bedre», sa jeg til Vikingen dagen etter at motstandsbevegelsen hadde slått til med full styrke. Og ja. Jeg burde virkelig sett dette komme etter all min erfaring med dette. Møte med nye hjelpere. Men av en eller annen merkelig grunn, har jeg gått denne tiden i møte med en stor dose tru på at dette skulle gå fint. Bjørnen er jo så flink. Han vet hva han driver med. Gjorde ikke Grå det? Jo. Så jeg burde skjønt bedre. Og jeg ble like overrasket da Høvdingen påsto at dem så dette komme og at vi har snakket om det i noen uker. Det kan ikke jeg huske noe av. Så startet stormen. En krig med motstridende meninger på indre bane og en krig mellom oss og han. Høvdingen. Alt han sa, vrei motstanden i meg om til noe annet som igjen skøyt tilbake på meg selv. Runddans. Minst ti ulike viljer vrei og sleit i meg og sammen utgjorde de et utrykk av skadelige ord. Som bare skadet meg selv og jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg sto bare i midten og sørget for å ikke bli revet i stykker. Jeg hørte alt som ble sagt og jeg følte meg bunnløs av negativitet. Akkurat idet jeg tenkte det, ble jeg hjemsøkt av spøkelset mitt ifra fortiden. Fru. Grå dukket opp på rommet mitt. Hun så ikke på meg, men satt bøyd over skriveblokken sin i den burgunderrøde plysjstolen. Jeg mistet pusten i noen sekunder. Jeg så henne og hun var ikke lengre en grå skygge. Jeg fikk umiddelbart tårer i øynene og kjente på et enormt savn. Hun var en pen dame. Ganske høy for hun bøyde seg så majestetisk over det runde borde som sto imellom oss. Så løftet hun blikket og vi så hverandre i øynene for aller første gang; «Er det virkelig sant at du bare er negativ? Eller kan det være at du tynges ned av alt det negative du har opplevd? Hvordan vil det være å si til deg selv: «Jeg er et menneske som har overlevd masse vondt»» Da jeg hørte stemmen hennes si disse ordene, begynte jeg å gråte på ekte. Disse ordene sa hun for 4 år siden og først nå, forsto jeg dem. Det var vondt og jeg visste innerst inne at hun egentlig ikke var der. Jeg og Høvdingen skiltes som uvenner den dagen og det er jeg fryktelig lei meg for. Mest fordi jeg ikke vet når jeg ser han igjen. Så hvis du leser dette, kjære Høvding, er jeg fryktelig lei for at det ble slik.

Dagen derpå var overlegen som overhode ikke er overlegen tilbake og Vikingen. Jeg merket de store kontrastene i trygghet ifra kvelden før. Da var det kun ukjent personalet tilgjengelig og jeg hadde vært på sirkus i noen timer før det heldigvis dukket en kjent nattevakt opp som forsto hva sirkus var og fikk en slutt på det. Fortelleren, takk. Etter den verste kvelden min på Gjøkeredet, snakket vi om fortsettelsen. Nå er vi der som vi hadde tenkt helt siden en sen høstdag i fjor og den kom brått og plutselig på meg. Til tross for et år med forberedelser. Ny poliklinisk hovedbehandler er på plass og Gjøkene står som en beredskap og sikkerhetsnett når jeg blir kokt i hue, mongo eller fucka. Og jeg som ikke så all denne motstanden komme, er livredd. Livredd for nye runder med krig. Redd for den sterkt utviklet motstandsbevegelsen som vil komme med full styrke. «Det handler jo bare om å endre adferd». Sa Vikingen. «Du må bryte mønsteret og gjøre ting som ikke er forbundet med kaos». Sa han igjen. «Det hjelper lite når kaoset kommer helt ukontrollert», svarte jeg. «Ja, men da kommer du til oss», smilte han. I et år er det dette jeg har trent meg opp til. I ett år har jeg øvd på å sitte innerst i kroken på Kafeen rett ved hans kontor. Planen er å sette seg der etter timene med Bjørnen for å avmongoliseres med en kopp kaffe og med PCen foran meg. Jeg vet til og med hvem av Gjøkene som er på jobb de dagene. Alt er tilrettelagt og allikevel er jeg livredd for at jeg skal ødelegge alt denne gangen også. Endringer er sjelden bra og opplegget vi har hatt på Gjøkeredet har funket. Det strider litt imot å endre på noe som funker. Men jeg vet samtidig at kompetansen til Bjørnen er en perfekt match. Han er Fru. Grås forlengende arm og hvis han ikke holder ut med meg, er det ingen spesialister igjen med tilsvarende kunnskaper om det jeg lider av.

Gjøkene på Gjøkeredet har trua. De har hatt trua hele veien, selv når jeg ikke har hatt den selv. Så igjen vil jeg si til dere; Tusen takk! Jeg hadde aldri kommet meg hit uten dere. Jeg aner ikke hvor det ender, men dere har hjulpet meg fra å være Robot til å bli et menneske og det er en seier i seg selv. Dere har stått der sammen med meg og gitt meg tilbake et håp om et mer helhetlig syn på verden igjen. Og jeg ønsker virkelig ikke at de onde skal vinne denne gangen også. Som de har gjort i alle år. Igjen og igjen. Så jeg sier til meg selv hele tiden, stemmen til Vikingen går som en liten vind igjennom ørene mine; «Husk: Unngåelse vil mate kaoset ditt». Nå er det på tide at jeg også deltar i denne krigen. Jeg innser at jeg har dyttet alle andre i meg foran tidligere, men det må endres. Jeg skal stå i front og om jeg faller, har jeg alltids en overlege som ikke er overlegen, en viking, høvding, en rev og flere andre på sidelinjen som kan få meg på beina igjen.

Dette er egentlig ALTFOR klissete for meg, men denne sangen passer så altfor godt til dere som har vært gærne nok til å støtte meg hele veien dette året. Takk!

Utgått på dato.

Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.

Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.

Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.

Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.

Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.

Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.

Du er bra nok.

Frigg hadde mistet Frida igjen, men han hadde mottatt beskjeden om linken mellom han og Elisabeth. Han var mest skuffet for at han hadde tatt så feil avgjørelse den dagen hun skrek så høyt at han bare ville ende lidelsen hennes. Nå forsto han mer sammenhengen mellom dem to. Han med kulehullet i hode og henne med sin evigblødende flod av skam. Såret hans blødde ikke mer, men han kunne kjenne arret med fingrene. Det var en gang, tenkte han. Elisabeth og han delte på denne grusomme følelsen av å være død, men allikevel levende. Og hvis han klarte å lege såret i hode hans, kunne også Elisabeth klare å stoppe sin blødning. For det varer ikke for alltid. Det visste han nå, men ikke den gang. Så han begynte å løpe han også. Av en eller annen grunn ropte han etter Frida. Gammel vane? De var ikke bestevenner lengre, men de hadde allikevel et spesielt bånd. Frida var mer som en storesøster nå. Og søsken passer like godt på hverandre som bestevenner. Om ikke mer. Hun hadde vist han hvordan han kunne bevege seg mellom og igjennom de usynlige teppene som hang i skogen. Det fikk han til å innse at han aldri har vært helt alene der inne, for alle har bare vært kamuflert bak de usynlige teppene som usynlighetskapper. Han løp igjennom flere av dem og stoppet brått opp da han så henne ligge der. Ikke i et badekar, men rett på bakken. Hun hadde nattkjole på. Den var hvit med røde, små blomster på. Den nedre delen var full av noe annet rødt. Ikke blomster, men rød skam. Så mye at du sikkert kunne vri den opp og det ville renne av. Hun skrek ikke. Hun bare ynket seg. Frigg tenkte at hun var skuffet. Over han og over at hun fortsatt var død, men allikevel levende. Hun ønsket aller mest å bare være død.

