Mørket.

Hvordan har det seg at alt bare ble borte over natta? Jeg forsøker å erindre hva som egentlig hendte. Uten hell. Gjøkeredet. De fantes. Det har jeg bevis på, men ingen av de jeg kjenner der har vært tilgjengelig. De forsvant bare. Som Fru. Grå forsvant på en litt rar vårdag, forsvant tryggheten ved Gjøkene en mørk høstdag. Jeg husker at jeg gjorde som dem sa. Jeg dro til Bo alene med visshet om at dem sto klare som sikkerhetsnett etterpå om det skulle gå galt. Jeg husker at det gikk galt. Fryktelig galt. Og jeg falt, tvers igjennom det som skulle være sikkert nok til å ta meg imot. Nettet hadde spjæret opp og jeg falt rett igjennom ned i et svart hull. Og i det mørket, fomler jeg enda. Ute av stand til å se klart, vandrer jeg rundt der nede alene og med overlevelsesstrategiene jeg en gang kjente til. «Unngåelse vil holde DIDen din i live», hadde Vikingen sagt. Men mine erfaringer er at om jeg unngår å unngå, vil jeg risikere å aldri våkne opp igjen. Mine erfaringer er at jeg vil risikere mer skade enn nytte ved å hoppe ut i det. Som etter den ene timen alene med Bo. Jeg forsvant. I mørket og jeg lot de onde vinne fordi jeg ikke er i stand til å møte dem alene. Framtidige avtaler med Bo ble avlyst. Lett. Overlevelsesstrategier ble umiddelbart tatt i bruk. Lett. Jeg har ringt mange ganger, ingen kjente. Jeg har sendt eposter. Ingen svar. Jeg sender med dette ut et nødbluss, kanskje noen leser og tar kontakt. Mens jeg fomler rundt i dette mørket, stopper jeg noen ganger å puste. Tiden står stille. Overlevelsespakken min kommer ikke til å vare evig. Jeg er redd for hva som skjer når den går tom. Når alt kommer til alt, står jeg alene. Og alt jeg forsøker på er å gjøre skadeomfanget minst mulig. Jeg kan ikke stole på noen lengre. Ikke en gang meg selv. Høsten tok slutt. Vi går mot mørkere tider. Fargespekteret falmer og jeg aner ikke om jeg noen gang kommer til å få se lyset igjen.