Min venn, Døden.

Min venn døden kom til meg for første gang som barn. Hun var ca. like gammel som meg og ville leke. Jeg forsto ikke helt hvem hun var den gangen, men hun introduserte seg som «døden» der hun sto foran meg og smilte det mest tilfredsstillende smilet jeg noen sinne har sett. Hun hadde blå kjole, håret var blondt med krøller og hun ville leke med meg. Ingen ville leke med meg. Jeg var hun rare. Hun som ikke sa noe, men når jeg sa noe, var det noe ingen forsto. Jeg var hun gærne som gjorde bisarre ting og hun som gikk alene i barnehagen og etter hvert skolegården de gangene de oppdaget at hun gjemte seg i klasserommet fordi verden der ute var skummel. Dette var mot slutten av barneskolen og journaler ifra helsevesenet den gang, beskriver mye av det samme. Observasjoner ifra lærere som forteller at den jenta går alene i friminuttene, sovner i timen. Faller ut og klarer ikke å konsentrere seg. Vil ikke hjem, skader seg med passer og har en merkelig oppfatning av verden. Den jenta kunne også plutselig snakke med seg selv, nekte å gå ut. Spiste ikke nista si.

Jeg husker at jeg hørte stemmer i hode og av og til glemte jeg meg og svarte dem høyt utover og ikke lavt innover som jeg egentlig visste var smartest. For Fredriksen sa at hvis dem oppdaget at jeg snakket med dem inni der, ville de tro at jeg var gal. Min venn døden dukket stadig opp, mest hjemme. På skolen hadde jeg det faktisk ganske greit. Selv om jeg var tilsynelatende alene, var jeg jo aldri egentlig det og jeg brydde meg ikke om at ingen ville leke med meg. Jeg hadde Fredriksen og døden. Etter hvert dukket også Ofie opp når rektoren på skolen plutselig en dag fortalte at jeg skulle prate med en mann. En mann? Ja, han jobbet med barn som meg. Barn som meg? Jeg skulle snakke med han framover. Fredriksen ble rasende; «Ser du?? Nå tror de at du er gal!» Og det var da Ofie kom. Han kom for å holde en viss balanse i hverdagen. I ettertid har jeg stusset over hvorfor det var rektoren som sto for informasjon om denne mannen jeg skulle prate med og ikke en av foreldrene mine. De visste jo om det, men det snakket vi aldri om. Det var rektor som tok seg av meg og den biten, derfor var det også han som fulgte meg dit og jeg kan huske at jeg var glad for det. Jeg ville ikke ha med hverken mamma eller pappa.

Fredriksen advarte meg mot å fortelle for mye, samtidig som jeg skrek inni meg og ville mest av alt fortelle alt. Jeg kom med mange hint. Jeg fortalte at jeg var redd for pappa. Han drakk. Slo. Gjorde dumme ting. Men Fredriksen fikk rett. De hørte ikke hva jeg sa. De hørte noe annet. Så jeg ble gal i deres øyne med mistanke om psykoser og begynnende schizofreni. Ofie og Fredriksen var et godt team. De forsto at jeg hadde tapt uansett og ville gjøre det beste ut av mitt liv. For rektoren og mannen jeg skulle snakke med, så en svært ambivalent jente som vekslet mellom å ville samarbeide og ikke. For slik var det for dem. For meg sto jeg midt i en drakamp mellom å ville få en slutt på de vonde handlingene hjemme og det å ikke bli misforstått. Som jeg ble. I mange år. Så jeg gikk alene på utsiden, men aldri alene på innsiden. Hjemme lekte jeg med jenta med lyst krøllet hår og blå kjole. Døden. Og siden har vi streifet borti hverandre ved jevne mellomrom. På ungdomsskolen da jeg oppriktig ikke ønsket å leve mer og planla hvordan og når, men valgte allikevel livet fordi læreren min introduserte meg for mørk humor og gav meg Tristessene «Det er aldri for seint å gi opp». Og videre på VGS da selvskadingen begynte å eskalere til grensen over til henne. Jenta med den blå kjolen. Jeg så henne hver gang og forsto aldri før jeg ble voksen hvem hun egentlig var. Hun ønsket alltid at jeg skulle leke med henne og om jeg hadde valgt hennes side og hennes vilje, hadde jeg valgt den ultimate unngåelse som Fru. Grå alltid kalte det. Døden. Døden har blitt en venn. Jeg har i perioder av livet vært redd for den og det er bra, tenker jeg. For om jeg er redd for døden, vil det si at det finnes noe bra i livet som jeg ikke er klar for å gi opp. Samtidig ser jeg på døden og tenker på henne som en gammel venn. En som vil leke med meg. En mulighet. En lindring. Jeg vet ikke om det ble en tilfeldighet at jeg endte opp med å ha døden med meg i mitt yrke som voksen. Da jeg utdannet meg til sykepleier var det mest for å ha en grei inntekt når jeg først allikevel ikke kunne jobbe fulltid. Men så ble jeg ferdig og startet umiddelbart å jobbe på en lindrende enhet. Tilfeldig? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg trives med det og føler at det er rett. Å hjelpe mennesker i sine siste dager og så inn i evigheten. Sammen med min venn. Døden. Mens livet mitt fortsetter og fortsetter til tross for alle odds. Jeg skulle ikke leve, jeg skulle aldri ha overlevd eller i det hele tatt bli født inn i denne verden. Allikevel går jeg rundt i det og finner en slags mening. Min mening og den er det ingen som kan ta ifra meg.

4 kommentarer om “Min venn, Døden.

  1. Håper så inderlig at du skriver en bok og at noen kloke hoder forstår hvor mye de som jobber i helsevesenet kan lære av deg!! Du er det klokeste og fineste mennesket jeg vet om!! ❤️❤️

    • Kjære Lise. Dine ord blir så verdsatt! Kanskje det blir bok! Kanskje det blir tegneserie eller kanskje bare en haug med gamle tekster som et tippoldebarn finner i en fjern framtid og lager bok om sin gærne og ukjente tippoldemor 🤷‍♀️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s