Du er bra nok.

Frigg hadde mistet Frida igjen, men han hadde mottatt beskjeden om linken mellom han og Elisabeth. Han var mest skuffet for at han hadde tatt så feil avgjørelse den dagen hun skrek så høyt at han bare ville ende lidelsen hennes. Nå forsto han mer sammenhengen mellom dem to. Han med kulehullet i hode og henne med sin evigblødende flod av skam. Såret hans blødde ikke mer, men han kunne kjenne arret med fingrene. Det var en gang, tenkte han. Elisabeth og han delte på denne grusomme følelsen av å være død, men allikevel levende. Og hvis han klarte å lege såret i hode hans, kunne også Elisabeth klare å stoppe sin blødning. For det varer ikke for alltid. Det visste han nå, men ikke den gang. Så han begynte å løpe han også. Av en eller annen grunn ropte han etter Frida. Gammel vane? De var ikke bestevenner lengre, men de hadde allikevel et spesielt bånd. Frida var mer som en storesøster nå. Og søsken passer like godt på hverandre som bestevenner. Om ikke mer. Hun hadde vist han hvordan han kunne bevege seg mellom og igjennom de usynlige teppene som hang i skogen. Det fikk han til å innse at han aldri har vært helt alene der inne, for alle har bare vært kamuflert bak de usynlige teppene som usynlighetskapper. Han løp igjennom flere av dem og stoppet brått opp da han så henne ligge der. Ikke i et badekar, men rett på bakken. Hun hadde nattkjole på. Den var hvit med røde, små blomster på. Den nedre delen var full av noe annet rødt. Ikke blomster, men rød skam. Så mye at du sikkert kunne vri den opp og det ville renne av. Hun skrek ikke. Hun bare ynket seg. Frigg tenkte at hun var skuffet. Over han og over at hun fortsatt var død, men allikevel levende. Hun ønsket aller mest å bare være død.

Pussig nok, ble det spilt en sang over skogens høyttaler akkurat i det øyeblikket. Frigg så seg rundt og fikk øye på den lure reven som lusket rundt i bakgrunnen og tenkte at om det ikke var selveste Reven på Gjøkeredet som satt der i verden utenfor og spilte av musikken som ikke kunne passet bedre. Frigg henvendte seg til Elisabeth og fortalte at de to egentlig var ganske like. Han ba henne om å se på han og arret i tinningen hans. «Jeg har blødd jeg også», fortalte han forsiktig. Hun så dystert på han som om hun hadde gitt opp alt for en evighet siden. Han fortsatte å snakke forsiktig og blygt. «Men se. Det har grodd. Og det gjør ikke like vondt lengre». Elisabeth sa fortsatt ingenting. «Du vil slutte å blø en dag du også! Det er jeg sikker på!». Frigg tenkte på overlegen som overhode ikke er overlegen, Vikingen, Reven og ikke minst Høvdingen. Han så tydelig at de alle har hjulpet han med å se at det finnes noe godt i denne verden og han ønsket så inderlig å vise det samme til hun som lå der i den blodige nattkjolen sin og ynket seg i smerter og elendighet. Og imens den passende sangen ble spilt av, formidlet Frigg gjennom tankene sine at teksten kunne handle om henne: Se rundt deg, ville vekster av mange slag. De lever i lag og her har du røtter. Så se, du hører med. For du har både vett nok, mot nok, ro nok. Og du er både bra nok, sterk nok, god nok. Du er den blomsten du skulle være. Kom med dine drømmer, kom med din tru. For ingen er som du.

Og i akkurat det øyeblikket, var det som om hun kanskje fikk et bittelite håp. Om det bare var så lite at vi ikke kunne se det med det blotte øye, var det i det minste en bit av en celle der som lyste opp. Det kunne ikke sees, men han følte det. Elisabeth var ikke i stand til å gå, så Frigg lagde en slags båre av kvist og dro henne med seg til portalen. «Ligg her og følg med. Jeg skal sette på en film og lure Reven til å få noe godt å spise». Så Frigg fant fram filmen som handlet om oss. Filmen som Larve en gang anbefalte oss å se, fordi det var skremmende sammenlignbart. «Innsiden ut». «Følg med, la oss si at du er «Sorg»». Frigg ER et geni. I filmen om jenta som mister alle følelsene sine, ser vi til slutt at Sorg trengs. Alle følelsene trengs. Men det er Sorg som ender med å redde jenta. Sorg trengs. Så satt Frigg der og koste seg med rista brødskiver med nugatti og potetgull, mens Elisabeth lå bak portalen til verden der inne og så på filmen sammen med han. Hun gav ikke uttrykk for noe som helst, men det er kanskje allikevel en start på noe. Hun hørte Frigg sin latter, hun så Frigg sin glede og Frigg sin egen sorg. Og Frigg satt der og så på en film, som han egentlig mener er mest for jenter, bare for å vise henne at alle trengs. Så var Frigg alene igjen. Hvor Elisabeth ble av, er ikke godt å si. Men han gikk mellom og forbi trærne i skogen. Han var fornøyd med innsatsen og ikke minst for at han hadde sett Høvdingen igjen. Han fikk øye på han i enden av korridoren i verden her ute og inne på Gjøkeredet. Han tok sats og løp han i møte før han hoppet på han og gav han en ordentlig god klem. «Jeg trodde at du var et spøkelse» sa han, men visste at de nye hvite arbeidsklærne bare var kostymer. Inne i skogen gikk han etter hvert og så litt lysere på verden igjen. Reven gikk ved siden av som om han bare var hans kjæledyr. De løp litt, lekte og til slutt la Frigg seg på toppen av åsen bare for å se på stjernehimmelen. Reven la hode sitt oppå magen hans og Frigg klappet den myke pelsen, mens de hørte på sangen en gang til. «Du er bra nok, sterk nok og god nok».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s