Pussig nok, ble det spilt en sang over skogens høyttaler akkurat i det øyeblikket. Frigg så seg rundt og fikk øye på den lure reven som lusket rundt i bakgrunnen og tenkte at om det ikke var selveste Reven på Gjøkeredet som satt der i verden utenfor og spilte av musikken som ikke kunne passet bedre. Frigg henvendte seg til Elisabeth og fortalte at de to egentlig var ganske like. Han ba henne om å se på han og arret i tinningen hans. «Jeg har blødd jeg også», fortalte han forsiktig. Hun så dystert på han som om hun hadde gitt opp alt for en evighet siden. Han fortsatte å snakke forsiktig og blygt. «Men se. Det har grodd. Og det gjør ikke like vondt lengre». Elisabeth sa fortsatt ingenting. «Du vil slutte å blø en dag du også! Det er jeg sikker på!». Frigg tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen, Vikingen, Reven og ikke minst Høvdingen. Han så tydelig at de alle har hjulpet han med å se at det finnes noe godt i denne verden og han ønsket så inderlig å vise det samme til hun som lå der i den blodige nattkjolen sin og ynket seg i smerter og elendighet. Og imens den passende sangen ble spilt av, formidlet Frigg gjennom tankene sine at teksten kunne handle om henne: Se rundt deg, ville vekster av mange slag. De lever i lag og her har du røtter. Så se, du hører med. For du har både vett nok, mot nok, ro nok. Og du er både bra nok, sterk nok, god nok. Du er den blomsten du skulle være. Kom med dine drømmer, kom med din tru. For ingen er som du.

Og i akkurat det øyeblikket, var det som om hun kanskje fikk et bittelite håp. Om det bare var så lite at vi ikke kunne se det med det blotte øye, var det i det minste en bit av en celle der som lyste opp. Det kunne ikke sees, men han følte det. Elisabeth var ikke i stand til å gå, så Frigg lagde en slags båre av kvist og dro henne med seg til portalen. «Ligg her og følg med. Jeg skal sette på en film og lure Reven til å få noe godt å spise». Så Frigg fant fram filmen som handlet om oss. Filmen som Larve en gang anbefalte oss å se, fordi det var skremmende sammenlignbart. «Innsiden ut». «Følg med, la oss si at du er «Sorg»». Frigg ER et geni. I filmen om jenta som mister alle følelsene sine, ser vi til slutt at Sorg trengs. Alle følelsene trengs. Men det er Sorg som ender med å redde jenta. Sorg trengs. Så satt Frigg der og koste seg med rista brødskiver med nugatti og potetgull, mens Elisabeth lå bak portalen til verden der inne og så på filmen sammen med han. Hun gav ikke uttrykk for noe som helst, men det er kanskje allikevel en start på noe. Hun hørte Frigg sin latter, hun så Frigg sin glede og Frigg sin egen sorg. Og Frigg satt der og så på en film, som han egentlig mener er mest for jenter, bare for å vise henne at alle trengs. Så var Frigg alene igjen. Hvor Elisabeth ble av, er ikke godt å si. Men han gikk mellom og forbi trærne i skogen. Han var fornøyd med innsatsen og ikke minst for at han hadde sett Høvdingen igjen. Han fikk øye på han i enden av korridoren i verden her ute og inne på Gjøkeredet. Han tok sats og løp han i møte før han hoppet på han og gav han en ordentlig god klem. «Jeg trodde at du var et spøkelse» sa han, men visste at de nye hvite arbeidsklærne bare var kostymer. Inne i skogen gikk han etter hvert og så litt lysere på verden igjen. Reven gikk ved siden av som om han bare var hans kjæledyr. De løp litt, lekte og til slutt la Frigg seg på toppen av åsen bare for å se på stjernehimmelen. Reven la hode sitt oppå magen hans og Frigg klappet den myke pelsen, mens de hørte på sangen en gang til. «Du er bra nok, sterk nok og god nok».

«De onde vinner alltid.»

Så satt vi endelig der. En Viking, en Bjørn og meg selv med alle mine. På et kontor i byen. Ikke helt nytt og fremmed for jeg hadde vært der to ganger før. En gang alene og en gang med Larve. Det var like fint som jeg husket det. Like industrielt. Selve bygningen ligger i enden av gata av kafeen der jeg strategisk har blitt stamgjest i løpet av det siste året og siden sist jeg satt på det samme kontoret. Det var før jeg ble dratt med inn på Gjøkeredet og introdusert for Gjøkene der for første gang. Jeg la en plan om å sette meg usynlig og uproblematisk ned innerst i kroken på den kafeen etter timene med Bjørnen. For å skrive, komme meg, samle meg før jeg reiste tilbake til vanlig hverdag igjen. For det er bare to stykker som jobber aktivt og enestående med dissosiasjon i mitt distrikt. Fru Grå og Bjørnen Bo. En av to gav meg opp. Derfor husker jeg at jeg ville gjøre mitt aller beste for å tilrettelegge for at ikke den gjenværende halvpart endte på samme vis. Det skulle ikke stå på min innsats.

Året som gikk, gikk ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. Istedenfor min egeninnsats på Kafé, tryna jeg med huet først rett inn på lukket akutt psykiatrisk avdeling. Som en brutalt behandlet pakke, ble jeg avlevert der med dype sår både utenpå og på indre bane. Jeg hadde ikke mer å gi. Det hadde mitt indre forsvarssystem, men det er en annen historie som allerede er nedskreven. Min reise derifra har bydd på et eventyr i alle sjangere og jeg har kommet ut av det som en litt bredere og utviklet versjon av meg selv. Fagpersoner ville sagt at jeg er stabilisert. Og det føles nettopp slik. At mitt indre forsvarssystem er stabilt. Nok. Stabilt nok til å fortsette reisen med den gjenstående halvpart som har spisskompetanse på det jeg strever med. Bjørnen Bo. Og planen min om å skape trygghet etter timene, gikk forståvidt som tenkt. Bare at nå har jeg ikke lengre bare en liten usynlig krok inne på en kafe, men jeg har et helt team som kan bistå om noe går galt. Viking, Høvding, Rev og en overlege som virkelig på ingen måte er overlegen. Pluss en heiagjeng som står bak dem igjen.

«Hvordan har du det?» Kom det ifra Bjørnen og jeg merket umiddelbart en rar og uggen følelse. Hvordan jeg har det? Tenkte jeg. Hvordan vet man sånt? Jeg forsto rett og slett ikke spørsmålet for å være ærlig. Jeg er jo så mange, så for å svare på det, må jeg jo ta en hel runde med meg selv, gå i hver krik og krok, kjenne etter og virkelig få med alle i meg. Og mest sannsynlig vil deler av meg ha et ganske stort spekter i hva som føles og dermed blir et slikt spørsmål umulig å svare på. Jeg ble forlegen og fomlet med ord, som jeg ofte gjør når det ikke finnes en fasit å ty til. «Ehm, tja. Eh. Jeg vet ikke» og kjente umiddelbart et nederlag over å ikke klare å svare skikkelig for meg og samtidig tenkte jeg på Ofie som alltid sa «Hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke», kommer du til slutt til å tro at du ikke vet noen ting». Så jeg misliker å svare «jeg vet ikke» for det finnes alltid et annet og mer meningsfullt svar. Og jeg ønsket virkelig ikke å ødelegge denne sjansen med Bjørnen. Men spørsmålet ble for omfattende og da ble potten av ti ulike svar til «Jeg vet ikke». Men det gjorde ingenting. Bjørnen Bo var fattet og rolig og snakket på en slik måte som nådde inn til flere. Det merket jeg fra første setning. Dette var en mann som visste hva han drev med og ikke minst hva han hadde foran seg.

