Sirkus.

Frigg sto der med blanke øyne, stiv i kroppen med armene rett ned. Han så meg rett inn i øynene mens leppa dirret av en slags fortvilelse. Jeg så også på han- Gransket han og så at han sto der, stiv av skrekk, fullt av noe rødt. Det drypte ned på den mørke bakken vi egentlig ikke kunne se for alt rundt oss gikk i ett. Jeg så på han, «Frigg! Hva har du gjort?» Med en stemme som egentlig ikke skulle være streng eller dømmende, men en vennlig og sympatisk. Jeg er usikker på om jeg fikk det helt til. Han pustet fortere, men uten å svare. Jeg ble fylt av en slags sorg igjen. Men den var ikke særlig tilfredsstillende. Jeg fikk bare vondt av hele gutten og ble samtidig overlesset av en dårlig samvittighet for at jeg har forsømt han de siste ukene. Månedene. Jeg burde ha sett han. Jeg burde ha sett hvor ensom han var. Jeg burde ha sett han, slik at jeg kunne hjulpet han. Men jeg valgte å se vekk. Feig som jeg er, valgte jeg å kun se meg selv og livet rundt det som er mitt. Sommer. I lys av fravær av hjelpere og livvakter hadde jeg tillat meg å glemme. Forsømme, tråkke på og snu ryggen til. Og nå, akkurat nå, må jeg stå ansikt til ansikt med konsekvensene av det.

«Frigg», sa jeg igjen med klump i halsen og med et tappert forsøk på å ikke begynne å gråte jeg også. «Hva har du gjort?» Men Frigg var stille, han så ned. Ned på de blodige hendene sine, videre opp på meg. «Jeg lovte i mill drill.» Sa han lavt. Jeg sto der og så spørrende på han. Jeg forsto ikke en dritt. «Hun har det så fælt! All skrikinga og smertene». Jeg leita desperat etter svar. For Frigg finnes i meg, derfor må også svarene på dette finnes der inne. Før jeg visste ordet av det kunne jeg høre det jeg også. Føle det. Smerten, skrikene. Jeg husket selvmordsbrevet jeg skrev da jeg var 12. «Elisabeth?» Spurte jeg lavt som om Elisabeth var en stor hemmelighet og et navn ingen egentlig skulle få lov å si høyt. Jeg kjenner knapt til henne selv, men jeg har skjønt såpass at hun bærer med seg noe så grusomt at ingen knapt ville trudd det var sant. Frigg nikket som om det var hemmelighetsstemplet informasjon. «Jeg var så alene, men så fant jeg til slutt henne» Sa han plutselig etter et kort tidsrom med stillhet. For hva skulle vi si? Jeg følte at ordene på en måte var brukt opp. «Jeg ville bare hjelpe henne, som hun ba meg om» mumlet han. «Var det henne du kuttet opp, Frigg?» Han nikket og jeg begynte omsider å grine lydløst. Jeg hadde lyst til å ta gutten som sto foran meg og holde rundt han, men avstanden var blitt for stor mellom oss. «Skulle du drepe henne?» hvisket jeg og han nikket sørgmodig på hode sitt og bekreftet det jeg fryktet aller mest.

Så hendte det noe nytt. Mine to verdener smeltet sammen og gav på ingen måte mening. Min plutselige tilgang på traumeminner, ble altfor overveldende for meg å bære, så hode fikk seg en real overbelastning. Noe som igjen førte til at jeg gikk rett inn i en slags psykose. Selv om Fru. Grå aldri ville kalt det for det, så er det ikke så mange andre ord som beskriver tilstanden bedre tror jeg. En dissosiativ overbelastning kanskje? Det samme hendte uken før, da Vikingen var på jobb og da han sa så fint at «Nå! Nå er du gæren på ordentlig!». Også lo vi. Er det noe jeg virkelig setter pris på er at vi fortsatt kan ha litt humor oppi all galskapen. Denne psykoselignende tilstanden ble senere omtalt som et sirkus og sirkus vil vi ikke ha noe av, sa vikingen så fint. Og jeg var akkurat til stede nok til at jeg forsto det og overga ansvaret og kontrollen over til han. I går hendte dette på nytt og da jeg forsøkte å formidle at det var sirkus, oppfattet de to klovnene som var sammen med meg det som en slags vrangforestilling og sa: «Nei, nei, her er det ingen sirkus». Og så lenge det ikke var sirkus, kunne det ikke være så ille i stand med meg at jeg trengte å overlate alt til dem. Så den evige runddansen med to verdener smeltet sammen, fortsatte helt til en av klovnene fikk oppklart definisjonen av «Sirkus» med Vikingen som på mange måter kjenner meg best av dem alle.

