Et mikrosekund.

Pulsen min gikk raskt og dunket så hardt at jeg kunne høre den som om noen slo i takt med en tromme. Hva var det jeg akkurat hadde gjort? Telefonen min ringte. Det var min stefar som jeg for få minutter siden hadde omtalt som pappaen min offentlig. På sosiale medier i forbindelse med farsdag. Men det var ikke hele kunngjøringen. Jeg avslørte også at min virkelige far har misbrukt og utnyttet meg, sangfuglene og min mor i en årrekke. Offentlig og med lovnader om støtte ifra dem. Så ringte altså min stefar og jeg skalv. Bare få minutter etter. Jeg tok den og hørte den trygge stemmen hans. Han skalv han og, og jeg kunne høre at han holdt på å briste i gråt idet han snakket. Hvorfor? Han var stolt! Han fortalte hvor tøff jeg var og hvor bra det var det jeg hadde skrevet. I alle år har vi holdt det skjult, at jeg har sett på han som min eneste pappa. Som om vi har gjort noe ulovlig. Men som meg, har også han vært sint og bitter i alle år for det pappa gjorde mot oss. Da vi la på, pustet jeg lettet ut. Nå hadde jeg sagt det til verden. Hvem min egentlige pappa er og hvem min biologiske er. Det føltes plutselig godt og befriende og jeg dreit i hva som kunne skje videre derifra. For jeg hadde flere på mitt parti.

Kunngjøringen lå ute på min private facebookside i nøyaktig et døgn før telefonen min ringte på nytt. Ifra min mor denne gangen og jeg tenkte at vi nå kanskje endelig skulle få et tettere bånd og tilknytning til hverandre. Men så hørte jeg gråt på den andre siden. Fortvilelsen var å føle på allerede før hun klarte å si noe som helst. Stemmen hennes dirret og jeg ble bare stum mens hun snakket i stakkato og usammenhengende. Hun var redd. Jeg kjente igjen den stemmen der. Det var som om jeg ble dratt 30 år tilbake i tid og jeg kunne se henne stå på det gamle kjøkkenet og riste av frykt. Jeg sa fortsatt ingenting mens hun tryglet meg om å fjerne det jeg hadde skrevet dagen før. Hva ville folk tenke om henne? Hun måtte jo tross alt bo der. I nærheten av han. Jeg burde visst skamme meg, og det gjorde jeg også. Akkurat i det øyeblikket. Hun avsluttet med å spørre om jeg var veldig skuffet over henne og det eneste jeg klarte å svare etter en liten pause var «Ja». Jeg tok en lengre pause før jeg sa noe igjen: «Litt skuffa, men det er ikke hos meg skammen ligger lengre» datt det ut av meg som om det ikke var jeg som sa det. Også la vi på uten å si noe mer og jeg slettet innlegget umiddelbart og på automatikk. For å beskytte henne. Igjen. På det tidspunktet vi snakket sammen, befant jeg meg hjemme hos mine svigerforeldre med hele familien der. Min mann forsto at noe var galt og jeg fortalte rolig og fattet at hvis jeg sier noe der og da, kommer jeg bare til å falle sammen. Så jeg dro mens han ble igjen med trollungene. Han vet godt når han bør la meg gå. Han bekymrer seg ikke. Det er bare sånn vi er. Og nettopp derfor kan vi også leve sammen.

Jeg reiste faktisk rett hjem. Vandret litt i huset som et ikke-eksisterende menneske først. Tenkte. Og det var nøyaktig på dette tidspunktet overlegen ringte meg. Akkurat i det jeg kom innenfor døra. Så tilfeldig. Jeg begynte å gråte. Ukontrollert og til min store overraskelse av en slags lettelse. Lettelse? For det var som om i et mikrosekund at jeg innså at jeg faktisk har vunnet. Skammen ligger ikke lengre hos meg og ondskapen som jeg har følt bor i meg, er jo ikke i meg allikevel. Ondskapen er han! Han og dem som har påført oss dette livet. Ondskapen er dem som har påført oss så mye smerte at de har lagt igjen så dype spor at vi har blitt overbevist om at det onde bor inne i oss selv! Men i virkeligheten er det bare avtrykk, arr og ekkoer som er påført av andre. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte og jeg gråt som meg selv. Uten å flykte. For første gang sto jeg i det som en helhet. Det føltes i alle fall slik. For jeg sto der i det mikrosekundet og følte at jeg hadde oppdaget det ultimate svaret på livet. Jeg vant i det sekundet jeg valgte å offentliggjøre den 35 år gamle hemmeligheten. Jeg hadde ikke angst, jeg var ikke redd, jeg skammet meg ikke. Jeg følte bare en enorm lettelse. Samtidig en sorg over min mor som fortsatt var fanget i hans makt.

