En overlege til unnsetning.

Det var et flott skue der nede ifra bakken. Nødblusset skøyt igjennom det tykke skylaget og formerte seg som et slags fyrverkeri i rødt over meg. Det var som om jeg fikk se i et mikrosekund glimt av skogen som en gang var, med rødlig nyanser, men som nå var blitt mørklagt og nedstøvet av gammelt rask. Jeg stoppet å puste og la håpet forsiktig inn i håndflaten før jeg lukket den og holdt den tett inntil kroppen min. Nødbluss. Jeg fortsatte med å ikke puste. Det var som om jeg klarte å stoppe tiden på den måten. Hva var det som gikk så fryktelig galt denne gangen? Alt jeg husker er den katastrofale timen med Bjørnen. Eller det kvartere. For han avsluttet timen etter så kort tid og sendte meg ut. Alene. Sånn er det med poliklinisk behandling og det ble brått tydelig for meg hvorfor Fru Grå gav slipp. Jeg husker at sikkerhetsnettet raknet og at jeg falt. Jeg husker å til stadighet våkne opp med merker og smerter på og i kroppen. I bilen, i skogen, midt i byen, midt mellom byene. Så jobb. Et sted og en rolle jeg i det minste mestret 100 %. Så ut igjen. Jeg husker at jeg ringte nesten hver dag, hvert skift. Ingen kjente, var beskjeden om og om igjen. Jeg husker at Bartetrær vokste opp på nytt før Høvdingtreet ble mørklagt. Av hvem? Skogen min ble utilgjengelig. Den overga seg til mørke og er jeg heldig, kan jeg noen ganger få et lite glimt av det som var. Jeg forsto at hun var den eneste som kunne redde oss. Hun som lovte i mill drill å si ifra hvis hun døde. Ingen av oss hadde fått beskjed om det, så vi visste alle at hun fortsatt var der ute og at hun en dag skulle komme tilbake til oss. Til meg. For jeg sto alene igjen, men samtidig visste jeg jo at jeg var flere. Gjøkeredet er ikke en trygg plass mer. Dessverre. Ikke uten henne. Så jeg sendte opp et nødbluss i håp om at hun skulle se oss. Se farene og være forberedt på hva som venter når hun returnerer.

Og akkurat da mørket var i ferd med å omfavne sjelen min som en uggen dis, ringte telefonen min. Jeg stoppet å puste igjen, for jeg forsto hvem som forsøkte å ta kontakt, selv om jeg ikke hadde nummeret lagret på den. Jeg tok den. Først uten å si noe. Lyttet til stillheten i noen sekunder før jeg sa et forventningsfylt «hei». Umiddelbart etter hun sa hvem hun var, falt jeg sammen og bare gråt. I en slags lettelse og sorg på samme tid. Lettelse over at hun ringte meg akkurat i tide og en sorg over alt som har hendt siden sist. Og mens hun snakket, var det som om tåka lettet gradvis, men forsiktig og ikke for mye. Og selv om jeg gråt, klarte vi også å le. Hun lo! Hun lo der alle andre ville sett usikre ned i gulvet av uvitenhet. Vi snakker samme språk, noe jeg opplever som en stor lettelse, for de færreste snakker mitt språk. Det har ingenting å si at hun er overlege. Hun kunne vært kassedame på Rema for alt jeg bryr meg om, så lenge hun kan språket mitt! Når alt kommer til alt er vi jo bare to mennesker som forstår hverandre. Jeg fikk kort fortalt hvordan ting hang sammen og hun forsto så klart umiddelbart. Hun snakket mer, uten at jeg klarer å huske om hva, men i etterkant har jeg skjønt at hun formidlet noe som satt i gang en prosess i meg. Jeg kunne føle på hele meg at dragene er på vei og i det vi la på, åpnet jeg hånda mi og slapp håpet fri til alle dem der inne som jeg ikke lengre har kontakt med. Dragene er på vei. Og hun er snart tilbake. Vi avtalte å møtes for en prat uten innleggelse. Lettelse. 1. Desember. Hun blir den første luken i julekalenderen for min del. Så begynte jeg å puste igjen. Rolig. Jeg kan nesten ikke tro at hun fikk øye på nødblusset i tide. Håpet er sendt innover og jeg håper bare at flere kan få øye på den som er formet som en glødende sommerfugl. Inn til en mørklagt verden som jeg tror er i ferd med å forsvinne. Kanskje verden 3.0 står for tur?   

Mens jeg satt alene igjen. Lettet over telefonsamtalen som var ekte og ikke bare en vrangforestilling fra min side, hørte jeg plutselig en lyd på min høyre side. Rasling før noe sa lavt, men bestemt: «Pssst!». Jeg snudde meg mot lyden, men kunne ikke se noen. «Pssst», hørte jeg igjen som om det ikke egentlig var lov til å snakke oss imellom. Jeg satt så stille jeg kunne for å høre om det kom mer. «Du. Jeg stoler på henne». Den stemmen var det umulig å ta feil av. Men jeg kunne nesten ikke tru at det var sant. Fredriksen. Fredriksen er fortsatt iblant oss, tenkte jeg med en enorm lettelse og at han i tillegg stolte på Overlegen. Han stolte aldri på Fru Grå og i alle fall ikke Bjørnen som nå allerede har rotet med to avtaler. Heller ikke Vikingen som bare er totalt fraværende selv når han er på plass. «Hun vet det ikke selv enda, men hun er smartest av dem alle. Hun er ingen bedreviter og hun lar oss ta styring». Jeg svarte ikke, for det var som om det ville få konsekvenser om jeg gjorde det. Men jeg tenkte på det som ble sagt og til en viss grad forsto jeg akkurat hva han mente. Hun er bare rett og best i test. Så telefonsamtalen gav meg motivasjon nok til å forsøke å snu det hele. Slik at Overlegen som overhode ikke er overlegen og meg selv har best mulig utgangspunkt i desember.

Den mørklagte skogen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s