Jeg holdt meg tilstede nesten igjennom hele timen. Vikingen satt rett ved siden av i sofaen og var et trygt vesen å se på. Bjørnen Bo var innom flere temaer som aldri hadde streifet innom mitt hode før. Men som var så selvsagte at det er pinlig å innrømme det. «Vet alle at dere bor der dere bor?» «Omtaler du det som «hjem»? Jeg ble satt ut, men forsto umiddelbart hvor han ville. «Hjem» er et ord som flere i meg assosierer med noe vondt. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette selv? Så selvsagt! Jeg har til og med skrevet opptil flere ganger at som barn, ville jeg ikke hjem. «Hvilket farge er det på huset ditt?» fortsatte han. «Hvitt» svarte jeg. «Har dere bodd i et hvitt hus tidligere?» Herregud, mannen er jo som en levende manual for hvordan man snakker til traumepasienter. «Tja, vi flyttet en del» svarte jeg og kom på at det siste huset vi bodde sammen i, som min far fortsatt bor i, faktisk ER hvitt og tenkte kjapt igjennom om det fantes en farge på et hus vi ikke hadde bodd i. Rosa? Jeg får neppe min mann med på å male huset vårt rosa. Bo foreslo at vi stoppet å omtale huset vårt som «hjem». Av hensyn til dem som ikke har gode erfaringer ifra et hjem. Adressen funker, for det har ordet Rev i seg og Rev er trygghet for flere. Han fortsatte med spørsmål som aldri har streifet innom hode mitt før: «Vet alle at du har barn?», «Vet alle at du er gift?», «Vet alle hva du jobber med?». De kom på løpende bånd og jeg ble mer og mer imponert over den fyren. Svarene mine var de samme og like ukloke, men på dette tidspunktet fantes det ikke noen annet svar enn «Jeg vet ikke». At jeg ikke visste noe, gjorde tydeligvis ingenting for det betydde at vi hadde en del å finne ut av framover. Det ville blitt kjedelig om vi hadde alle svarene i dag. Og det er jo sant. Han spurte også om fritidsinteresser. Ikke en gang DET visste jeg noe særlig om, for det eneste jeg liker å gjøre, er å jogge. Ellers, når jeg er alene, vet jeg ikke hva jeg skal foreta tiden med. «Så jeg blir ofte mongo» kom det ut av meg. Han lo og sa at det var et uttrykk han ikke var vant til å bruke og jeg sa at overlegen som overhode ikke er overlegen bruker det stadig, men føyde til at det var på spøk og at vi hadde mye humor. Humor er viktig. Musikk. Jeg fortalte at jeg hadde satt sammen en spilleliste med musikk som passet oss alle og han mente at alle burde få hver sin. Noe som også ble logisk, for musikk har sendt meg rett inn i den ene sirkusforestillingen etter den andre.

Så ble det mørkt. Sceneteppet mitt falt sammen med meg og en liten gutt på ni år steppet modig fram. Frigg. Han så bort på vikingen og videre på Bjørnen. Lenge før han sa noe som helst. «Hvor lang tid tar det før du gir opp?» Spurte han og fikk samtidig formidlet at forgjengeren gav opp etter seks år. Bo smilte og sa at han ikke var typen til å gi opp. Det lå visst ikke i hans natur. «Det sier dem alle» Sa Frigg og Bo var ærlig på at hvis ikke behandlingen lengre var nyttig, ville han fortsatt ikke gi opp, men finne ut av hva veien videre kunne bli. Frigg tenkte tilbake på den store krigen mellom det onde og det gode. Fra den gang Fru Grå fortsatt var et ekte menneske og ikke bare et spøkelse ifra fortiden. «De onde vinner alltid» sa han litt trist og oppgitt. Bo sa noe om at det var trist at det var erfaringene han hadde før sceneteppet gikk opp og jeg var iblant oss igjen.

I Fru Grå sin tid, hadde jeg aldri klart å holdt meg så tilstede på et tilsvarende møte med to hjelpere i samme rom. Jeg satt igjen med en god følelse og var faktisk litt stum av beundring, mens Vikingen fikk oss trygt opp til Gjøkeredet. De ser på dette som en gylden anledning til å bygge bruer mellom instansene. Et samarbeid, som om ikke et svært lokalt indre samarbeid er nok. Men jeg liker det. Gjøkene har blitt en trygghet og med dem i ryggen kan det kanskje være mulig å få til noe konstruktivt poliklinisk. Der det er vilje, er det en vei sa han for et år siden da jeg var der for aller første gang. Og det skal ikke stå på viljen hos meg. Men jeg forstår og deler bekymringen til Frigg. Det ER flere viljer i denne kroppen og de onde har vist seg å ha større styrke enn oss. Hva blir deres strategi denne gangen? Og hva blir vår? Jeg kan ikke la Frigg oppleve nok et tap. En plass mellom lunsj og middag lå jeg plutselig der inne igjen. Etter en kort flytur landet jeg mykt på en seng av løv. Høst? Kanskje. Jeg har aldri opplevd ulike årstider der inne, men jeg liker tanken på at mine to verdener flettes sammen i en symbiose og akkurat nå, er det høst i verden der ute. Og da kan vi i alle fall late som om det også er høst i skogen der inne. Jeg så opp på den klare stjernehimmelen og hørte lyden av to drager som fløy i det fjerne. Lyden av vingeslag og en slags blanding av uling og brøl ifra dragens strupe. Dragene flyr og det var et bra tegn. Det var ikke før jeg satte meg opp at jeg så gutten som satt rett der borte og skuet utover skogen vår. Jeg sa hei. Han så på meg med triste øyne som om han visste noe som ikke jeg visste. Jeg satte meg nærmere og spurte hva han tenkte på. Han sukket og gjentok at de onde alltid vant og hva var det som var annerledes denne gangen? Jeg tenkte meg litt om. «Ja, til nå har det kanskje vært sånn» sa jeg og sukket jeg og. «Men du, Frigg?» Han så på meg. «Krigen er ikke over enda. Vi kan fortsatt vinne og vet du? Nå har vi en bjørn med på laget!». Frigg smilte. «Ja, det er i alle fall bedre enn en grå skygge», sa han og tenkte på Fru Grå som vi fortsatt ikke husker hvordan så ut. Fordi hun alltid så ut som en grå sky og som nå var blitt et spøkelse fra fortiden. «Spøkelser kan fortsatt komme godt med», sa jeg. «Som et slags etterslep!» Vi har jo erfart mange ganger at stemmen til Fru. Grå henger igjen og kommer med utsagn som ble sagt for mange år siden, men som bare har trengt noen år på å modne. Idet vi snakket, kunne vi begge skimte en bjørn langt der borte. «Ser du?» sa jeg og Frigg smilte bekreftende. «Kanskje de gode skal vinne til slutt allikevel?» Og akkurat mens jeg sa det, fløy dragene over oss med regndråper ifra Atlanterhavet som vi tok imot som et tegn på at vi muligens hadde fordelen på vår side nå. Bjørnen gav ifra seg et brøl før han gikk inn i hiet sitt. Han liker tydeligvis ikke regn.

Min venn, Døden.

Min venn døden kom til meg for første gang som barn. Hun var ca. like gammel som meg og ville leke. Jeg forsto ikke helt hvem hun var den gangen, men hun introduserte seg som «døden» der hun sto foran meg og smilte det mest tilfredsstillende smilet jeg noen sinne har sett. Hun hadde blå kjole, håret var blondt med krøller og hun ville leke med meg. Ingen ville leke med meg. Jeg var hun rare. Hun som ikke sa noe, men når jeg sa noe, var det noe ingen forsto. Jeg var hun gærne som gjorde bisarre ting og hun som gikk alene i barnehagen og etter hvert skolegården de gangene de oppdaget at hun gjemte seg i klasserommet fordi verden der ute var skummel. Dette var mot slutten av barneskolen og journaler ifra helsevesenet den gang, beskriver mye av det samme. Observasjoner ifra lærere som forteller at den jenta går alene i friminuttene, sovner i timen. Faller ut og klarer ikke å konsentrere seg. Vil ikke hjem, skader seg med passer og har en merkelig oppfatning av verden. Den jenta kunne også plutselig snakke med seg selv, nekte å gå ut. Spiste ikke nista si.

Jeg husker at jeg hørte stemmer i hode og av og til glemte jeg meg og svarte dem høyt utover og ikke lavt innover som jeg egentlig visste var smartest. For Fredriksen sa at hvis dem oppdaget at jeg snakket med dem inni der, ville de tro at jeg var gal. Min venn døden dukket stadig opp, mest hjemme. På skolen hadde jeg det faktisk ganske greit. Selv om jeg var tilsynelatende alene, var jeg jo aldri egentlig det og jeg brydde meg ikke om at ingen ville leke med meg. Jeg hadde Fredriksen og døden. Etter hvert dukket også Ofie opp når rektoren på skolen plutselig en dag fortalte at jeg skulle prate med en mann. En mann? Ja, han jobbet med barn som meg. Barn som meg? Jeg skulle snakke med han framover. Fredriksen ble rasende; «Ser du?? Nå tror de at du er gal!» Og det var da Ofie kom. Han kom for å holde en viss balanse i hverdagen. I ettertid har jeg stusset over hvorfor det var rektoren som sto for informasjon om denne mannen jeg skulle prate med og ikke en av foreldrene mine. De visste jo om det, men det snakket vi aldri om. Det var rektor som tok seg av meg og den biten, derfor var det også han som fulgte meg dit og jeg kan huske at jeg var glad for det. Jeg ville ikke ha med hverken mamma eller pappa.