De påfølgende dagene fikk jeg flere meldinger. Pulsen økte for hver og en av dem. For alle meldingene jeg fikk, var ifra hans familie. Jeg pustet så dypt jeg bare kunne og var forberedt på anklagelser og ydmykelse. Men det ble ikke slik. Alle søsknene hans tok kontakt med meg for å beklage over at de ikke visste noen ting. De støttet meg og ba meg om å ta kontakt om jeg ønsket å bli bedre kjent med dem. For vi har egentlig aldri hatt noe særlig kontakt. Jeg ble kanskje mest overrasket over at de trodde på det jeg hadde skrevet sånn uten videre. De tok mitt parti som om det var en selvfølge. Og de støttet meg. Jeg fikk en absurd tanke om tilhørighet. Jeg har aldri følt meg tilpass eller tilhørende hos min mors familie. Jeg har alltid skillet meg ut. Jeg har alltid hørt at jeg ligner på pappa og hans familie og jeg har hatet det helt inn til ryggmargen. Men er det allikevel slik? Er det hos «fienden» jeg skal finne tilhørighet til sist? For jeg tror oppriktig at familien hans er en god en. Vi har bare holdt eller blitt holdt unna dem. Min mors familie har ikke gitt en lyd ifra seg. De støter meg heller vekk og er ikke det typisk? At makten til overgripere knebler alle sine offere til taushet slik at de vinner og går inn i døden med en tilfredsstillende smil om munnen. Så jeg innså i et mikrosekund der at de aldri kan vinne så lenge vi snakker høyt om det som har hendt. Tier vi, vinner de onde. Så jeg vant i et mikrosekund og jeg går veien videre med mine allierte. Jeg har en stor jobb foran meg. Det skulle bare et mikrosekund til for meg å finne svaret. Nå må jeg bare leite etter resten av meg selv for å kunne leve mer harmonisk i 2021.

Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?

Jeg sto foran speilet og så på jenta foran meg. Jenta? Kvinnen? Damen? Hun er litt av alt, hun som så tilbake på meg. Jeg var nødt til å stå der og se på henne noen minutter før jeg var villig til å reagere. For bare noen øyeblikk i forkant hadde Frigg gått til angrep. Igjen, men for første gang på flere måneder. Han hadde gått til angrep med den skarpe malerpenselen sin og malt armen hans (vår?) rød. For min høyrearm tilhører han som faktisk er alene av oss om å være venstrehendt. Jeg kunne så vidt dele hans tilfredstillelse av å kjenne den røde elva renne nedover armen og videre ned i vasken som var dekket av det hele. Det kjentes varmt og litt omsorgsfullt ut på et litt sært vis. Men Frigg kjenner ikke til omsorg på samme måte som andre og på den måten ble det logisk for meg. Spesielt siden at hans åpenhet til å motta omsorg det siste året, brått ble revet i tusen knas for få døgn siden. Det er som om jeg kan høre han si «Hva var det jeg sa? Det ender alltid sånn», men jeg hører ikke Frigg mer. Jeg hører ingenting annet enn et vakuum i et mørkt univers.

