Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?

Jeg sto foran speilet og så på jenta foran meg. Jenta? Kvinnen? Damen? Hun er litt av alt, hun som så tilbake på meg. Jeg var nødt til å stå der og se på henne noen minutter før jeg var villig til å reagere. For bare noen øyeblikk i forkant hadde Frigg gått til angrep. Igjen, men for første gang på flere måneder. Han hadde gått til angrep med den skarpe malerpenselen sin og malt armen hans (vår?) rød. For min høyrearm tilhører han som faktisk er alene av oss om å være venstrehendt. Jeg kunne så vidt dele hans tilfredstillelse av å kjenne den røde elva renne nedover armen og videre ned i vasken som var dekket av det hele. Det kjentes varmt og litt omsorgsfullt ut på et litt sært vis. Men Frigg kjenner ikke til omsorg på samme måte som andre og på den måten ble det logisk for meg. Spesielt siden at hans åpenhet til å motta omsorg det siste året, brått ble revet i tusen knas for få døgn siden. Det er som om jeg kan høre han si «Hva var det jeg sa? Det ender alltid sånn», men jeg hører ikke Frigg mer. Jeg hører ingenting annet enn et vakuum i et mørkt univers.

Jeg fortsatte å se på hun foran meg, vel vitende om at jeg trengte helsehjelp. Jeg var bare nødt til å stoppe opp litt. Tenke. «Hvem er du?» Sa jeg stille til henne som så tilbake på meg der inne. Jeg fikk naturligvis ingen svar før jeg bestemte meg for å gløtte ned på skaden. Hvor alvorlig var det denne gangen? Det var umulig å se, men jeg hadde erfaring nok til å forstå noe og skjønte at det ikke var altfor ille. Det fikk meg til å tenke på Reven. Hvis han hadde stått der med meg, hadde han sett på meg som om jeg nettopp nesten hadde amputert hele armen før han hadde blitt blek i ansiktet. Jeg lo. Det er alltid rom for latter. Men bare litt, før jeg la på kompresser og surret rundt en bandasje. Vasket opp dagens kunstverk og ringe legekontoret. Jeg kjørte selv spent bort. For vi var godt vant til Larve og hans usedvanlige dyktige evner med lappesaker. Selve undersøkelsen på skadestuen, husker jeg lite av. Jeg husker at jeg ble etterlatt alene i et rom full av skalpeller og det skremte meg. Jeg har vage minner om en litt klumsete og merkelig lege. Også husker jeg at jeg plutselig satt i bilen igjen. Ferdig bandasjert. Flott! Men jeg var nysgjerrig og åpnet for å se hva som var gjort. Ingenting. Hæ? Sykepleieren i meg kviknet raskt til og ble mest sjokkert over at noen helsepersonell kunne etterlate et åpent sår slik. Så jeg gjorde noe uventet og ringte en Gjøk. Den trygge gruppa mi der har tydeligvis gått i oppløsning, men jeg stolte fortsatt på et par av dem og visste at hun som tok telefonen var en som Høvdingen stolte på. Så jeg forsøkte på nytt å ta vare på meg selv, mens jeg tenkte på overlegen, ved å henvende meg til henne som tydelig var på min side. Sammen med hun som alltid er irriterende blid. Det må være hennes superkraft for selv om det kan være irriterende, er det også godt på en fremmed måte. De to damene der, viste seg å være et superteam som tok meg imot som allierte og henviste meg videre til den andre siden som signerte armen til Frigg med 20 sting. En Gjøk var med meg hele tiden, selv om jeg ikke var innlagt. Og jeg tenker at det var bra, for ellers hadde nok kunstneren på den andre siden sendt meg tilbake igjen dit med en tvangsparagraf i hånda. Hvis noen av dere leser dette, så takk! Ubevisst la dere en slags ro over min indre verden igjen. Det skal ikke mere til. Så tusen takk. Men ting er fortsatt ikke greit. Det forutsigbare er ikke et faktum og jeg tør ikke ta sjansen på å ringe når det er snakk om tilfeldigheter om hvem som tar den i den andre enden. En alliert eller ikke.

Hele dagen hadde gått og jeg følte meg gørrsliten. Tror jeg. For selv om jeg ikke helt vet hvordan «sliten» føles, så var det ingen andre ord som kunne beskrive det bedre. Jeg sto foran speilet igjen. Så på henne. Jenta, damen, kvinnen. Hun så eldre ut enn meg. Hun så eldre ut fordi min følelse av eksistens ikke samsvarer med hennes kropp. Hun hadde kloke, men triste øyne. Noen grå hår avslørte at hun hadde eksistert lengre enn meg. Hun så på meg tilbake uten å dømme. Blikket hennes så spørrende og alvorlig ut idet hun åpnet munnen for å si meg noe. Jeg ventet spent mens vokalene og konsonantene formet seg om til ord og setninger. «Vet du hvem du er? Og er du villig til å leve slik?» Sa hun. Jeg pustet ut. Og så dypt inn, før jeg pustet ut igjen mens jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke svare spontant og lite reflektert. Jeg tenkte at folk flest kaller meg for Ida. Jeg vet at jeg jobber som sykepleier selv om jeg ikke alltid føler meg som en. Jeg vet at jeg har en liten familie som jeg elsker over alt på jord. Men det var ikke det hun mente. Hun snakket om mitt innerste indre og om identitet som bare jeg kan ha eierskap over. Og mens jeg fortsatte å tenke for å leite etter det rette svaret, klarte jeg ikke å komme fram til noe annet enn et nei. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet det ikke fordi jeg har ikke kontakt med en brøkdel av meg selv en gang. På dette tidspunktet, kanskje bare 10 %. De resterende 90 handler uavhengig av meg eller den jeg skal være. Mitt indre revner opp og kartet mitt er nå delt i fire, jeg har nye sprekker både på kroppen og i mine to verdener. Så nei, jeg vet ikke hvem jeg er. Men jeg vet at jeg ikke er villig til å leve slik. Jeg er ikke villig til å leve en hverdag som betyr at min bevissthet forsvinner og at kroppen min blir styrt av noe jeg ikke har kontroll over. Jeg er ikke villig til å skamme meg over mine ubevisste handlinger fordi flere ikke forstår at dette ikke handler om å få oppmerksomhet. Det handler om et naturlig forsvarsverk som alle mennesker er utstyrt med. Bare at mitt forsvar er splittet opp og handler på tvers av hverandre etter et helt liv med erfaringer om at nære relasjoner og et hjelpeapparat er direkte farlig. Livsfarlig. Dette er et ikke-viljestyrt system! Ikke bare er jeg dritt lei av å leve som dette, men jeg er også dritt lei av å ikke bli forstått rett. Så jeg vet ikke hvem jeg er på grunn av alle sprekkene og oppsplittelsene. Jeg er ikke villig til å leve slik. En dag må sprekkene limes på plass igjen med et lim som kan holde all verdens materiale sammen. Jeg vil vite hvem jeg er. Og jeg har så inderlig lyst til å være villig til å leve.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s