Fredriksen advarte meg mot å fortelle for mye, samtidig som jeg skrek inni meg og ville mest av alt fortelle alt. Jeg kom med mange hint. Jeg fortalte at jeg var redd for pappa. Han drakk. Slo. Gjorde dumme ting. Men Fredriksen fikk rett. De hørte ikke hva jeg sa. De hørte noe annet. Så jeg ble gal i deres øyne med mistanke om psykoser og begynnende schizofreni. Ofie og Fredriksen var et godt team. De forsto at jeg hadde tapt uansett og ville gjøre det beste ut av mitt liv. For rektoren og mannen jeg skulle snakke med, så en svært ambivalent jente som vekslet mellom å ville samarbeide og ikke. For slik var det for dem. For meg sto jeg midt i en drakamp mellom å ville få en slutt på de vonde handlingene hjemme og det å ikke bli misforstått. Som jeg ble. I mange år. Så jeg gikk alene på utsiden, men aldri alene på innsiden. Hjemme lekte jeg med jenta med lyst krøllet hår og blå kjole. Døden. Og siden har vi streifet borti hverandre ved jevne mellomrom. På ungdomsskolen da jeg oppriktig ikke ønsket å leve mer og planla hvordan og når, men valgte allikevel livet fordi læreren min introduserte meg for mørk humor og gav meg Tristessene «Det er aldri for seint å gi opp». Og videre på VGS da selvskadingen begynte å eskalere til grensen over til henne. Jenta med den blå kjolen. Jeg så henne hver gang og forsto aldri før jeg ble voksen hvem hun egentlig var. Hun ønsket alltid at jeg skulle leke med henne og om jeg hadde valgt hennes side og hennes vilje, hadde jeg valgt den ultimate unngåelse som Fru. Grå alltid kalte det. Døden. Døden har blitt en venn. Jeg har i perioder av livet vært redd for den og det er bra, tenker jeg. For om jeg er redd for døden, vil det si at det finnes noe bra i livet som jeg ikke er klar for å gi opp. Samtidig ser jeg på døden og tenker på henne som en gammel venn. En som vil leke med meg. En mulighet. En lindring. Jeg vet ikke om det ble en tilfeldighet at jeg endte opp med å ha døden med meg i mitt yrke som voksen. Da jeg utdannet meg til sykepleier var det mest for å ha en grei inntekt når jeg først allikevel ikke kunne jobbe fulltid. Men så ble jeg ferdig og startet umiddelbart å jobbe på en lindrende enhet. Tilfeldig? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg trives med det og føler at det er rett. Å hjelpe mennesker i sine siste dager og så inn i evigheten. Sammen med min venn. Døden. Mens livet mitt fortsetter og fortsetter til tross for alle odds. Jeg skulle ikke leve, jeg skulle aldri ha overlevd eller i det hele tatt bli født inn i denne verden. Allikevel går jeg rundt i det og finner en slags mening. Min mening og den er det ingen som kan ta ifra meg.

Usynlige vegger.

Frida gikk alene rundt i skogen. Tenkte. Grublet over hvordan hun kunne være nøkkelen og den som kunne hjelpe og stoppe en så stor lidelse at de voksne knapt orker å si det høyt. Ofie har i alle år formanet dette. At Frida er nøkkelen. Men hvorfor? Hvordan? Frida følte seg liten og alene. Hun hadde Fredriksen, men han var blitt en gammel mann som lå for det meste og hvilte hvis han ikke stelte ute i hagen. Frida så ingen andre enn Fredriksen. Ingen av oss har helt forstått hvorfor og hvor alle ble av etter den lange sommeren. Og hvem er egentlig denne Elisabeth karakteren som lider en så stor fornedrelse at hun trygler de hun møter på sin vei om å få slippe å leve? Det vi vet, er at hun er på alder med Frida etter at Frida gikk framover på tidslinjen og ble tolv år istedenfor sju. Frida kjenner til glede. Elisabeth kjenner til smerte. På mange måter er de motsetninger til hverandre. Som natt og dag, sol måne, på enden av hver sin motpol. Frida er glad. Frida sørger ikke. Elisabeth skriker. I en konstant og evig runddans med smerte. Jeg tror ikke at Elisabeth er redd. Hun har nådd et punkt der vår felles venn, døden, venter på å svare på innbydelsen til en ny reise sammen. Inn i evigheten.

Så Frida gikk alene rundt i skogen fordi det ikke var noen andre å se der mer. Hun tenkte på hvordan hun kunne være den som skulle hjelpe og på det Ofie hadde sagt dagen i forveien. Ofie hadde sittet på toppen av det høye skapet der Frigg alltid forveksler med hengehulen sin. Ofie hadde sittet der oppe og glødet mens han forsøkte å gi mening i form av gåtene sine. Frida følte seg dum som ikke forsto han, mens hun gikk rundt for å leite etter noe. Noen. «Frykt er din verste fiende» hadde han sagt og at det bare er å gå igjennom, men hvordan kan man gå igjennom en vegg man ikke en gang ser? De er jo usynlige, tenkte Frida i det hun gikk. Kanskje det har skjedd et tidskrasj? Kanskje alle egentlig befinner seg på nøyaktig samme sted, bare på forskjellige tider? Spørsmålene kom på løpende bånd idet hun spaserte innimellom og forbi trærne. Plutselig begynte hun å tenke på han. Fredriksen og ville skynde seg tilbake da hun innså at hun hadde vært lengre borte enn hun pleier.

Han lå i sengen sin. Gammel, men en velstelt herremann. Var han bare sliten etter en lang tid i tjeneste? Eller ligger han der og faktisk venter på vår felles venn, døden, han også. Frida og Fredriksen snakket ikke om sånt. De snakker om praktiske ting og ikke eksistensielle ting. Frida spurte om ikke Fredriksen ville bli med ut på tur i skogen. Han avviste det før hun rakk å bli ferdig med setningen på en like bestemt måte som bare Fredriksen kan si det. «Men du er stor nå, Frida. Du kan ta mer vare på deg selv framover», hadde han sagt. Frida smilte tilfreds og sørgmodig på en gang og gikk ut igjen for å leite etter noe. Noen.

Plutselig sto jeg også midt inne i skogen, det var mørkt og iskaldt som om vinteren sto for tur. Jeg har aldri sett snø i hverken Barteskogen eller Regnskogen, men nå var det så kaldt at det fort kunne komme noen snøfnugg. Så fint det ville sett ut, tenkte jeg. Hvit uskyld som la seg som et teppe over all dritten. Men det kom ikke snø. Det var bare kaldt og guffent. Jeg frøys og skalv litt og jeg hørte en slags tripping på vei i min retning. Lette steg og på en slik måte at jeg kunne høre på stega at den som gikk, var tilfreds. Glad. Lyden kom nærmere og til slutt så jeg henne endelig. Som om hun bare ble plassert der. For hun kom meg ikke i møte, hun var bare ikke der i det ene øyeblikket og i det neste var hun det. «Jeg fant ut av de usynlige veggene», sa hun. Og uten å si noe mer, ble jeg tatt med på en slags omvisning av det som skulle vise seg å ikke være vegger, men scenetepper. Usynlige Scenetepper eller gardiner om du vil som var overalt. Som usynlighetskapper som har kamuflert alle som bodde der for hverandre. Ikke rart at vi har følt oss så alene, tenkte jeg. «Se her», sa Frida og tok handa si ut for å ta tak i noe som jeg ikke kunne se og dro det til siden. Luften foran oss ble plutselig utydelig og dirret liksom litt i en merkelig tåke. «Jeg vet hvordan jeg skal åpne dem», fortsatte hun idet vi begge fikk øye på et badekar som hadde vært kamuflert bak dette teppe. Oppi lå det ei jente. Ca. 12 år. Mørk i håret, blålig hud. Hun så dø ut. Hun var naken og kledd på samme tid. Jeg stoppet å puste i noen sekunder. «Elisabeth», hvisket jeg. Frida nikket. Jeg forsøkte i beste evne å si høyt at dette er noe som har hendt for mange år siden og samtidig fortalte jeg til henne som lå oppi badekaret at jeg var fryktelig lei meg for at jeg ikke var der. At jeg ikke klarer å hjelpe henne som om hun faktisk alt var død. Da sperret hun opp øynene og så rett inn i mine. «Du kan ikke hjelpe noen som allerede er død», svarte hun på en litt merkelig tilfreds måte. Jeg begynte å gråte. Det var vondt å se på henne ligge der og nok en gang beklaget jeg for at jeg ikke var der da hun trengte meg. Frida tok meg i hånden og holdt fast med et godt grep. «Men vi er jo her nå!» Sa hun. «Lever vi, så lever jo også henne?» Jeg klarte ikke å se på Elisabeth som lå i badekaret som et levende menneske. Hun så død ut selv om hun pratet og jeg fikk plutselig bilder i hode om at noen holder henne under vann. For moro skyld? Som en trussel? Uansett, forstår jeg lidelsen og ønske om å få en slutt på den. Jeg er fast bestemt på at vår venn, døden, ikke er løsningen enda. Han kommer når tiden virkelig er inne og da skal alle i meg ha få tatt gleden ut av livet og malt sine egne dager blå som en skyfri himmel.