Jeg fortsatte å se på hun foran meg, vel vitende om at jeg trengte helsehjelp. Jeg var bare nødt til å stoppe opp litt. Tenke. «Hvem er du?» Sa jeg stille til henne som så tilbake på meg der inne. Jeg fikk naturligvis ingen svar før jeg bestemte meg for å gløtte ned på skaden. Hvor alvorlig var det denne gangen? Det var umulig å se, men jeg hadde erfaring nok til å forstå noe og skjønte at det ikke var altfor ille. Det fikk meg til å tenke på Reven. Hvis han hadde stått der med meg, hadde han sett på meg som om jeg nettopp nesten hadde amputert hele armen før han hadde blitt blek i ansiktet. Jeg lo. Det er alltid rom for latter. Men bare litt, før jeg la på kompresser og surret rundt en bandasje. Vasket opp dagens kunstverk og ringe legekontoret. Jeg kjørte selv spent bort. For vi var godt vant til Larve og hans usedvanlige dyktige evner med lappesaker. Selve undersøkelsen på skadestuen, husker jeg lite av. Jeg husker at jeg ble etterlatt alene i et rom full av skalpeller og det skremte meg. Jeg har vage minner om en litt klumsete og merkelig lege. Også husker jeg at jeg plutselig satt i bilen igjen. Ferdig bandasjert. Flott! Men jeg var nysgjerrig og åpnet for å se hva som var gjort. Ingenting. Hæ? Sykepleieren i meg kviknet raskt til og ble mest sjokkert over at noen helsepersonell kunne etterlate et åpent sår slik. Så jeg gjorde noe uventet og ringte en Gjøk. Den trygge gruppa mi der har tydeligvis gått i oppløsning, men jeg stolte fortsatt på et par av dem og visste at hun som tok telefonen var en som Høvdingen stolte på. Så jeg forsøkte på nytt å ta vare på meg selv, mens jeg tenkte på overlegen, ved å henvende meg til henne som tydelig var på min side. Sammen med hun som alltid er irriterende blid. Det må være hennes superkraft for selv om det kan være irriterende, er det også godt på en fremmed måte. De to damene der, viste seg å være et superteam som tok meg imot som allierte og henviste meg videre til den andre siden som signerte armen til Frigg med 20 sting. En Gjøk var med meg hele tiden, selv om jeg ikke var innlagt. Og jeg tenker at det var bra, for ellers hadde nok kunstneren på den andre siden sendt meg tilbake igjen dit med en tvangsparagraf i hånda. Hvis noen av dere leser dette, så takk! Ubevisst la dere en slags ro over min indre verden igjen. Det skal ikke mere til. Så tusen takk. Men ting er fortsatt ikke greit. Det forutsigbare er ikke et faktum og jeg tør ikke ta sjansen på å ringe når det er snakk om tilfeldigheter om hvem som tar den i den andre enden. En alliert eller ikke.

Hele dagen hadde gått og jeg følte meg gørrsliten. Tror jeg. For selv om jeg ikke helt vet hvordan «sliten» føles, så var det ingen andre ord som kunne beskrive det bedre. Jeg sto foran speilet igjen. Så på henne. Jenta, damen, kvinnen. Hun så eldre ut enn meg. Hun så eldre ut fordi min følelse av eksistens ikke samsvarer med hennes kropp. Hun hadde kloke, men triste øyne. Noen grå hår avslørte at hun hadde eksistert lengre enn meg. Hun så på meg tilbake uten å dømme. Blikket hennes så spørrende og alvorlig ut idet hun åpnet munnen for å si meg noe. Jeg ventet spent mens vokalene og konsonantene formet seg om til ord og setninger. «Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?» Sa hun. Jeg pustet ut. Og så dypt inn, før jeg pustet ut igjen mens jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke svare spontant og lite reflektert. Jeg tenkte at folk flest kaller meg for Ida. Jeg vet at jeg jobber som sykepleier selv om jeg ikke alltid føler meg som en. Jeg vet at jeg har en liten familie som jeg elsker over alt på jord. Men det var ikke det hun mente. Hun snakket om mitt innerste indre og om identitet som bare jeg kan ha eierskap over. Og mens jeg fortsatte å tenke for å leite etter det rette svaret, klarte jeg ikke å komme fram til noe annet enn et nei. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet det ikke fordi jeg har ikke kontakt med en brøkdel av meg selv en gang. På dette tidspunktet, kanskje bare 10 %. De resterende 90 handler uavhengig av meg eller den jeg skal være. Mitt indre revner opp og kartet mitt er nå delt i fire, jeg har nye sprekker både på kroppen og i mine to verdener. Så nei, jeg vet ikke hvem jeg er. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å leve slik. Jeg er ikke villig til å leve en hverdag som betyr at min bevissthet forsvinner og at kroppen min blir styrt av noe jeg ikke har kontroll over. Jeg er ikke villig til å skamme meg over mine ubevisste handlinger fordi flere ikke forstår at dette ikke handler om å få oppmerksomhet. Det handler om et naturlig forsvarsverk som alle mennesker er utstyrt med. Bare at mitt forsvar er splittet opp og handler på tvers av hverandre etter et helt liv med erfaringer om at nære relasjoner og et hjelpeapparat er direkte farlig. Livsfarlig. Dette er et ikke-viljestyrt system! Ikke bare er jeg dritt lei av å leve som dette, men jeg er også dritt lei av å ikke bli forstått rett. Så jeg vet ikke hvem jeg er på grunn av alle sprekkene og oppsplittelsene. Jeg er ikke villig til å leve slik. En dag må sprekkene limes på plass igjen med et lim som kan holde all verdens materiale sammen. Jeg vil vite hvem jeg er. Og jeg har så inderlig lyst til å være villig til å leve.