Det er ingen tvil om at min indre verden har tatt noen skritt tilbake i løpet av denne sommeren. Jeg innser at jeg har brukt mye av tiden på å få alt som kom meg i møte og ble en del av min hverdag, lengre bort i fra meg igjen. Som om vi brukte hele vinteren på å åpne opp et gammelt og infisert sår som jeg nå har sydd igjen. Uten at det infiserte fikk behandling og tid til å leges. Som sykepleier vet jeg hvor farlig det kan være å gå med ubehandlet infeksjon i kroppen. I verste fall kan det utvikle seg til sepsis som igjen kan føre til en sikker død. Kretsløpet mitt har derfor gått med en potensiell fare for sepsis som jeg er nødt til å forhindre. Indre møter og aksept blir min form for antibiotikabehandling i denne runden. Jeg har helt ubevisst snudd ryggen til meg selv den gang. Igjen. Noe som har ført til uheldige allianser i skogen der inne. De sier at minus og minus blir til pluss, men i dette tilfelle har det bare ført til et større minus. Om ikke brøk i tillegg.

Jeg satte meg inn på de harde flisene på badet igjen. Med et snev håp om å få tilgangen på det som gradvis forsvant mens sommeren gikk sin gang. Jeg visste at min største sjanse var via Adam og håpet at han fortsatt satt ved leirbålet sitt der inne og voktet portalen til verden her ute. Jeg lukket øynene og ventet. «Adam». Sa jeg forsiktig. Ventet litt igjen for det har vist seg at det ikke lønner seg å forhaste denne prosessen. «Adam, er du der?». «Ja, jeg er rett her.» Svarte han plutselig og jeg smilte av en lettelse lettere enn fjær. Det gjorde ikke han. Så satt vi der igjen. Adam og meg i en stille skog som jeg desperat ønsket liv i igjen. «Hvor er alle sammen?» Spurte jeg. «Det vet vel du? Det er jo du som har stengt alle dørene.» Svarte han. Dører? Tenkte jeg og fikk sakte men sikkert tilbake bilder av det gamle huset med det rare i. Huset som Fru Grå og jeg alltid brukte som metafor på dissosiasjon og plassering av dem som bor der inne. «Vi går oss en tur» Sa han plutselig. Så vi gikk. Sammen og i en helt annen retning enn før. I Regnskogen. «Se der!» og jeg så dit Adam pekte og fikk øye på huset. Huset med det rare i. Jeg ble overrasket over hvor pent det så ut. Før var det forfallent og kneblet av greiner og røtter. Nå så det ut som om det hadde fått et etterlengtet malingstrøk, men det var mørkt i vinduene. Jeg hadde lyst til å gå imot det og inn for å åpne noen av dørene på gløtt. Jeg så på Adam og han nikket på hode. Akkurat i det vi skulle gå, begynner det å riste i skulderen min. Adam så det samme og sa «Jeg tror at noen vil ha tak i deg». Det ristet igjen. «Vi tar det en annen gang», sa Adam og jeg ble plutselig dratt tilbake til verden der ute og til høvdingen som trodde at jeg trengte å bli reddet.

Kvelden etter var Sirkus et nytt faktum. Det virker som om traumeminner står i kø for å introdusere seg for meg uten at jeg klarer å avvise og si stopp. For de kommer veltene over meg med alle sansene som følger med. Lukt, smak, berøring, smerter og lyd. Skrik, blod, høye og kjeftende stemmer. Grafsing og slag. Og like etter flyr dragene på stjernehimmelen og redder meg vekk ifra tiden den gang til en verden der tiden står stille. Jeg fulgte dragen som fløy, for drager skal fly og jeg ble berget til en tryggere plass. Men denne overbelastningen av minner, gjorde nok en gang at disse to verdenene ble til et Sirkus og ingenting stemte overens. Sirkuset fikk ha overtaket i et par timer, før en Viking og Høvding bestemte seg for å ta saken i deres hender. For meg som bare gikk i sirkler på sirkus. Et stikk og hjernen min fikk sjans til å hvile noen timer. Takk og lov for vikinger og indianerhøvdinger.