Vi bare sto der. Frida og meg. Vi så på jenta i badekaret. Vi så på hverandre. Vi hørte på Indianerhøvdingens teorier som ble spilt av på høyttaleren i skogen. Teorier om hvem hun i badekaret er og hvorfor hun sier at hun er død. For hun kan jo ikke være død. Så lenge kjernen, altså meg, lever, lever også alle de som følger med i min underbevissthet. Frida så på meg uten å si noe som helst, mens vi hørte høvdingens stemme over oss. Hun så på meg og ville si meg noe, uten å bruke ord. For der inne i skogen trenger vi ikke å bruke ord. Siden vi praktisk talt deler hjerne, holder det at vi tenker og sender tankene over til hverandre som skjulte beskjeder. Eller så er det bare mer praktisk slik. For det er ikke alltid enkelt å bruke ord. Noen ganger må det føles og kjennes på for å forstå. Oppleve. Og akkurat nå var det litt slik. Hun som lå i badekaret og som alle kvier seg for å si navnet høyt, er død. I alle fall ifølge henne selv. Frida fortsatte å se på meg med hensikt om å gi meg den beskjeden. Eller en opplevelse. Frigg. Frigg for pokker! Det gikk plutselig opp for meg en fellesnevner. For var det ikke slik at da Frigg så dagslys igjen for første gang på Grå sitt kontor, sa også han at han var død. Han måtte jo være det, siden alt gikk i svart etter en ekstrem episode på 90tallet. Lyset i meg ble til en fakkel, jeg så tilbake på Frida, nikket og sa «Løp. Løp og finn Frigg!». Og slik begynte hun jakten på gutten som også hadde vært død, men som nå i all høyeste grad var i live. Hun løp og hun vil ikke gi seg før hun finner han.

Mens Frida løp, ble jeg værende igjen hos jenta i badekaret. Vannet var ikke halvfullt, heller ikke halvtomt, men det var først i det øyeblikket jeg ble alene igjen med henne, jeg oppdaget av vannet steg. Hun så på meg, hun så død ut og jeg innså at hvis vannet fortsatte å stige, ville hele henne bli dekket av det. Ingen blod. Bare klart vann. Jeg så tilbake på henne med en uggen følelse og med visshet om at hun kanskje kunne død på ekte om jeg lot henne ligge under vann. Jeg fortsatte å se på henne. Uten en mine i ansiktet, akkurat som henne. Vannet dekket halve hode nå og jeg kunne kjenne svakt på den ubehagelige følelsen av å ikke få puste. Men jeg pustet. Om hun pustet vet jeg ikke, men om hode gikk under gjør hun det i alle fall ikke. Alt gikk veldig fort og jeg kunne ikke en gang se hvor vannet kom ifra, men plutselig hørte jeg et svupp i det hele henne ble sugd under det stigende vannet. Og jeg? Jeg bare sto der. Så på. Helt til jeg ikke klarte mer og snudde ryggen til.

Frida hadde fått dreisen på å gå igjennom de usynlige veggene mellom oss i ulike tidsrom, men hun fant ikke Frigg. Ikke enda. Hun løp opp den lille bakken og opp til huset der Fredriksen bodde. Selv om Frida bodde der sammen med han, så hun på det som hans hus og ikke hennes. Hun banket på døra og stormet inn før han rakk å si «kom inn». Hun gav uttrykk for å ha dårlig med tid. Hun ba Fredriksen grave opp esken med alle hemmelighetene i før hun ville returnere med nye tilskudd i samlingen. Fredriksen snudde på seg og bare nikket bekreftende før Frida på nytt la på sprang. Dette hastet. Men sto det om livet? Gjør det noen gang det?

Jeg sto fortsatt med ryggen til badekaret. Med øynene igjen og tenkte på det Elisabeth hadde sagt om at det ikke var noen poeng i å hjelpe fordi hun allerede var død. Men var det den hele sannheten? Hvorfor snudde jeg egentlig ryggen til? Var jeg redd? Jeg forsøkte å kjenne etter. Men jeg kjente i grunnen ikke så mye. Var jeg oppgitt? Hvordan vet man sånt? Jeg hadde ikke lyst til å snu meg tilbake, men Ofie dukket opp. Ikke i sitt vanlige vesen. Han var sint og det var en tilstand jeg aldri har sett han i. «Snu deg og se» sa han strengt. Jeg snudde meg, men med lukkede øyne. «Åpne dem», sa han like strengt. Jeg åpnet øynene og så på han. Ofie. Han glødet ikke slik han alltid gjorde når han var blid. Han sto i flammer og ba meg på nytt om å se oppi badekaret som nå var overfylt med vann som rant over som en liten foss. Men Elisabeth lå ikke der. Jeg stivnet til da jeg innså at det var meg selv som nå lå og druknet i hennes badekar. Ofie sto rett ved meg og spurte om jeg ikke skulle gjør noe. Jeg så meg selv ligge der livløs og visste at jeg bare kunne dra meg selv opp derifra slik at jeg fikk puste igjen. Men jeg lot det være. Jeg bare sto der. «Vil du ikke redde deg selv?» Ropte Ofie frustrert. Jeg svarte ikke. «Hvis du ikke en gang ønsker å hjelpe deg selv, har du ingenting her å gjøre» fortsatte han. «Tiden er inne! Skjønner du ikke det?» Jeg tenkte så det knakte inne i hjernebarken. «Jeg vet ikke!» Svarte jeg stille. «Ofie. Jeg vet ikke om jeg ønsker å bli reddet».

Døden og jeg har streifet borti hverandre flere ganger i løpet av dette livet. Jeg har innsett at døden er venn. En venn som jeg en vakker dag skal omfavne med et smil om munnen på en gammelt og levd kropp, fordi jeg er tilfreds og fri. Kanskje. Slike tanker er tilfredsstillende og jeg tenker på alt det som skal leves imellom. Livet med dens opp og nedturer, ungene som skal vokse opp og lære å leve sine liv der ute i verden. Overlegen som overhode ikke er overlegen har 3 punkter i fokus hver gang jeg vinker farvel til Gjøkene der oppe: Spis, drikk, sov. Jeg vil gjerne legge til et siste punkt. Lev. Så i alle de årene jeg får som bonus i dette livet, skal jeg spise, drikke, sove og leve. Dra på eventyr, alene, sammen. Jeg skal gråte og jeg skal le. Jeg skal sørge og jeg skal være engasjert. Alle fargestiftene skal brukes opp før jeg er klar for å kaste inn håndkle og la det siste bladet falle. For jeg drar inn til skogen for å leve bevisst, jeg vil leve dypt og suge margen ut av det. For å sile ut alt som ikke er liv. Slik at jeg ikke møter min venn, døden, bare for å oppdage at jeg ikke har levd.

Høst.

