Det går en hårfin grense mellom indre samarbeid og indre kaos. I løpet av et intensivt løp på Gjøkeredet har jeg oppnådd et større indre samarbeid enn noen gang. Det gikk fra fullstendig kaos til noe overkommelig på i underkant av et år. Aldri har jeg kjent på en mer ro på innsiden. Men som vi alle vet er lyset i enden av tunnelen som regel et møtende tog. Dette ble ingen unntak og mens kroppen og sinnet mitt i skrivende stund forbereder seg på kamp, forsøker jeg i beste evne å bevare noe av kontrollen og det overkommelige før det er for sent. Timen med Bjørnen gikk tilsynelatende fint. Jeg satt igjen med en god følelse etterpå og fikk samlet meg fint sammen med Vikingen uten å tenke over at kanskje ikke alle var like tilfreds med ny behandler. Mange i meg ble veldig knyttet til Fru. Grå. Mange følte seg også dermed svært avvist og skuffet da behandlingen ble avsluttet. Brått og uventet for flere. Så for noen ser nok de på Bjørnen Bo som en person som skal ta over hennes plass i stolen rett ovenfor. Og det er rart. For Fru. Grå er uerstattelig og derfor har jeg tenkt at hun egentlig aldri blir borte. For hennes kloke ord lever videre i meg og stadig hører jeg hennes stemme med kloke sitater hun sa for flere år siden, flere år etter. Bo er ingen erstatning. Bo er et nytt tilskudd og et nytt kapittel. Han er hennes forlengelse. For ferdighetene til Grå strakk ikke lengre enn 6 år. Det sa stopp. Og nå er vi tilsynelatende klare for å jobbe videre i en annen form som ikke Grå var utstyrt med. Ikke i samarbeid med meg i alle fall.
Jeg hadde min første time med Bjørnen. Som tilsynelatende gikk fint. Jeg hadde tilsynelatende overkommelig kontroll. Helt til toget kom og smalt meg rett ned. Det undrer meg at etter så mange år i traumebehandling og med andre erfaringer i livet, at mitt forsvarsverk fortsatt setter inn alle styrkene over en slik endring. Eller, det er jo egentlig ingen endring heller. Mer en utvidelse av et behandlingssystem som har vist seg å være et bra et. Men for noen ble det tydelig et lite overtramp? Eller for mye? Fru. Grå sa alltid at det var viktig å jobbe sakte nok til at alle i meg klarte å holde følge. Og vi gikk saktere enn den treigeste skilpadden i verden. Etter et år med intensiv trygghet på Gjøkeredet, oppnådde vi faktisk at det ble trygt nok og det er jeg ganske stolt over faktisk. Fru. Grå ville ha blitt positivt overrasket om hun visste dette. Og fortsatt tenker jeg på henne hver gang jeg oppnår noe bra. Hun var alltid den første jeg ville fortelle ting til. Og da jeg fikk A på hovedoppgaven min om dissosiasjon og relasjonstraumer på sykepleiestudie, var det faktisk Grå som var den første som gratulerte meg. Det var henne jeg ville fortelle det til. For jeg visste at hun ville like å høre om det.
Så da var det kanskje ikke så rart at en eller annen form for reaksjon ville komme når vi plutselig skulle snakke med en annen som slettes ikke ligner henne. Men jeg hadde helt ærlig ikke ventet en ny krig. På kontoret til Bjørnen Bo hadde Frigg sagt at de onde alltid vinner. Jeg tenkte i etterkant at de onde ikke finnes mer fordi vi har fått tilbake trua på et behandlingsopplegg igjen. Flere av mine identitetsdeler hadde dessuten funnet veien inn i fremtiden og jeg tenkte at dette kom til å gå bedre. Men så begynte de onde å få en stemme igjen. Høvdingen på Gjøkeredet var opptatt av å formidle at de onde ikke alltid vinner, men at de har vunnet til nå. Ingen vet hvem som vinner til slutt. «De onde» har hatt mange navn i årenes løp og nøyaktig hva eller hvem de er, har vært usikkert for meg. Jeg ser bare for meg en mørk sky av onde ånder. De føles ikke som egne deler av meg. Men mer som stemmer som er ute etter å gjøre vondt. Fru. Grå var ganske sikker på at disse stemmene var noen slags kopier av overgripere. Og det er logisk å tenke slik med tanke på hva som blir sagt. Samtidig har jeg alltid følt at det er noe mer enn det. Noe mer sammensatt på en måte. For de har en tendens til å dukke opp når jeg er på mitt mest sårbare. Slik som på onsdag.
