Passord.

Hei til deg som har fulgt meg hele, halve eller biter av veien min via denne bloggen. Jeg takker dere alle for all støtten dere har gitt meg underveis. Jeg har fått flere henvendelser vedrørende passordbeskyttede innlegg og forespørsler om å få dette for å kunne fortsette å lese det jeg skriver. Det er ingen tvil om at jeg fortsatt er fucka i hue, så de siste ordene er ikke skrevet ifra denne kanten enda. Jeg kom til et punkt der paranoiaen overtok da jeg innså min egen manglende oversikt over hvem jeg utleverer meg til. I starten var bloggen helt anonym, men nå er det flere mennesker som vet hvem jeg er som også leser. Sykehuspersonell blant annet. Derfor følte jeg for i en periode å ha passordbeskyttelse på for at jeg kunne fortsette å skrive fritt uten å engste meg over hvem som suger til seg galskapen. Det vil nok komme åpne innlegg også, men i en periode framover vil mine innlegg kun være tilgjengelige for under en håndfull med personer med en hensikt. Det vil nok komme åpne innlegg innimellom. Når jeg er klar. Tusen takk for at dere bryr dere og interesserer dere for å lære mer om traumelidelser sett ifra et pasientperspektiv. Så håper jeg at alle har hatt en god nok jul! Det har jeg. Jeg har vært i karantene riktig nok, men det har vært en fin unnskyldning til å bare være hjemme med de folka jeg bryr meg mest om.

Digi-klemmer ifra Alter Ego.

Portvokteren.

«Det er bedre å være djevel i himmelen enn en engel i helvete», Sa hun mens noen brikker automatisk falt litt mer på plass igjen. Hun hadde endelig forstått de kontrollerende delene, sa hun stolt som en liten unge oppdager noe nytt og stort. Etterfulgt av opplysningen om at hun endelig hadde lest den traumeboken vi har snakket om siden i fjor på denne tiden. Det var godt å se henne igjen, høre latteren hennes som kommer ukontrollert og på ekte. Og når hun smiler, er det som om atmosfæren rundt blir smittet av en sånn glede og ro som man bare kjenner på i jula og andre spesielle anledninger. Selv følte jeg at jeg snakket svært rotete og hakkete. Det er litt slik jeg føler meg om dagen også. Hakkete og sprukket opp. De siste ukene har jeg bare svevd i et tomt og svart univers, mens verdenene mine har sprengt i biter og blitt til ingenting. Det er ikke fremmed for meg å kjenne på den tilstanden der. Den har kommet i flere former igjennom livet. Den tomheten. Følelsen av å ikke eksistere eller at noen har lagt et teppe over alt for å skjule sannheter for meg slik at jeg mister tilgang. «Det er Portvokteren», kom det ifra henne som nå har sagt seg villig til å være min behandler i framtiden. Hun hadde lest om det i boka. Om Portvokteren som er en kontrollerende Ep (?) og har som oppgave å dekke over alt for å beskytte meg. Portvokteren kan ta bort minner og få det til å se ut som om det aldri har hendt. Jeg kjente umiddelbart på logikken i det hun sa. Det er altså Portvokteren som har styrt livet de siste ukene. Hvorfor nevnte aldri Fru Grå dette for meg? Igjennom 6 år med ukentlige timer med «Jeg vet ikke», ante jeg ingenting om at den tilstanden av å ikke vite noe, faktisk har et navn med en beskyttende funksjon! Men det spiller ingen rolle nå. Det var Overlegen som overhode ikke er overlegen som skulle være den som introduserte oss. Det er henne som blir Fru Grå sin forlengende arm og ironisk nok er det bare en eneste bokstav som skiller navnene deres ifra hverandre. Nok en vittig tilfeldighet på denne reisen. Jeg får bli venn med denne Portvokteren da, tenkte jeg parallelt med mitt rotete uttrykk utover. Jeg husker faktisk ikke en gang hva jeg sa der ute for det hendte så mye der inne på samme tid. Det føltes som om hun veiledet meg igjennom universets opprinnelse for å finne fotfeste i noe nytt og uoppdaget. Og plutselig midt oppi alt det svarte og uendelige kunne jeg endelig skimte noe. En liten spire som lyste opp som en liten ildflue midt i alt dette uendelige. Var det håpet som jeg slapp fri for noen uker siden? Det var i alle fall starten på noe og mens jeg svevde der inne og stirret på den grønne lille spiren, så jeg for meg portvokteren stå majestetisk som en mektig trollmann med staven sin og rope som Gandalf i Ringenes Herre: «You shall not pass!!». Der inne fortsatte jeg å stirre med store og beundrende øyne. Jeg beundret det hele fordi jeg visste utmerket godt at dette var et resultat i meg og min uendelige evne med fantasi. Og da jeg så han trollmannen stå der og rope ut i evigheten, kom jeg til å tenke på noe annet! På trollmannen jeg leitet etter i et par av mine eventyr inne på Gjøkeredet! Var det selveste Portvokteren jeg hadde sett den gangen? Uten å ane noe om hans funksjon? Jeg lot meg fascinere stort mens Overlegen som overhode ikke er overlegen gjentok at jeg måtte holde meg der ute hos henne. Så hun det samme som meg? Fikk jeg fortalt hva som var i ferd med å skje der inne? Jeg satt med følelsen av å ikke helt være tilstede der med henne, samtidig som jeg hørte alt hun sa. Uten å huske stort av hva som ble sagt. Jeg husker faktisk ikke at timen ble avsluttet heller. Bare at vi plutselig befant oss utenfor med ny avtale uken etter. Jeg satt en stund i bilen etter timen. Mongo? Fucka i hue? Jeg var i alle fall ute av stand til å komme meg noen sted. Jeg følte meg nummen og tom. Portvokteren! Så er det han som har styrt livet de siste ukene. «Så får jeg bli venn med han da», sa jeg plutselig igjen høyt utover slik at jeg skvatt litt til idet jeg sa det. Så fortsatte jeg å bare sitte i bilen. Som før. Som ifra Fru Grås tid og jeg tenkte på hvor mange timer jeg hadde tilbringet slik. Med å bare sitte der. Vente. Tenke. Forsvinne før jeg plutselig etter noen timer kvikner til og kommer meg av gårde. Hjem eller en annen plass hvor jeg venter, tenker og forsvinner litt til.

Jeg kom omsider hjem. Eller til Revehiet som Bjørnen hadde oppfordret meg til å si. Jeg var svevende, men tilstede nok og da trollungene omsider lå i hver sin seng og sov, vokste den lille spiren på det som ser ut til å bli et nytt kart. Overlegen hadde bedt om et nytt kart, en ny verden. Kartet er på vei og kompasset er formet som en overlege med en smittende god latter og et smil som legger en ro over enhver tilværelse. Jeg så på den lille spiren og lurte på om hva som ville dukke opp videre. Drager? Å, jeg håper det! Trollmenn og Portvoktere har nok allerede skrevet seg inn i manntall og jeg selv, sitter faktisk igjen med en god følelse. Jeg gleder meg til å bli kjent med hver og en av dem.