Høsten kom fort i år. Lyden av ukontrollert vind som slår dørene igjen og regnet som spiller som små trommeslag mot bakken. Det er enda litt for tidlig, men snart kommer også alle fargene springende ut i trærnes kretsløp. Helt ytterst av greinene blir bladene gradvis forvandlet til et kunstverk med rødt, orange, gult, grønt og litt brunt. Før de faller om og dør. Råtner før nye skudd unnfanges og gjør seg klare til å springe ut i en ny vår. Jeg har alltid likt høsten. Den minner meg om en vakker aldringsprosess og jeg tenker lavt inni meg og fantaserer om det er slik det føles å dø. Å se tilbake på livet som er levd i alle farger, opp og nedturer, høydepunkter. Gleder og sorger før det siste bladet og minnet faller. For noen dager siden opplevde jeg selv å se glimt av livet som har vært. Et minne som jeg helst ikke ville ha, men som på alle måter er der fordi det faktisk har hendt i mitt liv. Jeg gikk på et tidspunkt i ett med høsten og ventet spent på om det siste bladet skulle falle. Og det som overrasket meg mest, var at det ikke var smertefullt. Mens livvakter forsøkte å hente meg tilbake til virkeligheten med påstander om at livet mitt sto i fare, tenkte jeg selv at jeg hadde det helt fint. Og det var da jeg forsto at døden er en venn. Døden stopper lidelse. Men selv om noe i meg tydeligvis ønsket nettopp det, er ikke jeg klar før jeg kan tenke tilbake og si at jeg har gjort alt jeg kunne for at livet mitt ble like fargerikt som høsten. Det som var spesielt med hendelsen som førte til livreddende tiltak, var at ingen forsto hva som gjorde at kroppen min gikk inn i en slags protest. Kroppen kjempet imot dem som forsøkte å få den i gang igjen. På trass? Og jeg klarer ikke å slippe tanken på at noe i meg rett og slett ikke ville bli reddet, men etterlatt der på stedet for å falle som det siste bladet på treet. Høst.

Dissosiasjon har vist seg å være et fascinerende fenomen og en merkverdig egenskap. Da vi pratet om hendelsen dagen etter, forsto ingen av oss noe mer av det som hendte. De tok bilder av hjernen min også som viste to ulike funn. Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv spøkte som vi alltid gjør og sa at de mest sannsynlig tok bilde av to ulike identitetsdeler, derav to ulike resultater. Men uansett hvor mye vi kan spøke og le, er det fortsatt uklart for meg hva som faktisk hendte. Vi alle satt igjen med et stort spørsmålstegn og regnestykket gikk liksom aldri opp uansett hvor mye vi vrei og snudde på det. For i mitt hode pustet jeg helt fint og kan til og med huske hvor irritert jeg ble da de påsto noe annet mens de fomlet med denne pustestøtten. Så fikk jeg en tanke. Hva om deler av meg faktisk gjorde det de kunne for å jobbe imot? Somatisk sett, er det ikke logisk at jeg ikke pustet tilstrekkelig, men kan det være dissosiasjonen som trasset? Strittet imot? For noe må det ha vært. For ingen legger folk i kunstig koma med respirator for ingenting. Kan dissosiasjonen påvirke i den grad at den bare bestemte seg for å ikke kjempe og heller kjempet imot i håp om at det skulle gå den gale eller den «rette» veien? Det eneste jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke hadde kontroll over det som hendte. Det lå utenfor min styring, men jeg er ikke redd mer. For det gjorde ikke vondt, men jeg er ikke klar for å dø helt enda. Jeg innser at det hele er utenfor min kontroll, men hvem er det som har kontroll på døden? Vi vet heldigvis ikke når den inntreffer. I mitt tilfelle kan det se uforutsigbart ut ifra alle kanter, men jeg er ikke klar helt enda. Døden er bare nødt til å vente på meg og når vi står ansikt til ansikt med hverandre, skal jeg omfavne den som en gammel venn jeg har streifet borti ved jevne mellomrom på min reise igjennom årstidene. Høsten kom fort i år. Vinteren blir nok lang, men jeg skal gjenoppstå med nye fargestifter til våren, slik at jeg kan fargelegge høsten på nytt. Slik går kretsløpet igjen og igjen helt til hele treet råtner og faller om.

Sirkus.

Frigg sto der med blanke øyne, stiv i kroppen med armene rett ned. Han så meg rett inn i øynene mens leppa dirret av en slags fortvilelse. Jeg så også på han- Gransket han og så at han sto der, stiv av skrekk, fullt av noe rødt. Det drypte ned på den mørke bakken vi egentlig ikke kunne se for alt rundt oss gikk i ett. Jeg så på han, «Frigg! Hva har du gjort?» Med en stemme som egentlig ikke skulle være streng eller dømmende, men en vennlig og sympatisk. Jeg er usikker på om jeg fikk det helt til. Han pustet fortere, men uten å svare. Jeg ble fylt av en slags sorg igjen. Men den var ikke særlig tilfredsstillende. Jeg fikk bare vondt av hele gutten og ble samtidig overlesset av en dårlig samvittighet for at jeg har forsømt han de siste ukene. Månedene. Jeg burde ha sett han. Jeg burde ha sett hvor ensom han var. Jeg burde ha sett han, slik at jeg kunne hjulpet han. Men jeg valgte å se vekk. Feig som jeg er, valgte jeg å kun se meg selv og livet rundt det som er mitt. Sommer. I lys av fravær av hjelpere og livvakter hadde jeg tillat meg å glemme. Forsømme, tråkke på og snu ryggen til. Og nå, akkurat nå, må jeg stå ansikt til ansikt med konsekvensene av det.

«Frigg», sa jeg igjen med klump i halsen og med et tappert forsøk på å ikke begynne å gråte jeg også. «Hva har du gjort?» Men Frigg var stille, han så ned. Ned på de blodige hendene sine, videre opp på meg. «Jeg lovte i mill drill.» Sa han lavt. Jeg sto der og så spørrende på han. Jeg forsto ikke en dritt. «Hun har det så fælt! All skrikinga og smertene». Jeg leita desperat etter svar. For Frigg finnes i meg, derfor må også svarene på dette finnes der inne. Før jeg visste ordet av det kunne jeg høre det jeg også. Føle det. Smerten, skrikene. Jeg husket selvmordsbrevet jeg skrev da jeg var 12. «Elisabeth?» Spurte jeg lavt som om Elisabeth var en stor hemmelighet og et navn ingen egentlig skulle få lov å si høyt. Jeg kjenner knapt til henne selv, men jeg har skjønt såpass at hun bærer med seg noe så grusomt at ingen knapt ville trudd det var sant. Frigg nikket som om det var hemmelighetsstemplet informasjon. «Jeg var så alene, men så fant jeg til slutt henne» Sa han plutselig etter et kort tidsrom med stillhet. For hva skulle vi si? Jeg følte at ordene på en måte var brukt opp. «Jeg ville bare hjelpe henne, som hun ba meg om» mumlet han. «Var det henne du kuttet opp, Frigg?» Han nikket og jeg begynte omsider å grine lydløst. Jeg hadde lyst til å ta gutten som sto foran meg og holde rundt han, men avstanden var blitt for stor mellom oss. «Skulle du drepe henne?» hvisket jeg og han nikket sørgmodig på hode sitt og bekreftet det jeg fryktet aller mest.

Så hendte det noe nytt. Mine to verdener smeltet sammen og gav på ingen måte mening. Min plutselige tilgang på traumeminner, ble altfor overveldende for meg å bære, så hode fikk seg en real overbelastning. Noe som igjen førte til at jeg gikk rett inn i en slags psykose. Selv om Fru. Grå aldri ville kalt det for det, så er det ikke så mange andre ord som beskriver tilstanden bedre tror jeg. En dissosiativ overbelastning kanskje? Det samme hendte uken før, da Vikingen var på jobb og da han sa så fint at «Nå! Nå er du gæren på ordentlig!». Også lo vi. Er det noe jeg virkelig setter pris på er at vi fortsatt kan ha litt humor oppi all galskapen. Denne psykoselignende tilstanden ble senere omtalt som et sirkus og sirkus vil vi ikke ha noe av, sa vikingen så fint. Og jeg var akkurat til stede nok til at jeg forsto det og overga ansvaret og kontrollen over til han. I går hendte dette på nytt og da jeg forsøkte å formidle at det var sirkus, oppfattet de to klovnene som var sammen med meg det som en slags vrangforestilling og sa: «Nei, nei, her er det ingen sirkus». Og så lenge det ikke var sirkus, kunne det ikke være så ille i stand med meg at jeg trengte å overlate alt til dem. Så den evige runddansen med to verdener smeltet sammen, fortsatte helt til en av klovnene fikk oppklart definisjonen av «Sirkus» med Vikingen som på mange måter kjenner meg best av dem alle.