Det hendte en liten motgang. I utgangspunktet ikke en stor greie, men en liten ting ble til noe stort. I meg. Et avvik ifra planen. Mitt indre tålbare, ble raskt og brutalt til noe utålbart og uhåndterbart. Det forutsigbare ble plutselig uforutsigbart og jeg havnet i den indre drakampen jeg så mange ganger har havnet i før. Mine indre forsvarsdeler begynte å dra meg i hver sin retning og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Den ene ville det, mens den andre tryglet om noe helt annet og flere andre hang seg på med egne viljer og følelser. Systemet ble sårbart og det er ofte da dem kommer. «Regel nummer en: Ikke si dem imot. Regel nummer to: Gjør som dem sier». Erfaring har vist mange nok ganger til at skaden blir større om ikke disse reglene blir fulgt. De ville at jeg skulle skade meg, de ville straffe og nekte meg i å oppsøke hjelp. I motsetning til før, hadde vi i slike situasjoner en plan. En kriseplan som jeg aldri noen sinne har klart å følge. Før hadde jeg reist ut i skogene der ute, gått meg bort i mitt eget sinn og mest sannsynlig endt med å trenge legehjelp uansett. Denne gangen, ringte han. Han ringte til Gjøkene på Gjøkeredet og sa at jeg ville returnere. Transport ble ordnet og til tross for at mitt indre forsvar ikke ville tilbake dit, overlot jeg kontrollen til dem. Og det er nytt. Og nok en ting Fru. Grå ville blitt positivt overrasket over.
Jeg gikk motvillig inn sammen med en Viking og en Forteller. Det var bråk. På indre bane. De kranglet. De ville ikke. Og roping mot meg som skulle styre alt sammen gikk på repeat: «IKKE SI NOE TIL DEM!!!», «KUTT DEG OPP I SMÅBITER!», «ANGRIP!». Å høre på slike trusler på innsiden om og om igjen sammen med frykten ifra andre forsvarsdeler, samtidig som jeg forsøker å høre på hva hjelperne sier på utsiden, blir bare bråk oppå bråk oppå bråk. Det er klin umulig å høre på noe av det, så jeg blir desperat etter å få en slutt på det hele. Erfaring har vist at å skade, lindrer kaoset på indre bane, men det tillot naturligvis ikke Vikingen. Jeg kan huske at jeg fant en trygghet i at han passet på, for jeg vil jo ikke gjøre noe skade sånn egentlig. Jeg vil bare at kaoset skal stoppe. Det hele endte med en slåsskamp jeg umulig kunne vinne og et stikk bak før jeg sluknet av utmattelse.
Dagen etter reflekterte vi rundt hvem disse stemmene egentlig er. «De onde» som de blir omtalt som av dem der inne. De er sterke, de har mye makt, men hvem ER de egentlig? Vikingen sa at de er stemmer som egentlig er utgått på dato. Som gammel melk. Når den går ut på dato, kjøper vi ny. Overlegen som overhode ikke er overlegen sa det samme som Fru. Grå. At de er kopier ifra overgripere som har hatt rollen som beskyttere mot å si noe. For en gang kan det hende at det vært behov for å hindre at overgrepene ble verre. «De er kontrollerende EPer» sa hun. «Og de kan ta seg en velfortjent ferie med hver sin paraplydrink». Så lo vi igjen og så for oss en mørk regnsky med fem sugerør ned i hver sin fargerike paraplydrink. Vikingen sa på nytt at de var gått ut på dato og ikke trengs lengre. At de bare er stemmer ifra min egne fortid ifra en tid da de virkelige onde nektet meg å i noe, nektet meg å avsløre dem. Jeg spurte om ikke Overlegen kunne ta med de onde med på overlegepermisjonen som står like rundt hjørnet, igjen, så kunne de drikke paraplydrinker sammen. Vi lo igjen. Det er vår superkraft. Humor. For første gang i min historie, ble jeg enig med meg selv og ordene ifra dem om at de onde var som utgått og sur melk, ble på et nytt vis absorbert og sugd opp i mitt indre system. Jeg kan til og med si for aller første gang at ja, de stemmene ER kontrollerende EPer og de har faktisk ikke lengre makt over meg. De trenger i alle fall ikke å ha det fordi faren er over for lengst. Og hvis jeg sier det mange nok ganger innover, vil de onde kanskje faktisk ta den ferien. De har ingen tvil hatt en hensikt om å hjelpe, men jeg innser at Vikingen og overlegen som overhode ikke er overlegen har rett. De er for lengst utgått på dato og jo lengre jeg holder på dem, jo mer muggent og sure blir de. De onde skal ikke få vinne denne gangen. For nå er de avslørt. Vi har fordelen på vår side og vi skal banke dem ut med humor og hemmelighetsstemplet informasjon. For vi har både vett nok, mot nok, sterk nok og vi er bra nok.
Alter Ego 