Natten gikk og jeg har sagt til overlegen som overhode ikke er overlegen at jeg skal forsøke å få i gang indre møter igjen. Nå på rom 86, som ble presisert i møteinnkallingen for å forhindre at noen gikk inn på feil pasientrom. Denne gangen virket det som en umulighet, men jeg vet av erfaring at ingenting er umulig bare jeg gir det litt tid. Tiden gikk og plutselig sovnet jeg en plass mellom frokostbordet og sengen på rommet mitt. Alt var mørkt, jeg kunne ikke se noen ting. Helt til jeg ble heiset opp i en snor som var bundet rundt livet mitt. Var det dragene som løftet meg opp? Jeg forsøkte å se opp, men uten å se annet enn svart, kunne jeg i det minste høre de kraftige vingeslaga ifra dragen som fløy høyt der oppe. Var det noe han ville vise meg? Som en jojo ble jeg heiset opp og ned og jeg begynte å lure på om dragen trodde jeg var et leketøy han kunne more seg med. Jeg kunne skimte skogen der nede og det var interessant å se den komme nærmere da vi suste nedover imot den og at den ble mindre da jeg ble heiset opp igjen. Den så faktisk flat ut! Jeg har aldri sett skogen ifra denne vinkelen før. Den svevde liksom bare der midt inne i et uendelig univers.

Jeg kunne høre en suselyd komme nærmere meg der jeg hang flere kilometer over skogen. Og før jeg visste ordet av det svevde Ofie ved siden av meg og smilte som bare en ånd kan smile. Som et tent lys. For når Ofie smiler, gløder han som en lykt i mørket. Jeg spurte om hva som ville skje om vi gikk over kanten av skogen som så flat ut. Ofie svarte: «Skogen er uendelig». Uten å bli mer klok av det spurte jeg om de andre beboerne der nede og hvordan jeg kunne finne tilbake til dem igjen. Da tok Ofie tak i meg og ba meg om å holde godt fast før han kuttet strengen ifra dragen. Vi suste ned til skogen i en imponerende fart og landet rett utenfor huset med det rare i. Jeg måtte beundre det en lite stund. Det var stort og hvitt med et pent stelt uteområdet. Jeg kunne ikke dy meg på tanken om at det kanskje var Fredriksen som hadde tatt fatt og ansvaret for gartnertilværelse der også. Fint.

