Frida gikk alene rundt i skogen. Tenkte. Grublet over hvordan hun kunne være nøkkelen og den som kunne hjelpe og stoppe en så stor lidelse at de voksne knapt orker å si det høyt. Ofie har i alle år formanet dette. At Frida er nøkkelen. Men hvorfor? Hvordan? Frida følte seg liten og alene. Hun hadde Fredriksen, men han var blitt en gammel mann som lå for det meste og hvilte hvis han ikke stelte ute i hagen. Frida så ingen andre enn Fredriksen. Ingen av oss har helt forstått hvorfor og hvor alle ble av etter den lange sommeren. Og hvem er egentlig denne Elisabeth karakteren som lider en så stor fornedrelse at hun trygler de hun møter på sin vei om å få slippe å leve? Det vi vet, er at hun er på alder med Frida etter at Frida gikk framover på tidslinjen og ble tolv år istedenfor sju. Frida kjenner til glede. Elisabeth kjenner til smerte. På mange måter er de motsetninger til hverandre. Som natt og dag, sol måne, på enden av hver sin motpol. Frida er glad. Frida sørger ikke. Elisabeth skriker. I en konstant og evig runddans med smerte. Jeg tror ikke at Elisabeth er redd. Hun har nådd et punkt der vår felles venn, døden, venter på å svare på innbydelsen til en ny reise sammen. Inn i evigheten.
Så Frida gikk alene rundt i skogen fordi det ikke var noen andre å se der mer. Hun tenkte på hvordan hun kunne være den som skulle hjelpe og på det Ofie hadde sagt dagen i forveien. Ofie hadde sittet på toppen av det høye skapet der Frigg alltid forveksler med hengehulen sin. Ofie hadde sittet der oppe og glødet mens han forsøkte å gi mening i form av gåtene sine. Frida følte seg dum som ikke forsto han, mens hun gikk rundt for å leite etter noe. Noen. «Frykt er din verste fiende» hadde han sagt og at det bare er å gå igjennom, men hvordan kan man gå igjennom en vegg man ikke en gang ser? De er jo usynlige, tenkte Frida i det hun gikk. Kanskje det har skjedd et tidskrasj? Kanskje alle egentlig befinner seg på nøyaktig samme sted, bare på forskjellige tider? Spørsmålene kom på løpende bånd idet hun spaserte innimellom og forbi trærne. Plutselig begynte hun å tenke på han. Fredriksen og ville skynde seg tilbake da hun innså at hun hadde vært lengre borte enn hun pleier.
Han lå i sengen sin. Gammel, men en velstelt herremann. Var han bare sliten etter en lang tid i tjeneste? Eller ligger han der og faktisk venter på vår felles venn, døden, han også. Frida og Fredriksen snakket ikke om sånt. De snakker om praktiske ting og ikke eksistensielle ting. Frida spurte om ikke Fredriksen ville bli med ut på tur i skogen. Han avviste det før hun rakk å bli ferdig med setningen på en like bestemt måte som bare Fredriksen kan si det. «Men du er stor nå, Frida. Du kan ta mer vare på deg selv framover», hadde han sagt. Frida smilte tilfreds og sørgmodig på en gang og gikk ut igjen for å leite etter noe. Noen.