Sprekk.

Hva faen skjer nå? Det er som om jeg står i ett eller annet univers, utenfor min egen bevissthet og observerer at mine to eksisterende verdener faller sammen. Jeg er vektløs og ute av stand til å gjøre noe med det. Men tilværelsen her oppe er ikke direkte vond. Jeg føler ikke så mye. Tror jeg. Hva er følelser sånn egentlig? Jeg husker at jeg ville forsøke å gjøre noe rett. Vise at jeg får til å «hjelpe meg selv», hoppe inn i et sikkerhetsnett som jeg bare trodde var ødelagt og full av sprekker. Bevise for meg selv at det egentlig ikke er sånn! At når jeg hopper, så vil jeg erfare at det er sikkert nok til å holde meg og at jeg kan reise meg tryggere opp igjen. Jeg følte meg tøff. Jeg følte at jeg gjorde det rette da jeg ringte uten å vite noe om hva som venter der foran meg. For om jeg ikke hadde ringt, hadde jeg mest sannsynlig endt opp i en farlig situasjon. Igjen. Overlegen som overhode ikke er overlegen avsluttet telefonsamtalen tidligere i uken med: «Vær forsiktig. Prøv å ta litt vare på deg selv da.» Hun hørtes litt bekymret ut for meg og det var det som gjorde at jeg ringte. Jeg forsøkte bare å være forsiktig og ta vare på meg selv. Som hun ba om. Men istedenfor å falle trygt opp i et nett som skal sørge for å samle deg igjen, ble jeg bare enda mer revet opp. Det var ingen trygghet å finne. Men jeg fant noe annet, noe vondt og noe jeg har erfart altfor mange ganger før. Noe jeg ikke en gang kan skrive om, fordi min hensikt er ikke å såre eller å anklage noen. Det ville blitt oppfattet som feil og upassende. Selv om det ikke er hensikten min. Aldri. For jeg vet at jeg er et vanskelig tilfelle og en svært uvant oppgave som ikke passer inn i den vanlige normen i psykiatrien.

Vi har jobbet knallhardt det siste året for å oppnå trygghet gjennom forutsigbarhet. Når avvik skjer i det forutsigbare, skjer det også ødeleggelser på nytt i min indre verden. Men det trenger ikke å bety at det er varige ødeleggelser hvis det forutsigbare gir god informasjon og forklaring i etterkant. Når det forutsigbare derimot ignorerer og avviser deg/meg gang på gang, blir ødeleggelsene mer permanente. Og det var nettopp det som hendte da jeg ringte for å bevise for meg selv at det egentlig ikke er sånn. Dette forstår de færreste, men det ble et slag midt i mellomgulvet da jeg omsider forsto at ikke en gang tryggheten i egen person, forsto dette. «Jeg-et» i meg forsvant fort og siden jeg ikke lengre har kontakt med mine indre forsvarsdeler, kan jeg heller ikke gjøre rede for hva som hendte der. Annet enn at det må ha vært utrygt siden jeg forsvant så fort og så mye. I epikrisen står det at jeg skal ha vist lite tiltro til personalet og at tvangsbruk var nødvendig. Frigg? Han må ha vært livredd for å ikke ha blitt møtt slik han er vant til der. Og det gjør vondt å tenke på i etterkant at tryggheten hans bare var noen få meter unna og snudde ryggen til. Jeg ønsket at jeg kunne fortelle han at alt skal bli bra, men istedenfor er jeg stuck her oppe i en vektløs vakuumtilstand.

