«De onde vinner alltid.»

Så satt vi endelig der. En Viking, en Bjørn og meg selv med alle mine. På et kontor i byen. Ikke helt nytt og fremmed for jeg hadde vært der to ganger før. En gang alene og en gang med Larve. Det var like fint som jeg husket det. Like industrielt. Selve bygningen ligger i enden av gata av kafeen der jeg strategisk har blitt stamgjest i løpet av det siste året og siden sist jeg satt på det samme kontoret. Det var før jeg ble dratt med inn på Gjøkeredet og introdusert for Gjøkene der for første gang. Jeg la en plan om å sette meg usynlig og uproblematisk ned innerst i kroken på den kafeen etter timene med Bjørnen. For å skrive, komme meg, samle meg før jeg reiste tilbake til vanlig hverdag igjen. For det er bare to stykker som jobber aktivt og enestående med dissosiasjon i mitt distrikt. Fru Grå og Bjørnen Bo. En av to gav meg opp. Derfor husker jeg at jeg ville gjøre mitt aller beste for å tilrettelegge for at ikke den gjenværende halvpart endte på samme vis. Det skulle ikke stå på min innsats.

Året som gikk, gikk ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. Istedenfor min egeninnsats på Kafé, tryna jeg med huet først rett inn på lukket akutt psykiatrisk avdeling. Som en brutalt behandlet pakke, ble jeg avlevert der med dype sår både utenpå og på indre bane. Jeg hadde ikke mer å gi. Det hadde mitt indre forsvarssystem, men det er en annen historie som allerede er nedskreven. Min reise derifra har bydd på et eventyr i alle sjangere og jeg har kommet ut av det som en litt bredere og utviklet versjon av meg selv. Fagpersoner ville sagt at jeg er stabilisert. Og det føles nettopp slik. At mitt indre forsvarssystem er stabilt. Nok. Stabilt nok til å fortsette reisen med den gjenstående halvpart som har spisskompetanse på det jeg strever med. Bjørnen Bo. Og planen min om å skape trygghet etter timene, gikk forståvidt som tenkt. Bare at nå har jeg ikke lengre bare en liten usynlig krok inne på en kafe, men jeg har et helt team som kan bistå om noe går galt. Viking, Høvding, Rev og en overlege som virkelig på ingen måte er overlegen. Pluss en heiagjeng som står bak dem igjen.

«Hvordan har du det?» Kom det ifra Bjørnen og jeg merket umiddelbart en rar og uggen følelse. Hvordan jeg har det? Tenkte jeg. Hvordan vet man sånt? Jeg forsto rett og slett ikke spørsmålet for å være ærlig. Jeg er jo så mange, så for å svare på det, må jeg jo ta en hel runde med meg selv, gå i hver krik og krok, kjenne etter og virkelig få med alle i meg. Og mest sannsynlig vil deler av meg ha et ganske stort spekter i hva som føles og dermed blir et slikt spørsmål umulig å svare på. Jeg ble forlegen og fomlet med ord, som jeg ofte gjør når det ikke finnes en fasit å ty til. «Ehm, tja. Eh. Jeg vet ikke» og kjente umiddelbart et nederlag over å ikke klare å svare skikkelig for meg og samtidig tenkte jeg på Ofie som alltid sa «Hvis du fortsetter å si «jeg vet ikke», kommer du til slutt til å tro at du ikke vet noen ting». Så jeg misliker å svare «jeg vet ikke» for det finnes alltid et annet og mer meningsfullt svar. Og jeg ønsket virkelig ikke å ødelegge denne sjansen med Bjørnen. Men spørsmålet ble for omfattende og da ble potten av ti ulike svar til «Jeg vet ikke». Men det gjorde ingenting. Bjørnen Bo var fattet og rolig og snakket på en slik måte som nådde inn til flere. Det merket jeg fra første setning. Dette var en mann som visste hva han drev med og ikke minst hva han hadde foran seg.

Jeg holdt meg tilstede nesten igjennom hele timen. Vikingen satt rett ved siden av i sofaen og var et trygt vesen å se på. Bjørnen Bo var innom flere temaer som aldri hadde streifet innom mitt hode før. Men som var så selvsagte at det er pinlig å innrømme det. «Vet alle at dere bor der dere bor?» «Omtaler du det som «hjem»? Jeg ble satt ut, men forsto umiddelbart hvor han ville. «Hjem» er et ord som flere i meg assosierer med noe vondt. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette selv? Så selvsagt! Jeg har til og med skrevet opptil flere ganger at som barn, ville jeg ikke hjem. «Hvilket farge er det på huset ditt?» fortsatte han. «Hvitt» svarte jeg. «Har dere bodd i et hvitt hus tidligere?» Herregud, mannen er jo som en levende manual for hvordan man snakker til traumepasienter. «Tja, vi flyttet en del» svarte jeg og kom på at det siste huset vi bodde sammen i, som min far fortsatt bor i, faktisk ER hvitt og tenkte kjapt igjennom om det fantes en farge på et hus vi ikke hadde bodd i. Rosa? Jeg får neppe min mann med på å male huset vårt rosa. Bo foreslo at vi stoppet å omtale huset vårt som «hjem». Av hensyn til dem som ikke har gode erfaringer ifra et hjem. Adressen funker, for det har ordet Rev i seg og Rev er trygghet for flere. Han fortsatte med spørsmål som aldri har streifet innom hode mitt før: «Vet alle at du har barn?», «Vet alle at du er gift?», «Vet alle hva du jobber med?». De kom på løpende bånd og jeg ble mer og mer imponert over den fyren. Svarene mine var de samme og like ukloke, men på dette tidspunktet fantes det ikke noen annet svar enn «Jeg vet ikke». At jeg ikke visste noe, gjorde tydeligvis ingenting for det betydde at vi hadde en del å finne ut av framover. Det ville blitt kjedelig om vi hadde alle svarene i dag. Og det er jo sant. Han spurte også om fritidsinteresser. Ikke en gang DET visste jeg noe særlig om, for det eneste jeg liker å gjøre, er å jogge. Ellers, når jeg er alene, vet jeg ikke hva jeg skal foreta tiden med. «Så jeg blir ofte mongo» kom det ut av meg. Han lo og sa at det var et uttrykk han ikke var vant til å bruke og jeg sa at overlegen som overhode ikke er overlegen bruker det stadig, men føyde til at det var på spøk og at vi hadde mye humor. Humor er viktig. Musikk. Jeg fortalte at jeg hadde satt sammen en spilleliste med musikk som passet oss alle og han mente at alle burde få hver sin. Noe som også ble logisk, for musikk har sendt meg rett inn i den ene sirkusforestillingen etter den andre.