Jeg gikk rolig mot huset for jeg ville ikke forhaste noe. Jeg har nemlig lært at om jeg forhaster ting, vil det bare bli rot eller så vil jeg komme til å skremme hensikten bort. Døra var en helt vanlig dør som var helt vanlig å åpne. Den knirket ikke en gang og jeg lurte på hvem som hadde stått for denne restaureringen, for sist jeg så dette huset så det ut som om det var i ferd med å rase hvert øyeblikk. Huset på utsiden så innbydende ut. Innsiden var en kontrast til det. Kaldt og ubebodd. Spindelvev, støv og umøblert. Ofie var sammen med meg hele tiden. «Hvorfor er de ikke her?» Spurte jeg litt skuffet. «Du ser bare det du vil se, kjære deg.» At Ofie sa «kjære deg» til meg, var første gang og litt kleint, men greit nok. Jeg fortsatte å se meg rundt mens vi snakket, «Men jeg vil jo se dem!» Sa jeg med et tydelig trykk på «vil». Ofie plasserte seg rett foran meg og svarte; «Du vil kanskje se dem oppi der» mens han pekte på hode mitt. «Men du må virkelig ville se dem inne der». Han pekte på hjertet mitt og jeg skjønte umiddelbart at jeg ikke kunne sluntre unna å føle. Føle dem og føle meg. Jeg lukket øynene og sa innover mange ganger at jeg ville. «Jeg vil». «Jeg vil». «Jeg vil!!». Jeg åpnet øynene og det var da Frigg plutselig sto rett foran meg igjen. Uten blod denne gangen. Jeg smilte, gikk imot han og omfavnet han. Uten å slippe, ba jeg om unnskyldning. «Unnskyld!». «Unnskyld!». «Unnskyld, Frigg!». «Unnskyld for at jeg ikke har sett deg og passet på deg.» Frigg løsrev seg ifra meg og jeg kunne se at øynene hans var våte og det var som om det var to skyer som så tilbake på meg. Jeg sa at Elisabeth ikke var hans ansvar. «Men jeg klarer ikke å høre på lidelsen mer!» Sa han med en stor klump i halsen. «Vet du hvor hun er?» spurte jeg. Han visste ikke, fordi hun var delvis usynlig. «Hun kommer og går liksom», sa han. Ofie brøyt samtalen og sa at noen prøvde å få tak på meg igjen. Så jeg lyttet og hørte en kjent stemme fra verden der ute. Det var vikingen som ropte på meg. Kanskje lå kroppen min der i sengen og gråt eller gav uttrykk for annet ubehag, for det er da kjente livvaktene forsøker å kalle på meg. Jeg forlot Frigg, Ofie og huset. Da jeg lukket øynene opp i neste øyeblikk, så jeg rett på en viking som lurte spent på hvor jeg hadde vært hen nå. Ikke i et sirkus i alle fall, svarte jeg.

I motsetning til før, skjer tingene der inne i meg mer stykkevis, delt og spredt utover dagene. Jeg får små glimt av det som er, var og kan bli etter hvert som dagene går og derfor blir historien og fortellingene til etter hvert som tiden gir meg tilgang. Senere den samme dagen forsøkte jeg å få tilgang på verden der inne på en mer kontrollert måte. Som tidligere. Og plutselig ble jeg hjemsøkt av en stemme fra langt, langt tid tilbake. Fra tiden med Fru. Grå, men det var ikke hennes stemme som hjemrøkte meg denne gangen. Det var Ofie. Da ting startet på alvor å gå nedover på veien vi gikk sammen, forsøkte Ofie å gi meg små hint og gåter for at jeg skulle forstå mer. Den gangen forsto jeg ikke en dritt, men som mye annet som er blitt sagt igjennom tidene, kom også dette oppklarende til meg flere år etterpå. «Frida er nøkkelen», har gått på repeat igjen den siste tiden. Spesielt etter at det ble offentliggjort at Frigg og Elisabeth hadde skapt en allianse sammen. Elisabeth og Frida er på samme alder og jeg mistenker nå at de er linket sammen på et vis. Frida bærer på traumeminner, men ikke på samme måte som Elisabeth som sitter fast i en enkelt hendelse, som egentlig hører hjemme i en skrekkfilm. Om og om igjen lever hun i det øyeblikket som ikke hører hjemme i virkeligheten. Mens Frida har gått videre og fått oppleve glede over livet og sett med egne øyne at det vonde er over. Er det slik Ofie mente det? At Frida er den som kan få dratt Elisabeth og Frigg ut ifra det vonde og få forklart for dem at mange år har gått og at det ikke lengre er en reell fare?

