Sprekk.

Hva faen skjer nå? Det er som om jeg står i ett eller annet univers, utenfor min egen bevissthet og observerer at mine to eksisterende verdener faller sammen. Jeg er vektløs og ute av stand til å gjøre noe med det. Men tilværelsen her oppe er ikke direkte vond. Jeg føler ikke så mye. Tror jeg. Hva er følelser sånn egentlig? Jeg husker at jeg ville forsøke å gjøre noe rett. Vise at jeg får til å «hjelpe meg selv», hoppe inn i et sikkerhetsnett som jeg bare trodde var ødelagt og full av sprekker. Bevise for meg selv at det egentlig ikke er sånn! At når jeg hopper, så vil jeg erfare at det er sikkert nok til å holde meg og at jeg kan reise meg tryggere opp igjen. Jeg følte meg tøff. Jeg følte at jeg gjorde det rette da jeg ringte uten å vite noe om hva som venter der foran meg. For om jeg ikke hadde ringt, hadde jeg mest sannsynlig endt opp i en farlig situasjon. Igjen. Overlegen som overhode ikke er overlegen avsluttet telefonsamtalen tidligere i uken med: «Vær forsiktig. Prøv å ta litt vare på deg selv da.» Hun hørtes litt bekymret ut for meg og det var det som gjorde at jeg ringte. Jeg forsøkte bare å være forsiktig og ta vare på meg selv. Som hun ba om. Men istedenfor å falle trygt opp i et nett som skal sørge for å samle deg igjen, ble jeg bare enda mer revet opp. Det var ingen trygghet å finne. Men jeg fant noe annet, noe vondt og noe jeg har erfart altfor mange ganger før. Noe jeg ikke en gang kan skrive om, fordi min hensikt er ikke å såre eller å anklage noen. Det ville blitt oppfattet som feil og upassende. Selv om det ikke er hensikten min. Aldri. For jeg vet at jeg er et vanskelig tilfelle og en svært uvant oppgave som ikke passer inn i den vanlige normen i psykiatrien.

Vi har jobbet knallhardt det siste året for å oppnå trygghet gjennom forutsigbarhet. Når avvik skjer i det forutsigbare, skjer det også ødeleggelser på nytt i min indre verden. Men det trenger ikke å bety at det er varige ødeleggelser hvis det forutsigbare gir god informasjon og forklaring i etterkant. Når det forutsigbare derimot ignorerer og avviser deg/meg gang på gang, blir ødeleggelsene mer permanente. Og det var nettopp det som hendte da jeg ringte for å bevise for meg selv at det egentlig ikke er sånn. Dette forstår de færreste, men det ble et slag midt i mellomgulvet da jeg omsider forsto at ikke en gang tryggheten i egen person, forsto dette. «Jeg-et» i meg forsvant fort og siden jeg ikke lengre har kontakt med mine indre forsvarsdeler, kan jeg heller ikke gjøre rede for hva som hendte der. Annet enn at det må ha vært utrygt siden jeg forsvant så fort og så mye. I epikrisen står det at jeg skal ha vist lite tiltro til personalet og at tvangsbruk var nødvendig. Frigg? Han må ha vært livredd for å ikke ha blitt møtt slik han er vant til der. Og det gjør vondt å tenke på i etterkant at tryggheten hans bare var noen få meter unna og snudde ryggen til. Jeg ønsket at jeg kunne fortelle han at alt skal bli bra, men istedenfor er jeg stuck her oppe i en vektløs vakuumtilstand.

Ifølge papirene, sovnet jeg tidlig. Jeg kan huske at jeg våknet en del og kikket på klokka. Midnatt. 02, 03, 04 osv. Men ifølge dem, sov jeg godt. For mine oppfatninger betyr så klart ikke så mye for dem som ikke evner å forstå. Jeg dro meg opp kl. 05 og til min store overraskelse møtte jeg på en lur rev i natten. Det var hele oppholdets høydepunkt. Reven hadde voktet og passet på den natten og satte seg inn til oss da jeg gav signaler om at jeg eksisterte. Blikket hans sa mer enn tusen ord! Det skulle en Rev til for å trygge situasjonen denne gangen, men bare for et par timer i nattemørke. Han trengte ikke en gang å si noe, selv om han sa en hel del. Det holdt at han bare var der og akkurat da, var det som om systemet mitt falt bittelitt på plass igjen. Han ønsket at jeg ble værende, men jeg hadde allerede falt flere mil igjennom nettet dems. Så jeg forlot Gjøkene den dagen, etter en kort utskrivelsessamtale med en lege jeg aldri har sett før. Jeg satt der og følte meg feil. For han. Fordi jeg ikke passer inn i deres syn på psykiatri. Det kom fram at jeg kun stoler på en lege. Overlegen som overhode ikke er overlegen. I epikrisen ble det tolket til at jeg har et oppheng på henne. På grunn av den uttalelsen. Ja vel. Jeg bryr meg ikke. Det eneste jeg vet er at hun er den eneste som forstår. Han gjorde ikke det. Man trenger ikke å være et mattegeni for å forstå det regnestykke der. Mine to verdener faller sammen. Jeg er alene. I et univers og observerer ødeleggelsene. Er det dette som er krigen? Jeg ser sprekker overalt. Det er farlig terreng. Og kartet som en gang viste vei, er revet i stykker. Ikke av meg, men av noen som tydeligvis har mistet all tro på fred. Jeg ber ikke noen om å forstå dette fullstendig, men kanskje litt ydmykhet og respekt for det menneske som strever hver bidige dag for å leve tålbart ikke er for mye å forvente? Jeg tror ikke at noen fullstendig kan forstå, uten å selv ha vært pasient på samme vis. Med en alvorlig traumelidelse. Eller hvilken som helst annen lidelse for den sak skyld. Det kan jeg ikke snakke for. Det eneste jeg vet er at jeg sprekker opp og at det skal jævlig mye lim til for å sette meg sammen igjen.

4 kommentarer om “Sprekk.

  1. Jeg tror jeg forstår, for mitt nett er også revet i filler, av folk som ikke forstår – eller ikke vil forstå. Er her, skriv til meg om du vil, for jeg bryr meg veldig om hele deg! ❤

    • Jeg vet at du forstår. Vi er av samme slag vi to ❤. Det skal så mye krefter til for å få til trygghet og et godt samarbeid med disse hjelperne. Samtidig skal det så vannvittig lite til for å rive alt ned igjen 💔. Vi snakkes, kjære Svarttrost! Ta vare og hold fast!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s