Halvt levende, halvt død.

Jeg jobber bare netter. Noe som alltid har kledd meg, da jeg sjelden sover på nettene uansett. Dessuten er jeg mer usynlig på natt. Mens resten av verden sover, er jeg våken og holder fortet på avdelingen jeg jobber på. Meg og min eneste kollega som tilfeldigvis også er en god venn. Og det som er mest spennende, er at vi aldri vet hva som venter oss der. Nettene kan være hektiske nok med innkommende pasienter og pasienter som bli akutt dårlige og må videre til sykehuset. Prosedyrer. Pasienter med et lass pårørende som venter på at det siste bladet skal falle og eldre forvirrede pasienter som venter på sitt siste hjem. Pasientene med de ventende pårørende liker jeg best. Samtalene. Å være der tilgjengelig for de sørgende. Som venter. I natten. Med meg. Og hvis jeg er der akkurat i dødsøyeblikket, kan jeg kjenne på den gode følelsen av å slippe fri. Jeg tror ikke på noe liv etter døden. Jeg tror ikke at vi har en sjel som lever videre etter at kroppen overgir seg til den. Allikevel er det noe som hender akkurat i det øyeblikket hjertet stopper å slå. Noe jeg aldri har klart å forklare tilstrekkelig. Det er bare noe som skjer. En følelse. Når kroppen ligger der, forlatt av menneske som en gang bodde inni der. For i løpet av få sekunder, er det bare en kropp igjen. Og det er nesten som om jeg føler at det er noe som forlater den og, ja, blir fri. Men fri fra hva? Livet? Kanskje det er slik at det er livet som er vår egentlige fiende og ikke døden? Livet holder oss fanget her med utallige begrensninger og ikke minst utfordringer. Gåter og mysterier. Jeg vet ikke. Men døden er min venn. Ikke livet. Det vil ikke si at jeg er klar for å gå med henne enda. Jeg skal leve i fangenskap noen år til.

I kveld starter jeg på jobb igjen. Vi har en slik turnus som gjør at vi jobber i bolker med langfri mellom hver bolk. Så i natt gjorde jeg noe jeg liker. Jeg flyktet inn i Marvel universet. Alene. Siden jeg skal på jobb, må jeg snu døgnet og da er det pappaen i huset som står opp og får kidsa av gårde om morgenen. Slik at jeg får sove og jeg sover aller best på formiddagen. Klokka var elleve da jeg gløttet bort på telefonen. Ingen epostsvar fra han enda var min umiddelbare tanke. Enten bryr han seg ikke lengre, eller så er han alvorlig syk. Ingen kan svare på det. Men at han forsvant så brått, satt i gang en kjedereaksjon på indre bane og jeg skulle gjerne hatt noen svar snart. Overlegen som overhode ikke er overlegen visste vi at ble borte. Vi vet også at hun kommer tilbake og at hun ikke er død. For hun lovte i mill drill å gi beskjed hvis hun dør. Vi hadde en planlagt innleggelse på Gjøkeredet i forrige uke, men jeg ønsket på ingen måte å møte opp. Ting var for uforutsigbart og jeg hadde fortsatt ikke lykkes i å få tak i noen med kloke svar. Men så var det som om stemmen til Vikingen gikk igjen som et ekko i hode mitt. «Unngåelse er din verste fiende og den vil mate DIDen din». Så irriterende, tenkte jeg. For jeg var mest sur for at han plutselig ble borte uten å gi svar da han omsider returnerte. Han fortsatte bare å være utilgjengelig og det sender uheldige signaler innover, noe han burde vite. Også tenkte jeg på overlegen som overhode ikke er overlegen og jeg ønsket mest av alt å ikke skuffe henne. For en skuffelse, har jeg vært nok av. Jeg klarte utrolig nok å trosse unngåelsen, for jeg nektet å være den som gav uttrykk for å ikke forsøke i det minste. Så jeg reiste omsider bort utpå dagen en gang. Den forhåndsbestemte legevikaren virket usikker som de fleste gjør i møte med meg. Det kom fram at Bjørnen Bo ikke lengre var på banen og at jeg ikke har turt å møte opp der etter den katastrofale soloen min der. Legevikaren ringte til overlegen, noe som irriterte meg det også. For istedenfor at alle skal snakke og planlegge over hode på meg, kunne vel jeg bare få snakket med henne selv. Det hadde virkelig hjulpet. For da legevikaren kom tilbake, hilste hun ifra henne som hadde oppfordret meg til å skrive. Jeg fortalte umiddelbart at jeg ikke har tilgang lengre og legevikaren trodde at jeg mente tilgang på internett eller at jeg manglet passord til pc-en. Overlegen hadde naturligvis skjønt at jeg ikke lengre har tilgang på min indre verden. Men jeg har stor respekt for overlegens råd og derfor forsøker jeg å skrive litt nå. Men tilgangen til dem der inne, er fortsatt ikke tilstede og Høvdingtreet er fortsatt mørklagt. Hun hadde også foreslått å frigjøre en Gjøk for å bli med meg til Bjørnen hver uke og henge med meg i to timer etterpå. Som vanlig kjente meg på motstand. Hvem er det som ikke ønsker å dra til Bo? Jeg forsøkte å kjenne etter, men det ble bare kaos før jeg ble borte igjen. Til ingenting. Før jeg våknet med skallebank etter en slåsskamp med Reven. Som hvem? Hvem er det som gjør sånn motstand? Alt var bare som en stor gjørmete søle og da jeg reiste derifra var legevikaren like usikker og jeg begynte allerede da og grue meg til den timen med Bo og den heldige Gjøken som må henge med meg to timer etterpå.

Hverdagen min ser annerledes ut enn før. Jeg er ikke ute å jogger mer og de gangene jeg er i skogen, er det ikke som meg selv. Min indre verden er mørk etter at Høvdingtreet slukket alle lysene sine. Jeg vet generelt svært lite om hva som foregår der inne og da jeg omsider dro meg opp av sengen og åpnet soveromsdøra og ble blendet av en strålende blid sol, ble jeg nok en gang irritert. «Æsj!», tenkte jeg som hadde funnet glede i all uværet som har herjet de siste ukene. Og det var da jeg forsto at det er noe alvorlig galt. Sola gjorde meg bare deprimert og jeg ønsket bare å dra alle gardinene igjen og stenge verden ute. Så tenkte jeg på kvelden før. Da jeg bare skulle hente en pizza vi senere skulle fordøye, men istedenfor våknet jeg opp på en lokal kirkegård. En av mine favoritter vel og merke. Det regnet, vinden tok tak i meg som en omsorgsfull klem og jeg sto der foran havgapet og foran et svært og majestetisk tre. Jeg beundret det og innså at vi hadde en del til felles. Halve treet var dekket med de vakreste høstbladene du kan tenke deg! Sterke farger og roten av treet sto på en seng av de samme bladene liggende på bakken. Døde, men allikevel levende. Jeg kunne høre vinden spille og leke med dem idet jeg så på den andre halvparten av treet som var dekket av et mørke. Død. Treet var halvt levende og halvt død. Som meg selv. Med kontraster ingen kan fatte at hører sammen. Jeg pustet og kjente regnet slå meg i ansiktet. Det var som å møte seg selv. På kirkegården. Full av liv og farger, men samtidig overveldet av et mørket som har overtaket. For vi visste alle hvor det kom til å ende. De fargerike bladene klamret seg fast til livet med visshet om at de også snart skal falle og dø. Men jeg var ikke redd. Ikke bekymret. Det er bare sånn det er. Kontraster.

4 kommentarer om “Halvt levende, halvt død.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s