Så slukket lyset for meg igjen i verden her ute og jeg sto plutselig oppå en liten topp i verden der inne. Ting jeg opplever der inne, er umulig en tilfeldighet. Ofte opplever jeg at livvaktene og meg selv har stor påvirkning på hva som hender i neste øyeblikk. For vi hadde snakket en del om Frida og før jeg visste ordet av det, sto jeg der inne. Oppå en liten topp og fikk øye på nettopp henne langt der nede. Jeg ble fylt med en stor glede for jeg hadde ikke sett Frida siden før sommerferien. Jeg ropte på henne og blikkene våre møtte hverandre. Hun smilte, vi begynte å løpe imot hverandre og begge strakte armene rundt hverandre. Også gråt vi litt. «Du har blitt så stor og flott, Frida», sa jeg og smilte. Hun så litt blyg ut, som en tolvåring kanskje vanligvis er. «Hvor har du vært?» Spurte jeg vennlig. «Vi har savnet deg». Hun fortalte at hun hadde vært med Fredriksen, eller Fredrik som hun kaller han. Toneleiet hennes endret seg mot noe sørgmodig og jeg fikk en følelse av at noe var galt. Frida bekreftet at Fredriksen var en gammel mann som om han ikke hadde lenge igjen. Var Fredriksen døende? Jeg undret meg over det samtidig som jeg husket hva han hadde sagt da vi møttes i skogen i sommer. Da han fortalte at det ikke lengre var bruk for han mer. Jeg var uenig i akkurat det og skulle gjerne hatt styrken til Fredriksen med meg videre. Men dette fikk jeg ta en annen dag. Nå var det Frigg og henne med navnet som alle kvier seg for å si høyt i fokus. Jeg spurte Frida om hva som hendte med kontakten med Frigg. Hun svarte at hun hadde hengt litt mer med Stina og så opp til henne og at hun unngår de yngre. Dette sa hun med tydelig dårlig samvittighet. «Frida.», Sa jeg. «Jeg skjønner det godt, men både Frigg og Elisabeth (Det var som om jeg automatisk hvisket navnet hennes for at det ikke skulle sies så høyt) trenger deg. Oss». Vi pauset litt og så utover mot skogen. Jeg prøvde å forklare at jeg trodde at Frida har en vesentlig rolle i denne prosessen. At hun er en slags motpol til Elisabeth som ikke har fått kjenne på glede og på at det vonde er over. «Kanskje du kan hjelpe henne med det, Frida?». Frida så litt oppgitt ut da jeg spurte, men hun absorberte det jeg sa og hun skulle tenkte litt på det, sa hun. Frigg er mørk, sa jeg. Han trenger å se dagslys igjen. «Frigg er en guttunge», sa Frida. «Ja, men egentlig en gladgutt!» Svarte jeg. Vi smilte begge to og var glade for å være litt sammen igjen. Frida vendte seg mot meg med en spontan undring. «Du? Er det sant at du har vært på sirkus?». Jeg måtte le. «Ja, Frida. Det har vært litt av et sirkus den siste tiden.»

Etter alt dette sirkuset med klovner og alt det andre som hører sirkus til, dukket Frigg opp igjen. Som sist, med en så stor fortvilelse over noe jeg ikke helt var i stand til å se omfanget av. Ikke før et par timer senere da overlegen som overhode ikke er overlegen var på plass ovenfor meg igjen. På dette tidspunktet var det altså Frigg som sto der, uten blod denne gangen, men uttrykket hans fortalte at han var redd, usikker og svært rådvill. Han flakket med blikket, han ante ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han holdt noe i hånden, men jeg så ikke tydelig hva. Jeg spurte på nytt med en ikke for streng stemme: «Frigg. Hva har du gjort?». Da brast det for han. Han snakket på både ut og innpust. «Jeg lovte i mill drill!!! Jeg orker ikke å høre skrikene hennes mer!! Hun tryglet meg om å gjøre det!» Overlegen som overhode ikke er overlege kom oss i møte etter det merkelige eventyret vårt nede på den andre siden av sykehuset. Hun spurte om hvorfor jeg trodde at Frigg gjorde det han gjorde og som førte til at vi ble lagt i kunstig koma på intensiven dagen før. Det var da det rablet for meg. Det var som å bli innhentet og dratt ufrivillig tilbake i tid. Synet av den lille jenta i badekaret som tryglet dem som sto over henne om å drepe henne der og da for å slippe. Skrikene, smertene, blodet. Og siden da, har hun fortsatte med å trygle og tryglet uten at jeg har hørt. Frigg hørte og han lovte i mill drill å gjennomføre. Stoppe lidelsen en gang for alle. Og jeg husker. Jeg føler og jeg sto plutselig midt oppe i en bunnløs smerte, mens jeg tryglet overlegen som overhode ikke er overlegen om å dope meg ned. For dette ble en for stor byrde å bære. Dopet kom og jeg sov i 14 timer. Min mentale sepsis ble et faktum og jeg blir her noen dager ekstra, i håp om å få god respons på min egen indre antibiotikabehandling. Uten for mye sirkus i mellomtiden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s