Det er ingen tvil om at min indre verden har tatt noen skritt tilbake i løpet av denne sommeren. Jeg innser at jeg har brukt mye av tiden på å få alt som kom meg i møte og ble en del av min hverdag, lengre bort i fra meg igjen. Som om vi brukte hele vinteren på å åpne opp et gammelt og infisert sår som jeg nå har sydd igjen. Uten at det infiserte fikk behandling og tid til å leges. Som sykepleier vet jeg hvor farlig det kan være å gå med ubehandlet infeksjon i kroppen. I verste fall kan det utvikle seg til sepsis som igjen kan føre til en sikker død. Kretsløpet mitt har derfor gått med en potensiell fare for sepsis som jeg er nødt til å forhindre. Indre møter og aksept blir min form for antibiotikabehandling i denne runden. Jeg har helt ubevisst snudd ryggen til meg selv den gang. Igjen. Noe som har ført til uheldige allianser i skogen der inne. De sier at minus og minus blir til pluss, men i dette tilfelle har det bare ført til et større minus. Om ikke brøk i tillegg.

Jeg satte meg inn på de harde flisene på badet igjen. Med et snev håp om å få tilgangen på det som gradvis forsvant mens sommeren gikk sin gang. Jeg visste at min største sjanse var via Adam og håpet at han fortsatt satt ved leirbålet sitt der inne og voktet portalen til verden her ute. Jeg lukket øynene og ventet. «Adam». Sa jeg forsiktig. Ventet litt igjen for det har vist seg at det ikke lønner seg å forhaste denne prosessen. «Adam, er du der?». «Ja, jeg er rett her.» Svarte han plutselig og jeg smilte av en lettelse lettere enn fjær. Det gjorde ikke han. Så satt vi der igjen. Adam og meg i en stille skog som jeg desperat ønsket liv i igjen. «Hvor er alle sammen?» Spurte jeg. «Det vet vel du? Det er jo du som har stengt alle dørene.» Svarte han. Dører? Tenkte jeg og fikk sakte men sikkert tilbake bilder av det gamle huset med det rare i. Huset som Fru Grå og jeg alltid brukte som metafor på dissosiasjon og plassering av dem som bor der inne. «Vi går oss en tur» Sa han plutselig. Så vi gikk. Sammen og i en helt annen retning enn før. I Regnskogen. «Se der!» og jeg så dit Adam pekte og fikk øye på huset. Huset med det rare i. Jeg ble overrasket over hvor pent det så ut. Før var det forfallent og kneblet av greiner og røtter. Nå så det ut som om det hadde fått et etterlengtet malingstrøk, men det var mørkt i vinduene. Jeg hadde lyst til å gå imot det og inn for å åpne noen av dørene på gløtt. Jeg så på Adam og han nikket på hode. Akkurat i det vi skulle gå, begynner det å riste i skulderen min. Adam så det samme og sa «Jeg tror at noen vil ha tak i deg». Det ristet igjen. «Vi tar det en annen gang», sa Adam og jeg ble plutselig dratt tilbake til verden der ute og til høvdingen som trodde at jeg trengte å bli reddet.

Kvelden etter var Sirkus et nytt faktum. Det virker som om traumeminner står i kø for å introdusere seg for meg uten at jeg klarer å avvise og si stopp. For de kommer veltene over meg med alle sansene som følger med. Lukt, smak, berøring, smerter og lyd. Skrik, blod, høye og kjeftende stemmer. Grafsing og slag. Og like etter flyr dragene på stjernehimmelen og redder meg vekk ifra tiden den gang til en verden der tiden står stille. Jeg fulgte dragen som fløy, for drager skal fly og jeg ble berget til en tryggere plass. Men denne overbelastningen av minner, gjorde nok en gang at disse to verdenene ble til et Sirkus og ingenting stemte overens. Sirkuset fikk ha overtaket i et par timer, før en Viking og Høvding bestemte seg for å ta saken i deres hender. For meg som bare gikk i sirkler på sirkus. Et stikk og hjernen min fikk sjans til å hvile noen timer. Takk og lov for vikinger og indianerhøvdinger.

Natten gikk og jeg har sagt til overlegen som overhode ikke er overlegen at jeg skal forsøke å få i gang indre møter igjen. Nå på rom 86, som ble presisert i møteinnkallingen for å forhindre at noen gikk inn på feil pasientrom. Denne gangen virket det som en umulighet, men jeg vet av erfaring at ingenting er umulig bare jeg gir det litt tid. Tiden gikk og plutselig sovnet jeg en plass mellom frokostbordet og sengen på rommet mitt. Alt var mørkt, jeg kunne ikke se noen ting. Helt til jeg ble heiset opp i en snor som var bundet rundt livet mitt. Var det dragene som løftet meg opp? Jeg forsøkte å se opp, men uten å se annet enn svart, kunne jeg i det minste høre de kraftige vingeslaga ifra dragen som fløy høyt der oppe. Var det noe han ville vise meg? Som en jojo ble jeg heiset opp og ned og jeg begynte å lure på om dragen trodde jeg var et leketøy han kunne more seg med. Jeg kunne skimte skogen der nede og det var interessant å se den komme nærmere da vi suste nedover imot den og at den ble mindre da jeg ble heiset opp igjen. Den så faktisk flat ut! Jeg har aldri sett skogen ifra denne vinkelen før. Den svevde liksom bare der midt inne i et uendelig univers.

Jeg kunne høre en suselyd komme nærmere meg der jeg hang flere kilometer over skogen. Og før jeg visste ordet av det svevde Ofie ved siden av meg og smilte som bare en ånd kan smile. Som et tent lys. For når Ofie smiler, gløder han som en lykt i mørket. Jeg spurte om hva som ville skje om vi gikk over kanten av skogen som så flat ut. Ofie svarte: «Skogen er uendelig». Uten å bli mer klok av det spurte jeg om de andre beboerne der nede og hvordan jeg kunne finne tilbake til dem igjen. Da tok Ofie tak i meg og ba meg om å holde godt fast før han kuttet strengen ifra dragen. Vi suste ned til skogen i en imponerende fart og landet rett utenfor huset med det rare i. Jeg måtte beundre det en lite stund. Det var stort og hvitt med et pent stelt uteområdet. Jeg kunne ikke dy meg på tanken om at det kanskje var Fredriksen som hadde tatt fatt og ansvaret for gartnertilværelse der også. Fint.