Ifølge papirene, sovnet jeg tidlig. Jeg kan huske at jeg våknet en del og kikket på klokka. Midnatt. 02, 03, 04 osv. Men ifølge dem, sov jeg godt. For mine oppfatninger betyr så klart ikke så mye for dem som ikke evner å forstå. Jeg dro meg opp kl. 05 og til min store overraskelse møtte jeg på en lur rev i natten. Det var hele oppholdets høydepunkt. Reven hadde voktet og passet på den natten og satte seg inn til oss da jeg gav signaler om at jeg eksisterte. Blikket hans sa mer enn tusen ord! Det skulle en Rev til for å trygge situasjonen denne gangen, men bare for et par timer i nattemørke. Han trengte ikke en gang å si noe, selv om han sa en hel del. Det holdt at han bare var der og akkurat da, var det som om systemet mitt falt bittelitt på plass igjen. Han ønsket at jeg ble værende, men jeg hadde allerede falt flere mil igjennom nettet dems. Så jeg forlot Gjøkene den dagen, etter en kort utskrivelsessamtale med en lege jeg aldri har sett før. Jeg satt der og følte meg feil. For han. Fordi jeg ikke passer inn i deres syn på psykiatri. Det kom fram at jeg kun stoler på en lege. Overlegen som overhode ikke er overlegen. I epikrisen ble det tolket til at jeg har et oppheng på henne. På grunn av den uttalelsen. Ja vel. Jeg bryr meg ikke. Det eneste jeg vet er at hun er den eneste som forstår. Han gjorde ikke det. Man trenger ikke å være et mattegeni for å forstå det regnestykke der. Mine to verdener faller sammen. Jeg er alene. I et univers og observerer ødeleggelsene. Er det dette som er krigen? Jeg ser sprekker overalt. Det er farlig terreng. Og kartet som en gang viste vei, er revet i stykker. Ikke av meg, men av noen som tydeligvis har mistet all tro på fred. Jeg ber ikke noen om å forstå dette fullstendig, men kanskje litt ydmykhet og respekt for det menneske som strever hver bidige dag for å leve tålbart ikke er for mye å forvente? Jeg tror ikke at noen fullstendig kan forstå, uten å selv ha vært pasient på samme vis. Med en alvorlig traumelidelse. Eller hvilken som helst annen lidelse for den sak skyld. Det kan jeg ikke snakke for. Det eneste jeg vet er at jeg sprekker opp og at det skal jævlig mye lim til for å sette meg sammen igjen.

En overlege til unnsetning.

Det var et flott skue der nede ifra bakken. Nødblusset skøyt igjennom det tykke skylaget og formerte seg som et slags fyrverkeri i rødt over meg. Det var som om jeg fikk se i et mikrosekund glimt av skogen som en gang var, med rødlig nyanser, men som nå var blitt mørklagt og nedstøvet av gammelt rask. Jeg stoppet å puste og la håpet forsiktig inn i håndflaten før jeg lukket den og holdt den tett inntil kroppen min. Nødbluss. Jeg fortsatte med å ikke puste. Det var som om jeg klarte å stoppe tiden på den måten. Hva var det som gikk så fryktelig galt denne gangen? Alt jeg husker er den katastrofale timen med Bjørnen. Eller det kvartere. For han avsluttet timen etter så kort tid og sendte meg ut. Alene. Sånn er det med poliklinisk behandling og det ble brått tydelig for meg hvorfor Fru Grå gav slipp. Jeg husker at sikkerhetsnettet raknet og at jeg falt. Jeg husker å til stadighet våkne opp med merker og smerter på og i kroppen. I bilen, i skogen, midt i byen, midt mellom byene. Så jobb. Et sted og en rolle jeg i det minste mestret 100 %. Så ut igjen. Jeg husker at jeg ringte nesten hver dag, hvert skift. Ingen kjente, var beskjeden om og om igjen. Jeg husker at Bartetrær vokste opp på nytt før Høvdingtreet ble mørklagt. Av hvem? Skogen min ble utilgjengelig. Den overga seg til mørke og er jeg heldig, kan jeg noen ganger få et lite glimt av det som var. Jeg forsto at hun var den eneste som kunne redde oss. Hun som lovte i mill drill å si ifra hvis hun døde. Ingen av oss hadde fått beskjed om det, så vi visste alle at hun fortsatt var der ute og at hun en dag skulle komme tilbake til oss. Til meg. For jeg sto alene igjen, men samtidig visste jeg jo at jeg var flere. Gjøkeredet er ikke en trygg plass mer. Dessverre. Ikke uten henne. Så jeg sendte opp et nødbluss i håp om at hun skulle se oss. Se farene og være forberedt på hva som venter når hun returnerer.

