Et mikrosekund.

Pulsen min gikk raskt og dunket så hardt at jeg kunne høre den som om noen slo i takt med en tromme. Hva var det jeg akkurat hadde gjort? Telefonen min ringte. Det var min stefar som jeg for få minutter siden hadde omtalt som pappaen min offentlig. På sosiale medier i forbindelse med farsdag. Men det var ikke hele kunngjøringen. Jeg avslørte også at min virkelige far har misbrukt og utnyttet meg, sangfuglene og min mor i en årrekke. Offentlig og med lovnader om støtte ifra dem. Så ringte altså min stefar og jeg skalv. Bare få minutter etter. Jeg tok den og hørte den trygge stemmen hans. Han skalv han og, og jeg kunne høre at han holdt på å briste i gråt idet han snakket. Hvorfor? Han var stolt! Han fortalte hvor tøff jeg var og hvor bra det var det jeg hadde skrevet. I alle år har vi holdt det skjult, at jeg har sett på han som min eneste pappa. Som om vi har gjort noe ulovlig. Men som meg, har også han vært sint og bitter i alle år for det pappa gjorde mot oss. Da vi la på, pustet jeg lettet ut. Nå hadde jeg sagt det til verden. Hvem min egentlige pappa er og hvem min biologiske er. Det føltes plutselig godt og befriende og jeg dreit i hva som kunne skje videre derifra. For jeg hadde flere på mitt parti.

Kunngjøringen lå ute på min private facebookside i nøyaktig et døgn før telefonen min ringte på nytt. Ifra min mor denne gangen og jeg tenkte at vi nå kanskje endelig skulle få et tettere bånd og tilknytning til hverandre. Men så hørte jeg gråt på den andre siden. Fortvilelsen var å føle på allerede før hun klarte å si noe som helst. Stemmen hennes dirret og jeg ble bare stum mens hun snakket i stakkato og usammenhengende. Hun var redd. Jeg kjente igjen den stemmen der. Det var som om jeg ble dratt 30 år tilbake i tid og jeg kunne se henne stå på det gamle kjøkkenet og riste av frykt. Jeg sa fortsatt ingenting mens hun tryglet meg om å fjerne det jeg hadde skrevet dagen før. Hva ville folk tenke om henne? Hun måtte jo tross alt bo der. I nærheten av han. Jeg burde visst skamme meg, og det gjorde jeg også. Akkurat i det øyeblikket. Hun avsluttet med å spørre om jeg var veldig skuffet over henne og det eneste jeg klarte å svare etter en liten pause var «Ja». Jeg tok en lengre pause før jeg sa noe igjen: «Litt skuffa, men det er ikke hos meg skammen ligger lengre» datt det ut av meg som om det ikke var jeg som sa det. Også la vi på uten å si noe mer og jeg slettet innlegget umiddelbart og på automatikk. For å beskytte henne. Igjen. På det tidspunktet vi snakket sammen, befant jeg meg hjemme hos mine svigerforeldre med hele familien der. Min mann forsto at noe var galt og jeg fortalte rolig og fattet at hvis jeg sier noe der og da, kommer jeg bare til å falle sammen. Så jeg dro mens han ble igjen med trollungene. Han vet godt når han bør la meg gå. Han bekymrer seg ikke. Det er bare sånn vi er. Og nettopp derfor kan vi også leve sammen.

Jeg reiste faktisk rett hjem. Vandret litt i huset som et ikke-eksisterende menneske først. Tenkte. Og det var nøyaktig på dette tidspunktet overlegen ringte meg. Akkurat i det jeg kom innenfor døra. Så tilfeldig. Jeg begynte å gråte. Ukontrollert og til min store overraskelse av en slags lettelse. Lettelse? For det var som om i et mikrosekund at jeg innså at jeg faktisk har vunnet. Skammen ligger ikke lengre hos meg og ondskapen som jeg har følt bor i meg, er jo ikke i meg allikevel. Ondskapen er han! Han og dem som har påført oss dette livet. Ondskapen er dem som har påført oss så mye smerte at de har lagt igjen så dype spor at vi har blitt overbevist om at det onde bor inne i oss selv! Men i virkeligheten er det bare avtrykk, arr og ekkoer som er påført av andre. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte og jeg gråt som meg selv. Uten å flykte. For første gang sto jeg i det som en helhet. Det føltes i alle fall slik. For jeg sto der i det mikrosekundet og følte at jeg hadde oppdaget det ultimate svaret på livet. Jeg vant i det sekundet jeg valgte å offentliggjøre den 35 år gamle hemmeligheten. Jeg hadde ikke angst, jeg var ikke redd, jeg skammet meg ikke. Jeg følte bare en enorm lettelse. Samtidig en sorg over min mor som fortsatt var fanget i hans makt.

De påfølgende dagene fikk jeg flere meldinger. Pulsen økte for hver og en av dem. For alle meldingene jeg fikk, var ifra hans familie. Jeg pustet så dypt jeg bare kunne og var forberedt på anklagelser og ydmykelse. Men det ble ikke slik. Alle søsknene hans tok kontakt med meg for å beklage over at de ikke visste noen ting. De støttet meg og ba meg om å ta kontakt om jeg ønsket å bli bedre kjent med dem. For vi har egentlig aldri hatt noe særlig kontakt. Jeg ble kanskje mest overrasket over at de trodde på det jeg hadde skrevet sånn uten videre. De tok mitt parti som om det var en selvfølge. Og de støttet meg. Jeg fikk en absurd tanke om tilhørighet. Jeg har aldri følt meg tilpass eller tilhørende hos min mors familie. Jeg har alltid skillet meg ut. Jeg har alltid hørt at jeg ligner på pappa og hans familie og jeg har hatet det helt inn til ryggmargen. Men er det allikevel slik? Er det hos «fienden» jeg skal finne tilhørighet til sist? For jeg tror oppriktig at familien hans er en god en. Vi har bare holdt eller blitt holdt unna dem. Min mors familie har ikke gitt en lyd ifra seg. De støter meg heller vekk og er ikke det typisk? At makten til overgripere knebler alle sine offere til taushet slik at de vinner og går inn i døden med en tilfredsstillende smil om munnen. Så jeg innså i et mikrosekund der at de aldri kan vinne så lenge vi snakker høyt om det som har hendt. Tier vi, vinner de onde. Så jeg vant i et mikrosekund og jeg går veien videre med mine allierte. Jeg har en stor jobb foran meg. Det skulle bare et mikrosekund til for meg å finne svaret. Nå må jeg bare leite etter resten av meg selv for å kunne leve mer harmonisk i 2021.

2 kommentarer om “Et mikrosekund.

  1. Du er helt rå!!!! Fryktelig trist at moren din reagerer som hun gjør, men tror dessverre det er ganske vanlig… Overgriperen er en dritt!!!
    Jammen godt du har en super gjeng rundt deg og en super pappa!
    Kjempeklem fra meg! ❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s