Så ble det mørkt. Sceneteppet mitt falt sammen med meg og en liten gutt på ni år steppet modig fram. Frigg. Han så bort på vikingen og videre på Bjørnen. Lenge før han sa noe som helst. «Hvor lang tid tar det før du gir opp?» Spurte han og fikk samtidig formidlet at forgjengeren gav opp etter seks år. Bo smilte og sa at han ikke var typen til å gi opp. Det lå visst ikke i hans natur. «Det sier dem alle» Sa Frigg og Bo var ærlig på at hvis ikke behandlingen lengre var nyttig, ville han fortsatt ikke gi opp, men finne ut av hva veien videre kunne bli. Frigg tenkte tilbake på den store krigen mellom det onde og det gode. Fra den gang Fru Grå fortsatt var et ekte menneske og ikke bare et spøkelse ifra fortiden. «De onde vinner alltid» sa han litt trist og oppgitt. Bo sa noe om at det var trist at det var erfaringene han hadde før sceneteppet gikk opp og jeg var iblant oss igjen.

I Fru Grå sin tid, hadde jeg aldri klart å holdt meg så tilstede på et tilsvarende møte med to hjelpere i samme rom. Jeg satt igjen med en god følelse og var faktisk litt stum av beundring, mens Vikingen fikk oss trygt opp til Gjøkeredet. De ser på dette som en gylden anledning til å bygge bruer mellom instansene. Et samarbeid, som om ikke et svært lokalt indre samarbeid er nok. Men jeg liker det. Gjøkene har blitt en trygghet og med dem i ryggen kan det kanskje være mulig å få til noe konstruktivt poliklinisk. Der det er vilje, er det en vei sa han for et år siden da jeg var der for aller første gang. Og det skal ikke stå på viljen hos meg. Men jeg forstår og deler bekymringen til Frigg. Det ER flere viljer i denne kroppen og de onde har vist seg å ha større styrke enn oss. Hva blir deres strategi denne gangen? Og hva blir vår? Jeg kan ikke la Frigg oppleve nok et tap. En plass mellom lunsj og middag lå jeg plutselig der inne igjen. Etter en kort flytur landet jeg mykt på en seng av løv. Høst? Kanskje. Jeg har aldri opplevd ulike årstider der inne, men jeg liker tanken på at mine to verdener flettes sammen i en symbiose og akkurat nå, er det høst i verden der ute. Og da kan vi i alle fall late som om det også er høst i skogen der inne. Jeg så opp på den klare stjernehimmelen og hørte lyden av to drager som fløy i det fjerne. Lyden av vingeslag og en slags blanding av uling og brøl ifra dragens strupe. Dragene flyr og det var et bra tegn. Det var ikke før jeg satte meg opp at jeg så gutten som satt rett der borte og skuet utover skogen vår. Jeg sa hei. Han så på meg med triste øyne som om han visste noe som ikke jeg visste. Jeg satte meg nærmere og spurte hva han tenkte på. Han sukket og gjentok at de onde alltid vant og hva var det som var annerledes denne gangen? Jeg tenkte meg litt om. «Ja, til nå har det kanskje vært sånn» sa jeg og sukket jeg og. «Men du, Frigg?» Han så på meg. «Krigen er ikke over enda. Vi kan fortsatt vinne og vet du? Nå har vi en bjørn med på laget!». Frigg smilte. «Ja, det er i alle fall bedre enn en grå skygge», sa han og tenkte på Fru Grå som vi fortsatt ikke husker hvordan så ut. Fordi hun alltid så ut som en grå sky og som nå var blitt et spøkelse fra fortiden. «Spøkelser kan fortsatt komme godt med», sa jeg. «Som et slags etterslep!» Vi har jo erfart mange ganger at stemmen til Fru. Grå henger igjen og kommer med utsagn som ble sagt for mange år siden, men som bare har trengt noen år på å modne. Idet vi snakket, kunne vi begge skimte en bjørn langt der borte. «Ser du?» sa jeg og Frigg smilte bekreftende. «Kanskje de gode skal vinne til slutt allikevel?» Og akkurat mens jeg sa det, fløy dragene over oss med regndråper ifra Atlanterhavet som vi tok imot som et tegn på at vi muligens hadde fordelen på vår side nå. Bjørnen gav ifra seg et brøl før han gikk inn i hiet sitt. Han liker tydeligvis ikke regn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s