Plutselig sto jeg også midt inne i skogen, det var mørkt og iskaldt som om vinteren sto for tur. Jeg har aldri sett snø i hverken Barteskogen eller Regnskogen, men nå var det så kaldt at det fort kunne komme noen snøfnugg. Så fint det ville sett ut, tenkte jeg. Hvit uskyld som la seg som et teppe over all dritten. Men det kom ikke snø. Det var bare kaldt og guffent. Jeg frøys og skalv litt og jeg hørte en slags tripping på vei i min retning. Lette steg og på en slik måte at jeg kunne høre på stega at den som gikk, var tilfreds. Glad. Lyden kom nærmere og til slutt så jeg henne endelig. Som om hun bare ble plassert der. For hun kom meg ikke i møte, hun var bare ikke der i det ene øyeblikket og i det neste var hun det. «Jeg fant ut av de usynlige veggene», sa hun. Og uten å si noe mer, ble jeg tatt med på en slags omvisning av det som skulle vise seg å ikke være vegger, men scenetepper. Usynlige Scenetepper eller gardiner om du vil som var overalt. Som usynlighetskapper som har kamuflert alle som bodde der for hverandre. Ikke rart at vi har følt oss så alene, tenkte jeg. «Se her», sa Frida og tok handa si ut for å ta tak i noe som jeg ikke kunne se og dro det til siden. Luften foran oss ble plutselig utydelig og dirret liksom litt i en merkelig tåke. «Jeg vet hvordan jeg skal åpne dem», fortsatte hun idet vi begge fikk øye på et badekar som hadde vært kamuflert bak dette teppe. Oppi lå det ei jente. Ca. 12 år. Mørk i håret, blålig hud. Hun så dø ut. Hun var naken og kledd på samme tid. Jeg stoppet å puste i noen sekunder. «Elisabeth», hvisket jeg. Frida nikket. Jeg forsøkte i beste evne å si høyt at dette er noe som har hendt for mange år siden og samtidig fortalte jeg til henne som lå oppi badekaret at jeg var fryktelig lei meg for at jeg ikke var der. At jeg ikke klarer å hjelpe henne som om hun faktisk alt var død. Da sperret hun opp øynene og så rett inn i mine. «Du kan ikke hjelpe noen som allerede er død», svarte hun på en litt merkelig tilfreds måte. Jeg begynte å gråte. Det var vondt å se på henne ligge der og nok en gang beklaget jeg for at jeg ikke var der da hun trengte meg. Frida tok meg i hånden og holdt fast med et godt grep. «Men vi er jo her nå!» Sa hun. «Lever vi, så lever jo også henne?» Jeg klarte ikke å se på Elisabeth som lå i badekaret som et levende menneske. Hun så død ut selv om hun pratet og jeg fikk plutselig bilder i hode om at noen holder henne under vann. For moro skyld? Som en trussel? Uansett, forstår jeg lidelsen og ønske om å få en slutt på den. Jeg er fast bestemt på at vår venn, døden, ikke er løsningen enda. Han kommer når tiden virkelig er inne og da skal alle i meg ha få tatt gleden ut av livet og malt sine egne dager blå som en skyfri himmel.
Vi bare sto der. Frida og meg. Vi så på jenta i badekaret. Vi så på hverandre. Vi hørte på Indianerhøvdingens teorier som ble spilt av på høyttaleren i skogen. Teorier om hvem hun i badekaret er og hvorfor hun sier at hun er død. For hun kan jo ikke være død. Så lenge kjernen, altså meg, lever, lever også alle de som følger med i min underbevissthet. Frida så på meg uten å si noe som helst, mens vi hørte høvdingens stemme over oss. Hun så på meg og ville si meg noe, uten å bruke ord. For der inne i skogen trenger vi ikke å bruke ord. Siden vi praktisk talt deler hjerne, holder det at vi tenker og sender tankene over til hverandre som skjulte beskjeder. Eller så er det bare mer praktisk slik. For det er ikke alltid enkelt å bruke ord. Noen ganger må det føles og kjennes på for å forstå. Oppleve. Og akkurat nå var det litt slik. Hun som lå i badekaret og som alle kvier seg for å si navnet høyt, er død. I alle fall ifølge henne selv. Frida fortsatte å se på meg med hensikt om å gi meg den beskjeden. Eller en opplevelse. Frigg. Frigg for pokker! Det gikk plutselig opp for meg en fellesnevner. For var det ikke slik at da Frigg så dagslys igjen for første gang på Grå sitt kontor, sa også han at han var død. Han måtte jo være det, siden alt gikk i svart etter en ekstrem episode på 90tallet. Lyset i meg ble til en fakkel, jeg så tilbake på Frida, nikket og sa «Løp. Løp og finn Frigg!». Og slik begynte hun jakten på gutten som også hadde vært død, men som nå i all høyeste grad var i live. Hun løp og hun vil ikke gi seg før hun finner han.
Mens Frida løp, ble jeg værende igjen hos jenta i badekaret. Vannet var ikke halvfullt, heller ikke halvtomt, men det var først i det øyeblikket jeg ble alene igjen med henne, jeg oppdaget av vannet steg. Hun så på meg, hun så død ut og jeg innså at hvis vannet fortsatte å stige, ville hele henne bli dekket av det. Ingen blod. Bare klart vann. Jeg så tilbake på henne med en uggen følelse og med visshet om at hun kanskje kunne død på ekte om jeg lot henne ligge under vann. Jeg fortsatte å se på henne. Uten en mine i ansiktet, akkurat som henne. Vannet dekket halve hode nå og jeg kunne kjenne svakt på den ubehagelige følelsen av å ikke få puste. Men jeg pustet. Om hun pustet vet jeg ikke, men om hode gikk under gjør hun det i alle fall ikke. Alt gikk veldig fort og jeg kunne ikke en gang se hvor vannet kom ifra, men plutselig hørte jeg et svupp i det hele henne ble sugd under det stigende vannet. Og jeg? Jeg bare sto der. Så på. Helt til jeg ikke klarte mer og snudde ryggen til.