Og akkurat da mørket var i ferd med å omfavne sjelen min som en uggen dis, ringte telefonen min. Jeg stoppet å puste igjen, for jeg forsto hvem som forsøkte å ta kontakt, selv om jeg ikke hadde nummeret lagret på den. Jeg tok den. Først uten å si noe. Lyttet til stillheten i noen sekunder før jeg sa et forventningsfylt «hei». Umiddelbart etter hun sa hvem hun var, falt jeg sammen og bare gråt. I en slags lettelse og sorg på samme tid. Lettelse over at hun ringte meg akkurat i tide og en sorg over alt som har hendt siden sist. Og mens hun snakket, var det som om tåka lettet gradvis, men forsiktig og ikke for mye. Og selv om jeg gråt, klarte vi også å le. Hun lo! Hun lo der alle andre ville sett usikre ned i gulvet av uvitenhet. Vi snakker samme språk, noe jeg opplever som en stor lettelse, for de færreste snakker mitt språk. Det har ingenting å si at hun er overlege. Hun kunne vært kassedame på Rema for alt jeg bryr meg om, så lenge hun kan språket mitt! Når alt kommer til alt er vi jo bare to mennesker som forstår hverandre. Jeg fikk kort fortalt hvordan ting hang sammen og hun forsto så klart umiddelbart. Hun snakket mer, uten at jeg klarer å huske om hva, men i etterkant har jeg skjønt at hun formidlet noe som satt i gang en prosess i meg. Jeg kunne føle på hele meg at dragene er på vei og i det vi la på, åpnet jeg hånda mi og slapp håpet fri til alle dem der inne som jeg ikke lengre har kontakt med. Dragene er på vei. Og hun er snart tilbake. Vi avtalte å møtes for en prat uten innleggelse. Lettelse. 1. Desember. Hun blir den første luken i julekalenderen for min del. Så begynte jeg å puste igjen. Rolig. Jeg kan nesten ikke tro at hun fikk øye på nødblusset i tide. Håpet er sendt innover og jeg håper bare at flere kan få øye på den som er formet som en glødende sommerfugl. Inn til en mørklagt verden som jeg tror er i ferd med å forsvinne. Kanskje verden 3.0 står for tur?   

Mens jeg satt alene igjen. Lettet over telefonsamtalen som var ekte og ikke bare en vrangforestilling fra min side, hørte jeg plutselig en lyd på min høyre side. Rasling før noe sa lavt, men bestemt: «Pssst!». Jeg snudde meg mot lyden, men kunne ikke se noen. «Pssst», hørte jeg igjen som om det ikke egentlig var lov til å snakke oss imellom. Jeg satt så stille jeg kunne for å høre om det kom mer. «Du. Jeg stoler på henne». Den stemmen var det umulig å ta feil av. Men jeg kunne nesten ikke tru at det var sant. Fredriksen. Fredriksen er fortsatt iblant oss, tenkte jeg med en enorm lettelse og at han i tillegg stolte på Overlegen. Han stolte aldri på Fru Grå og i alle fall ikke Bjørnen som nå allerede har rotet med to avtaler. Heller ikke Vikingen som bare er totalt fraværende selv når han er på plass. «Hun vet det ikke selv enda, men hun er smartest av dem alle. Hun er ingen bedreviter og hun lar oss ta styring». Jeg svarte ikke, for det var som om det ville få konsekvenser om jeg gjorde det. Men jeg tenkte på det som ble sagt og til en viss grad forsto jeg akkurat hva han mente. Hun er bare rett og best i test. Så telefonsamtalen gav meg motivasjon nok til å forsøke å snu det hele. Slik at Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv har best mulig utgangspunkt i desember.

Den mørklagte skogen.

Til Overlegen. Som ikke er overlegen.

Dette er et nødbluss rettet mot deg. I et siste håp om at noen skal se. Jeg tror at jeg vet at du leser dette. Og jeg ber deg ikke om å kaste alt du har i hendene for å ta meg imot. Jeg har bare en beskjed som jeg ønsker å gi til deg direkte, for jeg stoler ikke på andre i skrivende stund. Tankene om at ingenting fungerer uten deg, begynner å bli reelle og et faktum.

Sikkerhetsnettet har fått flere hull og det har ingen sjans til å holde meg trygg mer. Av flere grunner. Dette er ingen anklage mot noen, for jeg vet at jeg er en vanskelig pasientgruppe. Og jeg vet at jeg er utstyrt med et overutviklet forsvarssystem. I teorien. I praksis kjennes utryggheten altfor reell til at jeg tør annet enn å unngå.