Jeg gikk rolig mot huset for jeg ville ikke forhaste noe. Jeg har nemlig lært at om jeg forhaster ting, vil det bare bli rot eller så vil jeg komme til å skremme hensikten bort. Døra var en helt vanlig dør som var helt vanlig å åpne. Den knirket ikke en gang og jeg lurte på hvem som hadde stått for denne restaureringen, for sist jeg så dette huset så det ut som om det var i ferd med å rase hvert øyeblikk. Huset på utsiden så innbydende ut. Innsiden var en kontrast til det. Kaldt og ubebodd. Spindelvev, støv og umøblert. Ofie var sammen med meg hele tiden. «Hvorfor er de ikke her?» Spurte jeg litt skuffet. «Du ser bare det du vil se, kjære deg.» At Ofie sa «kjære deg» til meg, var første gang og litt kleint, men greit nok. Jeg fortsatte å se meg rundt mens vi snakket, «Men jeg vil jo se dem!» Sa jeg med et tydelig trykk på «vil». Ofie plasserte seg rett foran meg og svarte; «Du vil kanskje se dem oppi der» mens han pekte på hode mitt. «Men du må virkelig ville se dem inne der». Han pekte på hjertet mitt og jeg skjønte umiddelbart at jeg ikke kunne sluntre unna å føle. Føle dem og føle meg. Jeg lukket øynene og sa innover mange ganger at jeg ville. «Jeg vil». «Jeg vil». «Jeg vil!!». Jeg åpnet øynene og det var da Frigg plutselig sto rett foran meg igjen. Uten blod denne gangen. Jeg smilte, gikk imot han og omfavnet han. Uten å slippe, ba jeg om unnskyldning. «Unnskyld!». «Unnskyld!». «Unnskyld, Frigg!». «Unnskyld for at jeg ikke har sett deg og passet på deg.» Frigg løsrev seg ifra meg og jeg kunne se at øynene hans var våte og det var som om det var to skyer som så tilbake på meg. Jeg sa at Elisabeth ikke var hans ansvar. «Men jeg klarer ikke å høre på lidelsen mer!» Sa han med en stor klump i halsen. «Vet du hvor hun er?» spurte jeg. Han visste ikke, fordi hun var delvis usynlig. «Hun kommer og går liksom», sa han. Ofie brøyt samtalen og sa at noen prøvde å få tak på meg igjen. Så jeg lyttet og hørte en kjent stemme fra verden der ute. Det var vikingen som ropte på meg. Kanskje lå kroppen min der i sengen og gråt eller gav uttrykk for annet ubehag, for det er da kjente livvaktene forsøker å kalle på meg. Jeg forlot Frigg, Ofie og huset. Da jeg lukket øynene opp i neste øyeblikk, så jeg rett på en viking som lurte spent på hvor jeg hadde vært hen nå. Ikke i et sirkus i alle fall, svarte jeg.

I motsetning til før, skjer tingene der inne i meg mer stykkevis, delt og spredt utover dagene. Jeg får små glimt av det som er, var og kan bli etter hvert som dagene går og derfor blir historien og fortellingene til etter hvert som tiden gir meg tilgang. Senere den samme dagen forsøkte jeg å få tilgang på verden der inne på en mer kontrollert måte. Som tidligere. Og plutselig ble jeg hjemsøkt av en stemme fra langt, langt tid tilbake. Fra tiden med Fru. Grå, men det var ikke hennes stemme som hjemrøkte meg denne gangen. Det var Ofie. Da ting startet på alvor å gå nedover på veien vi gikk sammen, forsøkte Ofie å gi meg små hint og gåter for at jeg skulle forstå mer. Den gangen forsto jeg ikke en dritt, men som mye annet som er blitt sagt igjennom tidene, kom også dette oppklarende til meg flere år etterpå. «Frida er nøkkelen», har gått på repeat igjen den siste tiden. Spesielt etter at det ble offentliggjort at Frigg og Elisabeth hadde skapt en allianse sammen. Elisabeth og Frida er på samme alder og jeg mistenker nå at de er linket sammen på et vis. Frida bærer på traumeminner, men ikke på samme måte som Elisabeth som sitter fast i en enkelt hendelse, som egentlig hører hjemme i en skrekkfilm. Om og om igjen lever hun i det øyeblikket som ikke hører hjemme i virkeligheten. Mens Frida har gått videre og fått oppleve glede over livet og sett med egne øyne at det vonde er over. Er det slik Ofie mente det? At Frida er den som kan få dratt Elisabeth og Frigg ut ifra det vonde og få forklart for dem at mange år har gått og at det ikke lengre er en reell fare?

Så slukket lyset for meg igjen i verden her ute og jeg sto plutselig oppå en liten topp i verden der inne. Ting jeg opplever der inne, er umulig en tilfeldighet. Ofte opplever jeg at livvaktene og meg selv har stor påvirkning på hva som hender i neste øyeblikk. For vi hadde snakket en del om Frida og før jeg visste ordet av det, sto jeg der inne. Oppå en liten topp og fikk øye på nettopp henne langt der nede. Jeg ble fylt med en stor glede for jeg hadde ikke sett Frida siden før sommerferien. Jeg ropte på henne og blikkene våre møtte hverandre. Hun smilte, vi begynte å løpe imot hverandre og begge strakte armene rundt hverandre. Også gråt vi litt. «Du har blitt så stor og flott, Frida», sa jeg og smilte. Hun så litt blyg ut, som en tolvåring kanskje vanligvis er. «Hvor har du vært?» Spurte jeg vennlig. «Vi har savnet deg». Hun fortalte at hun hadde vært med Fredriksen, eller Fredrik som hun kaller han. Toneleiet hennes endret seg mot noe sørgmodig og jeg fikk en følelse av at noe var galt. Frida bekreftet at Fredriksen var en gammel mann som om han ikke hadde lenge igjen. Var Fredriksen døende? Jeg undret meg over det samtidig som jeg husket hva han hadde sagt da vi møttes i skogen i sommer. Da han fortalte at det ikke lengre var bruk for han mer. Jeg var uenig i akkurat det og skulle gjerne hatt styrken til Fredriksen med meg videre. Men dette fikk jeg ta en annen dag. Nå var det Frigg og henne med navnet som alle kvier seg for å si høyt i fokus. Jeg spurte Frida om hva som hendte med kontakten med Frigg. Hun svarte at hun hadde hengt litt mer med Stina og så opp til henne og at hun unngår de yngre. Dette sa hun med tydelig dårlig samvittighet. «Frida.», Sa jeg. «Jeg skjønner det godt, men både Frigg og Elisabeth (Det var som om jeg automatisk hvisket navnet hennes for at det ikke skulle sies så høyt) trenger deg. Oss». Vi pauset litt og så utover mot skogen. Jeg prøvde å forklare at jeg trodde at Frida har en vesentlig rolle i denne prosessen. At hun er en slags motpol til Elisabeth som ikke har fått kjenne på glede og på at det vonde er over. «Kanskje du kan hjelpe henne med det, Frida?». Frida så litt oppgitt ut da jeg spurte, men hun absorberte det jeg sa og hun skulle tenkte litt på det, sa hun. Frigg er mørk, sa jeg. Han trenger å se dagslys igjen. «Frigg er en guttunge», sa Frida. «Ja, men egentlig en gladgutt!» Svarte jeg. Vi smilte begge to og var glade for å være litt sammen igjen. Frida vendte seg mot meg med en spontan undring. «Du? Er det sant at du har vært på sirkus?». Jeg måtte le. «Ja, Frida. Det har vært litt av et sirkus den siste tiden.»

Etter alt dette sirkuset med klovner og alt det andre som hører sirkus til, dukket Frigg opp igjen. Som sist, med en så stor fortvilelse over noe jeg ikke helt var i stand til å se omfanget av. Ikke før et par timer senere da overlegen som overhode ikke er overlegen var på plass ovenfor meg igjen. På dette tidspunktet var det altså Frigg som sto der, uten blod denne gangen, men uttrykket hans fortalte at han var redd, usikker og svært rådvill. Han flakket med blikket, han ante ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han holdt noe i hånden, men jeg så ikke tydelig hva. Jeg spurte på nytt med en ikke for streng stemme: «Frigg. Hva har du gjort?». Da brast det for han. Han snakket på både ut og innpust. «Jeg lovte i mill drill!!! Jeg orker ikke å høre skrikene hennes mer!! Hun tryglet meg om å gjøre det!» Overlegen som overhode ikke er overlege kom oss i møte etter det merkelige eventyret vårt nede på den andre siden av sykehuset. Hun spurte om hvorfor jeg trodde at Frigg gjorde det han gjorde og som førte til at vi ble lagt i kunstig koma på intensiven dagen før. Det var da det rablet for meg. Det var som å bli innhentet og dratt ufrivillig tilbake i tid. Synet av den lille jenta i badekaret som tryglet dem som sto over henne om å drepe henne der og da for å slippe. Skrikene, smertene, blodet. Og siden da, har hun fortsatte med å trygle og tryglet uten at jeg har hørt. Frigg hørte og han lovte i mill drill å gjennomføre. Stoppe lidelsen en gang for alle. Og jeg husker. Jeg føler og jeg sto plutselig midt oppe i en bunnløs smerte, mens jeg tryglet overlegen som overhode ikke er overlegen om å dope meg ned. For dette ble en for stor byrde å bære. Dopet kom og jeg sov i 14 timer. Min mentale sepsis ble et faktum og jeg blir her noen dager ekstra, i håp om å få god respons på min egen indre antibiotikabehandling. Uten for mye sirkus i mellomtiden.