Frida hadde fått dreisen på å gå igjennom de usynlige veggene mellom oss i ulike tidsrom, men hun fant ikke Frigg. Ikke enda. Hun løp opp den lille bakken og opp til huset der Fredriksen bodde. Selv om Frida bodde der sammen med han, så hun på det som hans hus og ikke hennes. Hun banket på døra og stormet inn før han rakk å si «kom inn». Hun gav uttrykk for å ha dårlig med tid. Hun ba Fredriksen grave opp esken med alle hemmelighetene i før hun ville returnere med nye tilskudd i samlingen. Fredriksen snudde på seg og bare nikket bekreftende før Frida på nytt la på sprang. Dette hastet. Men sto det om livet? Gjør det noen gang det?
Jeg sto fortsatt med ryggen til badekaret. Med øynene igjen og tenkte på det Elisabeth hadde sagt om at det ikke var noen poeng i å hjelpe fordi hun allerede var død. Men var det den hele sannheten? Hvorfor snudde jeg egentlig ryggen til? Var jeg redd? Jeg forsøkte å kjenne etter. Men jeg kjente i grunnen ikke så mye. Var jeg oppgitt? Hvordan vet man sånt? Jeg hadde ikke lyst til å snu meg tilbake, men Ofie dukket opp. Ikke i sitt vanlige vesen. Han var sint og det var en tilstand jeg aldri har sett han i. «Snu deg og se» sa han strengt. Jeg snudde meg, men med lukkede øyne. «Åpne dem», sa han like strengt. Jeg åpnet øynene og så på han. Ofie. Han glødet ikke slik han alltid gjorde når han var blid. Han sto i flammer og ba meg på nytt om å se oppi badekaret som nå var overfylt med vann som rant over som en liten foss. Men Elisabeth lå ikke der. Jeg stivnet til da jeg innså at det var meg selv som nå lå og druknet i hennes badekar. Ofie sto rett ved meg og spurte om jeg ikke skulle gjør noe. Jeg så meg selv ligge der livløs og visste at jeg bare kunne dra meg selv opp derifra slik at jeg fikk puste igjen. Men jeg lot det være. Jeg bare sto der. «Vil du ikke redde deg selv?» Ropte Ofie frustrert. Jeg svarte ikke. «Hvis du ikke en gang ønsker å hjelpe deg selv, har du ingenting her å gjøre» fortsatte han. «Tiden er inne! Skjønner du ikke det?» Jeg tenkte så det knakte inne i hjernebarken. «Jeg vet ikke!» Svarte jeg stille. «Ofie. Jeg vet ikke om jeg ønsker å bli reddet».
Døden og jeg har streifet borti hverandre flere ganger i løpet av dette livet. Jeg har innsett at døden er venn. En venn som jeg en vakker dag skal omfavne med et smil om munnen på en gammelt og levd kropp, fordi jeg er tilfreds og fri. Kanskje. Slike tanker er tilfredsstillende og jeg tenker på alt det som skal leves imellom. Livet med dens opp og nedturer, ungene som skal vokse opp og lære å leve sine liv der ute i verden. Overlegen som overhode ikke er overlegen har 3 punkter i fokus hver gang jeg vinker farvel til Gjøkene der oppe: Spis, drikk, sov. Jeg vil gjerne legge til et siste punkt. Lev. Så i alle de årene jeg får som bonus i dette livet, skal jeg spise, drikke, sove og leve. Dra på eventyr, alene, sammen. Jeg skal gråte og jeg skal le. Jeg skal sørge og jeg skal være engasjert. Alle fargestiftene skal brukes opp før jeg er klar for å kaste inn håndkle og la det siste bladet falle. For jeg drar inn til skogen for å leve bevisst, jeg vil leve dypt og suge margen ut av det. For å sile ut alt som ikke er liv. Slik at jeg ikke møter min venn, døden, bare for å oppdage at jeg ikke har levd.
Alter Ego 