«Det er bare å ringe» sier noen. Men nei. Jeg har ikke gjort annet enn å ringe de siste ukene, men utfallet ender alltid dårlig. For meg. Og igjen vil jeg påpeke at det er hos meg, feilen ligger.

Bjørnen er ikke inne i bilde og avtaler som ble gjort, ble glemt og satt på vent til du er tilbake. Det er den tryggeste løsningen. Jeg ønsker heller ikke å komme til neste avtalte innleggelse. På grunn av uforutsigbarhet og utrygghet på avdelingen (sett igjennom mine øyne). Jeg vet at jeg kan stole på deg, så derfor ber jeg deg, så pent jeg bare kan, om å ringe meg når du har anledning. Ikke før du er tilbake der du virkelig hører hjemme, på Gjøkeredet naturligvis. Jeg vet at du har perm og at du ikke er død. Jeg vet at du returnerer. Fram til da, er jeg alene. Men det er greit. Jeg overlever alt og har min strategi også denne gang. Som du lovte å hverken dø eller bli borte, lover jeg å holde meg i live. For innerst inne tror jeg at livet mitt aldri egentlig står på spill. Jeg er en overlever og er programert til å overleve.

Takk for alt, for nå. Du er høyt savnet!!

Hilsen Ida m/fler.

Halvt levende, halvt død.

Jeg jobber bare netter. Noe som alltid har kledd meg, da jeg sjelden sover på nettene uansett. Dessuten er jeg mer usynlig på natt. Mens resten av verden sover, er jeg våken og holder fortet på avdelingen jeg jobber på. Meg og min eneste kollega som tilfeldigvis også er en god venn. Og det som er mest spennende, er at vi aldri vet hva som venter oss der. Nettene kan være hektiske nok med innkommende pasienter og pasienter som bli akutt dårlige og må videre til sykehuset. Prosedyrer. Pasienter med et lass pårørende som venter på at det siste bladet skal falle og eldre forvirrede pasienter som venter på sitt siste hjem. Pasientene med de ventende pårørende liker jeg best. Samtalene. Å være der tilgjengelig for de sørgende. Som venter. I natten. Med meg. Og hvis jeg er der akkurat i dødsøyeblikket, kan jeg kjenne på den gode følelsen av å slippe fri. Jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror ikke at vi har en sjel som lever videre etter at kroppen overgir seg til den. Allikevel er det noe som hender akkurat i det øyeblikket hjertet stopper å slå. Noe jeg aldri har klart å forklare tilstrekkelig. Det er bare noe som skjer. En følelse. Når kroppen ligger der, forlatt av menneske som en gang bodde inni der. For i løpet av få sekunder, er det bare en kropp igjen. Og det er nesten som om jeg føler at det er noe som forlater den og, ja, blir fri. Men fri fra hva? Livet? Kanskje det er slik at det er livet som er vår egentlige fiende og ikke døden? Livet holder oss fanget her med utallige begrensninger og ikke minst utfordringer. Gåter og mysterier. Jeg vet ikke. Men døden er min venn. Ikke livet. Det vil ikke si at jeg er klar for å gå med henne enda. Jeg skal leve i fangenskap noen år til.

I kveld starter jeg på jobb igjen. Vi har en slik turnus som gjør at vi jobber i bolker med langfri mellom hver bolk. Så i natt gjorde jeg noe jeg liker. Jeg flyktet inn i Marvel universet. Alene. Siden jeg skal på jobb, må jeg snu døgnet og da er det pappaen i huset som står opp og får kidsa av gårde om morgenen. Slik at jeg får sove og jeg sover aller best på formiddagen. Klokka var elleve da jeg gløttet bort på telefonen. Ingen epostsvar fra han enda var min umiddelbare tanke. Enten bryr han seg ikke lengre, eller så er han alvorlig syk. Ingen kan svare på det. Men at han forsvant så brått, satt i gang en kjedereaksjon på indre bane og jeg skulle gjerne hatt noen svar snart. Overlegen som overhode ikke er overlegen visste vi at ble borte. Vi vet også at hun kommer tilbake og at hun ikke er død. For hun lovte i mill drill å gi beskjed hvis hun dør. Vi hadde en planlagt innleggelse på Gjøkeredet i forrige uke, men jeg ønsket på ingen måte å møte opp. Ting var for uforutsigbart og jeg hadde fortsatt ikke lykkes i å få tak i noen med kloke svar. Men så var det som om stemmen til Vikingen gikk igjen som et ekko i hode mitt. «Unngåelse er din verste fiende og den vil mate DIDen din». Så irriterende, tenkte jeg. For jeg var mest sur for at han plutselig ble borte uten å gi svar da han omsider returnerte. Han fortsatte bare å være utilgjengelig og det sender uheldige signaler innover, noe han burde vite. Også tenkte jeg på overlegen som overhode ikke er overlegen og jeg ønsket mest av alt å ikke skuffe henne. For en skuffelse, har jeg vært nok av. Jeg klarte utrolig nok å trosse unngåelsen, for jeg nektet å være den som gav uttrykk for å ikke forsøke i det minste. Så jeg reiste omsider bort utpå dagen en gang. Den forhåndsbestemte legevikaren virket usikker som de fleste gjør i møte med meg. Det kom fram at Bjørnen Bo ikke lengre var på banen og at jeg ikke har turt å møte opp der etter den katastrofale soloen min der. Legevikaren ringte til overlegen, noe som irriterte meg det også. For istedenfor at alle skal snakke og planlegge over hode på meg, kunne vel jeg bare få snakket med henne selv. Det hadde virkelig hjulpet. For da legevikaren kom tilbake, hilste hun ifra henne som hadde oppfordret meg til å skrive. Jeg fortalte umiddelbart at jeg ikke har tilgang lengre og legevikaren trodde at jeg mente tilgang på internett eller at jeg manglet passord til pc-en. Overlegen hadde naturligvis skjønt at jeg ikke lengre har tilgang på min indre verden. Men jeg har stor respekt for overlegens råd og derfor forsøker jeg å skrive litt nå. Men tilgangen til dem der inne, er fortsatt ikke tilstede og Høvdingtreet er fortsatt mørklagt. Hun hadde også foreslått å frigjøre en Gjøk for å bli med meg til Bjørnen hver uke og henge med meg i to timer etterpå. Som vanlig kjente meg på motstand. Hvem er det som ikke ønsker å dra til Bo? Jeg forsøkte å kjenne etter, men det ble bare kaos før jeg ble borte igjen. Til ingenting. Før jeg våknet med skallebank etter en slåsskamp med Reven. Som hvem? Hvem er det som gjør sånn motstand? Alt var bare som en stor gjørmete søle og da jeg reiste derifra var legevikaren like usikker og jeg begynte allerede da og grue meg til den timen med Bo og den heldige Gjøken som må henge med meg to timer etterpå.

Hverdagen min ser annerledes ut enn før. Jeg er ikke ute å jogger mer og de gangene jeg er i skogen, er det ikke som meg selv. Min indre verden er mørk etter at Høvdingtreet slukket alle lysene sine. Jeg vet generelt svært lite om hva som foregår der inne og da jeg omsider dro meg opp av sengen og åpnet soveromsdøra og ble blendet av en strålende blid sol, ble jeg nok en gang irritert. «Æsj!», tenkte jeg som hadde funnet glede i all uværet som har herjet de siste ukene. Og det var da jeg forsto at det er noe alvorlig galt. Sola gjorde meg bare deprimert og jeg ønsket bare å dra alle gardinene igjen og stenge verden ute. Så tenkte jeg på kvelden før. Da jeg bare skulle hente en pizza vi senere skulle fordøye, men istedenfor våknet jeg opp på en lokal kirkegård. En av mine favoritter vel og merke. Det regnet, vinden tok tak i meg som en omsorgsfull klem og jeg sto der foran havgapet og foran et svært og majestetisk tre. Jeg beundret det og innså at vi hadde en del til felles. Halve treet var dekket med de vakreste høstbladene du kan tenke deg! Sterke farger og roten av treet sto på en seng av de samme bladene liggende på bakken. Døde, men allikevel levende. Jeg kunne høre vinden spille og leke med dem idet jeg så på den andre halvparten av treet som var dekket av et mørke. Død. Treet var halvt levende og halvt død. Som meg selv. Med kontraster ingen kan fatte at hører sammen. Jeg pustet og kjente regnet slå meg i ansiktet. Det var som å møte seg selv. På kirkegården. Full av liv og farger, men samtidig overveldet av et mørket som har overtaket. For vi visste alle hvor det kom til å ende. De fargerike bladene klamret seg fast til livet med visshet om at de også snart skal falle og dø. Men jeg var ikke redd. Ikke bekymret. Det er bare sånn det er. Kontraster.